Vi trodde helt sikkert at vi visste (novelle av Odd Eriksen)

November 2065

Jeg er kommet hjem nå, fra en ferie i India. Egentlig var jeg på jobb for egen regning for å avdekke skyggesider ved forskning på virkningen av nye medisiner og diagnostiseringsmetoder, men jeg fant det best å ligge litt lavt. Jeg ble likevel kontaktet av noen alternative forskningsgrupper som var kritiske til legemiddelfirmaenes aktiviteter i fattige land. De antydet at jeg burde bli med dem og støtte det internasjonale motstandsarbeidet de var en del av. Men som du hører, valgte jeg å dra hjem med det stoffet jeg allerede hadde samlet. Først fikk jeg det åpne fellesforumet Research and Reflect ( R&R) til å publisere min artikkel om fenomenet som hadde rystet verden i noen år nå. Nettstedet er en av de siste frie ytringsmulighetene i samfunnsdebatten, og det blir sagt at redaksjonen møter på jobb med ferdigpakkede kofferter og passet i innerlomma. Det ble da også oppstyr da artikkelen min kom. Jeg skjønte raskt at nå hadde jeg åpnet en dør som jeg måtte gå gjennom, uansett. Det var dette jeg skrev:

«Det ble først tatt imot med begeistring at helsevitenskapen endelig gjorde store framskritt igjen. Det var nok bra at vi ikke kjente til prosessene rundt utprøvingen av nye diagnoseverktøy og medikamenter, men vi fikk etter hvert bedre innsikt i vår egen helse. Diagnosene ble fastlagt med langt større sikkerhet, og det ble mulig å planlegge utbyggingen av helsesektoren med bedre tilpasning til pasientenes behov.

Etter noen år med slike framskritt var det økende optimisme om mulighetene for å forbygge både kreft og andre kroniske sykdommer. Det var særlig øyebasert kartlegging og diagnostisering som utviklet seg raskt. Forskerne ble selv overrasket over hvor mye som kunne leses av, bare ved å studere mønstre og fargenyanser i de ulike delene av øyet. Det store gjennombruddet kom da det ble mulig å se og analysere baksiden av øynene uten å gjøre andre inngrep enn bruk av en tilpasset CT- maskin som kunne skape et bilde av øyets bakside ved å speile og analysere informasjonen fra forsiden. Vi kunne dermed se hva «baksiden av månen» kunne by på av informasjon.

Noe så ut til å være koplet til individets levealder. Mikroskopiske mønstre avtegnet seg omtrent som årringene i en trestamme, men det var ifølge forskerne, forventningene om livslengde som kom til syne. Analyseapparatet ble først brukt på primater med kort levetid, slik at det ble mulig å etterprøve apparatets spådommer relativt raskt. Det viste seg i de første utprøvingene på mennesker at det var et samsvar mellom spådd og faktisk død helt ned til datonivået, dersom den nye øyediagnostikken ble samanalysert med all annen helseinformasjon om individet. Noen få kritiske forskere viste til at det er en mulighet for feilvurdering pga usikkerhet i analysegrunnlaget, og at dette blir underkommunisert og fort glemt i markedsføringen av det nye medisinske fremskrittet. Muligheten for at spådommen blir en selvoppfyllende profeti viser seg også å være til stede, i følge noen uavhengige forskere. Scanningen kan kanskje egentlig være en oppstart av nedtellingen på vårt biologiske tidsur.

Men vitenskapens «fremskritt» feires høylytt verden over, selv om det å gi folk vissheten om egen død rett og slett kan være et middel til å forme den demografiske profilen på menneskeheten, gjennom iverksetting av tiltak som oppfyller profetien. Forsker-etiske komiteer har begynt å røre på seg, men bare noen få forskere melder høylytt at det ble en katastrofe for menneskeheten at et fremtidig dødstidspunkt skulle være tilgjengelig for alle gjennom et tvilsomt medisinsk eksperiment.

Vel og merke lå ulykker og forbrytelser med døden til følge utenfor spådommens rekkevidde, men analysen gav etter sigende svar på når kroppens maskineri ville stoppe og døden inntre; som følge av sykdom eller andre helsemessige og medfødte utfordringer.

Private selskaper tilbød snart helsereiser til lavkostland, inkludert scanning, analyse og skriftlig dokumentasjon på et foreløpig dødssertifikat. Diskusjonen gikk høyt i EAU (Europa-og Asia-Unionen). Resten av kloden fulgte nøye med gjennom helsekomiteen i FRK (Forente Regioner og Keiserdømmer). Etter en tid vedtok EAU at alle nyfødte skulle scannes og analyseres, slik at de umiddelbart etter fødselen kunne utstyres med både FødselsAttest (FA) og Foreløpig Dødsattest (FD). Myndighetene så muligheter til bedre planlegging og styring i samfunnet og begeistringen var stor i byråkratiene. Resten av verden fulgte etter.

Forskere fra nettverk som drev med studier av konsekvenser av store samfunnsmessige endringer, advarte på det sterkeste mot å gjøre denne informasjonen tilgjengelig på et individuelt plan, men byråkratiet overbeviste så vel politikere som folk flest om at dette fremskrittet var en velsignelse. Nå kunne både folk og byråkrater planlegge livet mer effektivt, var noe som gikk igjen i debatten.

Nå har tiden gått, og vi kan se tilbake på optimismen rundt dødsattestene som noe helt uforståelig. Konsekvensene ble noe helt annet enn det både vitenskapen og folk hadde tenkt seg. Spørsmålet er om det finnes en vei tilbake?» (Anonymt bidrag, R&R; 22.12. 2065)

 Selv om jeg nå vet mer, så har jeg gjort noen dyrekjøpte erfaringer og er fortsatt i en utsatt posisjon. Denne «dagboken» du nå har fått tak i, har jeg lest inn underveis i de siste månedene, og jeg sitter på både lydopptak og videoer fra «gravearbeidet». Podkasten om denne foruroligende saken blir publisert snart; hvis alt går bra. Den forteller hele historien, slik jeg opplevde den:

Tidlig i desember 2065

I desember hendte det noe som fikk meg til å undersøke mer om de egentlige konsekvensene av denne såkalte helsereformen. Jeg hadde nok fram til dette skjøvet hele problemet foran meg og fornektet skjebnen min. Det ble tydelig da Jeg var innom et arbeidskontor drevet av SKAM (Skandinavisk Kontor for Arbeid og Mestring), for å få noen stempler og kanskje prøve en gang til å få en skikkelig jobb. Samtidig gjorde jeg opptak og ville dokumentere hvordan vi ble behandlet. 

Jeg ble vist inn på et kontor. Der satt en veltrimmet veiledningsbyråkrat, assistert av en AI-robot, med blikket festet på meg, en staut ung mann på den andre siden av skrivebordet. Veilederen sa belærende: – Så du vil ut i arbeidslivet? Med din lange utdanning? Du er kvalifisert til et professorat i kvantefysikk, men som vi vet, utdateres den menneskelige kompetansen raskt uten støtte. Egentlig burde du heller fortsette med porselensmalingen og yogatimene, men jeg kan kanskje finne noe til deg hvis du er fleksibel. Hvor gammel er du, forresten?

Jeg sa litt usikkert: – Jeg er 24 år.

Byråkraten så mistenksomt på papirene en gang til og konfererte med sin AI-hjelper., før ha stilte det spørsmålet som jeg fryktet: – Og så vil jeg gjerne se din FD.

Jeg sukket og fant fram et passliknende dokument. Veilederen så på innholdet og sa med en viss medlidenhet: – Det blir en veldig kort karriere. Lite trolig at noen vil satse på deg i en jobb som professor. Det beste jeg kan gi deg er Nedtrappingsbrigaden. Det er en gjeng som tar alt farefullt arbeid ved bedrifter som trenger våghalser med lite å tape. Eller så må du bli forebyggingskonsulent og sikringsmedarbeider hos en lengelevende familie.

Nå var det tydelig: Vi sa Memento mori, for å minne oss på at vi en gang skal dø og må nyte livet. Nå sier vi Scito, cum moriturus sis, eller mer presist: Vit når du skal dø! Og vi står igjen alene med frykten og den pykiske lammelsen som følger med at tiden vår har fått en utløpsdato.

Julen 2065

To uker etter dette møtet med SKAM sitter jeg egentlig bare her og vente; og glaner på kalenderen. Jeg er ikke den eneste som har problemer med å oppleve tilhørighet til dette gjennomorganiserte samfunnet. De store forsikringsfirmaene var raskt ute med å nekte livsforsikring til alle som ikke kunne vise til mer enn 40 års levetid fra søknadsdatoen. Det dukket opp egne barer for folk med begrenset fremtid, der kortvarige forhold var både norm og forventning. Menneskenes verdi ble nedjustert etter hvor lenge de hadde igjen å leve, og samfunnet ble delt inn i ulike sosiale grupperinger basert på felles fremtidsutsikter. Det var særlig helsevesenet som måtte ta upopulære avgjørelser om hvem det var grunn til å gi aktiv hjelp ved sykdom og ulykker. Inntak av piller med smertedemping og nerveberoligende virkning ble som oftest tilbudet til dem som allerede sto med det ene benet i graven. Avansert medisinsk behandling var forbeholdt dem som kunne vise til en sikker vei mot oldingstatus langt fremme i tid.

Som du skjønner: Mange fikk plutselig dårlig tid, og dette resulterte i panikkliknende hendelser knyttet til det å få oppleve så mye som mulig innenfor den rammen som den foreløpige dødsattesten skapte. De som i likhet med meg har kort tid igjen å leve, danner fandenivoldske nettverk med farefulle bucket-lister. Det kan dreie seg om svømming med hvithaier, supermaratonløp gjennom Sahara eller friklatring uten sikring i loddrette klippeformasjoner med 1000 meter rett ned ved første feiltrinn. Jeg har selv valgt å drive med oppdrett av giftslanger fra Amazonas, både på grunn av egen fasinasjon for reptiler og for å tjene litt ekstra. Mange vil utfordre skjebnen i denne spådomsstyrte verdenen. Den støtten vi får fra samfunnet er da også regnet ut fra hvor mange år vi har til disposisjon. Ingen av disse relativt farlige aktivitetene har krav på redningsassistanse hvis noe går galt. Den slags tjenester er forbeholdt dem som kan skilte med en FD som garanterer minst en alder på 70 år.

Andre kortlivsfolk går inn i seg selv og søker etter sin indre sjel. Oppslutningen om yoga og meditasjon, gjerne kombinert med eremitt-tilværelse på øde steder, er svært stor i disse kretsene. På den andre siden har vi de lengelevende, «A-laget», som nyter vissheten om at de har mange år foran seg; de omfatter folk som kan regne med minst 50 år. I midten har vi 40–50-årsgruppen som på en måte har ett bein i hver leir, mens min gjeng omfatter alle med et totalt tidsperspektiv under 40 år. Samfunnet er altså blitt tredelt: På toppen troner A-laget, som svømmer i jobbtilbud og har egne datingsider for likesinnede. De nyter godt av velferdsstaten og tenker langsiktig. Den eneste bekymringen de har er mulige drap og ulykker. Derfor er de oppslukt av forebyggingstiltak på alle kanter. De hyrer gjerne kortlivsfolk til å være en slags «livets stuntmenn» for familien, og inkluderer dem i familielivet som sikring. De lengelevende har egne feriesteder og butikker som selger holdbart utstyr og andre varer som skal ha lang levetid, mens kortlivsfolkene bare har anledning til å skaffe seg brukte og lett forgjengelige saker på en svartebørs som kalles FANT, og avspises med helsefarlig junkfood i triste og dårlig vedlikeholdte spesialbutikker. 

Januar 2066 er her 

En god stund etter disse undersøkelsene mine sitter jeg her og nå bare igjen med et trist sinn og venter på min dato. Det er en stusselig tilværelse. Reptilene gir meg trøst; så godt de kan, men lufta har gått ut av meg etter møtene med SKAM. Jeg forsøker å finne informasjon om noe som kan lure systemet, slik at jeg kan få utsatt det tidspunktet som jeg frykter mest. Vi snakker nå om dager og timer, men jeg har funnet ut at det er et lite slingringsmonn i angivelsen på FD-en, slik at jeg i en kort periode kan tenke slik man gjorde før FD-ordningen: «Alle skal dø, men vi vet ikke når!» Det får meg til å tenke på samtalen jeg hadde med den indiske forskeren; kanskje det finnes håp et sted?

Det nærmer seg februar 2066 

Jeg bruker tiden godt nå, og dokumenterer alt jeg opplever. Det betyr å saumfare nettet etter tiltak som kan forlenge livet; som å endre kosthold og livsstil, samt for enhver pris unngå å bli smittet av farlige sykdommer. Jeg isolerer meg i leiligheten, har sluppet løs den lille slangesamlingen min i en park noen kilometer unna og beveger meg bare ut når jeg må. Mat får jeg levert på døra. Mesteparten av tiden sitter jeg og stirrer på den digitale helseklokka på armen min, for å se hva slags tilstand jeg er i. Har jeg sovet godt, hvordan er blodtrykket? Hva med body-batteriet mitt og hjerterytmen? Det slår meg at hvis dette skal være livet mitt, så kan jeg vel egentlig bare la skjebnen gå sin gang. 

Den digisosiale verdenen er full av folk som meg. Overalt på nettet finnes ideer om løsninger på den tvangssituasjonen vi er i. Vi har mistet muligheten til å påvirke vår skjebne og ta livet i våre egne hender, eller i det minste tro at vi kan gjøre noe for vår egen helse. Desperasjonen lyser mot meg der jeg saumfarer dette vellet av mer eller mindre gode forslag om mulig livsforlengende aktiviteter. Det blir ikke bedre av den skinnhellige sympatien vi får fra mange lengelevende. De utrykker sympati i det ene øyeblikket og forsøker å verve oss til nærmest selvmordsoppdrag i det neste. Da hjelper det lite at til og med kong Ronny 2. nevnte oss kortlivsfolk i nyttårstalen og uttrykte sin sympati, for utenfor vinduene på slottet hang noen kortlivsfolk relativt usikret for å pusse vinduene. 

Det verste er at folk er i ferd med å gi opp kampen for et liv i uvisshet. Uroen griper tak i meg når jeg leser om endringene i begravelsesprosedyrene, fordi dette viser at samfunnet har absorbert den nye dødskulturen. Nå bekjentgjøres dødsfallene uka før, slik at det blir tid til å gjennomføre en seremoni mens «liket» lever. Seremonien avsluttes med at hovedpersonen selv legger seg i kisten, som en symbolsk handling.. 

Februar 2066

Det kommer en henvendelse fra kontaktpersonen min i India. Han vil at jeg skal bli med opp til en av de alternative forskningsgruppene i Katmandu for å dokumentere avsløringer knyttet til helseforskningens herjing med våre skjebner. Jeg har da også etter hvert kommet i tvil om at det beste vil være å søke til ensomheten, og kjempe min egen kamp for å gjøre dødsdommen til skamme. 

Det dukket opp mer informasjon om at eremitter på et hellig fjell i Katmandu kunne hamle opp med den påståtte skjebnen vi blir tildelt. Kanskje det er mer hjelp i sikte dersom jeg slår meg sammen med andre som vil utfordre myndighetene? De jeg har kontakt med, samarbeider med de medisinske dissidentene som drev egen forskning fra hemmelige steder rundt om i verden. Ryktene blant oss som står på kanten av stupet og informasjon på det mørke nettet, sier at der skal det være folk som har brutt spådommene og tatt bort kontrollen over livslengden gjennom meditasjon og bønn, men kanskje dette også handler om alternativ forskning? Jeg solgte derfor alt jeg eide, og kjøpte billett med fly til India. Her møter jeg folk jeg kjenner fra tidligere reiser, og optimismen føles i kroppen min, når jeg noen dager etter ankomsten i dette forunderlige landet, bestiger et høyt fjell i Katmandu.

Jeg har, med mye hemmelighetskremmeri, fått instruksjoner om veien til fjellhyllen med min tildelte «meditasjonshule», informasjon om forsyningene som er på plass og om ritualene og behandlingen som må utføres, men jeg begynner å få dårlig tid. Min biologiske deadline nærmer seg raskt. Det ble satt et par injeksjoner og fortatt en øyeskann før jeg dro av gårde mot det hellige fjellet, men jeg føler meg langt fra trygg. Etter en strabasiøs tur oppover fjellsiden sammen med en hyggelig sherpa en del av veien, når jeg endelig målet mitt. Jeg ser huleåpningen på et platå foran meg, og tar et par raske skritt mot den, for å starte prosessen med å avverge den sikre døden. Da merker jeg at jeg virkelig er sliten etter den strabasiøse klatringen, og må legge meg ned litt. Som gjennom et slør ser jeg at fire uniformerte menn nærmer seg fjellhylla der jeg ligger flat for å gjenvinne kreftene. Jeg hører dem snakke sammen, og skjønner hvem de er. 

Sporeren fra «Den Internasjonale KontrollTjenesten (DIKT) ropte til de tre andre som klatret møysommelig oppover fjellsiden noen titalls meter bak ham: «Her har vi Målet! Han prøver å krype mot hulen sin, men nå ligger han stille. La oss sjekke!» 

 Patruljen var ute etter en kortlivstype som hadde skapt mye bryderi med skriverier og hysteriske opptredener i mediene. Disse agentene, som fantes i et hvert nabolag, sørget for at spådommene om tidlig død alltid gikk i oppfyllelse, særlig der hvor folk var tvilere og på vei til å komme seg forbi den angitte datoen i FD-sertifikatet. 

Sporeren bøyde seg ned og brettet målets trøye ned over den ene skulderen. Han sjekket strekkoden og meldte tilbake: «La ham bare ligge. Han har gått ut på dato, og det er ikke noe å bekymre seg over.» Men lederen for Katmandu-patruljen ristet på hodet, grep elektropistolen og rettet den mot skikkelsen som lå på kanten av fjellhylla. Han så det svake håpet forsvinne fra øynene til den kommende eremitten. Det var like trist hver gang, men vitenskapen måtte beskyttes mot nederlag og målene om kvalitetssikring av befolkningen måtte holdes. Likevel nølte han, for Sporeren grep armen hans og hvisket: «Null stress! Du ser vel at datoen stemmer og at han er på god vei ut? La det bli en naturlig død». Lederen senket våpenet og ble straks opptatt med å sjekke et nytt oppdrag som dukket opp på mediebrillen. Han fulgte etter Sporeren, og håpet at neste uke ble roligere, slik at han og de andre på «Begravelsesbyrået» kunne få tid til en tur på byen og et par øl i fred og ro. 

Ingen av dem så rykningene i mine fingre eller la merke til at det såkalte «målet» krafset seg sakte, men sikkert mot huleåpningen noen meter bortenfor.

 

Odd Eriksen (f. 1950) og pensjonert førstelektor i pedagogikk fra lærerutdanningen. Han har arbeidet som sosialarbeider, barneskolelærer, vært innom barnepsykiatrien og endte opp i lærerutdanningen. Til Nye Nova bidrar han jevnlig med noveller og artikler. 

 

AV SAMME FORFATTER:

Døden kan være vanskelig å forstå (novelle av Odd Eriksen)

Hvem vokter egentlig intelligensen? (Novelle av Odd Eriksen)

Denne gangen kommer han ikke alene. Novelle av Odd Eriksen

Da snøen virkelig kom. Novelle av Odd Eriksen

Luke 9: Når hele folket hviler. Ny novelle av Odd Eriksen

«Bli lys! Og det ble både lys og mye annet rart …» Novelle av Odd Eriksen

Novelle av Odd Eriksen og Sara Eriksen: Men det var de siste som ble de siste

Novelle av Odd Eriksen: Portrett av en perfeksjonist

Forfatterportrett: Ray Bradbury (1920-2012). Av Odd Eriksen

Luke 20: aUI – The Language of Space. Bokomtale av Odd Eriksen

«Den fantastiske virkelighed», fransk-belgisk sideblikk på myter, uforklarlige mystiske hendelser og luftige teorier .…