“Bli lys! Og det ble både lys og mye annet rart …” Novelle av Odd Eriksen

Det var de to ungdommene som satt på brygga ved den vakre innsjøen som egentlig la mest merke til at stjernehimmelen over dem blinket en gang, skalv litt og så startet opp igjen. Andre ristet på hodet over det de kalte strømbrudd eller periodisk systemsvikt. Men menneskene skubbet raskt av seg denne lille avbrytelsen og gikk videre i sine liv. Men hadde de ikke forandret seg litt?

«Perché nessuno parla la lingua italiana?» Det var den største av de tre som spurte. Han var nyankommet stasjonen, hadde sjøl lært seg språket og var stolt av det. « De snakker ikke italiensk lenger; nå går det i masse språk som de bare rett og slett har kokt sammen selv. Italiensk var bare språket til de første slengerne vi tok fra den elendige søpleplaneten som var i ferd med å bli ødelagt. Og de fleste av dem klarte seg jo dårlig i pilotprosjektet. Mye var sikkert vår skyld, men det vi har nå er bygget opp fra scratch. Og det var litt av en jobb!». Det var Hectus som la ut om dette på flytende syrillisk. Det var som sagt tre av dem, og de satt i en stille del av baren i den store flerplanetariske romstasjonen; et par lysår fra forskningsprosjektet Jorden. De to andre var Lomar og Sentrius. Alle tre var forskere i Plante- og Viltavdelingen.

Og som folk flest fra Syrillia var de ganske så gjenkjennelige, med de fire armene, kraftige føtter og det bøyde hodet på toppen av en nesten gjennomsiktig og litt bløtaktig kropp. Det var Hectus om hadde vært med helt fra starten på prosjektet, noe han gjerne brukte enhver anledning til å fortelle om. Nå hadde de en hektisk arbeidsdag bak seg i Observasjonsutposten og var glade for å være tilbake på stasjonen. Ledelsen ventet på en rapport, og det skulle være en grundig gjennomgang av hele prosjektet denne gangen. Ikke bare tall og statistikk. De satt egentlig og utsatte å ta fatt på dette, for den lune atmosfæren i baren var mer fristende. Det var ikke mange andre der på denne tiden, og de kunne snakke ganske fritt om de problemene de hadde observert. Dette var de forskerne som kjente «menneskenes» liv og levnet best. De kunne språkene, forstod hvordan de ulike gruppene utviklet sin kultur og ikke minst var de i stand til å se hele prosjektperioden som en sammenhengende utviklingsstudie.

Men for å se litt på historien. Det hele startet for lenge siden, og når folk fra Syrillia snakker om lenge siden, så betyr det gjerne nesten den tida det tar for en planet å utvikle seg til sitt maksimale potensial. Den gangen var Hectus nettopp ferdig med kokonglivet i læringsdrivhuset, og ble satt inn som aspirant på Jorden-prosjektet, men likevel med ansvar for natur og miljø i prosjektboblen. Han var med da planter og dyr ble fordelt og omgivelsene ble tilrettelagt for de såkalte «menneskene». Disse eksemplarene ble også hentet fra den nedslitte og ødelagte planeten. Beboerne der var på vei mot selvutslettelse på grunn av stadig kriging, forurensing av egne territorier og generell slapphet når det gjaldt å finne løsninger på problemer som dukket opp. Prosjektgruppa sikret seg et par tusen eksemplarer for å ha noe å gå på denne gangen. Det startet med noen mindre grupper, med eksemplarer som så litt mer robuste ut, og de fikk senere formere seg fritt. De ble renset for minner og satt ut på forskjellige plasser på en ledig forsøksplanet eller Boble som vi kaller den, og som var levelig for eksemplarene. «Mennesker» er nemlig ganske så sarte og svakelige at ting måtte legges veldig til rette for dem. Så var det bare å vente å se hvordan ting utviklet seg. Hensikten var å finne ut om slike eksemplarer gikk i den samme fella hver gang, eller om det var mulig å påvirke dem til å bli mer løsningsorientert og samarbeidsmotiverte.

Hectus husket den dagen de slo på lyset i boblen og de første eksemplarene viste seg og kikket forundret ut av en hule; på planter og dyr som omgav dem. Det viste seg snart at noen tok et slags lederansvar i gruppene, men det tok lang tid før det ble laget noen samfunnsstrukturer som minnet om noe som kunne bidra til at de overlevde og utvikle seg til å bli verdige galaksemedlemmer. De virket mistenksomme og aggressive av natur, og var mest opptatt av å skaffe seg mat og ting de trengte, gjerne på bekostning av andre. Når det gjaldt ledere, så var det nok av dem. Problemet var bare at de gjerne slo hverandre i hjel etter kort tid. Utviklingen gikk ellers som ventet. De gikk fra å rote etter mat i skogene til å fikse ild og temme noen dyr. Snart dyrket de jorda og endte opp med maskiner og teknologi så det holdt. Det så ut som om all vitenskap de skrapte sammen etter hvert ble brukt til å produsere våpen som kunne brukes til å ta knekken på de andre eksemplargruppene.

Hectus så litt beskjemmet ut da han innrømte å ha skrudd opp tempoet i Boblen, for å slippe å gå gjennom alle de første fasene en gang til. Det var nok med den runden de hadde med italienerne de snappet fra søpleplaneten Tellus. De fikk beholde språket, men det førte nok til at de ikke ble skikkelig minnerenset. Det endte opp med mye vin og god mat i alle fasene og tok liksom ikke helt av. Det ble ikke mye teknologi eller vitenskapelige framskritt av dette «Men en ting skal de ha», la Hectus til: «Ingen andre eksemplarer har laget så mye bra kunst! Og kanskje kunne mer investering i den linja ha ført til et annet resultat. Et par av dem fikk til og med være med videre».

Hectus fortsatte å oppsummere og fortalte at i løpet av siste del av tida i den nye Boblen skulle det ha vært tre karer der som skilte seg litt ut og skaffet seg mange tilhengere. De ble kalt Gud, Buddha og Muhammed og var en slags støttefigurer for de av «menneskene» som trengte noe å holde seg til etter hvert som vi utsatte dem for flere og flere prøvelser i form av naturkatastrofer og sykdommer. «Ingen har egentlig sett dem; ikke vi heller» sa han syrlig. « I tillegg skapte «menneskene» selv vansker for seg med tallrike kriger og konflikter og helt uansvarlig forbruk av ressursene vi hadde gitt dem». Hectus sukket og la til: «Vi lot dem holde på og blandet oss ikke inn, selv om det klødde i alle de 16 fingrene våre når det gikk over stokk og stein i Boblen. «Menneskene» fortsatte å mase om de tre karene, men benyttet gjerne også denne anledningen til å plage hverandre med uenighet og konflikter, nå om hvem av karene som hadde den beste forklaringen på at de fantes. De skulle bare visst!»

Lomar humret litt og sa: « Jeg husker han prosjektassistenten vi sendte inn «under cover», for å skaffe direkte felterfaringer. Han var fra Scorpio og liknet til forveksling et «menneske». Vi lot ham gå rundt i et av områdene for å samle info og gi oss et nærbilde av prosjektutviklingen. Og han gikk det jo ikke så bra med. Ikke før hadde han skaffet seg tilhørighet i en gruppe menn og begynt å samle erfaringer, så tok de jammen og spikret ham opp på noen tregreier og lot ham henge der i solsteken. Vi reddet ham riktignok ut etter et par tre dager, men han var ganske sur og har krevd erstatning for følger av dårlig arbeidsmiljø.» Alle tre lo og ristet på hodet av denne hendelsen og tenkte på alt som hadde skjedd i prosjektboblen siden.

Noe av det viktigste i prosjektet var å utsette eksemplarene for prøvelser i form av sykdom og naturkatastrofer. Andre problemer og konflikter ordnet de lett selv, og til sammen ble dette ganske plagsomt for dem. Vi satte for eksempel en gang bakterier på rotter, spredte smitten og de fleste «menneskene» måtte fjernes; fordi de ikke klarte å finne en løsning på problemet. Det hjalp liksom ikke med papirnebb og parfymeduft mot pest.. Hectus gliste og la til: « Og de smarteste av dem, som kanskje hadde noe fornuftig å si om dette ble heller brent levende eller kastet i elva. Ikke særlig lurt.»

Så fulgte det slag i slag med oversvømmelser, jordskjelv, tørke og matmangel rundt om i Bobla, uten at forskningseksemplarene klarte mer en så vidt å holde nesa over vannet. Sentrius hadde vært stille lenge, men nå sa han litt spørrende: « Disse eksemplarene er vel ikke helt mislykket – de klarer seg på et vis. Det står liksom på stedet hvil for dem. Vi kaster ganske fæle ting på dem, og de prøver å få til noe. Selv om det går dårlig, så holder de på og kommer seg gjennom prøvelsene på et vis. Er ikke det egentlig bra nok?»

De tre bestilte en ny runde fra baren og drakk i stillhet, mens de grublet over hvordan de skulle konkludere i sluttrapporten fra dette litt uvanlige utviklingsprosjektet. Hectus var den første til å ta ordet etter denne pausen. « Jeg er litt usikker, men det er vel nødvendig med en ny runde? Dette er egentlig også et pilotprosjekt, og vi blir vel nødt til å skalere det opp til å omfatte flere prosjektbobler, slik at vi ser om vi skal satse på disse Telluseksemplarene eller eksemplarene i de tre andre planetene vi har kikket på i det nærmeste solsystemet». Lomar var usikker og spurte om de ikke kunne prøve å legge inn noen nye betingelser i form av litt «tvungen veiledning». Hectus dro på det: « Er det egentlig noe vits i det? Husker du ikke han gamlingen som fikk steintavler med ganske klare oppfordringer oppe på det fjellet den gangen? Det virket ikke som om det budskapet gikk inn, heller..».

Det var vanskelig å tro at denne gjengen kunne forbedre seg, men egentlig hadde alle de tre forskerne fått sansen for disse såkalte «menneskene» som rotet rundt på sin nye «planet». Det var likevel vanskelig å selge inn til ledelsen at dette var framtida for galaksen. De tok en ny runde fra baren og satt enda en stund i tenksom stillhet. Det var Hectus som tok bestemmelsen for dem. Han sa med fast stemme at rapporten måtte skrives, men at de kunne gi Jorden-eksemplarene en siste sjanse til å vise seg verdige. De to andre så forundret på ham og lurte på hva han ville foreslå. Hectus humret og sa lavt: «Dere vet vel hva vi pleier å gjøre når alt annet er prøvd uten suksess? Vi restarter. Men først prøver vi å lære av erfaringene med disse italienerne; vi legger vi inn mer kunst, musikk, vin og god mat i prosjektbetingelsene og toner ned matematikken et par hakk ».

Odd Eriksen

Odd Eriksen er 72 år og pensjonert førstelektor i pedagogikk fra lærerutdanningen. Han har arbeidet som sosialarbeider, barneskolelærer, vært innom barnepsykiatrien og endte opp i lærerutdanningen. Siden det har han stort sett skrevet faglitteratur i form av artikler og bokkapitler, men i skrivebordsskuffen ligger det litt av hvert. Her er et nytt eksempel.

Del dette innlegget på:

  4 kommentarer til ““Bli lys! Og det ble både lys og mye annet rart …” Novelle av Odd Eriksen

  1. Festlig og lattervekkende med forskningsprosjekt og ny synsvinkel! Skulle ikke forundre meg om at det sitter mer intelligente vesener der ute et sted- som er ganske oppgitt over at vi på Tellus ikke lærer- uansett hvor mange år vi får. Og Uansett hvor mange anledninger vi har til å endre oss- som vi overser.

    Det ser ut til at ” alle må gjøre sine egne erfaringer” dessverre er riktig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *