Trykket første gang i NOVA nr. 3 1973.
Gjengitt med tillatelse av forfatteren.
Nylig var den ene av redaktørene så heldig å få kjøpt noen enkelte nummer av det sagnomsuste Science Fiction Magasinet/NOVA som manglet i samlingen. Tilfeldigvis viste det seg at selgeren faktisk hadde skrevet en novelle i bladet i sin tid. Redaksjonen synes den fortjener nye lesere, så vi spurte likegodt forfatteren om å få bringe den i Nye NOVA.
*
Dagen begynner kl. 7.00. Det er da Velferden skrur av natten. Ingen av oss her i kuben (vi kan vel være ca. 423 stykker) vet hvor Velferden holder til eller hvordan Dagen blir skrudd på, men det betyr ingenting. Det er kjensgjerningene som teller. Vi får våre beskjeder inn på videoskjermen. Det er nok.
Jeg heter Garp og er pionerpensjonist. Jeg var blant de første som kom hit. Det var dengang man la om hele pensjonssystemet.
Som sagt, Dagen begynner kl. 7.00. Vanligvis benytter jeg avhopp på venstre side av sengen, men idag er det en spesiell anledning. Jeg velger derfor å stå opp med høyrebeinet først, på høyre side av senga. Jeg har regnet ut at jeg vinner 25 sek. på dette, og derfor benytter jeg denne fremgangsmåten ved anledninger der jeg kan ha nytte av mere tid før 1. servering (kl. 7.15).
Jeg pakker raskt sengeklærne sammen og legger dem på plass i skapet. Jeg nevner – ikke uten en viss stolthet – at hos Garp i rom 373, har ikke Støvmaskinen funnet noe på golvet de siste 25 årene. Det skyldes at jeg følger Detaljopplegget fra Velferden. Livet er blitt mye bedre å leve etter at Detaljopplegget kom. Jeg kan i hvert fall ikke huske et liv som har vært bedre enn dette.
Jeg nevnte vel at det var en spesiell anledning idag? Ja, det er nemlig slik at ved 2. servering (kl. 12.00) blir rommet inspisert av Seksjonslederen via videoskjermen. Men en gang i året 8/12 (altså idag) kommer Kubesjefen personlig rundt til oss. Da tar han oss alltid i handa og sier: «Rommet ditt er en pryd for Kuben …!» Alle rommene er en pryd for Kuben, nettopp fordi alle følger Detaljopplegget. Ved å konsentrere seg om detaljene, planlegge og vurdere, eliminerer man ubehagelige situasjoner og feiltrinn. Jeg vil sitere Øvingsboka: «Detaljer og planlegging gir livet liv!»
Det spesielle ved inspeksjonen idag er at jeg har forberedt noe som kanskje gjør så sterkt inntrykk på Kubesjefen at han tar meg med på lista over Opprykkingskandidatene. Dersom jeg kom med der, ville det neste år være et nytt navneskilt på døra til rom 373: «Garp, p.p. kl. II.» Det ville være en seier for meg personlig og for Detaljopplegget i sin alminnelighet.
Opprykkingsplan nr. 25 går ut på at jeg viser Kubesjefen resultatet av tallarbeidet mitt. Jeg har i de siste årene regnet på pi og er kommet fram til dette tallet med 223.493 desimaler. Den siste utregningen vil være ferdig før 1. servering, hvis alt går som planlagt, og det gjør det. Da kan jeg nytte alle hviletimene fram til 2. servering til å tenke ut hva jeg vil si.
Jeg har nå skiftet og gjort unna Vedlikeholdet. Jeg benytter tiden fram til serveringen til å skrive på denne rapporten om det jeg tror kommer til å bli en merkedag i livet mitt.
Alt har gått etter planen hittil. Under 1. servering benyttet jeg Alternativ III (egget før saltpølsa) og sparte dermed nye 25 sek., slik at jeg allerede nå er i gang med hviletimene. Det er allikevel noe som foruroliger meg. Jeg har hørt en ukjent lyd. Den synes å komme fra et svart objekt av svært beskjedent format, som med stor fart sirkler rundt i rommet. Jeg la først merke til det på golvet. Jeg fikk nesten panikk ved tanken på at Støvmaskinen kunne komme og knuse ethvert håp om Opprykk. Da fikk jeg se at objektet beveget seg. Jeg vil beskrive det:
Tredelt og sylindrisk med 4 tynne «ben». Lengde: ca. 0,80 cm. 2 «antenner» stikkende ut fra det forreste leddet. Gjennomskinnelige flyveredskaper (2-delte) festet til ryggen. Gir et hårete inntrykk.
Dette objektet frambringer en lyd som forvirrer meg. Jeg merker at jeg gradvis mister kontakten med Detaljopplegget. Det er noe som løsner inne i meg. Kubesjefen og Kuben betyr ingenting for meg lenger. Det som strømmer gjennom meg er … minner … Jeg vet ikke hvor jeg har ordet fra, det bare kommer fram i meg sammen med de andre nye ordene … Jeg kjenner svalende luft i ansiktet. Det er en varm dag, så varm at selv ikke vinden tørker inn svettedråpene som sola lokker fram på huden min. Sola står høyt på himmelen. De fleste kuene har søkt ned i skyggen ved vanningstrauet. Det klør godt i kroppen når du ligger i gresset på en sånn dag. Rundt meg er insektene i gang med arbeidet sitt. Blomstene forsøker å overgå hverandre i skjønnhet, for å trekke til seg de små, summende skapningene som er livsviktige for dem. Jeg er tilskuer til dette, men jeg føler at jeg er ett med dem alle.
Jeg reiser meg, strekker musklene langsomt og begynner å gå. Gress-stråene kiler føttene mine og minner meg på en verden under meg, i jordsmonnet. Overalt er det bevegelse, liv.
Jeg går fram mot Havet. Det ligger rett nedenfor det stupet der enga slutter. Det er en svart liten flue som summer foran meg. Uten å vite hvordan følger jeg etter den. Vinden fra Havet fører med seg sterkere lyder her. Allikevel hører jeg lyden fra flua. Den fyller hodet mitt og får meg til å …
Assistent! Vær vennlig å hente kortet til Garp p.p. kl. I. Dette begynner å bli merkelig. Vi blir vel snart nødt til å stenge av vinduene for godt i denne seksjonen. Dette er jo det 5. tilfellet denne uka.
Odd Eriksen
Odd Eriksen er 72 år og pensjonert førstelektor i pedagogikk fra lærerutdanningen. Han har arbeidet som sosialarbeider, barneskolelærer, vært innom barnepsykiatrien og endte opp i lærerutdanningen. Novellen «Portrett av en perfeksjonist» skrev han faktisk på hans egen skoleeksamen i norsk på lærerutdanningen i Halden i 1972. Siden det har han stort sett skrevet faglitteratur i form av artikler og bokkapitler, men i skrivebordsskuffen ligger det litt av hvert. Kanskje noe av det også får se dagens lys en gang?
Last ned som e-bok: