aUI – The Language of Space
Bokomtale av Odd Eriksen
Tidlig på 1970-tallet møtte jeg en utvekslingsstudent fra USA på lærerutdanningen. Han het Timothy og var en fargerik og kreativ fyr. Det var han som introduserte meg for Dr. John W. Weilgart (1913-1981) sin bok The Language of Space (1968). Han gav meg boken og et lite, vakkert maleri av et romvesen (se nedenfor). Weilgarts historie om møtet med en representant fra verdensrommet og overleveringen av et felles språk for Universet, passet den gangen godt inn i min interesse for science fiction og fantastiske historier. Maleriet til Timothy skapte en fin ramme rundt fortellingen om Universets Språk. Her er et utdrag fra boka; lille Johnnys fortelling om den gangen han møtte romvesenet (min oversettelse):
«Kjære rom-venn!
Jeg er en skolegutt som deg, og etter skoletid pleier jeg å leke og fiske. Noen ganger om natten ser jeg opp på stjernene og noen ganger om dagen klatrer jeg opp på et høyt fjell. Ved fjellet renner en bekk forbi – en gang satte jeg meg ned ved bredden. Trærnes grener vaiet i den milde brisen, og over mosen stakk det opp vakre, gule blomster, med blanke, grønne blader. Jeg stirret ned i det brusende vannet som hastet rundt solvarme stener. Jo mer jeg stirret, jo rarere ble det. Speilbildet mitt stirret tilbake på meg fra vannflaten og beveget seg på egenhånd som i en drøm. Det smilte til meg fra de små bølgene. Snakket det til meg? Noe var det som snakket; det lød som en fløyte. Men hvor kom det fra? Steg det opp fra vannet? En merkelig plante satt ved bredden og strakte sine røtter ned i bekken. Men de grønne bladene rørte seg; nå spredte de seg store som sommerfuglvinger. Nå så det ut som om planten hadde suget til seg så mye vann fra bekken at den kunne spre ut vingene og den fløy … Den vimset opp mot meg med gule øyne som blinket, som om den visste…Så sirklet den litt og satte seg på mitt kne. Lydene fra den lød som om de ble blåst gjennom den fløyteliknende kroppen, men kunne likevel høres på langt hold.
Da visste jeg at denne tingen måtte ha kommet fra et annet sted. Og jeg begynte å forstå at den snakket til meg: Kunne vi være venner? Den viste meg merkelige tegn og de gav mening. Det jeg hørte var fra et annet sted – jeg lærte The Language of Space.»
Romvesenet sa:
«Takk, kjære Jordboer – for at du lar meg puste i din luft og drikke ditt vann. Og det er alt jeg trenger. Jeg har reist langt – fra en fjern stjerne som du kan se skinne om natten. Jeg kan ikke bli her lenge, så jeg ber deg om å lytte nøye til min sang. Vi har fulgt med på din planet i tusenvis av år og likevel unngikk vi å besøke dere. Det er en bra planet, velsignet med vakre underverker, men det hefter noe ved den. Noe vi aldri ser noe sted i hele Universet.
Da du så meg drikke vann og vimse rundt, skjønte du at jeg lever, men som du ser så bruker jeg bare det det er overflod av og som er tilgjengelig for alle. Noen av dere som lever her gjør som jeg; dere kaller dem «planter». Men de kan bare såvidt røre seg og kan ikke gjøre noen skade. Men andre av dere som lever her lever av å ødelegge annet liv. De får sitt liv fra andres død og du kaller dem «dyr». Men også du, Jordboer, lever delvis av å drepe andre dyr …»
Her avbrøt jeg og sa: «Hva vil du at vi skal gjøre? Sulte eller spise gress? Jeg liker å sette tennene i en saftig stek!»
Romvesenet svarte: «Sant nok. Du kan ikke leve uten å gjøre det du kaller å spise, men de dyrene du spiser liker også å leve. Andre dyr vil også spise dem, slik at alle er egentlig imot dere og dere må kjempe. I gamle dager måtte dere kjempe mot mektige trollmenn og sagaenes drager, og i kampen mot de ville dyrene måtte dere bli like grusomme som dem. Men nå ligger naturen nedkjempet ved deres føtter, så fortsetter dere å slåss; som om det er blitt en vane, Og nå slåss dere også mot hverandre.
Dere begår de villeste forbrytelser; myrder og kriger mot hverandre, på en langsom, men sikker ferd mot død og ødeleggelse.
Vi som kommer fra Verdensrommet, har aldri plaget dere og vil aldri forhindre dere i utviklingen. Vi har alle unngått din planet i millioner av år. Bare se opp på stjernehimmelen, og du ser skjønnhet og harmoni. I dine bønner ser du jo mot himmelen og føler kjærlighetens ånd.
Din planet falt fra dette himmelske livet da den ble en planet av strid, selv om profeter og vismenn har prøvd å redde dere, så brente dere og korsfestet de hellige. Men nå har deres spådommer og drømmer blitt virkelige, og dere har plutselig kommet inn i Verdensrommets atomalder. Nå kan enhver krig ende med total utslettelse.
Nå kunne du ha vært en av oss, som en venn av Verdensrommet som oss, men du kjenner ikke levemåten i himmelen og er ekskludert fra den kosmiske visdommen vi kaller fredens ånd.»
Jeg sa: «Hvis du er så smart, så lær oss triksene; fortell om noen av dine supervåpen, slik at vi kan bruke dem på alle de folkene vi ikke liker og som vi skiller oss fra og som er annerledes enn oss. Men hvis du ikke har tenkt å hjelpe oss, så stikk! Jeg har ikke god tid her, for jeg må ned å spille kort med gutta.»
Han svarte: «Jeg har også dårlig tid … det som kaller meg bort er også et kortspill, med Døden. Vi kan ikke leve i denne vaklende og rastløse spenningen. Jeg visste at jeg risikerte livet da jeg kom hit. Og hvorfor skulle du tro meg; et enkelt vesen. Men hvis du kunne lytte til milliarder av vesener på milliarder av planeter, så ville nok deres levemåter overbevise deg.»
Da foreslo jeg: «Si til de milliardene av verdensrom-kamerater at de får lære vårt språk, og snakke med oss. Kanskje vi mennesker vil lytte, hvis vi ser at dere kan leve i fred.»
Romvesenet smilte: «Hvis alle som bebor Universet skulle ta trøbbelet med å prøve å lære språket på denne lille kloden, så lurer jeg på hvilket språk du tenker på? Hvilket språk kunne de kommunisere med dere alle på? Denne lille planeten har vel tusener av språk og ingen av dem kan forstås av de logiske hjernene i Verdensrommet. Dessuten ville vi bli smittet av den forvridde måten dere tenker på; ordene deres gir mord et vakkert navn og kaller drapsmenn for helter. Så hvis jeg gav deg min kunnskaps gull, viklet inn i deres grove striesekker av noen ord, så kunne dere bruke det til å slå hverandre i hjel. Vi lærer ikke forbrytere ødeleggelsens triks, men vi kan dele visdommens ånd med dem som stoler på dens nåde, og viser dette ved å lære seg universets språk, «The Language of Space».
På dette språket sender en stjerne sine stråler til en venn og utstråler skaperglede med en sublim innsikt. Visdom og kjærlighet blandes over lysår og kunnskap fyller tiden. Det evige velsigner kosmos i nåde og englene synger om sannhet i universets språk, «The language of Space» eller som vi sier: aUI.»
For å forklare litt: Weilgart sier i boka at lydene aUI betyr Universets språk eller «The Language of Space», og her symboliserer lyden «a», med tegnet «O», universet eller verdensrommet, og munnen åpner seg opp som et rom. Lyden «a» symboliserer betydningen. Lyden «U», med tegnet betyr sinn eller sjel og «I» med tegnet betyr lyd. Da har vi «sinnets lyd», som betyr språk, altså til sammen Universets språk eller «The Language of Space».
Dette språket er et enkelt verdensspråk som består av ca. 30 grunnleggende lyder med tegn (se bildet) og hvert av dem betyr et grunnleggende ord, konsept eller en kategori. Man kan ifølge Weilgart, uttrykke alle menneskelige ideer i dette psykologiske språket.
Her er et bilde av en side i ordboka med tegn, lyd og betydning, samt oversettelse til flere Jordspråk:
Språket peker tilbake på fortidens enkle språk og menneskets higen etter språkfellesskapet som myten sier mislyktes med byggingen av Babels tårn. Weilgart hevder videre at Universets Språk kan gjenopprette fellesskapet blant menneskene og hjelpe til med å bygge fred og harmoni. Dr. W. John Weilgart Ph.d. hadde doktorgrad fra universitetene i Wien og Heidelberg, med utdanning fra University of California. Han var medlem av Modern Language Association og American Psychological Association og snakket 14 språk i tjeneste for FN. Han har lært stammefolk i jungelen dette språket, har brukt det i terapi. Her presenterer han det som et universelt språk, overlevert fra Universet av et romvesen. Hvis du er særlig interessert i språk og utvikling av språk, kan du sikkert finne glede i å studere denne boka. Men om The Language of Space virkelig kan forberede oss på møtet med representanter fra andre planeter gjenstår å se.
Odd Eriksen
Kilde:
Weilgart, John W.: The Language of Space (1968), Cosmic Communication Company, Decora, Iowa, USA og S. Chand & Co, New Dehli, India.
(AD LIBRIS selger (på nettet) en heftet utgave for kr 277,-)
Odd Eriksen er 72 år og pensjonert førstelektor i pedagogikk fra lærerutdanningen. Han har arbeidet som sosialarbeider, barneskolelærer, vært innom barnepsykiatrien og endte opp i lærerutdanningen. Siden det har han stort sett skrevet faglitteratur i form av artikler og bokkapitler, men i skrivebordsskuffen ligger det litt av hvert.
Veldig kult! Denne må jeg få lest. Tusen takk for anmeldelsen for science fiction som handler om språk kan jeg også anbefalle Ted Chiang sin novelle Story of Your Life.
Takk for kommentaren! Jeg skal sjekke novellen til Chiang..
Så kult! Jeg skal sjekke begge to. Det burde være et språk for Duolingo (som, for de som ikke vet det, har kurs i både Klingon og High Valyrian, i tillegg til vanligere språk som spansk og japansk)