Døden kan være vanskelig å forstå (novelle av Odd Eriksen)

[Illustrert av forfatteren]

 

«Mote er en rar greie. Menneskeheten har alltid vært opptatt av hvordan tildekking av kroppen bidrar til å forbedre måten vi fremstår på, selv om også moral og funksjonalitet ligger bak valget av virkemidler i denne sammenhengen. En viktig drivkraft for å finne praktiske løsninger på behovet for klær er mangelen på egen pels. Dyrene overgår oss på dette feltet. Det hele startet jo med at misunnelsen mot dyrenes velfungerende vern mot kulde førte til at vi flådde dem vi kunne nedkjempe. Så iførte vi oss dyrepelsen på bekostning av dem som var tiltenkt denne beskyttelsen. Etter hvert er tildekkingsbehovet blitt løst mer fleksibelt, og andre materialer er kommet inn til erstatning for dyrepelsene. Faktisk er det nå ansett som umoralsk å ikle seg dyrenes ham, og det utvikles heller uante former for alternative klesløsninger…»

Kåsøren i K-mediet var optimistisk i tonefallet og la ut om klesmotenes framskritt etter at alternativ intelligens ble integrert i de fleste klesplagg. Han hyllet oppfinnsomheten som lå bak de selvregulerende sokkene som justerte stramhetsgraden i strikken etter variasjonene i leggen gjennom en dag. Andre ting han pekte på, var klærnes evne til å tilpasse seg vær, vind og temperatur, samt kameloneffekten som kunne gjøre om et diskoantrekk til en begravelsesdress på få sekunder. Men så slo han om, og begynte å messe om farene ved teknologisk utvikling uten styring og kontroll.

Detektivinspektør Carlos Montana sukket og vred seg i kontorstolen. Han kjedet seg og var lei av å høre om intelligente klær. Han tenkte at det nok ikke var lenge før hatten din kunne ringe deg opp og gratulere deg med fødselsdagen eller at GPS-styrte bukseben ledet deg dit du ville. Men snakket om selvknappingseffekten hadde en viss interesse. Han tenkte bistert at finmotorikken nok kunne trenge litt avlastning i disse dager hvor han forlot femtiårene og startet nedtellingen mot de hundre årene han kanskje kunne regne med. Selv var han ingen moteløve. Dressen var for lengst pakket ned i påvente av neste dødsfall i den nesten ikke-eksisterende venneflokken. 

Han satt med bena på bordet og et pappbeger med kalde nudler i venstre hånd. Øynene kastet lengselsfulle blikk mot skrivebordsskuffen der det lå en halvfull flaske med «konjakk» fra et kinesisk brenneri i nabolaget. Han var alene på stasjonen, og den eneste lyden han hørte var fra en ganske så voksen spyflue som patruljerte i lokalet. Den hadde vist seg å være like vanskelig å få has på som de svinepelsene som ellers terroriserte byens befolkning med sine jevnlige ran og mord. 

Montana var en grubler. Han flyttet blikket fra den forlokkende flaskeskuffen til en papirbunke med notater som lå i en haug foran den tilsjaskete skjermen, der mulige ferske mordsaker lyste mot ham. Fyren på skjermen nærmet seg tydeligvis slutten. Montana merket seg at stemmen hans var i fistel og at sutringen nå nesten lød anklagende. Han hørte bare etter med et halvt øre, for det var et beklagelig faktum at både nudlene og skjermen ble slått på målstreken av spyflua og den halvfulle flaska i skuffen. «Vent til jeg har styrket meg litt, så skal du få se slutten på ditt stusselig liv!». Montana ropte bistert etter spyflua, men den summet forbi uten å se særlig imponert ut. 

I bakgrunnen klaget kåsøren videre med sin konspirasjonsteori. Denne gangen var det klesindustrien som danset for tett tango med våpenprodusentene, for å ta kontroll over våre liv!? Montana humret for seg selv og ropte en melding inn til pessimisten på skjermen. Den viste seg øyeblikkelig i kommentarfeltet: «Det er farlig å tenke for mange tunge tanker på en gang, kamerat. Det er nok av andre ting å passe seg for, som musa i fella sa til psykologen.» 

Kombinasjonen av nyhetsstrøm og sosiale medier hadde erstattet så vel analog radio og TV som tradisjonelle digitale medier for noen år siden, og dette K-mediet vekslet mellom underholdning, propaganda og privat kommunikasjon. Han aktiverte seg, fikk en strøm av henvendelser rett i ansiktet. Han ristet på hodet og tryglet skjermen om hjelp til å få sakene sortert. Den metalliske følgestemmen til Montanas trofaste venninne i skjermhelvetet svarte: «Vi har her som du ser, flest mord, noe mishandling og en del drapsforsøk. Har du flere spørsmål?» Montana sukket tungt: «Takk, det var alt for i dag!». 

Han tvang seg til å studere svineriet som lyste mot ham. Seks-syv av sakene handlet om noe han kjente godt til, nemlig uforklarlige dødsfall i form av brå og uventet død. Men den saken som stakk seg mest ut, var noen tydelig mistenkelige dødsfall uten fellestrekk hos ofrene eller spor av vold eller ytre påvirkning. Det eneste de hadde felles, var at nåværende oppholdssted var i en skuff hos patologen. Han sukket igjen og mumlet for seg selv at livet hadde vært bedre om han like godt hadde holdt seg til planen om å bli begravelsesagent. Han tilbrakte uansett like mye tid med de døde nå.

Håpet var at akkurat disse dødsfallene skulle vise seg å være noe mer en triste henrettelser i vinnings hensikt. Notatene fra de første undersøkelsene tydet ikke på det, men noe virket likevel å være annerledes. Montana ønsket seg utfordringer, og at kjeltringene skulle oppvise litt kreativitet. Derfor hastet han av gårde til likhuset og den patologen som hadde ansvaret for de tristeste av de triste; uidentifiserte lik med en brå død bak seg. Mye tyder på at han angrer på dette besøket nå. 

På patologens kontor var det flere morbide innslag enn noe som kunne skape hygge. Familiebilder på skrivebordet var erstattet av et par hodeskaller, og på hylla ved døra stod en samling med glassbeholdere som inneholdt obskure deler av menneskekroppen. Patologen selv var en jovial fyr, men det lyste en viss tristesse i øynene hans. Han bar et blodig forkle som strammet godt over buken og ikke stod helt i stil til de to glassene med legesprit som ble hevet i en lystig skål. Patologen nesten ropte ut skålen: «Til alle som har vært innom og stillferdig har akseptert mine brutale inngrep!»

Montana tok en slurk av glasset og skuttet seg, mens spriten gnagde seg nedover i fordøyelsessystemet. Han ville ikke blitt forbauset om det hadde kommet røyk ut av munnen i kjølevannet etter dette sviende spritangrepet på vitale organer. Montana kremtet og sa: « Hva har du til meg i dag? Flere affektofre med isøks i ryggen eller pannebrasker knust med strykejern i en livlig diskusjon om hvilken blåmuggost som er best?»

Patologen ble plutselig konsentrert og sa lavt: «Dette er noe annet, Carlos. Jeg har aldri sett maken. Umulig å finne dødsårsaken. Ingen spor etter gift, knivstikk, stump vold, skuddsår eller ytre tegn på kvelning. De er rett og slett bare daue. Det er fem menn og to damer, velkledde ved ankomst, men daue som spekesild. Godt voksne, helt vanlige folk med normal slitasje på organer vi setter pris på å ha i orden. De kommer fra ulike steder i byen. Jeg har ingen svar til deg, bare en haug med spørsmål.» Nå spisset Montana ørene og tenkte at nå kom den saken han hadde ventet på. Noe som kunne skape litt spenning i hverdagen. Det liknet på en seriemorders verk, men det var noe som ikke stemte. Det var helt stille rundt disse dødsfallene; ingen bekjentgjøring fra en PR-kåt morder, og ingen trusler for å skremme opp befolkningen. Det hele virket som en blanding av tilfeldigheter og uflaks. «La meg ta en kikk på våre nye venner». Montana gledet seg ikke, men nå var det ikke snakk om lemlestelse. Mye tydet på at han ville holde på spriten denne gangen.

I skuffene på likrommet lå de syv tidligere medborgerne godt sammenlappet etter patologens herjinger. De så ut som om de skulle reise seg og gå hvert øyeblikk. Kledd i sine tildelte likskjorter liknet de et sovende sangkor som ventet på dirigenten sin. Klærne deres lå i store bevisposer i kroken ved døra. Montana bad om å få være alene med dem en stund. Han måtte samle tankene og gå systematisk gjennom alt som hadde med saken å gjøre. Patologen hentet spritflaska, satte den på undersøkelsesbordet og sa: «Du trenger litt for å konsentrere deg, Carlos. Dette er ikke en sak som løser seg selv.» Så ruslet han ut på kontoret sitt og sank ned i en sliten recliner i et hjørne borte ved bokhyllene. Han var som sagt i overkant vektmessig, og spriten hadde gjort ham både rødflammet og generelt plaget av å være i våken tilstand.

Snart kunne Montana høre snorking og tung pust sive ut den halvåpne døra til patologens kontor. De syv døde lå på rad i sine halvåpne skuffer og lot seg ikke affisere av patologens triste grynting. Montana foretok en grundig inspeksjon av alle likene, før han satte seg ned med et sukk og grep etter spritflasken. Han sank ned i dype tanker. Mordetterforskning var fortsatt en ensom sak, og virkelige mysterier krevde noe mer enn DNA-analyser og teknologi. Det var alltid en sammenheng mellom tragedier og et mønster som kunne lyse mot ham, hvis han bare tok seg tid til å sette sammen detaljene som oftest lå rett foran ham. Men jobben var også preget av at den tidligere så omtalte «offentlig sektor» var borte. Den forsvant for mer enn femti år siden. Nå var det aksjeloven som trumfet straffeloven og lønna var knyttet til oppklaringsprosenten. Tid var mangelvare og kostnadene ble redusert til et minimum. Saker som denne var lite populære og skulle helst legges i en glemt skuff. Montana var en av de siste som gav blaffen i hva det såkalte styret skremte med og lot etterforskningen komme først uansett hva politilkremmerne maste om. Ikke rart at han hang i en tynn tråd. Faktisk var han avhengig av å oppklare denne saken på rekordtid hvis han skulle ha til salt i grøten nest måned.

Detektivinspektør Carlos Montana var i villrede. Han tok nok en slurk av patologens bidrag til nedbryting av folkehelsen, klødde seg i hodebunnen med en linjal og stirret på det hvite snøfallet som dalte ned fra den stadig mer tynnslitte hårprakten. Så flyttet han blikket mot bevisposene ved døra. Kanskje noe var blitt oversett. Han ruslet bort til kleshaugen og tenkte med seg selv at dette nok hadde vært en velbeslått gjeng. Her var det siste av det siste moteverdenen hadde å by på. Montana gned seg i ansiktet og sa til seg selv: «Dette er jo fellestrekket jeg leter etter: Velbeslåtte og velkledde.» Men det store spørsmålet som kvernet i hodet til vår detektiv var hvem som kunne ha hatt et motiv for å bidra til at disse prakteksemplarene av noen medborgere skulle ende opp i patologens skuffer. Han husket kåsørens gnål om korrupsjon og svindel med både piratkopier og innsamling og tyveri av brukte klær for å få tilgang til den integrerte teknologien. Så da var det vel egentlig bare å starte intervjurunden med bransjens tungvektere for å finne ut hvem som hadde mest å tjene på akkurat disse moteløvenes død. Montana mumlet for seg selv. Hvilke hemmeligheter om sin død skjuler disse tidligere så velkledde menneskene?» 

Montana sorterte klesplaggene og lagde små hauger som for å se om noe skilte seg ut. Alt virket normalt, bortsett fra at dette tydeligvis var siste utgave av intelligente klær. Han la merke til at de beveget seg litt når han flyttet på dem, som om de lette etter eieren sin. Samtidig føltes lufta elektrisk rundt dem. Den erfarne etterforskeren forsøkte først å finne opprinnelsesland for noen av plaggene. Han saumfarte bevismaterialet og fant at alle klærne stammet fra en fabrikk i et lite, bortgjemt land i Østen. 

Montana måtte nok en gang trygle sin K-venninne om hjelp. Stemmen fra skjermen forklarte at moderne klær fra produsentene var klargjort for integrering av klesteknologi og ble overlatt til mottakerland i den rike delen av verden for videreutvikling, og hun fortsatte: For tiden er forskning i hovedsak knyttet til alternativ intelligens integrert i angrepsvåpen. Man vil øke treffsikkerheten og videreutvikle droneteknologien. Den erfarne etterforskeren tenkte at selv om klesteknologi bare var et biprodukt fra denne forskningen, så var kanskje ikke veien lang til at dette også kunne omfatte mer snikende og personrettede tiltak, for eksempel å ta kontroll over folks biler, båter og fly, eller kanskje til og med klesskap?

Montana bestemte seg motstrebende for å rette blikket mot denne mulige forbindelsen mellom de store motehusene og våpenindustrien. Det var første gang han lot en hysterisk konspirasjonsteoretiker påvirke etterforskningen, men han aktiverte K-mediet og etablerte kontakt med direktørens forværelse hos et av firmaene med størst omsetning. Da han nevnte at han ønsket informasjon om utprøving av klesteknologien, ble det en voldsom aktivitet på forværelset, men han fikk en avtale samme dag. 

Nå gjaldt det å komme seg ut i felten og avsløre hvordan utviklingen av disse klærne egentlig foregikk. Politietterforskeren strammet seg opp, kastet et blikk i speilet og tenkte bistert at hans egen framtoning i klesveien ikke ville vekke særlig beundring eller begeistring i moteløvenes huler. Han så bort på en av bevisposene og tenkte: «Kanskje jeg kunne låne dette vakre silkeslipset, eller Bevis nr. 5 som det står på posen? Best å gjøre et godt inntrykk og skape tillit. Vår venn i skuffen vil neppe savne noe som helst med det første». Montana nappet til seg det heftige silkeslipset. Han merket litt motstand i kleshaugen, men kunne snart starte den vanskelige prosessen med å knyte en presentabel slipsknute. Da oppdaget han at det kunne slipset fikse selv. Han speilte seg i en glassdør på et skap, satte fornøyd kursen mot patologens kontor, men stoppet brått midt på gulvet da en ubehagelig tanke begynte å plage ham. Han sakket farten og så tilbake på kleshaugene, der han syntes å høre en opphisset summing. Så merket han at noe hadde klart å utmanøvrere ham, og han forbannet seg selv for å ha vært skjødesløs i sin omgang med akkurat dette bevismaterialet. Detektivinspektør Carlos Montana ség sammen på gulvet da noe strammet seg kraftig i halsen. Den siste tanken hans var at slipset uansett ville gjøre susen, selv om det nok ville være få til stede i begravelsen. 

Patologen hadde akkurat blitt vekket av nok en etterforsker med nye lik fra ulike steder i byen. Begge ble alarmert av lyder fra likrommet. De styrtet inn og fant Detektivinspektør Carlos Montana død på gulvet, med et forbauset uttrykk i det rødsprengte ansiktet. Etterforskeren kjente Montana godt og sa: «Det måtte vel skje, med tanke på den usunne livsførselen til den stakkars jævelen, men dette ventet jeg ikke å få se: Detektivinspektør Carlos Montana med et perfekt knyttet slips. Det er som om han er på vei til en begravelse. Slipsknuten hans er perfekt, men kanskje litt for stram etter min smak …»