Da snøen virkelig kom

 

Dag 1:

Det begynte ganske forsiktig like før jul. Noen myke og lette snøkrystaller virvlet opp og ned i lufta utenfor vinduet vårt. Vi satt på kjøkkenet og pakket pakker og spiste småkaker. Barna, det var to av dem, ropte gledesstrålende at det ble hvit jul og kastet seg over vinterklærne for å komme seg raskt ut for å lage snølykter og vente på plogen. «Ta det med ro!» ropte jeg etter dem, «Det har akkurat begynt og er nok borte i morgen.» Men for barn er årets første snøfnugg alltid starten på noe nytt. De skrapte sammen det de kunne for å lage noe, men endte opp med å sitte med åpen munn for å fange krystallene etter hvert som de nærmet seg på sin ferd fra himmelen. Snøfallet fortsatte, og gleden var stor i den voksende barneflokken da snøplogen tok seg en tur innom like før det var tid for å gå inn til aftensmat og pysjamas.

 

Dag 2:

Morgenen etter kom kulda. Gradestokken sank ned mot – 20 grader og vinden blåste snøkrystallene i en vill dans rundt hushjørnene. Folk gledet seg over julelysene i små trær og busker, og stemningen var på topp i de tusen hjem. Det var to dager igjen til jul, og folk stresset rundt som om alt var på stell. Snøen fortsatte å piske mot husveggene, og det la seg raskt et snølag på 10-15 cm. Folk fant fram snøskuffene og freserne sine, og det var jovial stemning utenfor hus og boligblokker. Alle som kunne hjalp til, og samfunnet vokste seg inn i den ordentlige vinteren, slik det skjer hvert år. 

Barna fant fram ski og kjelker. Overalt hørtes latter, og barna ropte lattermildt   «Sistemann ned bakken er en dust» eller snakket med lav stemme om viktige ting da de ruslet opp bakkene igjen. « Snøkvelder er de beste! » ropte en av guttene mine, da han raste forbi meg på kjelken; ned en veistump som var måkt, men ikke strødd ennå.

 

Dag 3:

Snødybden nærmet seg en halv meter, og de første problemene begynte å melde seg. Jernbanen og trikken slet med å holde sporene isfrie, og en del ledninger tålte ikke belastningen fra trær som falt over linjene. Men dette var også kjente saker. Folk ristet på hodene og mumlet oppgitt at det virket som om det var første gang vi opplevde snøutfordringer. «Skal vi aldri lære», var omkvedet. Snøplogene og veiskrapene gikk for fullt og veiene var fortsatt framkommelige. Firehjulstrekkerne med tankene fulle av bensin eller diesel hoverte over de små elektriske bilene som skled ut i snøfonnene for et godt ord.

 

Dag 4:

Nå hadde det snødd i tre døgn uten stans. Interessen for værmeldingene var økende, og folk begynte å bli lei snømåking og manøvrering på smale veier med meterhøye brøytekanter. Og kulda begynte å bli plagsom over hele landet. Vannledninger frøs i stykker, strømstans pga trefall spredte seg, og vi hørte om relativt mange eldre herrer med manglende stamina som ble funnet på gårdsplasser, med snøskuffa på brystet og begynnende hjerteinfarkt. Men folk var ennå ikke særlig bekymret. Og fortsatt lekte ungene i de store snøhaugene som plogen la opp i veikryss og snuplasser.

 

Dag 5:

Julen kom og gikk. Ribbe, pinnekjøtt og kalkun ble fortært som vanlig, men det begynte å bli mer romslig i butikkhyllene da julekvelden var historie. Det var strømstans mange steder i fabrikker og i lagerbygninger, og transporten ut til butikkene ble ofte hindret av snømassene som hopet seg opp. Nå rakk snøen opp til vinduene i første etasje de fleste stedene, og mange fikk problemer med å få åpnet utgangsdørene. Og snøen bare fortsatte å lave ned. Skal dette aldri ta slutt, spurte folk hverandre. Snødybden var nå snart to meter, og både Heimevernet og Forsvaret ble mobilisert til å rydde snø og holde samfunnet i gang. Meteorologene var de mest etterspurte ekspertene i TV og radio, men deres spådommer liknet etter hvert mer på nyheter hentet fra krystallkula enn fra vitenskapen. Ingen visste egentlig hva som var årsaken til værfenomenet eller hvordan dette ville ende.

Nå var lydene fra barnas lek ute i snøfonnene borte. Det var ikke en unge å se ute. Jeg hørte i stedet de to guttene mine krangle på barnerommet, fordi strømstans ofte slo ut dataspill og lammet de sosiale mediene. «Hva skal vi gjøre, Pappa? Det er så mørkt og kaldt her inne!» Jeg kunne høre engstelsen i stemmene deres og forsøkte fortvilet å trøste dem, samtidig som jeg prøvde å grave bort snøen som samlet seg foran dører og vinduer.

 

Dag 6 – 10:

Snøen falt jevnt og trutt, gradestokken viste – 20 grader og vinden ulte mellom hus og gjennom hager og parker. Trafikken var nesten borte fra de veiene som ennå var kjørbare. Elg og rådyr trakk mot veier og plasser der de kunne finne noen trær og busker å gnage på. Det kunne virke som om både dyr og mennesker forsøkte å holde sammen mot det merkelige værfenomenet som rev og slet i samfunnet. Snødybden bare økte og økte, med bortimot en halvmeter hvert døgn.

Hjemme hos oss skiftet vi på å sitte i vinduskarmen i det åpne loftsvinduet og rope ut i snøføyken. «Vær så snill og hjelp oss! Snøen er så kald og hard og vi er redde!»  Jeg fikk tårer i øynene da jeg hørte guttene rope i kor med stemmer fylt av frykt og usikkerhet.

 

Dag 11- 20:

De fleste leilighetene i de laveste etasjene var blitt mørklagt. Vinduene var dekket av snø, og lyset slapp bare inn i etasjene over. Strømmen var fortsatt på av og til. Vannforsyningen måtte suppleres med smeltet snø, der det var varme i huset. Folk mistet nå gradvis kontakten med hverandre. Beredskapslagre i kjeller og loft begynte å gå tomme, snart var sult noe som kom på dagsorden der det bare for noen dager siden bugnet av julemat. De som hadde vedfyring, klarte seg så lenge de fikk tak i veden de hadde lagret i vedskjul og garasjer. De mest oppfinnsomme og optimistiske gravde tunneler under snøen og klarte på den måten å få kontakt med både andre naboer og vedstabler de hadde utenfor huset. 

 

Dag 21 – 30:

Nå dukket det opp nye problemer. Snømengdene ble for tunge for mange takkonstruksjoner og hus raste sammen, nesten uten at naboene så forskjell på snøhaugene. Hjelp kom ikke fram og mange mistet livet inne i sine egne hus. Boligblokker og forretningsbygg klarte seg bedre en stund, men der dukket det opp andre problemer. Vannlekkasjene fra de frosne rørene spredte seg nedover i etasjene og underminerte armeringen i høyhus og bygårder. Flere falt sammen i snømengdene og folk ble begravd uten at redningsmannskaper kunne hjelpe. Helikoptrenes landingsplasser var for lengst nedsnødd og beltebilene slet i det løse og forræderske snøhelvetet som dekket både by og land. Snøværet bare fortsatte og fortsatte.

 

Dag 31:

Det hadde begynt ganske forsiktig like før jul. Noen myke og lette snøkrystaller hadde virvlet opp og ned i lufta utenfor vinduet vårt. Den gangen satt vi på kjøkkenet og pakket pakker og spiste småkaker. I kveld er det kaldt og stille i huset. Vi kryper sammen i et hjørne av stua og tenker tilbake på den dagen vi feiret den hvite julen. Nå vet vi at det var dagen da snøen virkelig kom …

 

Odd Eriksen

Illustrert av forfatteren