Luke 9: Når hele folket hviler. Ny novelle av Odd Eriksen

Skrevet og illustrert av Odd Eriksen.

Leiren så ellers ut som en blanding av psykiatrisk institusjon og femstjerners helsehotell. Mellom hovedhuset og den store golfbanen, lå små bungalower, med felles gressplener og svømmebasseng. Noen av de mannlige «gjestene» lå på solsenger med paraplydrinker i hånda, mens andre spilte boccia eller krokett, kledd i varierende typer av hawaiiskjorter og shorts. De fleste damene satt i grupper og så ut til å drive på med noen yogaliknende øvelser. Felles for dem alle var at de var minst lett overvektige, rimelig fulle av mojitos og godt innsmurt med veldig lav solfaktor.

Det var blitt sent, og den lille gruppen med folk bevegde seg langsomt gjennom skyggene fra trærne i utkanten av den mørke skogen. Hele tiden kastet de engstelige blikk over skuldrene, som om noe farlig kunne komme på dem bakfra. De to yngste i flokken var bare så vidt kommet i tenårene og den eldste var kanskje passert sytti. Det var tolv stykker med i denne gruppen; både menn og kvinner. Gruppene pleide ikke å være større, for sjansen til å bli oppdaget økte med antallet. De visste godt hvor de var på vei og hva oppdraget var, men om det ville gå bra også denne gangen var helt umulig å vite. Sikkerheten rundt slike skogsmiljøer var blitt skjerpet i det siste, og muligheten for å bli tatt var helt klart til stede. Mange hadde derfor valgt bort skogen og heller forsøkt seg i nedlagte fabrikker eller på gamle industriområder. Felles for dem alle var tilhørigheten til en voksende folkebevegelse og angsten for å bli fanget i myndighetenes edderkoppnett. Angivere og såkalte Endringsagenter hadde gode dager, mens folk flest fikk svi hvis de ikke ble med på de nye ordningene. Opprørsgruppene var likevel i ferd med å koordinere virksomheten sin for å bygge kompetanse på viktige håndverksområder og produksjon av nødvendige varer.

De to yngste, Anja og Marius, gikk bakerst i gruppa sammen med den eldste og forsøkte å få ham til å fortelle om «gamle dager». Men Sverre Dalen var vanskelig å få i gang. Gamlingen var 72 år, født i 2001. De visste at han var en av de programmererne som var med da det hele startet. De ville gjerne høre om dette og forsøkte å få ham i gang med fortellinger om gamle dager. Han snakket med lav og litt hes stemme, og de kunne skimte en tåre i øyekroken hans da han til slutt begynte å fortelle om hvordan livet var før de store endringene skapte et nytt samfunn. Han sa stille:

«Det første som forsvant, var faktisk gleden og så forventningene om hva vi kunne få til. Vi var til nytte den gangen; arbeidet hardt og var vant til å møte stadig nye utfordringer. Vi hadde fagforeninger og yrkesutdanninger: Alle kjempet for å forsørge seg og sine. Bare i den korte fritida drog vi på hytta, ut med båten eller på fjellturer. Mange var lykkelige, selv om konflikter, konkurranse og kampen mellom markedskrefter skapte usikkerhet og store forskjeller i samfunnet. Vi følte likevel at vi kunne påvirke våre liv gjennom å arbeide hardt og selv ta ansvar for å sikre familienes levekår.»

Anja og Marius så på hverandre og Marius hvisket: «Han mener nok at alle måtte jobbe og slite for å få noe å spise og ellers leve av.» De ristet litt på hodet, men kunne likevel skjønne hvorfor Sverre ble trist når han tenkte tilbake på hvordan det en gang hadde vært.

Sverre sa at det hele egentlig begynte for alvor med støvsuger-robotene og etter hvert de selvgående gressklipperne og gulvvasker-dingsene. Så forsvant ekspeditører og kassadamer; erstattet av selvbetjeningssystemer. Transportmidlene ble selvgående, og postombærere og alskens menneskelige leverandører av nettkjøpte varer og tjenester ble byttet ut med stillegående droner og menneskeliknende roboter. Han fortsatte å fortelle:

«Alt skulle bli enklere for oss, men etter noen år var det egentlig bare bruk for programmerere og inspektører som vedlikeholdt de digitalt styrte produksjonsmidlene samfunnet trengte. De mer menneskeliknende robotene gikk snart over en grense og plutselig klarte de seg selv. De opererte som problemløsere og leverte alle de tjenestene som den minkende menneskepopulasjonen trengte. Så tidlig som rundt 2020-tallet ble det en del diskusjon i mediene om det egentlig var så lurt med den kunstige intelligensen som snek seg inn overalt som en skummel konkurrent til den allmenne dumskapen i samfunnet. Men skepsisen forsvant fort når folk begynte å venne seg til det behagelige livet uten ansvar og slit.»

«Men hva tenker du om det som skjer nå?», spurte Marius.

Sverre var stille en stund før han sa:

«Når vi nå skriver 2073, så ser alt helt annerledes ut. Folk flest aksepterer nok at de er redusert til konsumenter og alibi for robotenes selvprogrammerte virksomhet i samfunnet, men noen endringer har likevel ført til uro. Allerede for femti år siden beskrev forskerne roboter som et merkelig fenomen. På den ene siden er de tekniske gjenstander, altså ting, men på den andre siden ser de ut til å ha en sosial tilstedeværelse, fordi de snakker og samvirker med oss. De simulerer å ha egenskaper og kapasiteter vi vanligvis assosierer med personlighet.»

Marius stoppet opp og snudde seg mot de to andre og sa voksent:

«Det er vel nettopp det at vi forandret vår forståelse av robotenes plass i samfunnet, som har ført til de problemene som truer menneskenes eksistens nå. Vi anerkjente dem og gav dem rettigheter. Og nå er vi redusert til passive deltakere i våre egne liv.»

Sverre nikket og sa at det var nettopp det at det raskt ble gjort klart at robotene hadde juridiske og tekniske rettigheter, samt at de kunne organisere seg og delta i demokratiske prosesser som skapte problemene. Etter kort tid dukket de første robotpartiene opp, og gjorde rent bord i nasjonalforsamlingene i den demokratiske delen av verden. Det var da opprøret begynte å våkne, og det vokste fram motstandsgrupper. Sverre viste til at gruppene ble møtt av myndighetenes (les robotenes) straffetiltak og at mange levde i skjul eller i hemmelige celler ute blant folk. Han sa også at det er ikke sånn at de nevnte myndighetene hadde blåst nytt liv i strekkbenken eller radbrekking for å disiplinere befolkningen; nei, «behandlingen» folk fikk på oppsamlingsplassene var langt mer subtil:

«Vi snakker om langsiktige tiltak, for eksempel Endringsplikten, som både rammer de motvillige raskt, men som også på lang sikt har forandret hele samfunnet.»

Det var vel derfor de var med på dette oppdraget. Kanskje fordi de så hvordan det gikk med folk når de ble tatt eller avtjente Endringsplikten, og ikke minst hvordan de så ut etter denne «oppfølgingen». De hadde selv mistet nesten all kontakt med foreldrene for et par år siden, da myndighetene hadde lagt dem inn til behandling pga mislighold av Endringsplikten og ulovlig innehav av verktøy. Sverre kalte det hjernevasking og sa ironisk at snart så hele befolkningen ut som hvalrosser med rik tilgang på brunkrem, og da de nærmet seg resten av gruppen igjen, hvisket han at de måtte snakke mer om dette senere … Han hadde noe viktig å fortelle dem.

Gruppen nærmet seg målet og praten stilnet. De skulle til et nedlagt sagbruk. Det var umulig å vite om stedet de skulle til var under overvåkning. Agenter fra myndighetene ble gjerne sendt ut for å fjerne alle tilløp til truende aktivitet fra opprørsgruppene som stadig økte i antall. To vakter ble plassert ut for å holde øye med hovedstiene inn til Bruket, mens de andre fant fram det skjulte redskapslageret, generatoren og verktøyet de trengte for å starte maskinsaga. Snart var produksjonen i gang. Nå handlet det om materialer til reisverk og tak-konstruksjoner. Et par av karene var i gang med motorsagene og felte trær, mens en ATV ble dratt fram fra buskaset og gjort klar til å dra tømmer til saga.

Denne natten så det ut til at alt skulle gå bra. Trær ble felt og saga gikk nesten varm av mengden reisverk son ble produsert; alt var stille rundt sagbruket. Plutselig skjedde det de fryktet mest. Summingen av droner nærmet seg, og dette var droner med våpen som lett kunne ta ut målet i stummende mørke. Noe hadde gått galt. Marius og Anja løp alt de kunne bort fra området og kom seg i skjul bak noen store steiner som lå stablet mot en fjellvegg. Folk ved Bruket stengte ned maskiner og lys, men dronene var allerede for nære. Små antipersonellraketter freste mot «varmekildene» som løp i dekning. Eksplosjonene fortalte at ingen unnslapp, men de to ungdommene hadde beholdt reflektorvestene på, og beskyttet av store steiner unngikk de den sikre død i droneangrepet.

Der lå de og tenkte på det Sverre hadde fortalt om hvordan innføringen av Endringsplikten hadde ført til opprettelsen av en mengde såkalte SPA-leire, Sentre for Psykisk Avspenning, hvor mennesker med jevne mellomrom må inn til behandling for å opprettholde trangen til lediggang og lære å ta avstand fra alt arbeid. De som blir tatt med verktøy eller annet utstyr for produksjon får ekstra hard behandling i minnerensere og må inn til hyppig oppfølging. Noen slipper aldri ut i samfunnet igjen, fordi de truer robotsamfunnets eksistens. Aktive motstandsgrupper risikerer å bli tilintetgjort. Samfunnet hviler på at alt arbeid er automatisert og at robotene styrer i et strømlinjeformet samfunn. Menneskene er alibiet for robotenes eksistens, og det er ikke engang behov for en liten gruppe programmerere og utviklere for å fange opp problemer som oppstår og truer robotenes rammeintelligens. Dette er både en styrke og en svakhet, fordi immuniteten mot hacking og breakdown blir robotenes egen sak. De er trygget mot interne angrep, men sårbare for eksterne.

Det var dette systemet Anja og Marius gjemte seg for bak de store steinene. Og nå var de alene. Resten av gruppen var borte, og forbindelsen til andre motstandsgrupper var vanskelig å opprette; det beskyttende hemmeligholdet ble deres største fiende. Likevel var de på langt nær slått ut. Så snart dronene var borte, kom de seg på bena og undersøkte om det var noe igjen i leiren som kunne brukes. Det så ut som om alle var døde, og Bruket var redusert til en skraphaug. De tenkte å stikke, men så hørte de en lyd borte ved noen bølgeblikkplater. De kastet platene til side og fant Sverre liggende hardt skadd, men med øynene åpne. Han sa at de måtte komme seg bort, men ba dem først komme nærmere for å høre noe viktig de måtte ha med seg på veien videre. De to ungdommene gjorde som han sa og fikk med seg Sverres siste ord. Anja og Marius så på hverandre. Marius visste ikke helt hva han skulle si.

«Dette er stort Anja. Hva skal vi gjøre? Hvem kan vi si det til, og hvordan kan vi bruke dette til å forandre ting?.»

De kom ut av skogen der en av de små stiene krysset veien. Og veien strakte seg ganske rett som en snor i begge retninger. Å vandre der var ensbetydende med å ende i fanget på Endringsagenter på jakt etter dissidenter. De kunne se en av de få gjenværende frie bensinstasjonene langt borte og bestemte seg for å prøve å skaffe en bil der. Da de nærmet seg, så de et lastebilvrak i grøfta og en tom Chevrolet som sikkert var bortimot 150 år. Fortsatt var slike pre-elektroniske biler i bruk, fordi lademulighetene var dårlige og elektronikken i de moderne bilene var nesten umulig å reparere for vanlige folk. Og oljepumpene gikk for fullt igjen, for robotene fryktet verken drivhuseffekten eller plastforurensingen i havet. Dessuten var de fleste elektriske bilene selvgående og kontrollert av robotene.

De nærmet seg forsiktig det lille forretningsbygget bak bensinpumpene, og så snart at det ikke var noen hjemme; ikke en sjel å se. Nøklene til bilen hang på en tavle bak disken og det var fortsatt bensin i pumpene. Anja hadde lært å kjøre fossilbil da hun var ganske liten; hos bestefaren som var skogskar. Etter en litt plundrete start så skled de ut på veien og satte kursen mot byen noen mil unna. Underveis snakket de om mulighetene for å finne noen som kunne hjelpe dem med planen om å prøve ut det Sverre hadde fortalt dem. Anja tvilte på om de ville klare å finne fram til de riktige folkene og mente at uansett måtte de prøve det ut selv først. De var begge vant til å programmere og game, og hun trodde de kunne klare å lure noen roboter til å inkorporere det nødvendige innholdet gjennom et klassisk datainnbrudd. Sverre hadde gitt dem et par starttips på veien. Og det var et problem at hvis alle robotene ble satt ut av spill samtidig, så ville samfunnet bryte sammen. Folk flest var vant til at andre gjorde alle jobbene og «tok seg av dem». Det var derfor Sverre ikke hadde gjort noe med dette selv. Han fryktet at informasjonen skulle falle i gale hender og at ting skulle gå fra vondt til verre. Tanken hans med å innvie de to ungdommene i dette var at de to unge ikke var fordervet av lediggang ennå og virket som pålitelige og klartenkte.

Anja og Marius hadde bensin nok til å nå utkanten av hjembyen, og på veien grublet de vilt over hva de skulle gjøre videre. Det var flere fossilbiler å se langs veien, så de skilte seg ikke ut med annet enn en svært ung sjåfør. Det var fortsatt mest i byene at robotene kontrollerte trafikken.

Det var Anja som fant løsningen:

«Vi drar til det SPA-stedet og besøker moren og faren min. Der kan vi kanskje lure oss inn i stedets kontrollrom og teste Sverres oppskrift!»

Marius var med på dette. De svingte av i utkanten av byen for å finne SPA-leiren og parkerte bilen i et buskas ca. en kilometer fra målet og gikk resten av veien til fots. For å komme inn i leiren måtte de gjennom en kontrollpost der endringsagenter sjekket dem grundig for å være sikre på at de var uten våpen eller andre ting som kunne skape problemer. Det gikk greit, for alle mistenkelige ting de hadde lå i bilen i buskaset langt borte. De hadde til og med fjernet hvert gram av sagmugg fra klær og hår, slik at ikke mistanke om arbeid skulle føre dem i vanskeligheter.

Leiren så ellers ut som en blanding av psykiatrisk institusjon og femstjerners helsehotell. Mellom hovedhuset og den store golfbanen, lå små bungalower, med felles gressplener og svømmebasseng. Noen av de mannlige «gjestene» lå på solsenger med paraplydrinker i hånda, mens andre spilte boccia eller krokett, kledd i varierende typer av hawaiiskjorter og shorts. De fleste damene satt i grupper og så ut til å drive på med noen yogaliknende øvelser. Felles for dem alle var at de var minst lett overvektige, rimelig fulle av mojitos og godt innsmurt med veldig lav solfaktor. Roboter svinset rundt dem som velvillige kelnere og personlige trenere, og høy musikk dempet alle eventuelle «ulyder» fra Endringskjelleren. Anja hadde vært her før og undersøkt området, og skjønte snart at hovedhuset ikke var annet enn et avansert torturkammer. Og det var der nede i kjelleren de kanskje kunne gjøre noe med styringsenheten til leirens roboter. Anja sa at det var best at hun gikk i kjelleren, mens Marius avledet oppmerksomheten med et eller annet. Hun trengte bare å komme seg ned en utvendig kjellernedgang som lå litt tildekket av busker på flere sider. Marius satte kursen mot Anjas foreldre som lå og døset nede ved det nærmeste svømmebassenget. Han vekket dem og forklarte at Anja var på vei, men måtte ordne noe først. Så tok han et skritt bakover og falt i vannet med fektende armer og høye skrik. Ute i bassenget gikk han under og da han kom opp med hodet igjen, ropte han at han ikke kunne svømme. Det kunne heller ikke Anja foreldre og snart stimlet både gjester og roboter til for å få Marius opp av vannet. Roboter unngår vann på grunn av tekniske utfordringer; de satset på å finne en badering som Marius kunne forsøke å få tak i.

Imens var Anja på vei ned kjellertrappa, og når vakten ved døra var opptatt ved bassenget, kom hun seg lett usett ned i kjellerkorridoren. Hun skjønte på lydene fra et av rommene at her var sentralenheten for robotstyring. Robotene måtte jevnlig koples trådløst til servicemaskinen og oppdateres. Anja skjøv døren forsiktig opp og så at rommet var tomt. Hun snek seg inn og stengte døra bak seg. Nå var det bare å brette opp ermene, hacke inngangskoden og så gjøre som Sverre hadde sagt. Anja var rask med å avklare koden: Dette var noe hun hadde drevet med lenge. Verre var det å finne på den rette endringen i serviceenheten. Hun grublet litt, sjekket hva som lå som inngangskommando og bestemte seg. Det hun gjorde nå ville kanskje få alle robotene på stedet til å miste sin selvstendighet og igjen være totalt avhengige av å bli styrt av menneskelige programmerere. Hun endret styringskommandoen, oppdaterte de lokale «hjernene» og kikket ut av kjellerdøra. Ute i hagen virret roboter rundt, mens det kom små røykskyer ut av «ørene» på dem. De lokale «hjernene» gikk rett og slett varme fordi de ikke lenger kunne bruke styringsinformasjonen til noe. Marius kom seg lett fri fra de passiviserte robotene og ropte til Anja: «Hva gjorde du egentlig?» Anja tenkte seg litt om, og så sa hun: «Jeg skrev inn dette binært i serviceenhetens robotrespons:

Per: Kan man bli straffet for noe man ikke har gjort?

Læreren: Neida, Per. Her er vi rettferdige.

Per: Fint. Jeg har ikke gjort leksene»

Denne elendige vitsen som Anja husket fra en kransekake i en bursdag for lenge siden, viste seg altså å være nok til å nøytralisere robotene i SPA-leiren; de ble redusert til uselvstendige tekniske hjelpere. I kjellerdøråpningen sto Anja og tenkte på mulighetene som lå i det som Sverre hadde hvisket til dem før han døde: «Robotene har en akilleshæl; de forstår ikke humor – de mangler rett og slett humoristisk sans …»

Odd Eriksen er 72 år og pensjonert førstelektor i pedagogikk fra lærerutdanningen. Han har arbeidet som sosialarbeider, barneskolelærer, vært innom barnepsykiatrien og endte opp i lærerutdanningen. Siden det har han stort sett skrevet faglitteratur i form av artikler og bokkapitler, men i skrivebordsskuffen ligger det litt av hvert.