Skipene var snart framme. Denne planeten hadde irritert alle lenge. Lederne sendte både skrap og pirater ut i verdensrommet, og undertrykkelsen av innbyggerne i det forvitrende samfunnet var nesten total. Det skapte uro og destabiliserte denne delen av stjernetåken; mange flyktet i utrangerte skip hver gang en anledning bød seg. Planeten var tilholdssted for tvilsomme elementer og skapte grunnlag for terrorisme.
Nå var skipene på vei for å rive ned makthaverne på denne skadeskutte planeten og sette en stopper for destabiliseringen av områdene rundt. De hadde med nyutviklede, teknologifrie våpen og trengte ikke lenger å dra på de mekaniske innretningene fra gamle dager. Det var nok å blande litt digital intelligens med avansert telepati for å slå ut både individer og systemer. De som nå var på vei mot problemplaneten var de beste og mest avanserte telepatiske «konfliktløserne» i galaksen. De jobbet i grupper og dannet angrepsringer med forsterket tankespredning. Skipene deres landet vanligvis best på dypt vann, og med nye pustemetoder kunne angriperne forflytte seg langs havbunnen til de nådde land. Det karakteristiske ved slike angrep var stille og sømløs infiltrering uten bruk av teknologi fra det øyeblikket de hadde landet. Dette gjorde operasjonene nesten usynlige, inntil tankeknuserne slo til. Stemningen var særlig spent om bord i et av skipene som nå nærmet seg landingsstedet. Planeten mannskapet kom fra, hadde utviklet seg gjennom krig og konflikter internt og med motstandere utenfra. De var en uforsonlig gjeng, med fullt fokus på å vinne nok en seier.
Lederen på skipet, eller kommandøren, om du vil, hadde vært på landingsstedet tidligere; på rekognosering, men nå var det alvor. Han var bekymret for den merkbare uroen ombord og prøvde forgjeves å finne noe han kunne gjøre for å lette på stemningen. Vesenene på romskipet var vanligvis godt sammensveiset, men nå var det tilløp til uenighet blant dem. Kommandøren var tydelig ubekvem med noe og kalte derfor sammen besetningen for å forsøke å nå fram med sitt syn:
«Vi må ha visse standarder i dette felttoget. Det betyr å skille mellom venner og fiender. Jeg vil at vi skal være annerledes enn dem vi er her for å bekjempe.»
Det brøt ut en hard diskusjon, og ikke uventet ble kommandøren stående nesten alene med sitt forsøk på å vise barmhjertighet. Konklusjonen ble som en av angriperne ropte: «Du lager ikke mye god omelett uten å drepe høna – men først etter at egget er lagt og knust!»
Ved landingsstedet for akkurat dette skipet kunne angriperne se en fyr som gikk langs svabergene ved havet. Det så ut som om han ventet på noe, nå satte han seg ned på en stein og så utover. De merket tankene hans og gliste fornøyde til hverandre. Kommandøren ristet litt på hodet over munterheten i en så alvorlig situasjon og sa oppgitt: «Dette er veiviseren vår. Fyren har nok ventet lenge og forsøker å holde motet oppe ved å snakke med seg selv, bare hør tankene hans.»
Jeg føler meg ensom og forlatt nå. Før hadde jeg en familie og bodde i den største byen på planeten. Kjæresten min, Leylia, og jeg var lykkelige sammen, selv om vi ikke var frie. Vi snakket til og med om å få en sønn eller datter til, slik at Pietrox ikke ville være alene. Men et feilskjær brakte meg ut til kolonien og straffearbeidet her ved havet. Jeg savner livet jeg hadde, og ville gitt alt for å få det tilbake. Samtidig er jeg usikker på om det egentlig finnes et annet liv for meg nå. Kanskje alle har glemt meg? Jeg har skrevet et brev til min kjære Leylia, men jeg bare leser det om og om igjen. Jeg får meg ikke til å sende det:
«Kjære Leylia!
Jeg håper av hele mitt hjerte at alt er bra hos dere. Jeg vet at det haster med å komme bort fra dette stedet, hvis vi noen gang skal sees igjen. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Pietrox og deg og det gamle livet vårt. Derfor følger jeg nøye med på det som skjer rundt meg. Det er mange som tenker som meg og vil starte et opprør mot kreftene som holder oss nede. Vi snakker ikke om det, men måten vi ser på hverandre på under morgenappellen i fabrikken, sier alt. Vi er ferdige med å leve som maur under makthavernes jernhæl. Men ingen har klart å samle oss eller komme opp med en god plan. Derfor venter jeg fortsatt og søker ut mot den friske luften og friheten ved havet så ofte jeg kan. Det er nesten en symbolsk handling å dra på fisketur i disse dager, men det er omtrent det eneste det er lov å drive med utenfor beboerområdet.»
Jeg stopper lesingen litt. Dagen i dag er tiårsdagen for forvisningen min, og jeg har igjen søkt ut mot havet. Jeg ser meg
Fisker. Maleri av Odd Eriksen.
rundt, og er som alltid helt alene ute ved stranda og svabergene. De andre vil helst sitte hjemme og sløve. Jeg forsøker helhjertet å holde meg i form, og disse turene er gull verdt. Havet ligger like speilblankt som på gode dager for noen år siden, men sjansen for å få spiselig fisk nå er nærmest lik null. Gamle airbikes og alskens plastsøppel er det derimot nok av. Jeg drar heller ikke ut for å få fisk i dag, men for å forsøke å finne fred i sjelen; drømme meg tilbake til dager før min tid, da vår verden var skimrende i alle regnbuens farger og ikke grå og trist som nå. Igjen ser jeg på papiret i hendene mine. En tåre har falt fra øyet mitt og laget et merke der jeg var kommet. Jeg må lese videre for å få ro i sjelen:
«Jeg vil gjerne fortelle deg om hvordan livet mitt er nå. Vanligvis er jeg på arbeid i laboratoriet, og vi har lange dager. Av og til får vi fridager. Det er særlig hvis noe går galt, og de må rense maskinene. Det er som regel de dagene det er blitt en medarbeider mindre i flokken. Arbeidet på næringsmiddelfabrikker er farlig og ensformig på grunn av det høye tempoet og dårlig og slitent produksjonsutstyr. Vi lurer ofte på om hermetikkboksene med påskriften «Premium Vare» egentlig er noe vi bør skygge unna. De kommer alltid på markedet hver gang vi mister kollegaer i hakkemaskinen eller kokeriet. De såkalte næringsmidlene vi produserer, er ellers en mystisk blanding av rester av biologisk materiale fra de få dyrene som er igjen, og syntetiske greier vi helst ikke vil vite hvor kommer fra.
Livet i boområdet borte ved fabrikken er håndterbart; litt strenge regler og ensidig kosthold trekker ned, men jeg overlever. I fritida på kveldene pleier jeg å gå langs havet med fiskestanga eller sitte lengst inne på dop-rommet med vannpipa. Det syntetiske stoffet vi røyker lar oss drømme, og jeg tror vi drømmer det samme hele gjengen.
Vi vet egentlig ikke så mye om hva som foregår rundt oss. Av og til ser vi droner som patruljerer over boområdet, eller vi oppdager soldater som sendes av gårde. Det er som om de frykter at noen skal komme og forandre alt. Kanskje frykten er berettiget. Jeg håper nesten det, for det føles som vi er på en ferd mot bunnen. Likevel har jeg et håp, som en svak glød inne i meg, ikke minst på grunn av det som skjedde for noen år siden.
Jeg er jo som du vet, egentlig en helt vanlig fyr og forsøker å gli ubemerket inn, på fabrikken og i beboerområdet. Det er nok av trøbbel å pådra seg, hvis man ønsker å stikke seg fram. Men utrolig nok har jeg fått både en ny venn og et oppdrag. Jeg skal være en slags veiviser for karen jeg møtte her ute ved havet for noen år siden – dersom han og gjengen hans dukker opp igjen. Det kan bli i dag, eller om noen år. Jeg skal bare vente, ha tålmodighet, og ingen må få vite noe. Min nye venn fra havet formidlet en viktig tanke til meg: «Den som kontrollerer drømmene våre kan lett ta kontroll over livene våre. Det er om tankene dine at kampen vil stå». Jeg forstod vel ikke helt meningen umiddelbart, men nå ser jeg hvordan vi gjennom tankene våre begrenser mulighetene i våre liv. Vi har hatt det slik så lenge jeg kan huske, men nå er det misnøye like under overflaten her. Mange ønsker en endring, for samfunnet vårt er helt todelt. De få som har makt, rikdom og våpen holder oss andre i et jerngrep, og frykten er for stor til at noen gjør opprør. Dessuten glemmer vi bekymringene for en stund etter et besøk på dop-rommet, og dermed glir vi videre uten motstand.
Det har gått rykter om at vi en gang skal reddes av skapninger fra det såkalte Verdensrommet, men de fleste ser på det som et påfunn for å skape håp om at noe vil skje. Nå dominerer kjedsomhet og frykt hverdagen vår, og alt som kan endre stillstanden vil være velkomment. Jeg tenker ofte på at jeg bærer på en hemmelighet og vet mer enn andre. Jeg er trolig en av de få som faktisk har hatt kontakt med noen utenfor verdenen vi lever i her. Det er en hemmelighet jeg har holdt på i mange år, og noe jeg aldri vil glemme. Jeg nevnte den nye vennen. Han kom fra havet den gangen, men reisen hadde startet på en planet i utkanten av stjernetåka vår.
Det er kanskje derfor jeg liker meg ved havet, alene og med fiskestanga som kamuflasje. De andre skulle bare visst! Og selv om det var et kort møte den gangen, gjorde det inntrykk. Det var uvant å føle så mye varme og medfølelse som det denne skapningen brakte til vår kalde planet. Han liknet på oss, men var likevel helt annerledes. Jeg forstod ikke språket, men merket tankene hans som en mild bris i ansiktet. Inntrykket mitt er at han og de han hørte til, ville hjelpe, men jeg er fortsatt usikker på hva han egentlig ønsket fra meg. Han inviterte meg inn i et lite romskip som kom opp fra dypet etter at det var blitt mørkt. Der tok han mange prøver og forsøkte å finne ut hvordan jeg konstruerte tankene mine; hele tiden uten å si noe. Tanken eller drømmen om du vil, som hang igjen inne i meg etter ham var: Vi kommer tilbake – og fortvil ikke, for vi vet hva dere trenger. Jeg følte at han mente alvor, og at de hadde en plan. De blir uansett mine nye venner, alle som en. Det skal bli spennende å se om han vender tilbake, slik han lovet. Kjære Leylia! Kanskje vi kan se hverandre igjen om ikke altfor lenge. Friheten er kanskje nærmere enn vi tror! Gi Pietrox en klem fra meg og glem meg ikke!
Hilsen Socrato, din trofaste venn og kjæreste for alltid»
Brevet forblir nok hos meg, uansett. Det er farlig å sende det med tvilsomme befraktere, selv for ganske skyhøy betaling. Og i gale hender ville brevet bety slutten for både meg og familien min. Så jeg nøyer meg med å lese det selv, som om tankene mine kunne fly til Leylia på den andre siden av kloden. Men det føles tungt å tenke på framtida nå. Selv de få drømmene mine nekter å gi meg ro. Om nettene blir jeg liggende våken og se opp på stjernehimmelen. Det bekymrer meg. Tankene går ofte til hendelsen den gangen jeg møtte min nye venn fra den fjerne planeten med den merkelige månen og den sterke stjernen. Som sagt: Det var en dag som denne, og jeg var ute med fiskestanga. Den gangen var det faktisk sett fisk her, i nærheten av land, og jeg var forventningsfull med tanke på fangst. Jeg fikk ikke fisk, men møtte i stedet det som endret livet mitt.»
Lederen for gruppen som nærmet seg stranda, gikk raskt mot fyren med fiskestanga. Han tenkte at det var fint å se at den lokale veiviseren var på plass, men følte også sorg over det som skulle skje. Kjentmannen ville gjøre framrykkingen enklere, og gi muligheter for å manipulere både de som trengte å få styrt opprørstrangen i riktig retning, og de som skulle knuses av sine egne drømmer og tanker. Lederen vinket og forsøkte å lage et smil, slik som venner gir hverandre etter et langt avbrekk i kontakten, men det liknet mer et grin. Han husket diskusjonen før landingen. Det var bestemt at veiviseren bare skulle brukes til litt starthjelp. Nå stod denne trofaste fyren de skulle møte med et papir i hendene, så ned i vannet og merket dem ikke, men tankene hans var lette å tyde:
Jeg er her igjen, ved det åpne havet; ute på fisketur. Tankene mine løper, nesten som i en drøm, mens jeg ser utover vannet. Det er ikke tegn til liv. Men det er best å putte brevet tilbake i jakkeforet med en gang. Jeg må nok rusle tilbake, for det begynner snart å mørkne.
Menn fra havet. Maleri av Odd Eriksen.
Men så ser jeg igjen noen krusninger på vannet et stykke ute fra land, og noe kjent stiger fram fra dypet der grunnene slutter. Jeg vinker og ser at de er på vei mot meg, og tenker at nå skal vi sammen redde denne planeten. Jeg får snart se Pietrox og Leylia, for det er ingen ende på rekken med venner denne gangen. Tankene deres fyller meg med ny styrke. Denne gangen er det alvor. Jeg vet at jeg kan stole på ham. Han svikter aldri. Han har bare to armer, kommer fra den blå planeten og virker merkelig tomhendt, men han har nok en plan. Og denne gangen kommer han ikke alene! Jeg kjenner gleden i brystet, og vinker dem til meg med alle de fire armene mine.
Odd Eriksen
Illustrert av forfatteren
Veldig kul novelle
Takk for at du leste og tok deg tid til å kommentere, Emil!