Forfatterportrett: Ray Bradbury (1920-2012). Av Odd Eriksen

Artikkel av Odd Eriksen

Ray Bradbury: «People ask me to predict the Future, when all I want to do is prevent it.»

“Folk spør meg om å forutse framtiden, når alt jeg vil er å forhindre den.”

 

Jeg vokste opp på 50- og 60-tallet og husker den gangen da barndommen var vår egen og alt handlet om å unngå de voksnes innblanding. Jeg husker de mørke høstkveldene med «Boksen går» og epleslang, vårdagene med fuktig jord som var perfekte for å «Kaste på stikka» med femøringene, vinteren med rattkjelker i mørket og de endeløst lange somrene hvor vi tilbrakte livet på gresslettene, vekslende mellom fotballsparking, ligge på ryggen i gresset for å se opp på skyene eller lete etter firkløver iblant gresstustene. Denne barndommen bar i seg både noe vakkert og eventyrlig, men var også bygget på vår uvitenhet om de voksnes verden, og den fremtiden som lurte i det fjerne. Jeg forstår Ray Bradbury som egentlig ville holde fremtiden borte!

Men når verden trengte seg på, og fremtiden ble synlig som en storm på vei i det fjerne, våknet interessen for å lese hva folk forutså om denne trusselen mot min bekymringsløse barndom. På kveldene, i senga og under dyna med lommelykt, smugleste jeg Illustrerte Klassikere og husker møtene med HG Wells og molokene i Tidsmaskinen og den fascinerende personligheten til Kaptein Nemo i Jules Vernes En verdensomseiling under havet. Biblioteket ble en ny arena for utforsking, etter at jeg leste meg gjennom bokhyllene hjemme. Jack London, Upton Sinclair, B. Traven ble fulgt av George Orwell og Aldous Huxley. Så en dag på slutten av 60-ttallet kom jeg over Bing og Bringsværds Og jorden skal beve (1967). Der møtte jeg Ray Bradburys novelle «Smilet», og ble raskt fanget i hans fargerike fortellinger om det mulig fantastiske, men også truende, i både fortid, nåtid og fremtid. «Smilet» er en fortelling om de få gjenlevende etter en ødeleggende verdenskrig, og deres hat mot alt som er vakkert. En gutt bryter normen og nekter å spytte på maleriet Mona Lisa. I tumultene som bryter løs får han tak i en bit av maleriet, nemlig Mona Lisas smil. Dette gir gutten nytt håp. Bradburys budskap er at håpet finnes i en verden der smilet har en plass.

Jeg famlet meg videre i denne nye verden av ord og tanker og fant Den illustrerte mannen (1951), der Bradbury lar oss møte en mystisk mann. Han er helt dekket av tatoveringer og hver tatovering blir levende med sin historie. Tematikken i de 18 historiene er konflikten mellom den kalde og mekaniske teknologien og menneskelig psykologi. Siden den gang har jeg lest det meste jeg har kommet over fra den lysende fortelleren Ray Bradbury.

Men hvem var Ray Bradbury (1920-2012) og hva var hans litterære ambisjon? En svært grundig Wikipedia-artikkel gir et detaljert bilde av forfatteren – jeg skal bare forsøke å beskrive det som har fascinert meg mest i hans forfatterskap.

Bradburys noveller og romaner dekker mange sjangre, fra science fiction og skrekk til fantasy og krim, men et fellestrekk er en underliggende lengsel etter det som har gått tapt, enten det handler om dystopiske fremtidsscenarier eller skildringer av en tapt barndom. Det minner meg litt om Orhan Pamuks anelse av tristesse i skildringen av Istanbul og egen barndom; en lengsel etter noe han vet er en forgangen tid, men som han ikke helt kan slippe.

Romanen The Martian Chronicles (1950) utkom samme år som jeg ble født, men slår meg også i dag som treffende fremtidsjagende i sine dystopiske skildringer av det han forutså om det som er vår tid nå. Dette er egentlig en samling noveller som i en kronologisk handling og med felles grunnleggende tematikk beskriver menneskenes herjinger med både egen planet og planeten Mars sin befolkning. USAs utfordringer etter andre verdenskrig i form av rasisme, antidemokratiske strømninger, militarisme og konflikter projiseres inn i møtet mellom marsianerne og menneskene. Han viser hvordan menneskene svikter i møtet med det ukjente.

Så kom romanen Fahrenheit 451 (1953). Det er en fortsatt høyaktuell fremtidsskildring av USA som et kunnskapfiendtlig samfunn, der sensorer og brannfolk brenner bøker for å knuse opposisjon og utvikling. Tittelen henspiller på temperaturen en bok har når den brenner. En av brannfolkene slutter seg til motstandsbevegelsen som lærer seg bøker utenat og deler kunnskapen muntlig. Vi kan se for oss livet i et samfunn der dagens Koranbrennere styrer og deres definerte politiske korrekthet opphøyes til normen for menneskenes atferd. Romanen er også grunnlaget for en vellykket filmatisering med regi av François Truffaut.

Men Bradbury skrev også gode skildringer av barndommens mysterier i en forgangen tid. Hans novelle «Dandelion wine» fra 1953 ble til en roman med samme navn i 1957. Bradbury sier at dette er en skildring av barndom på 1920-tallet, basert på hans egne opplevelser og fantasi, men lagt til den fiktive småbyen Greentown, en parallell til hans egen oppvekst i Waukegan, Illinois. Romanen inngår i en slags trilogi med romanene Farewell summer (2006) og den litt annerledes, men tematisk liknende og helstøpte Something wicked this way comes (1962). En fjerde utgivelse, Summer morning, summer night (2008), har også historier knyttet til Greentown. Samlet er dette glitrende og fargerike fortellinger om oppvekst og grensesprengende opplevelser i småbymiljøet. Vi trekkes inn i et univers der småbyens fredelige liv rystes av truende hendelser, men som også lar oss møte mennesker som kjemper for å bevare sin eksistens og verdighet. Jeg mener at disse miljøskildringene av 1920-tallets småbyliv og også barndom, med en undertone av både skrekk og fantastiske hendelser knyttet til historiene, er bidrag av høy litterær verdi. Bradbury sier selv i et intervju referert på Wikipedia:

«First of all, I don’t write science fiction. I’ve only done one science fiction book and that’s Fahrenheit 451 based on reality. Science fiction is a depiction of the real. Fantasy is a depiction of the unreal. So The Martian Chronicles is not science fiction, it’s fantasy. It couldn’t happen, you see? That’s the reason it’s going to be around a long time—because it’s a Greek myth, and myths have staying power.»

“For det første skriver jeg ikke science fiction. Jeg har bare begått en science fiction-bok og det er Fahrenheit 451 basert på virkeligheten. Science fiction er en skildring av det virkelige. Fantasy er en skildring av det uvirkelige. Så Krøniker fra Mars er ikke science fiction, det er fantasy. Det kunne ikke skje, skjønner du? Det er grunnen til at boka kommer til å ha et langt liv – fordi det er en gresk myte, og myter har utholdenhet.”

Something wicked this way comes er min favoritt blant Greentown-historiene. Romanen bygger på hans eget møte med et tivoli som guttunge der han selv ble introdusert for diverse attraksjoner som Mr. Electrico, The dwarf og The fat lady. Det er en mørk fantasyroman der vi møter de to trettenårige guttene Jim Nightshade og William Halloway og et omreisende tivoli som gir dem mye å tenke på og lar dem føle frykten for det ukjente på kroppen. Men samtidig er dette en god skildring av relasjonen mellom de to guttene og det magiske ved denne barndommens muligheter for eventyr og spenning. Vi møter også karnevalets leder, Mr. Dark, som later til å kunne tilfredsstille byboernes hemmelige ønsker, mens Will Halloways far, Charles Halloway, står imot og kjemper det godes kamp mot det onde. Hans hemmelige frykt er at han er redd for å bli eldre og være for gammel til å ha en sønn som Will. Romanen startet som et utkast til et filmprosjekt med Gene Kelly, noe som aldri ble realisert, og en novelle kalt «The black ferris». I stedet vokste romanen fram og knytter an til Bradburys Greentown-prosjekt, og fortellingen om det å vokse ut av barndommen og møte de voksnes verden. Romanen har også påvirket andre forfattere som Stephen King og Neil Gaiman. Jeg mener som et eksempel at vi kan ane en tilsvarende nostalgisk undertone i Kings novelle «The body» (1982), som var grunnlaget for regissøren Bob Reiners film Stand by me. Også Something wicked this way comes er filmatisert. Første gang som en lavbudsjettfilm i 1972 i Storbritannia med regi av Colin Finbow, og så i en bedre versjon i 1983 av Walt Disney Company. Romanen er også skrevet ut for både radioteater og sceneteater.

Litt overraskende var det å finne en rendyrket krimbok iblant Bradburys romaner. Men i 1985 ble Death is a lonely business publisert. Den ble oversatt til norsk i 1987. Nok en gang ser Bradbury tilbake på fortiden. Denne gangen til Venice, California i 1949. Når et tivoli i byen skal rives, dukker det opp et løvebur med et lik i. Men flere lik materialiserer seg samtidig; en gammel dame som solgte kanarifugler og en 150 kilos operasangerinne dør og kunne passert som naturlig avgang. I stedet engasjerer Elmo Crumley, en smart og erfaren privatdetektiv seg i sakene, sammen med en ung skribent som vanligvis sitter hjemme og produserer science fiction-fortellinger på samlebånd. De lukter mord, og den unge mannen som er romanens jeg-figur, virvles inn i en rekke av truende hendelser.

Boka er skrevet som en hyllest hardkokte krimforfattere som Dashiell Hammet, Raymond Chandler og Ross McDonald, samtidig som den knytter an til Bradburys bearbeiding av fortiden. Den unge mannen har likhetstrekk med Bradbury selv, og gjennom å knytte sammen de uhyggelige hendelsene blir den unge mannen klar over sin egentlige kreativitet som forfatter.

Og Ray Bradburys egen karriere viser både en kreativitet og en fortellerglede som vil nå fram til lesere verden over i mange år framover. Han skrev mer enn 400 noveller og utga nesten 50 bøker som krysset mange sjangere. I tillegg har han skrevet poesi, essay, skuespill, opera og TV-manus. Flere av hans arbeider er filmatisert og han er oversatt til svært mange språk. Bradbury sa en gang dette om forfattergjerningen:

«We are cups, constantly and quietly being filled. The trick is, knowing how to tip ourselves over and let the beautiful stuff out.» Bradburys nettsted

“Vi er kar, som helt tida blir stille fylt på. Trikset er å vite hvordan vi skal bikke oss selv og la de vakre greiene strømme ut.”

Jeg anbefaler alle å lese Ray Bradbury og kan garantere at du vil bli fanget i hans univers, enten det dreier seg om oppvekst og mystiske hendelser i USA på 1920-tallet eller hans skarpe blikk på samfunnsutviklingen og en fremtid som venter som en storm i horisonten.

KILDER:

Bradburys nettsted: https://raybradbury.com/life/

Wikipedia: https://en.wikipedia.org/wiki/Ray_Bradbury

Østenfor sol (Den norske bokklubben 1969) Bing og Bringsværd.

Odd Eriksen

Odd Eriksen er 72 år og pensjonert førstelektor i pedagogikk fra lærerutdanningen. Han har arbeidet som sosialarbeider, barneskolelærer, vært innom barnepsykiatrien og endte opp i lærerutdanningen. Siden det har han stort sett skrevet faglitteratur i form av artikler og bokkapitler, men i skrivebordsskuffen ligger det litt av hvert.

Del dette innlegget på:

  7 kommentarer til “Forfatterportrett: Ray Bradbury (1920-2012). Av Odd Eriksen

  1. Takk for en flott hyllest til Bradbury, en av de virkelig store! Jeg kjenner meg ellers igjen i møtet med fantastiske fortellinger på sekstitallet, og veien videre til norsk og engelskspråklig science fiction. Gledelig er det at vi nå ser et nytt oppsving i interessen her hjemme. La de gamle mestrene inspirere nye fortellinger!

  2. Takk for et velskrevet og leseverdig portrett om en av storhetene i sjangeren.

  3. Tusen takk for de positive kommentarene! Så får vi håpe at Ray Bradbury får den leserskaren han fortjener, også blant yngre generasjoner..

  4. Minner meg på at det fortsatt er mye Bradbury jeg ikke har lest og at det er på tide å lese litt mer. Så takk- jeg gleder meg!

  5. På tide at jeg blir kjent med Bradburys tekster!! Det er aldri for sent…Dette var inspirerende!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *