Ny forskning om fantastisk litteratur

Marta Tveit har nylig forsvart en artikkel-basert doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, som blant annet omhandler det hun kaller norsk «undringslitteratur». Deler av avhandlingen kan leses her.

På forespørsel fra Nye Nova, redegjør doktor Tveit for hva slags forskning hun har bedrevet.

Red. 

I vår tid er det avgjørende å forstå det komplekse samspillet mellom posisjonalitet, kultur, og overordnede problemstillinger som angår alt liv på jorden. Gjennom å se nærmere på moderne historiefortelling får vi muligheten til å utforske dette samspillet, noe jeg drar nytte av i min forskning. Gjennom en økokritisk linse ser jeg på nyere fantastisk litteratur, og tar for meg spørsmålet: På hvilke punkter er det samklang mellom forskjellige tilnærminger til klimaendringer i fantastisk litteratur fra ulike produksjonskontekster?

For å gi et av mange mulige svar på dette spørsmålet, har jeg sett på et utvalg av fantastiske tekster som springer ut ifra norske og anglo-afrikanske produksjonskontekster. Den norske litterære konteksten skiller seg på flere områder ifra de anglo-afrikanske, og det er også betydelige forskjeller mellom de ulike anglo-afrikanske kontekstene. Denne ulikheten kan være en styrke, fordi den underbygger argumentet for at det eksisterer resonans på tross av forskjeller på mange andre felt.

Verdensomspennende utfordringer, som klimaendringene, iakttas gjerne gjennom ulike kulturelle linser — folk ser mot de samme overhengende truslene, men ser helt forskjellige ting i dem. Det finnes allikevel mønstre og resonanser i hvordan vi vurderer, bearbeider, vrir på, og nytolker disse utfordringene, resonanser og mønstre som går på tvers av geografiske avstander. Å legge merke til og å utforske slik resonans er nøkkelen til å avdekke (uutnyttede) solidaritetspotensialiteter. Slike vidtrekkende solidaritetspotensialiteter er nødvendige for å videre understøtte argumentet for radikal systemisk endring på global skala.

Det finnes ymse aspekter man kan sette søkelyset på når man skal ta for seg klimaendringer i tekst. Her har fokuset vært på de underliggende verdiene som har skapt dagens miljø- og økologiske kriser og hvordan disse verdiene historisk sett kan knyttes til vold og misbehandling, ujevnheter og urettferdigheter i forbindelse med klima, og på utforskninger av strømninger innenfor økologisk tanke som omgår modernitet/kolonialitet (Quijano 1992). Tekstene som drøftes er blant annet  romanen Blå av Maja Lunde (2017) og novellen “The Satellite Charmer” av Mame Bougouma Diene (2020), romanen Fugl av Sigbjørn Skåden (2019) og spillefilmen Den Siste Våren (2022) av Franciska Eliassen, og Vår Verden er Dugg av Tor Åge Bringsværd (2014) sammen med Triangulum (2019) av Masande Ntshanga.  Trådene fra artiklene samles i en diskusjon og konklusjon som besvarer forskningsspørsmålet. Med henvisning til artiklene skisserer jeg opp sju sentrale resonanser i måten de utvalgte tekstene tar for seg klimaendringene: kritikk av verdens nåværende tilstand; utfordring av overordnede klimadiskurser og begrepet Antropocen; fokus på skala-dynamikk; utforskning av alternative ontologier; og skildring av terskeltilstand, usikkerhet, uforutsigbarhet og det uforklarlige, spesielt i overgangsfaser og under omfattende endringer. Totalt sett kan denne avhandlingen leses som enda en demonstrasjon på hvordan fantastisk litteratur kan være et kraftige redskap for å forstå, bearbeide, revurdere, og få nye perspektiver på de jordomspennende utfordringene vi står overfor i dag.

I en av artiklene diskuteres begrepet ‘undringslitteratur’, som en aggregert og nødvendig betegnelse på samtidens norske ‘speculative fiction’ (publiseres etter alle solemerker i Fafnir høst 2025). Jeg begynner med å kontekstualisere forslaget innenfor den bredere diskursen om ‘vage merkelapper’ for hybrid, mimetisk/fantastisk stil i skjønnlitterær skriving. Deretter illustrerer jeg hvordan undringslitteratur likevel har en distinkt karakter i sin sammensmelting av fire elementer: Først: en kjerne av «Anthropocene unconscious» (Bould 2021) som en ‘stille tilstedeværelse’, og bevegelse mellom skalaer. For det andre, en streben etter å gjenskape fortryllelsen i det hverdagslige, det «mundane» (Ryman m. fl. 2004). For det tredje, elementet av ‘nordicity’ (Furuseth m.fl. 2020), preget av en fremhevet atmosfære, naturskildringer og et indre fokus. For det fjerde: en ‘åndelig strømning’. Det er ikke representasjonen av tilbedelsespraksiser, spiritualitet eller tro i seg selv som skiller undringslitteratur fra annen litteratur, men snarere den historisk situerte og individ-sentrerte måten disse elementene kommer til uttrykk på.

En annen artikkel (ikke i avhandlingen og ikke ennå publisert, — ser etter et hjem! ) undersøkes sosiale felleskap rundt produksjon, distribusjon og verdsettelse av undringslitteratur i Norge i dag. Her fokuseres det på endringer i felleskapets rolle og funksjon fra perioden 1960–1980-tallet til nå (2000+), basert på 17 intervjuer gjennomført mellom 2021 og 2023.  Jeg illustrerer hvordan felleskapet gikk fra å bli forstått som en uavhengig faktor preget av fysisk nærhet, hyppig interaksjon og (en idé om) avgrensede og begrensede grupper, til en avhengig faktor, der produksjonen av disse fiksjonene er preget av individualisme og ‘høykulturelle’-ambisjoner. Likevel argumenteres det imot den sirkulerende ideen om at slike norske felleskap har «dødd». Post-2000 vokser nye typer norske fandom-miljøer frem, mer orientert mot relevante internasjonale fenomener og kulturer (utenom Norden, Europa og USA), preget av løsere bånd og større kretser.

Marta Tveit
Postdoctor