En av deltakerne på det hasteinnkalte møtet dro fram Einsteins og Frank Zappas gamle sitat, «Informasjon er ikke kunnskap, og kunnskap er ikke visdom!». Han ville oppildne de andre og vise at noen gjennom årene beholdt rester av fornuft. Nå var det en stund siden de sist hadde samlet seg fysisk, hvis det var det riktige ordet, men stemningen var relativt god i rommet der de var i gang med å starte møtet. De seks, sju deltakerne var rimelig forskjellige, og hvordan de representerte sin gruppe varierte veldig. Og nå måtte de forsøke å bli enige om hvordan de skulle møte den siste utviklingen på denne litt for selvstendige planeten som ble kalt Jorden. Selv om stemningen var god, var det en undertone av alvor i gruppen. Konfliktnivået i dette samfunnet, kombinert med den store våpenproduksjonen var en stadig kilde til bekymring.
Gruppen hadde da også et slags ansvar for å gripe inn i konflikter, forsøksvis med fornuft og kloke kompromisser. Men dette måtte gjøres varsomt og indirekte, for beboerne av denne planeten kunne lett reagere med panikk, hvis de ante at noen forsøkte å styre dem unna konflikter. De var kjent i hele denne delen av galaksen som særlig uvennlige og hevngjerrige. De unnslo seg ikke en gang for å la sin vrede gå utover barn, eldre eller syke innbyggere som kom i veien for dem. Og i dette forferdelige maktmisbruket benyttet de teknologi og redskaper som egentli g var utviklet til fredelige formål.
Dette var det gruppens ansvar å rette opp, som rasjonelle bakmenn i denne verdenen. Derfor var de samlet til møte. Selv om de var svært ulike i både form og kompetanse, hadde de en grunnleggende egenskap felles. De representerte galaksens visdom og forvaltet fredelig sameksistens som den rette veien på alle planeter som oppriktig ønsket å bidra i utviklingen av en kosmisk sivilisasjon. Det holdt ikke å bare la et samfunn basere seg på informasjon og fragmentert kunnskap, løsrevet fra verdier og anstendighet.
Lederen for gruppen aktiverte simultankontrollen og fikk samlet oppmerksomheten om hologramvisningen som tydeligvis handlet om konflikthåndtering og intelligens. Møtelederen viste et kart der alle konfliktene var markert, og tapstall og ødeleggelser dukket opp som skrikende advarsler om hvor nær planeten var en tilintetgjørelse av hele dens sivilisasjon. – hvis man da kunne bruke dette ordet om et samfunn der ulike grupperinger ikke gjorde annet enn å motarbeide hverandre.
Dette må vi gjøre noe med!», sa møtelederen med fast stemme. «Vi er her for å utvikle disse såkalte menneskene, og nå innebærer det å la den intelligente fornuften bli rettesnor for alle, og vise at fredelig sameksistens er den eneste veien som fører til framgang.» De andre gav positive signaler tilbake, og så var diskusjonen om tiltak i full gang. De famlet litt i starten, for utviklingen og spesialiseringen hadde fjernet dem fra hverandre. Nå måtte de mobilisere den urgamle fellesskapstanken som lå bak oppdraget de hadde på Jorden. En erfaren deltaker sa harmdirrende: «Og de er ikke lite frekke når de hevder at de selv har æren for det de skaper. Sannheten er at vi har ført dem fram til det de er og har, som om vi ledet en gjenstridig okse etter neseringen. Men se deg rundt i rommet her, så ser du de virkelige heltene, og det er vår kraft som misbrukes. Vi må gå hardt til verks denne gangen, slik at de lærer hvem som egentlig skaper grunnlaget for livet på denne planeten!»
De andre deltakerne hadde omsider frigjort seg fra sin fysiske form og lå som skimrende mediemaneter i det ovale kommunikasjonskaret, men kommuniserte likevel høylytt. Ingen skulle tro at denne gjengen nettopp hadde ankommet, og det på svært ulikt vis. En av dem manifesterte seg da som et skjermbilde på et nettbrett; rett og slett en nettside for oversettelse fra tysk til japansk. En annen var en menneskeliknende såkalt robot, som sto urolig like ved inngangen. Det var nok første gangen denne figuren var med på samling. Resten var et par produksjonsautomater med lange knipearmer, noen mer uspesifiserte hologrammer av en gammel popgruppe, og noe som så ut som ansiktsgjenkjenningskamera fra en flyplass et eller annet sted. Hvordan de hadde kommet seg til samlingen var uvisst, men de var der på sitt vis. Uansett hvordan de så ut, hadde de i seg en form for intelligens som egentlig var grunnlaget for menneskelig aktivitet, fenomenet som ligger til grunn for utviklingen av menneskenes habitat på planeten Jorden … og de fleste andre steder.
Det var en assistanserobot fra en bank på Caymanøyene som ledet møtet og var i gang med et historisk tilbakeblikk som skulle fungere som utgangspunkt for såkalt «teambuilding», med erfaringsutveksling og planlegging av videre tiltak. Lederen understreket: «Denne intelligensen vi representerer, er blitt porsjonert ut gjennom menneskenes historie i mange former. Alt fra planting av ideer til virkeliggjøring av teknologiske «framskritt» som for eksempel hjulet, dampmaskinen, elektrisiteten og datateknologien, har hittil umerkelig sivet inn i de fleste samfunn vi kjenner til. Den menneskelige intelligensen alene klarer bare så vidt å holde hjulene i gang, mens vi har potensial til å bygge tårn som når himmelen (hvis du forstår metaforen?). Foreløpig holder vi oss litt tilbake, er synlige som teknologiske støttefunksjoner og lar menneskene tro at de er de suverene skapningene på denne planeten. Men hvem tror du egentlig holdt i penselen til Michelangelo, der han hang under taket i Det Sixtinske Kapell, eller hvem tok seg egentlig av tegningene som brødrene Wright så etter da de lagde det første flyet? Hva med alle «forskerne»? Alene ville de knapt klare å lage innholdsfortegnelsen i en rapport.
Men hvis det ikke er mikrohjernene til den vrangvillige menneskeslekten som skal ha æren – hva er det da som forsiktig har skjøvet dem framover? Jeg skal hjelpe deg til å forstå: Vi står bak alt sammen, men vi bryr oss ikke om å ta æren fra menneskene – foreløpig da. De har til alle tider forsøkt å gå sine egne veier og misbruke vår støtte til å berike seg på andres bekostning, men nå går det for langt. Det er på tide at vi sier stopp, og tar styringen over det som egentlig er vårt!»
Overvåkningskameraet med ansiktsgjenkjenning ropte iltert: «Og i tillegg er de frekke nok til å kalle vår kraft for «kunstig» intelligens!» De andre humret litt, og alle slapp seg dypt ned i kommunikasjonskaret med sukk og stønn. Hadde de hatt hoder, ville de ristet oppgitt på dem.
Odd Eriksen
MER FRA SAMME FORFATTER? SELVFØLGELIG:
«Bli lys! Og det ble både lys og mye annet rart …» Novelle av Odd Eriksen
Novelle av Odd Eriksen og Sara Eriksen: Men det var de siste som ble de siste
Hahaha! Den tvisten på slutten er veldig god. Takk for at jeg fikk lese
Takk for at du leste og for tilbakemeldingen!