Dystopium for folket (novelle av Lars Schwed Nygård)

– “… og Lars blåste lett på blekket som for å få det til å tørke, men han visste at det allerede var tørt. Han lukket boka, rakte den mot gutten og løftet blikket. Et sekund virket det som om den urolige tenåringen stirret tilbake med tre øyne. Men nei: Han hadde kun to. Det tredje var en pistolmunning. Lars smilte. – Ok, sa han bare, og våpenet smalt som et punktum.”

Stillhet. Paul brettet papiret sammen for å vise at han hadde lest ferdig. Så, som hovedpersonen sin der på slutten av fortellingen, løftet han blikket.

Ingen pistolmunning, selvfølgelig. Bare fem par nølende, prøvende øyne blant den lille paviljongens blomsterkledde søyler.

Omsider begynte de å klappe. Smilte, nikket liksom ettertenksomt, men de lurte ingen. I hvert fall ikke Paul. Han hadde merket det på dem, han hadde begynt å miste dem allerede halvveis i den første scenen. Resten av opplesingen hadde føltes som å vade motstrøms i en elv.

– Takk takk, sa Paul. – Så, ja. Der har vi førsteutkastet mitt, altså. Veldig fint å høre litt hva dere synes.

Noen fugler trillet til hverandre fra tretoppene. Det sildret i Lotusfontenen, og fra den andre siden av parken hørtes et dumpt dunk og noen andrekretsbrøl fra barna som spilte fotball.

– Ja. Noen som har noen tanker å dele? sa Paul.

De to eldre kvinnene på det nest nederste trappetrinnet, Hilda og Bresilla het de vel, vred seg litt og utvekslet et blikk. Vi skulle ha plukket en annen seddel, sa det blikket.

Julio, han med det lange, sorte håret og skjegget, det litt ville, intense i øynene, myste mot Paul, nikket stille for seg selv. – Hm, sa han, og Paul kjente trykket lette litt bare ved lyden av en annens stemme.

– Ja? sa Paul. – Julio, hva synes du?

– Hm-hm-hm, sa Julio, tappet en pekefinger mot underleppa. – Joda. Jo. Ambisiøst og nokså originalt, det må jeg si. Men hm. Du har altså valgt å gjøre hovedpersonen din til forfatter.

– Ja?

– Hm. Blir ikke det litt … hm. Skal han representere deg i fortellingen? Eller …?

– Eh, nei, jeg vet ikke riktig det. Det kom vel ganske naturlig, akkurat det, med tanke på hele … ja, det han prøver å gjøre, da. I fortellingen. Målet hans, liksom.

Liksom. Paul kjente fjeset koke. Å, hvorfor kunne han aldri klare å holde seg på tredjekrets når det trengtes? Pustet rolig, plasserte bevisstheten sin oppi hodet, oppi cortex hvor den hørte hjemme nå. Ikke noen følelseståke, bare ta imot, lytte, analysere, vurdere.

Julio satt der lent mot søylen sin og nikket og myste, lagde en ettertenksom liten trutmunn under barten. – Hm, ja. Det bare blir litt … Hm. Forfattere som skriver om forfattere, jeg synes bare ofte at det blir litt … Hm.

Paul tvang seg selv til å nikke, å smile mildt. Han tok en blyant fra kjortellommen og noterte på manuskriptets forside: Bedre grunn for L. som forfatter?

– Da noterer jeg meg det. Noen andre som har noe …?

– Jeg lurer litt på denne tittelen, sa den ene av tvillingene, hun med den betelgeusiske krystallblomsten bak øret. – “Utopium for folket”? Burde den ikke heller hete “Dystopium for folket”? Du tegner jo ikke akkurat opp noe utopi der, gjør du vel det?

– Å ja, nei! Nei, tittelen handler vel igjen litt mer om Lars, da, hva han prøver å gjøre, liksom.

Liksom.

– For ja nei, du har helt rett i det, universet her blir jo ganske dystopisk, ja, men ikke sant, Lars prøver jo på en måte å motvirke det, da. Med, ikke sant, det han skriver og sånn.

– Å? Jeg trodde han prøvde å skaffe seg sånn … hva kalte du det, pe– …?

– “Penger”, sa Paul og kjente rødmen ulme.

– Ja, penger. For han har som mål å skaffe seg sånne penger, har han ikke det? Eller har jeg misforstått?

– Jo, altså, han vil jo på en måte det også, ikke sant, han må det i denne verdenen her for å kunne overleve i det hele tatt, ikke sant, men han vil jo egentlig bare skape fortellinger som, æh, som hjelper folk å aktivere femtekretsen sin, ikke sant.

– Men blir ikke det litt … jeg vet ikke, urealistisk? At han ikke bare gjør det, mener jeg, skriver ting som hjelper disse folka å aktivere femtekrets, men at han gjør alt dette andre for å skaffe disse pengene isteden? Eller samtidig?

– Jo, ja, jeg skjønner hva du mener, men der kommer det dystopiske inn, ikke sant? For i denne verdenen her så må alle ha penger for å kunne overleve i det hele tatt, ikke sant, så han kan liksom ikke bare skrive for å hjelpe folk selv om han egentlig bare vil det, han må skaffe seg penger også. Så blir det konflikt, da ikke sant, mellom de to målene, og så –

– Akkurat det skjønner ikke jeg helt, sa den andre tvillingen og kilte under haken til den lille apekatten som fortsatt lå og sløvet der på skulderen hennes. – For du sier at han, eller alle, egentlig, i denne verdenen din, at alle må ha sånne penger for å overleve, men hvorfor skal de liksom hele tiden ha mer av dem når de allerede klarer seg helt fint? Og hvor kommer disse pengene fra, og hvorfor bytter folk dem bort mot ting som de jo egentlig ikke trenger? Det blir så … det blir litt virrete, synes jeg. Litt uoversiktlig, og egentlig ganske urealistisk.

Paul kjente kinnene dra seg opp i et stramt og uekte smil, som om andrekretsen hans hadde kylt to fiskekroker inni fjeset hans og begynt sveive. – Jo, sa han. – Joda. Men det blir gjerne litt urealistisk når man skriver fabelprosa, vet du. Det definerer jo på mange måter sjangeren, det, ikke sant?

– Mmmmmmm, sa Julio og rynket hele ansiktet som en rosin. – Hm. Joda, du har for så vidt rett i det, men hm. Jeg lurer på om du kunne hatt nytte av å kanskje begrense det urealistiske noe her, altså. Dette med at ingen egentlig gjør som de vil … Altså, hm. Folk vil ikke kjenne seg igjen i dette, Paul, de vil ikke kjenne seg igjen i motivasjonene til karakterene dine, og når du i tillegg har alt dette mmmm … alt dette andre, dette med penger som én ting, dette med alt det ufyselige de gjør mot hverandre som en annen, og dette med at de bare har fire kretser –

– Nei, de har åtte kretser akkurat som vanlige folk, de bare –, prøvde Paul å skyte inn, men Julio fortsatte ufortrødent: 

– Og dette … mmmmmmmm … denne … ja, all denne selvskadingen de holder på med, at de bare fjåser slik rundt med disse oppfinnelsene sine mens de lar alt rundt seg gå til helvete … det … Hm. Det blir bare litt for mye urealisme, Paul. Velg deg heller ett enkeltstående ikke-realistisk element, én ting som bryter med virkeligheten, så skal du se at du får en verden – og, ja visst, en fortelling – som folk både kan kjenne seg igjen i og oppleve noe fantastisk gjennom. Én ting, Paul. Ikke to, ikke … hm. Ikke hvor mange du enn har snudd opp-ned på her.

Smilet til Paul begynte å gjøre vondt, han tvang munnvikene til å slappe av, tvang nakken til å nikke hodet sakte opp og ned, som om han virkelig tok det inn over seg, det Julio hadde sagt. Lot blikket liksom rolig sveipe over parken mens alt bare kokte og stormet rundt der inne i andrekretsen hans. Sa han noe nå, ville det bli ukvemsord.

Så isteden bare pustet han rolig og nikket ettertenksomt, speidet ut over alt det grønne, over de små, elegante paviljongene mellom marmorlagte vandrestier og blomstrende kirsebærtrær, over lattermilde, unge tai-chi-elever og deres akk-så-tålmodige gråsprengte lærer, over det summende, klaprende betelegeusiske gravitokopteret som nå sakte kom inn for landing like ved parkens skimrende karpedam.

Fnen-1-Ullgrøn allerede? Han håpet ikke det; det tok så mye ut av ham å lese tekstene sine for hjelpefolk som disse fem på paviljongtrappen her foran ham nå, og han orket bare ikke å måtte håndtere Fnen-1-Ullgrøn og hans bunnløst manglende forståelse for jordboeremosjoner. Ikke akkurat nå, og i hvert fall ikke med andre folk til stede.

Lett som et kyss senket gravitokopteret seg ned i gresset, vrengte ut passasjeren.

Å jo da, ganske riktig: Fnen-1-Ullgrøn, selv om de egentlig skulle møtes først om en halvtime. Sånn ble det alltid med Fnen-1-Ullgrøn, og egentlig også med alle andre betelgeusere Paul prøvde å gjøre avtaler med. Aldri presise, alltid litt for sene eller litt for tidlig ute. Det hadde visst noe å gjøre med hvordan relativitetsmotorene deres bøyde og strakk på tidrommet rundt gravitokopterne, Paul orket ikke egentlig å prøve å skjønne det.

Nå måtte han bare få avrundet her, før Fnen-1-Ullgrøn kom i prat med hjelpefolkene og alt ble helt utålelig pinlig.

– Ja, flott, takk! sa han og snudde seg mot Julio, klappet hendene sammen. – Supre innspill, altså, virkelig, dette kommer absolutt skikkelig til nytte! Takk skal dere ha, alle sammen!

– Også vi? knirket det plutselig fra den ene av de gamle, fra Bresilla. – Ja, for vi to har jo ikke ytt så meget å takke for til nu, har vi vel det?

– Ehh, sa Paul. Fnen-1-Ullgrøn hadde fått ferten av ham nå, snabelen pekte mot ham som en trompet, og med ett skvapp øyet på plass der midt i tuten. Det lyste opp i ensidig gjensynsglede.

– Eh, har dere noen innspill dere vil dele, da? For, eh, jeg vil ikke at dere skal føle at dere må, altså, ja, for noen ganger kan liksom ikke noe innspill fungere like bra, ikke sant? Ikke fiks det hvis det ikke har gått i stykker, ikke sant?

Hilda og Bresilla så på hverandre, blikkene deres formelig sprakte med alle de sylskarpe bemerkningene de kom til å underholde hverandre med så snart Pauls hastig innkalte symposium ble brutt opp.

– Å jo, noget har vi dog å komme med, sa Hilda tregt, så tregt, så helt uendelig, uutholdelig tregt.

Fnen-1-Ullgrøn vraltet gjennom gresset mot dem, bruste med de ubrukelige vingene sine i hilsen. Paul lot som han ikke så det, smilte bare ultravennlig mot de gamle.

– Ja? Hva da?

De gamle så på hverandre igjen.

– Vil du …? sa Hilda.

– Skal jeg …? sa Bresilla samtidig.

De klukklo.

– Ja, velbek– …

– Nei, du f– …

Så lo de igjen, og plutselig bare brast det fra Paul: – Ja men så kom igjen og si det da, før dere dauer!

De gamle stirret surt på ham. Hilda dro opp det ene øyenbrynet i kald misbilligelse, og Paul kjente den stikke og svi i fjerdekretsen sin. – Eh, beklager sa han. – Jeg bare … Det bare blir litt mye stress nå foran lestivalkvaliken, jeg mente ikke å … Eh. Beklager, altså. Hva … hva tenkte dere å si?

((PAUL!)) duftet Fnen-1-Ullgrøn sånn at alle kunne lukte det.

– Ikke … ikke tenk på ham, sa Paul. – Bare en bekjent, han … Bare … bare fortsett, plis. Beklager.

Hilda og Bresilla vekslet enda et blikk. Noe glimtet mellom dem. Så så de tilbake på Paul. De rynkete fjesene myknet litt opp, og han syntes han kjente skyldfølelsen lette litt fra fjerdekretsen.

– M-hm-ja, sa Bresilla og smilte. – Jo. Broder Paul. Vi har nu begge lest og blitt fortalt rikelig opp gjennom våre mangfoldige år, Hilda og jeg, og ikke så rent lite innen denne sjangeren du selv aspirerer til å mestre. Men, gode broder Paul, dette du her serverer, vi kan love deg at for lestivalkomiteen – som vi begge, om jeg må få legge til, ved flere anledninger opp gjennom deciennene selv har sittet i – for lestivalkomiteen blir dette så altfor meget! Denne verden du her søker å mane frem, den overskrider det forunderliges grenser, den går seg rent vill i sine egne absurditeter, hele fortellingen blir rent sagt umulig for selv den mest trente leser å følge. Ditt verk vil bli ledd ut av lestivalomiteens kammere, broder Paul. Ja, for det blir, som broder Julio her sier, det blir rett og slett så altfor, altfor urealistisk.

((PAUL! SKJERA PAUL, KLAR FOR Å PIKKE NIKK ELLER?)) duftet Fnen-1-Ullgrøn, vraltet seg rett opp foran Paul så den glassaktige klumpekroppen ble stående midt mellom Paul og publikumet hans.

Paul kjente raseriet skyte opp i seg som en geysir, men korket det ned med et smil. – Jada, jada, straks, men jeg må bare avslutte her først, ser du vel! sa han.

De fleste betelgeusere hadde lært seg å lese jordboernes sosiale situasjoner sånn tålelig greit, men ikke Fnen-1-Ullgrøn. I hans verden fantes ingen ønsker som stred mot hans egne, og her og nå betydde det at ingen i hele universet hadde tanke for noe som helst annet enn at Fnen-1-Ullgrøn skulle på piknik med sin beste, kanskje eneste, menneskevenn.

Gjennom betelgeuserens transparente hud og indre organer så Paul Hilda og Bresilla heve øyenbrynene og tvillingene riste sakte på hodene sine. Julio hadde allerede kommet seg på bena.

Paul dyttet Fnen-1-Ullgrøn til side. Eller prøvde, i hvert fall, det ble mer til at han liksom vippet litt på ham for å få fri siktlinje til de tålmodige og overkritiske hjelpefolkene.

– Beklager dette, dere! Men ja, takk, eh, gode søster Bresilla, og takk til dere sammen! Virkelig nyttig, altså! Tusen takk for at dere valgte seddelen min i dag, virkelig til stor hjelp! Håper jeg kan plukke en av deres sedler en dag, tusen, tusen takk! sa Paul og skrittet rundt Fnen-1-Ullgrøn mot paviljongtrappen.

– Øøh … men jeg har et par ting til, sa tvillingen med blomsten.

– Takk, takk, det går helt fint, jeg har masse å jobbe med nå, tusen takk, sa Paul og strakte ut hendene mot Hilda og Bresilla. – Kom så, bare ta tak her, så skal vi få dere på bena! Takk og takk!

((VENT, VENT, VENT.)) Dunsten slo over Paul som en bølge av søtlig kloakk. ((HAR DU DRIVI OG LEST FOR DISSE FOLKA HER?))

– Ferdig nå, sa Paul og grep tak i Hilda og Bresillas knoklete, leverflekkede hender.

– Men –, begynte Hilda.

– Altså du –, begynte Bresilla.

– En, to, tre – opp! avbrøt Paul og trakk til med både styrke og kroppsvekt så de forfjamsede kvinnene kom seg i stående.

((MEN HEY! FORTELL HVA DERES SYNTES, DA? LIKTE DERE DET?))

– Nei, nei, disse hyggelige folkene har gjort meg tjenesten sin, Fnen-1-Ullgrøn, nå har de helt sikkert annet å gjøre!

((NEI, KOM IGJEN, FORTELL, DA! PAUL HAR JOBBA SÅ HARDT MED FORTELLINGEN SIN, DET BETYR JO SÅÅÅ MYE FOR HAM Å KVALIFISERE! HAR HAN NOE HÅP, ELLER?))

– Fnen-1-Ullgrøn, kan du plis bare la hjelpefolkene mine få gå videre i fred? De har sittet her veldig lenge, og nå –

– Mmmmnnnnjæææ … håp? avbrøt Julio. Han hadde satt seg på sykkelen sin allerede, og Paul hadde håpet at det betydde at han allerede hadde revet løs fra den lille gruppa og bare ville sette av gårde hjemover, eller kanskje videre til nærmeste seddeltavle eller noe. Men nei, tydeligvis ikke.

– Hm. Det kommer nok an på hvor fort han skriver, det, sa Julio.

((Å SHIT. SÅPASS ILLE?))

– Nei, nei, ferdig nå, nå lar vi disse snille folkene –

– Ja, vitterlig. Vi frykter vel så, alle som én.

– Ja, vi også, egentlig, altså. Det blir liksom bare så mye på en gang, så mange ideer som ikke henger helt sammen.

– Ja, og karakterene vet liksom ikke hva de selv vil, og så driver de liksom hele verden til grunne, også har de bare fire kretser –

– NEI! Jeg sier jo at de har åtte kretser akkurat som vanlige folk, akkurat derfor prøver Lars å hjelpe dem opp på femte, ikke sant? Men hele kulturen deres nekter dem det, og nettopp derfor kommer alle disse andre problemene, ikke sant, også –

– Jo men kjære vakre vene! Nu får du høre her, broder Paul, og ta det fra oss som dog kjenner lestivalkomiteen fra dens innside: Ditt verk styrkes ikke av å kreve eksplikasjon, snarere tvert imot!

– … Øh … ekspli– …?

– Forklaring, skjøt Julio inn. – Og ja, hm. Det har hun fullstendig rett i. Denne fortellingen din, Paul, altså … hm. Du kan jo skrive, det hører vi jo. Og du har noen originale ideer, ja, men altså ja. Det blir rett og slett for mye, for forvirrende, for mange ubegripelige motivasjoner, for flate og utroverdige karakterer, det blir rett og slett så altfor, altfor –

((UREALISTISK.))

– Hm. Ja.

– Vitterlig.

– M-hm.

– Så sant som duftet.

– Jepp.

Fnen-1-Ullgrøn vendte snabeløyet mot Paul igjen. Paul kunne se speilbildet sitt i den store, sorte pupillen. Så liten han så ut, og liksom skvist sammen og bulende på samme tid. Og mørk, selvfølgelig, mørk som en skygge. Men nå måtte den da i det minste ha kommet til sin ende, denne utålelige prøvelsen.

((DUFTET JEG IKKE AKKURAT DET TIL DEG I GÅR, PAUL? KOMMER DEG IKKE PÅ LESTIVALEN NÅR DU SKRIVER SÅNNE TING SOM FOLK IKKE KJENNER SEG IGJEN I, VET DU. OG NÅR DU IKKE KOMMER DEG PÅ LESTIVALEN, DA KAN DU BARE DRITE I Å PRØVE Å IMPONERE HUN DER LUDMILLA SOM DU SIKLER ETTER. MÅ SKJERPE DEG, PAUL!))

Og ikke før hadde Paul luktet hva “vennen” hans duftet, så kjente han det i sjuendekretsen sin. Selvfølgelig, selvfølgelig, selvfølgelig måtte det skje, selvfølgelig måtte det skje akkurat nå. Som om hele universet blunket, han kjente det i sjuendekrets, hvordan alt bare for et øyeblikk ble løftet ut av kausalitetens seige hengemyr, hvordan et umulig sammentreff spente bein på all sannsynlighet, hvordan synkroniteten bare poppet opp og inn i virkeligheten som en strak og struttende langfinger fra Gud:

– Paul?

Stemmen hennes, den litt hese stemmen med den rike, klare klangen, til vanlig som stråler fra en sommersol ned nakken og skuldrene og ryggen hans, men denne gangen som en bøtte med is.

Han snudde seg.

Der sto hun på marmorstien, hånd i hånd med jævla Fredericus Tristensen. Smilet til Fredericus Tristensen ble kaldere av at han lot som han prøvde å skjule det.

– H-hei, Ludmilla, sa Paul.

– Hei Paul, hva … eh … hva holder dere på med, da?

– Ser ut som en liten manuslesing, kjære, sa Fredericus Tristensen. En infam glede danset bak øynene hans. – Klokt, sånt gir alltid trygghet til den uprøvde forfatter. Eller hva, Paul?

– Eh, sa Paul.

– Du har litt saliva i munnviken, Paul, sa Fredericus Tristensen. – Låne et lommetørkle?

Femten øyne spiddet Paul og holdt ham fast som i en hodepine. Hjernen hans kokte, og huden hans brant i skam.

– Takk, sa Paul.

#

Sju smertefulle minutter senere hadde hjelpefolkene omsider spredd seg hver til sitt, og et knapt steinkast unna paviljongen hvor Paul hadde lest for de fem, hadde Fredericus Tristensen og Ludmilla rullet ut et piknikteppe. Paul prøvde så godt han kunne å ikke se på dem, ikke se hvordan Fredericus Tristensen løftet en liten bok ut fra kjortellommen sin, eller hvordan Ludmilla la hånden på kneet hans, hvordan øynene hennes glitret da han åpnet boka og begynte å lese.

– “Min mors menn”, leste Fredericus Tristensen. – “Av Fredericus Tristensen. Første kapittel. Intet menneske finnes som ei på et tidlig tidspunkt i livet har spurt seg selv: Hvorfor meg? Hva dette spørsmål betyr, varierer likesom hvert et menneske skiller seg ad fra det annet, men for skomaker Tristicus Fredensen, som stilte seg spørsmålet først etter åtte år ved sin lest, betød det …”

Paul vendte seg bort, han hadde mest lyst til å spy. Manuset hadde han pakket vekk i skuldervesken, og nå slang han den på seg og sa til Fnen-1-Ullgrøn: – Kan vi stikke nå, plis?

((STIKKE NÅ?? MEN PAUL, VI SKULLE JO PIKKE NIKK! HVOR ELLERS SKAL VI PIKKE NIKK OM IKKE HER I FRYDSPARKEN?))

Paul satte blikket i ham, gjorde øynene store og insisterende. – Alvorlig talt, Fnen-1-Ullgrøn.

Snabeløyet blunket uforstående tilbake. ((ALVORLIG TALT HVA DA?))

Paul nikket forsiktig mot Ludmilla og Fredericus Tristensen, men han hadde ikke trengt å gjøre det forsiktig i det hele tatt. Fredericus Tristensen så ikke annet enn sine egne ord mens han leste, og Ludmilla så ikke annet enn Fredericus Tristensen. Så Paul pekte like så godt rett på dem og sa: – Alvorlig talt, mener du at jeg skal sitte her og spise jordbær og drikke perlevin med deg mens de to der sitter der og … og …

Snabelen snodde seg bak Fnen-1-Ullgrøns hode for å se hvor Paul pekte. ((Å JA! LUDMILLA, JA!)) duftet han kraftig. ((OG FREDERICUS TRISTENSEN, JA! HAN GJØR DEG SÅ SJALU, HAN JA!))

Med ett sluttet Fredericus Tristensen å lese, og Ludmilla sluttet å høre på. Isteden vendte de begge blikkene sine mot Paul. Fredericus Tristensen presset leppene sammen for å holde latteren tilbake. Ludmilla så bare litt vemodig på Paul, men vemodet stakk nok ikke veldig dypt; hånden hennes lå fremdeles på kneet til Fredericus Tristensen. Der strøk den ham sakte og kjærlig, som om den vevre bevegelsen falt kroppen hennes like naturlig som å puste.

– Eh … hehe …, prøvde Paul seg og pekte på Fnen-1-Ullgrøn og trakk på skuldrene. Om han bare kunne dø. Men det kunne han jo ikke, i hvert fall ikke sånn helt uten videre. Og han hadde fint lite håp om å møte samme skjebne som hovedpersonen i “Utopium for folket”, for i den virkelige verden fantes det jo ikke noe som het pistoler.

Isteden bare senket han blikket og snudde på hælen og satte i marsj bort fra paviljongen, bort fra Ludmilla og Fredericus Tristensen og hånden hennes på kneet hans, bort, bort, bort, bort fra skammen og nedverdigelsen og selvforakten og den klamme, kvelende vissheten om at han aldri kom til å bli til noen ting som helst i hele den vide verden.

((ØY! VENT A! HVOR SKAL VI HEN?))

– Vet ikke hvor du skal, men jeg skal bort herfra, i hvert fall.

((MEN ØY, PAUL! HVA MED GRAVITOKOPTERET MITT?))

Paul svarte ikke, bare fortsatte å marsjere gjennom det ankelhøye gresset til han krysset første og beste sti, så svingte han ut på den og gikk videre. Bak seg hørte han seige klask mot marmoren. Fnen-1-Ullgrøn hang altså på etter beste evne.

((PAUL!)) stanket han kraftig. En distingvert leguinernonne rynket på nesen der hun kom mot dem på stien, men heldigvis gikk hun videre uten å prøve å blande seg.

((PAUL! HVA SKJER PAUL, VI SKULLE JO PIKKE NIKK, JO!))

To gumlende sjiraffer snudde hodene fra akasietreet sitt og spyttet bladene ut. En baby bundet til sin fars joggende kropp begynte å gråte. Betelgeuserdunsten lå rundt dem som en usynlig sky, og Paul kjente at han begynte å bli ganske kvalm av den selv også. Klart, han kunne selvfølgelig bare stoppe opp og få Fnen-1-Ullgrøn til å roe seg ned, gi ham kontroll over situasjonen. Da ville nok luktspråket hans raskt bli litt mer behagelig igjen, men Paul hadde fint lite tålmodighet til overs for kameraten sin akkurat nå, og han ville heller holde ut den ugne eimen enn belønne Fnen-1-Ullgrøn for å ha utsatt ham for denne tonedøve ydmykelsen.

((PAUL VENT!!!)) stanket Fnen-1-Ullgrøn, og denne gangen rev det Paul i nesen som chilipulver. Han stoppet opp, tok seg til snyteskaftet og kjente tårene strømme. – … aaAAH! Å fy faen, Fnen-1-Ullgrøn, hva faen …

Fnen-1-Ullgrøn stod der på marmorstien bak ham og skalv. Paul hadde aldri sett ham gjøre noe sånt før, det fikk den klossete betelegeuseren til å se ut som en nyservert gelédessert. En tynn og seig tåre dinglet fra snabeløyet.

– F-Fnen …?

((IKKE … IKKE … GÅ FRA MEG …))

Bak den gjennomsiktige huden kunne Paul se Fnen-1-Ullgrøns fire beteleguserhjerter hamre fullstendig i utakt. Han lurte på hvordan hans eget hjerte så ut akkurat nå og fikk for seg at det var pakket inn i is.

Tåren strakk seg sakte nedover fra snabeløyet, løsnet først da nok en tåre tok dens plass. Traff marmoren med et sørgelig, lite splatt.

Paul sukket, så seg om. Parken summet rundt dem med sitt bedagelige liv. En gartner og hennes hjelpefolk satt ved rosebedet sitt og knasket epler. Nytelsen strålte fra dem med hver bit. Fire generasjoner av en muntert skarrende familie kom vandrende og trillende langsmed stien, den eldste i en rullestol, den yngste i en barnevogn. Gamlingen holdt øynene lukket, fjeset løftet i et stille smil mot sola.

Fnen-1-Ullgrøn bare stod der på marmoren og skalv. Snabelen hang nedover nå.

– Jeg … jeg har ikke tenkt å gå fra deg, Fnen. Jeg går ikke fra kompisene mine, vet du.

Fnen-1-Ullgrøn så fremdeles ikke på ham. ((M-M-MEN DU GJØR DET JO I DEN FORTELLINGEN DIN.))

Paul skjønte ingenting. – Øh … hæ? I “Utopium for folket”?

((J-J-JA.))

– Hva m– … Hæ? Hva mener du nå?

((D-D-DU H-H-HAR JO IKKE N-N-NOEN BETELEGEUSERE DER, HAR DU VEL? OG DU H-H-HAR IKKE DET F-F-FORDI DU … F-F-FORDI DU … F-F-FORDI D-D-DU …))

– Fordi jeg har skrevet en dystopi, Fnen-1-Ullgrøn! Fordi Jorda i “Utopium for folket”, og menneskene der, alt sammen suger så jævlig at betelgeuserne aldri kom dit, ikke sant! Dere styrte bare unna.

Snabelen bøyde seg langsomt og prøvende oppover. Et svakt og surklete snøft trakk den seige tåren halvveis inn mot øyet igjen. ((M-MENER DU DET?))

– Ja! Ja, selvfølgelig gjør jeg det, Fnen-1-Ullgrøn, og … og det gjør hele verdenen der bare enda jævligere, ikke sant, enda mer dystopisk! Fordi dere aldri kom dit.

Paul skrittet mot ham og la en hånd på det han regnet som Fnen-1-Ullgrøns skulder. – Fordi du aldri kom dit.

Snabeløyet hevet seg sakte, møtte blikket til Paul. Han skalv nesten ikke nå. ((J-JEG HADDE KOMMET HIT UANSETT, JEG. FOR HVOR ELLERS SKULLE JEG HA MØTT BESTEVENNEN MIN, LIKSOM?))

– Å. Eh, så fint at du dufter det, Fnen, det –

((SÅ DEN FORTELLINGEN DIN BLIR EGENTLIG BARE HELT UTROLIG UREALISTISK.))

Paul kjente fingrene stivne på Fnen-1-Ullgrøns skulder. – Øh, sa han. – Me– … mener du det, eller …?

((SELVFØLGELIG MENER JEG DET, PAUL! KALLER DU MEG EN LØGNER?)) duftet Fnen-1-Ullgrøn og bruste med de stutte vingene sine. Pauls hånd skvatt tilbake.

– Nei, nei, jeg gjør ikke det, bare at … Altså, jeg synes bare du kanskje kan vise litt hensyn, da, som kompisen min –

((KOMPISEN DIN?))

– … Ok, som bestevennen min da, jeg synes kanskje du kan … ja, ikke sant, kanskje støtte meg litt, liksom da, når jeg –

((HÆ? SÅ DU VIL AT JEG SKAL LJUGE FOR DEG?))

– N-nei, ikke at du skal lju–

((FOR JEG TENKER JO LIKSOM SÅNN SOM DET HER, JEG DA: DU HAR SÅ SYKT LYST TIL Å IMPONERE HUN LUDMILLA – OG DEG OM DET, LIKSOM, JEG HAR IKKE SÅ JÆVLIG GODE FORUTSETNINGER FOR Å SI NOE OM JORDBOERDAMER OG SÅNN, SÅ HVA DU LIKER OG IKKE LIKER OG SÅNN, DET LEGGER JEG MEG IKKE OPP I – MEN FOR Å IMPONERE HUN LUDMILLA, SÅ MÅ DU LESE PÅ LESTIVALEN, OG FOR Å LESE PÅ LESTIVALEN SÅ MÅ DU SKRIVE NOE JÆÆÆVLIG BRA, OG FOR Å SKRIVE NOE JÆÆÆVLIG BRA SÅ MÅ DU SKRIVE NOE SOM FOLK SKJØNNER, IKKE SANT, OG FOR Å SKRIVE NOE SOM FOLK SKJØNNER SÅ MÅ DU FÅ ÆRLIGE TILBAKEMELDINGER, IKKE SANT, FRA FOLK RUNDT DEG, IKKE SANT, OG KANSKJE VIKTIGST AV ALT, MYE VIKTIGERE ENN Å FÅ DET FRA BARE NOEN SÅNNE HJELPEFOLK DU HANKER INN, LIKSOM: DU MÅ FÅ ÆRLIGE TILBAKEMELDINGER FRA DEN BESTE VENNEN DIN, PAUL, OG SOM DEN BESTE VENNEN DIN, PAUL, SÅ HAR JEG BARE EN TING Å DUFTE:))

Luften lå tykk med Fnen-1-Ullgrøns utenomjordiske feromoner. Paul kunne knapt trekke pusten uten å kjenne meningen deres sive inn gjennom lungene, inn i blodet, inn i hjertet, i hjernen, hele seg.

((FORTELLINGEN DIN SUGER, PAUL. OG DEN SUGER FORDI DU HAR GJORT DEN SÅ UTROLIG UREALISTISK. DER HAR DU PROBLEMET DITT. LØSER DU IKKE DET, SÅ KAN DU DRITE I HUN LUDMILLA FOR ALLTID.))

#

Det hadde kommet et kjølig drag i ettermiddagsluften, og Paul gikk hjemover. Han hadde ikke hatt store matlysten der han hadde sittet med Fnen-1-Ullgrøn og forsøkt å holde piknik, bare sippet litt perlevin nå og da og nikket og smilt mens betlegeuservennen hans hadde lagt ut om sitt. Hele tiden hadde han sittet med en ekkel følelse i magen, en mark i et eple som langsomt hulte ham ut.

For han visste jo på en måte at de ufordragelige hjelpefolkene hans hadde hatt rett. Og Fnen-1-Ullgrøn også. “Utopium for folket” hadde altfor mye urealisme i seg, eller den framsto i hvert fall sånn: Egentlig hadde han jo bare stilt seg selv spørsmålet hva om vi mennesker kun hadde tilgang til de fire laveste nervekretsene våre, og så hadde alt det andre liksom bare kommet: dualisme og atomisme og dopaminavhengighet og sadisme og penger og mimesis og teknokannibalisme og grådighetskreft og paranoia, angst og vold. En verden som ingen kunne kjenne igjen. Mennesker som ingen kunne kjenne igjen. Mennesker som famlende skygger av seg selv.

Men hva annet skulle han ha skrevet? Det fulgte jo av premisset alt sammen, det gjorde jo det. Ja, det ble kanskje mye urealisme, men det hadde jo sannhet i seg. Noe annet hadde jo bare blitt løgn. Og som forfatter måtte han jo skrive sant, måtte han ikke det?

Selv om det betydde at Ludmilla aldri ville få høre ham lese?

Glødende kull i magen, det flammet opp. – FAEN! brøt han ut, og våknet plutselig til verden igjen. Så seg rundt, heldigvis hadde parken så godt som tømt seg, i hvert fall her nær utkanten. Den hadde ingen klart definert grense, Frydsparken, ingen av Lysildrestads parker hadde det. Gradvis ble marmorstiene bare litt bredere, vokste seg til smale, meandrerende veier, og gradvis dukket hus opp her og der, hus i små klynger rundt hvert sitt lille tun, hus av lunt treverk, røff stein og rent glass, formet i buer og krinkler og myke fraktaler, kledd i skimrende solcellepaneler og eføy. En symfoni av middagsdufter lekte gjennom luften, og de siste hammerslagene og maskinlydene fra de få som ennå ikke hadde avsluttet dagens arbeid. Himmelens blå ble fiolett der i vest, der solen brant gyllent som et kveldsbål og betelgeuserskipet Hangfax-Mullebetax svevde som en glitrende sky over stadshjertets kupler og spiraltårn.

Så hva skulle Paul gjøre nå? Ta seg hjem igjen til huset på Rødbergstun, stenge verden ute, gripe pennen fatt og skrive “Utopium for folket” enda en gang? Bare mer … realistisk?

Tanken tømte ham helt, han orket bare ikke. Ikke det at han hadde noe imot å gjøre et nytt utkast, nei. Men å gå inn i det på den måten, gå inn i teksten med alle de gneldrete, uforstående stemmene gnagende i bakhodet, og den kvalmende duften av Fnen-1-Ullgrøns ubehøvlede forståsegpåeri … Åh. Nei.

Han trengte noe annet nå, noe fysisk. Ja. Han kjente det i musklene, de hadde den seige sløvheten over seg som kom av for lite aktivitet. De ville brukes til noe.

Sent på ettermiddagen, ja, så mesteparten av dagens arbeid hadde nok allerede blitt gjort. Men det dukket jo alltid opp noe, og nå på døgnet ble det jo også færre om beinet.

Fønikstårntorget lå ikke mange hundre meterne unna, og tavlene der hadde struttet med sedler tidligere i dag. Paul tok til venstre i krysset ved Bashir bokbyttemarked, prøvde å ikke se på bannerne som hang utenfor og telte ned til lestivalen på Lysildrestadsbiblioteket. Han trengte ikke det stresset akkurat nå, han trengte det motsatte. Å bruke kroppen, løfte noe tungt, hamre noe eller bryte noe, kanskje også løse noen praktiske problemer? Som oftest pleide han å la sedlene henge når de ba om denslags, hjelp med å planlegge byggverk eller feilsøke maskiner eller slikt, han hadde liksom ikke helt de evnene. Men av og til, når han virkelig trengte en utfordring, plukket han dem likevel og forsøkte å tvinge seg fri fra begrensningene sine. Fyre opp sjettekretsen sin og la seg selv tro at han mestret det, å legge elektriske anlegg eller snekre klatrestativer eller lage spennende, nye middagsretter til gamlingene på tunet. Av og til hendte det til og med at han klarte det, når sjettekretsen hans hadde kjørt seg god og varm og fått smeltet løs de rette forsteinede nervebanene og latt dem legge seg på ny. Den følelsen, altså, som han elsket den. Det føltes som å bli gjenfødt, gjenfødt som det samme mennesket, ja, men bare litt rikere. Litt friere. Og plutselig i stand til å hjelpe folk med noe han ikke hadde kunnet hjelpe dem med før. Det kriblet i ham bare han tenkte på det.

Men, kjente han, ikke i dag. Han hadde for mye sinne og frustrasjon i seg, og det ga ikke noe godt utgangspunkt for å lefle med sjettekrets og begynne å mikke for mye med nervesystemet. Nei, i dag stod andrekretsen hans for tur. Musklene og selvfølelsen og det buldrende raset av oppdemmet aggresjon. Løfte noe tungt, hamre noe, få på seg et par boksehansker og gå i ringen for å sparre med noen.

Ja.

Over trærne framfor seg så han Fønikstårnet reise seg mot himmelen, den svære statuen på toppen der som bredte vingene sine ut i et tilsynelatende forsøk på å omfavne hele verden. Litt som Paul prøvde selv, egentlig, gjennom fortellingen sin. Vise hvor høyt han elsket den ved å vise hvor jævlig den kunne ha blitt, hvis bare.

Hmm, kom en stemme inni hodet hans, og samtidig kjente han en vag, liten knute i magen. Som om Julio med det mørke skjegget satt på skulderen hans og hvisket den tannpineaktige kritikken sin dypt inn i Pauls øre. Virkelig, Paul? Viser man virkelig hvor høyt man elsker noe ved å tegne opp dets mest groteske vrengebilde?

Plutselig stakk det i førstekretsen, som om et pinnsvin nettopp hadde våknet nedi magen hans. Faen føkke, hold kjeften din, Julio! Hold kjeften din! Hele fortellingen hadde han skrevet som en dystopi, det “groteske vrengebildet” lå der som selve frøet som “Utopium for folket” hadde vokst ut av, selvfølgelig kunne han ikke begynne å rote med det nå! Da ville jo hele greia falle sammen og Paul nok en jævla gang bli sittende der på tribunen i bibliotekets atrium som enda et anonymt hode blant tusen andre anonyme hoder, et korn på en sandstrand uten annen funksjon enn å la andre folks poesi og fortellinger skylle over seg som bølger av roseparfymert kloakk.

Ikke faen. Ikke faen.

Han måtte tro på fortellingen sin. Han måtte tro på “Utopium for folket”. Uansett hvor dystopisk, uansett hvor urealistisk. Han måtte måtte måtte bare tro på den, banke tvilen ut med noe hardt, fysisk arbeid.

Idet veien videt seg ut til gradvis å bli Fønikstårntorget og Paul så at det fortsatt hang godt med sedler på seddeltavlene, kjente han det kile i sjuende krets. En synkronitet lå og bevret gjennom virkeligheten, et kausalitetens lille oppbrudd, en tilsynelatende tilfeldighet som ville bære med seg noe meningsfullt. Noe rart kom til å skje, og det kom til å bli viktig.

En del av torgets byttefolk holdt allerede på å stenge ned bodene sine, et par stoppet og så på ham med spørrende smil. Paul smilte tilbake, ristet på hodet og pekte i retning seddeltavlene, og byttefolkene nikket forståelsesfullt og fortsatte å pakke ned sine varer for dagen. Husene rundt fungerte stort sett som kroer og spillestuer og gjesteboplasser og slikt, så dørene sto åpne og strømmet lys og liv og latter ut på torget. Paul så noen kjente her og der, vinket og sa høflig hei, men stoppet ikke opp for å slå av noen prat. På denne tiden av døgnet hadde de fleste rukket å bli gode og arbeidsmette, og nå hadde tiden kommet for å roe ned, stille sulten, leke og diskutere, nyte sine venners selskap og sine femtekretsers tause ekstase. Men Paul befant seg på en ganske annen bølgelengde, og han hadde ikke noe ønske om å besmitte noen andre med sitt andrekretsagg.

Tavlene sto i en godt spredd bue foran inngangen til selve Fønikstårnet. Det hang fortsatt noen titalls sedler her og der, men nesten ingen på hastetavlen lengst til venstre. Og av de få som faktisk hang der, hadde ingen den røde fargen som kodet for hardt fysisk arbeid, bare blått for teknisk fiksfakseri og gult for kunstnerisk støtte. Samme farge som seddelen Paul selv hadde hengt opp i morgentimene; han hadde tydeligvis hatt flaks som fikk karret til seg hjelpefolk overhodet, mange nok vordende forfattere som kjente lestivalpresset disse dager.

Igjen knøt det seg i førstekretsen hans, og den rastløse virketrangen klødde gjennom musklene. Han måtte finne noe rødt arbeid, nå, noe han kunne ta fatt på med det samme, selv om det ikke hastet og kvelden holdt på å senke seg over Lysildrestads tusen hjem.

Han skrittet over til ukestavlen. Her hang det et mye større utvalg, ja, et skikkelig lappeteppe av sedler i et kaotisk spekter av farger. Paul siktet seg inn på de røde: “Piano skal flyttes. Stiller med egen motorvogn. 2–4 pers., avh. av fys. form. Oppmøte Glattstentun, fredag på formiddagen en gang. Takk!” Nei, fredag ble selvfølgelig altfor lenge til. Han trengte noe i dag, i kveld. 

“Vi bygger hus! Nesten ferdig, trenger 1 el og 5 snekkerkyndig til indre gulvlegg og kjøkkenmontering + fasade. Oppmøte Snorkeltun når som helst på morgen, eller avtal via telebrev CLAUS-P-V-SNORKELT. Takk!”

Så vente på enten morgentimer eller svar på telebrev? Nei, kroppen trengte noe nå. Han lette videre.

Lossing av elvebåt som skulle ankomme neste dag? Nei. Riving av uthus, still med egen slegge? Paul hadde ingen slegge, og riving på kveldstid plagde alltid naboer, så nei. Brønngraving på Jubeltun? Ja jo gjerne, bortsett fra at Ludmilla bodde på Jubeltun, så nei.

Han lette og lette blant de ripsrøde sedlene, men alle, absolutt alle, hadde noe galt ved seg, en eller annen liten ting som gjorde at de bare ble helt feil skulle de duge til å stille Pauls inderlige, umiddelbare behov for å bruke kroppen til noe tungt. Hva faen skulle han gjøre, da, bare kaste seg ned på bakken og dytte kroppen opp og ned til armene ble utslitt? Eller løpe formålsløst rundt som en galning, uten noe som helst å frakte til noen på ryggen, uten en gang en frydefull unge som rytter på skuldrene? Noen gjorde jo sånt, brukte seg til ting som ikke kom dem selv eller andre til nytte, men det lå rett og slett ikke for Paul, det var noe ødslende og tomt ved å kaste bort krefter på sånt så lenge staden hadde arbeid som måtte gjøres.

Men hmm … Kanskje den slags formålsløshet faktisk hadde sin plass, den også? Ikke i virkeligheten, selvfølgelig, men i det dystopiske fiksjonsuniverset hvor hovedpersonen hans levde, hvor “Utopium for folket” spilte seg ut? Hva om alt dette med pengene og dette, hva om det på en måte fikk folk til å gjøre feil type arbeid? Og at ekte arbeid, arbeid som bare hjalp folk sånn direkte, ikke hadde noen ordentlig plass der, fordi folk som hadde grådighetskreft i førstekretsen og sadismekreft i andrekretsen på en eller annen måte var avhengige av å bruke andre folk til å skaffe seg penger hele tiden og de på en eller annen måte ikke fikk arbeidet skikkelig, da, sånn at når de ikke lagde penger til disse grådig-sado-folkene, så måtte de gjøre kroppsarbeid i tillegg, for ellers ble de syke? Et eller annet sånt? Han måtte hamre ut detaljene litt mer og få det til å henge sammen, men den hadde noe i seg, den ideen, den kjentes liksom riktig og i tråd med fortellingens grunnpremiss. For hvis folk ikke hadde kontakt med femtekretsene sine, så ville de jo verken kjenne eller forstå hvordan de fire laveste fungerte, og da ville de bli veldig lette å lure eller presse til ting. Og det ville jo også forklare litt bedre, kanskje, hvorfor hovedpersonen liksom stresset så mye med alle disse pengegreiene og ikke fikk skrevet mer, hele konflikten hans der, liksom, eller kanskje det ville bli litt for mye? For detaljert og derfor forstyrrende? Og, ja, enda mer –

“Urealistisk?” sto det på seddelen, og Paul kjente det som en knyttneve rett i sjuendekrets. En svimlende synkronitet, som om hele universet bare dundret til i en tempelklokke. Plutselig følte han seg intenst til stede, hver eneste grublende tanke hadde blitt stormluftet ut av hodet hans.

“Urealistisk?” Mer sto det ikke på den regnbuefargede seddelen. Regnbuefarget? Det hadde han aldri sett før. Hva slags arbeid kodet det for?

“Urealistisk?” Fingrene hans grep seddelen og nappet den ned, snudde den rundt.

“Velkommen opp i tårnet, Paul.”

#

Fønikstårnet, ja. Det hadde stått her i det som vel måtte regnes som utkanten av Lysildrestads stadshjerte i godt over to hundre år. Lenge hadde ingen konstruksjoner her i staden reist seg høyere, noe som først hadde endret seg de siste femti–seksti årene eller så, tiden etter at betelegeuserne kom til Jorda med krystallteknologien sin og den kunstneriske og arkitektoniske hangen til å “strekke seg mot stjernene”, som de likte å dufte det.

Men Fønikstårnet liknet lite på de glitrende betelegeusiske spiraltårnene som boret seg oppover mot himmelen, og som også jordboerarkitekter av og til (og stadig oftere) lot seg inspirere av. Nei, Fønikstårnet stammet fra en annen tid, en tid hvor livet på Jorda nok hadde fremstått lite grann hardere, mer alvorlig, kanskje, enn det gjorde nå til dags. 

Et halvt hundre meter raget det over torget sitt, og ru og grå granitt bekledde dets åtte fasader. Åtte etasjer hadde det også, ganske høye alle sammen, i hvert etter de smale, vertikale og fargerikt ornamenterte blyglassvinduene å dømme.

Paul visste ikke hva arkitekten het, og egentlig heller ikke hvorfor lysildrestadsfolket hadde bygget seg en konstruksjon som dette den gangen for alle disse årene siden. Han hadde vel egentlig sett på det mest som et slags kunstprosjekt eller noe, en ambisiøs og sikkert veldig utfordrende oppgave som nesten hele staden hadde måttet samle seg om. Litt som pyramidene der nord i Afrika, den gangen store deler av menneskeheten hadde gått rundt som sløve slaver under andrekretsene sine og trodd at noen av dem hadde rett til å bestemme hva de andre skulle gjøre. Men pyramidene telte ikke, selvfølgelig, nettopp fordi de hadde blitt bygget under tvang. De sto der fremdeles, nord i Afrika, og Paul likte å se bilder av dem og andre gamle konstruksjoner, de hadde jo en slags estetikk ved seg, men historien deres og hvordan de hadde blitt til, gjorde liksom at de falt litt mellom to stoler. Ikke kunne man regne dem helt som rene naturfenomener, for mennesker hadde jo bygget dem, og ikke kunne man regne dem helt som kulturuttrykk, for menneskene hadde bygget dem under tvang. Så de hadde liksom ikke noe ved seg som gjorde dem vakre eller imponerende, egentlig, verken på den ene eller andre måten.

Nei, der hadde nok Fønikstårnet en god del mer å fare med, ja, i hvert fall hvis det hadde blitt ført opp sånn som Paul så for seg at det måtte ha skjedd. Tusenvis av lysildrestadsfolk som stimlet til med arbeidskløe i hendene og en felles glød i blikket, en skikkelig prøvelse for hver og én av dem, så mange ferdigheter som måtte settes i verk og koordineres, en årelang fest for hele staden, sikkert.

Og så selve kronen på det ruvende verket, da, den gigantiske føniksstatuen med sitt enorme vingespenn der oppe på toppen. Hadde de lagd også den av granitt? Paul visste ikke, det virket nesten litt for usannsynlig, den måtte vel heller bestå av et eller annet slags metall eller noe, noe lettere. Bortsett fra de smale, fargesprakende blyglassvinduene hadde ikke tårnet noen annen ornamentering enn fuglen der på toppen, ingen utskjæringer, ingen relieffer, ingen utspring eller søyler eller floralt og lekent krimskrams lik det som prydet de fleste andre konstruksjoner rundt i staden.

Jo, det hadde en del mysterier rundt seg, dette tårnet, når Paul tenkte seg om. Mye han ikke visste, nesten litt forunderlig mye, med tanke på at han hadde bodd i Lysildrestad i godt og vel tjue år nå, og hadde sånn tålelig koll på lokalhistorien. Men ikke, av en eller annen grunn, på Fønikstårnet. Han visste jo egentlig heller ikke hvem som bodde der inne. Eller om noen bodde der i det hele tatt, hadde det kanskje en helt annen funksjon isteden? Hva da, i så fall? Og for hvem?

Og hvorfor i allstyrendes hadde han aldri gjort seg disse tankene før nå, da han sto her med en regnbuefarget arbeidsseddel uten noe arbeid på i hånden og kniks i nakken og silhuetten av den gigantiske føniksens nebb og utstrakte vinger mot den stadig mer dypfiolette kveldshimmelen over hodet?

Det hadde også en dør, tårnet. Høy og smal, som vinduene, men bred nok til å slippe folk inn og forhåpentlig også ut igjen. Mørkt, gammelt treverk. Og ikke noe dørhåndtak. Ikke så mye som en dørbanker, ikke engang et nøkkelhull.

Ringeklokke? Nei, selvfølgelig ikke.

Paul dunket forsiktig med knoken.

Ingenting skjedde.

Han så på seddelen igjen. “Urealistisk?” på den ene siden, “Velkommen opp i tårnet, Paul.” på den andre. Han hadde ikke sett feil. Så her hadde han altså synkroniteten som han hadde kjent i sjuendekretsen sin da han for noen minutter siden fikk øye på Fønikstårntorgets tavler. Denne regnbuefargede seddelen med sitt knappe og kausalt umulige budskap.

Velkommen opp i tårnet, Paul. Men hvordan? Han banket igjen, litt kraftigere.

Ingenting.

Tok et skritt tilbake, lot blikket fare opp og ned langs den enkle, elegante dørkarmen. Kunne ikke se så mye som et hengsel. Og døra uten håndtak, uten nøkkelhull, uten dørbanker, uten ringeklokke.  Hvordan skulle han få den opp? Og hva skulle liksom alt dette forestille, egentlig? Hvem eller hva eller hvor kom denne seddelen fra? Eller når, eller … eller kanskje tredjekretsen hans, språket hans, manglet det riktige spørreordet?

Kanskje “hvordan” ble feil spørreord også, kanskje han måtte stille seg selv en helt annen type spørsmål for å komme seg inn der i tårnet, det kunne jo så absolutt tenkes, det. Uansett hva som holdt på å spille seg ut her, så hadde det allerede involvert synkroniteten med den regnbuefargede seddelen, det hadde involvert sjuendekrets, og da kunne det uansett ikke forklares eller gripes med logikken og språket og årsaksforståelsen som bodde nede på tredjekrets.

Velkommen opp i tårnet, Paul.

Mrr. Men hvordan – NEI! Ikke hvordan. Feil spørreord. Feil spørsmål.

Kanskje ble det å stille spørsmål også feil i seg selv.

Sånn som på sjettekrets, når alt ble så flytende og rart og selvrefererende og grenseløst, da hadde det jo ikke lenger noen hensikt å stille spørsmål, for da skulle man jo lage svar, nye svar eller skape om gamle, og komme ned derfra igjen med et nervesystem bygd opp rundt nettopp de nye svarene. Kanskje dette handlet om det samme.

Paul gikk gjennom døra. Treverket kilte.

Plutselig sto han i en lang, smal korridor, like smal som døra bak ryggen hans. Det eneste lyset kom ovenfra, flakket svakt fra en taggete lysekrone av jern som hang fra en tykk og skjebnetung kjetting der rett over hodet hans. Hvor langt strakte korridoren seg foran ham? Vanskelig å si; det magre lyset nådde ikke mange meterne, så korridoren ble liksom bare slukt av det duse mørket, og han kunne ikke se hvor den endte.

Paul snudde seg. Heller ikke her inne hadde døra håndtak eller hengsler. Han la hånden mot den, kjente det gamle, glatte treverket mot fingrene. Så ned mot gulvet. To flasker med noe hvitt i sto tett inntil karmen, en på hver side av døra. Melk? Han knelte ned, skrudde opp den ene, luktet.

Ja. Melk. Høh.

Han skrudde korken på igjen, satte flasken tilbake.

Han luktet noe annet også, mat. En rik og putrende duft, sterk og kompleks som betelgeusisk poesi, men med løfte om næring og kulinarisk ekstase. Magen hans knurret som en pøblete valp. Lyden ble slukt av mørket.

Han kjente noe annet i magen også, ikke bare sult. En stram, liten knute av frykt. Som om korridoren bar i seg hele førstekretsens grunnleggende dilemma: klamre seg til det trygge og kjente, eller våge mørkets farer, kanskje vinne noe mer?

Begynte han å tenke over dette nå, ville han aldri slutte. En isnende geysir slo opp gjennom kroppen hans idet beina begynte å gå. Musklene strammet seg og hjertet hamret, munnen ble tørr og mørket liksom mørkere. Kunne noe skjule seg der? Ja. Selvfølgelig kunne det det. Men han gikk videre likevel.

Hvert skritt på steingulvet skapte harde, lange ekko mellom korridorens vegger. Hvert skritt førte ham lenger unna lyset, dypere inn i mørket, helt til han ikke kunne se noe mer i det hele tatt. Hva skjulte seg her? Han tenkte på moren sin, det første minnet han hadde av henne: at hun løftet ham opp over hodet og … Nei, at hun kastet ham. At hun kastet ham opp i luften weee og tok ham imot igjen, gang på gang på gang. Kastet ham opp i luften, tok ham imot igjen. Alltid. Paul smilte i mørket, gikk videre. Lukten ble sterkere, han kjente en stråle av spytt inni munnen.

Så, med ett, så han noe. Det hang der oppe i mørket foran ham: et glødende, lite ett-tall. Hvor langt unna? Vanskelig å si. Han tok noen skritt til, og det lysende tallet vokste litt, steg gradvis høyere i synsfeltet til han måtte bøye nakken for å se det – og der endte korridoren. Han kjente det, en vegg eller dør av kaldt, glatt metall.

Han snudde seg kort, skimtet så vidt lysekronen som en fjern stjerne langt der bak ham. Snudde seg tilbake. Strøk hånden langs metallet, ja: en dør. Rett ved siden av kjente fingeren hans en knapp. Han trykket den inn, og døra skled til side i et hav av blendende lys og rik aroma.

Han skjermet blikket, blunket, lot øynene venne seg til det brennende hvite.

Et knøttlite rom hadde åpenbart seg, en heis. Midt på gulvet stod en liten bolle med noe i. Ris, så det ut som, og en tykk, rødgul saus med et dryss av grønne blader på. En skje stakk ut av bollen, som noen hadde festet en liten lapp til. Regnbuefarget.

Han skrittet inn i heisen, knelte ned og leste på lappen: “Bon appétit, Paul!”

Han grep bollen, kjente varmen mot hendene. Reiste seg, så seg rundt. Ikke mye å se, selvfølgelig. Bare et sett med knapper på veggen, egentlig. Den nederste – markert med et ett-tall – lyste. Sju til over den, 2, 3, 4, 5, 6, 7 og selvfølgelig … Høh. Tallet på den øverste knappen roterte. Fra 8 til ∞ til 8 til ∞ igjen. Ved siden av hang enda en regnbuefarget lapp, denne med en enkel pil på som pekte mot den roterende knappen.

– Jaså, ja, sa Paul til seg selv, for nå skjønte han hva tårnet skulle forestille, samtidig som han ikke skjønte noen ting i det hele tatt, men han skjønte i det minste hvorfor han ikke skjønte noen ting i det hele tatt, og det skjønte han fordi han skjønte hva tårnet skulle forestille.

Åtte etasjer, én for hver nervekrets. Litt som hovedpersonen i “Utopium for folket” prøvde å skrive om dem for menneskene i den dystopiske virkeligheten sin, alle menneskene som ikke hadde noe begrep om kretsene sine i det hele tatt.

Men hvordan dette underlige tårnet kunne ha stått her i over to hundre år uten at noen – eller uten at Paul, i hvert fall – hadde den fjerneste peiling på at det skulle illudere et menneskelig nervesystem på denne måten, nei, det skjønte han ikke. Heller ikke hvordan han hadde kommet seg inn hit i det hele tatt, egentlig, eller hvorfor et to hundre år gammelt tårn hadde en så moderne heis i seg, eller hvorfor denne himmelsk deilige maten sto her og ventet på ham, eller hvorfor noe eller noen eller Noen drev og lokket ham på denne måten.

Men nå skjønte han i det minste hvorfor han ikke skjønte alle de tingene, og svaret lå i den øverste etasjeknappen med det roterende tallet på. 8, ∞, 8, ∞, 8, ∞, 8, ∞.

For Paul hadde aldri opplevd åttendekrets før. De få menneskene han hadde møtt som hadde gjort det, klarte aldri å si noe fornuftig om den uansett. Ikke så rart, egentlig. Jo lenger opp man kom fra tredjekrets, der språket bodde, desto vanskeligere ble det å tvinge erfaringene sine ned i trange ord og reduksjonistiske sammenhenger.

Det gikk på en måte greit med fjerdekrets, den febrile, seksuelle nervekretsen som drev fram moral og moralsk fordømmelse, for den fantes jo bare for å tøyle tredjekretsens strengt rasjonelle nysgjerrighet og nyvinninger, og den brukte tredjekretsens eget språk til å finne på begrunnelser for sine regler.

Men allerede med femtekrets begynte det å bli vanskelig. Det frie, myke og svevende velbehaget med sin skygge av paranoia som kom av å bli revet løs fra de fire laveste kretsenes tilsynelatende ubestridelige tyngdekraft. Se dem utenfra, kanskje le litt av dem, så lene seg tilbake i en dyp og ubetinget tilfredshet. Bare å tenke det slik med ord fikk det til å høres teit ut. Men å oppleve det? Åh, mmm …

Og sjettekrets, da. Når de fire laveste kretsene bare smeltet ut i nevroplastisitet, alt bare smeltet, alt språk, all sammenheng, all mening, alle begrensninger, alt ble som mykt og glødende jern på en ambolt, og ens vilje ble som en hammer.

Og sjuendekrets, den store-lille luringen, universets blunkende øye, der drømmer og guder og sammentreff bor, der vårt arvestoffs evige ormepar danser gjennom oss og binder oss til hverandre og alle livets former …

8, ∞, 8, ∞, 8, ∞, 8, ∞.

Med ett fikk han det for seg at han sto på kanten av et stup, med en bjeffende, liten hund rundt hælene og en sol strålende varmt i nakken. Skulle han nøle litt? 

Næh. Han trykket på knappen. Døra skled igjen, det rykket i heisen, en summende motor tok til å trekke den oppover, og Paul begynte å spise.

Herregud, så godt.

#

Ding! sa det, og den øverste knappen lyste. Paul svelget ned det siste av den kruttsterke maten og sto der med den tomme bolla i hånden.

Hva nå?

Døra skled opp.

Paul skjønte først ikke helt hva han så. Ikke hva han hørte heller, eller luktet eller kjente eller smakte eller følte eller tenkte.

Så gikk det opp for ham at alle sansene hans hadde blitt én.

Og ikke bare sansene hans. Alt hadde blitt ett. Men ingenting hadde endret seg, for alt hadde alltid blitt ett og ville alltid bli ett. Paul, verden, tid, kosmos, alt det abstrakte, alt det konkrete. Den seige tåren fra Fnen-1-Ullgrøns snabeløye. Pyramidene nord i Afrika. Kunsten å stemme en gitar. Alle stjerner som kollapset under vekten av seg selv og ble til sorte, umettelige hull i det tomme. Ludmillas skjønnhet og Fredericus Tristensens skadefryd og Pauls sjalusi. Ja, til og med Lars der han satt i sin dystopiske verden og forsøkte å meisle ut noe annet.

Alt ett, alt det samme. Det bare så forskjellig ut der nedenfra.

Men ikke her oppefra.

Og så ble språket også ett.

Ett med alt.

O.

Etterpå, da Paul hadde kommet ned igjen fra Fønikstårnet og forsøkte å tenke tilbake på det “han” hadde “opplevd” der oppe i åttende etasje, så gikk det ikke. Tredjekretsen hans kunne ikke romme det, den hadde bare plass til en slags språklig skygge av det som hadde åpenbart seg der oppe. Fullstendig løgnaktig, ble den skyggen, men også hundre prosent sann. Derfor gjenforteller vi den også her, sånn som Paul gjenfortalte den for seg selv like fram til sitt eget siste punktum.

Bare vit at det overhodet ikke skjedde på denne måten.

Paul skrittet ikke ut av heisen og inn i noe stort, åpent rom med vinduer som viste ham alt. Gjennom vinduene kunne han ikke se hver eneste subatomære partikkel i hele universet smurt ut over tid og rom som en bølge av ren sannsynlighet. Rommet hadde ikke skinnende, hvite vegger eller lysekrone av blankt glass hengende ifra taket, og det sto ingen trone av krystaller der i midten av rommet, og langt mindre satt det to skikkelser ved tronens fot og badet sine egne føtter i det flytende gulvet.

De så ikke ut som en mann og en kvinne, de to som ikke satt der, og han syntes ikke han så at de begge bar litt av den andre i seg selv. Den ene, han som ikke så ut som en mann, hadde ikke på seg noen klær av gull, ei heller hadde han gyllen hud eller skjegg som skimret lik kveldssolen selv. Og ikke skinte hans øyne i sølv, det samme sølvet som verken kledde kvinnen eller utgjorde hennes hår eller hud eller rammet inn hennes gylne øyne.

– Velkommen hjem, Paul, sa de ikke.

Og Paul undret seg ikke over hvorfor han ikke følte seg så trygg.

– Hvorfor befinner jeg meg her? spurte han ikke.

De to vekslet intet blikk, reiste seg ikke opp så de ble stående på det flytende gulvet, smilte ikke tidløst og varmt, og strakte ikke hver sin hånd mot ham, ei heller sa de: – Kom, Paul. Sett deg her, så skal vi finne ut av alt sammen.

Paul verken nølte litt eller spurte: – Hva … hva heter dere?

Og de to svarte ikke: – Vi heter       .

– Hei,       , sa ikke Paul.

– Hei, Paul, sa de ikke, like lite som de fortsatte: – Vil du sette deg her?

Igjen strakte ikke hun som ikke så ut som en kvinne noen hånd mot ham, og han som ikke så ut som en mann pekte ikke mot tronen som ikke sto der.

Og Paul gikk ikke mot dem over det flytende gulvet, merket ikke hvordan hvert fotefall ikke sendte bølger i ring ut gjennom hele universet og endret det, om enn bare litt. Ikke kjente han så en solvarm hånd av gull på sin venstre skulder, ei heller en måneklar hånd av sølv på sin høyre. Skrittet ikke opp til tronen som ikke sto der, satte seg ikke på den og visste ikke, da, hva        ikke hadde ment da de ikke ønsket ham velkommen hjem.

For minst av alt husket han da at han alltid hadde hørt til her, og enda mindre at intet annet egentlig fantes.

Han så ikke på dem, møtte ikke først hennes øyne av gull, så hans av sølv. Kjente ikke varmen og det klare de verken strålte ut eller lot ham ta del i.

– Jaha, sa de ikke. – Hvorfor befinner du deg her?

Han satt der ikke på tronen sin, ble ikke overrasket over at han ikke kjente den igjen. Kjente ikke glemselens tåke lette, husket ikke gradvis og plutselig hvem han egentlig var.

Han smilte ikke til dem. – Godt spørsmål,       . Det hadde vel noe med realisme å gjøre, sa han ikke.

– Hadde det det? sa        ikke, og ikke vekslet de et blikk som brant av spøk og kjærlighet heller.

– Ja, jeg mener i hvert fall å huske det, sa ikke Paul. – En … en fortelling, tror jeg, jeg må … jeg må gjøre den virkelig på en måte … eller noe.

– Ha. Da har du i det minste kommet til det rette stedet, sa ikke       .

Så tok de ikke hverandres hender, og Pauls blikk festet seg ikke ved de gylne fingrene og fingrene av skimrende sølv der de ikke flettet seg inn i hverandre, der de ikke klemte litt til, ikke holdt fast, ikke ble til noe mer enn to hender som holdt hverandre, ikke ble til en bro mellom en mann som ikke bestod av gull og en kvinne som ikke bestod av sølv, ei heller et hjerte som gjorde dem verken til to eller én på samme tid, i samme rom, samme virkelighet, samme fortelling.

Og ikke husket Paul liksom alt, her han ikke satt på sin trone ikke lagd av krystall, alt, alt, alt, bortsett fra noe … noe som ikke føltes som det viktigste.

– Men … men hvordan gjør jeg det, da? spurte han ikke.

– Vil du at vi skal vise deg? spurte ikke kvinnen av sølv.

Ville han det? Han ville vel det, ville han ikke?

– Ja, svarte han ikke.

– Føler du deg sikker, Paul? spurte ikke mannen av gull.

Han gjorde vel det?

– Ja, svarte han ikke igjen.

– Helt sikker? spurte ikke       .

Og for tredje gang svarte ikke Paul: – Ja.

Så slapp ikke        hverandres hender, og ei heller stilte de seg opp side om side på det flytende gulvet foran tronen han ikke satt på.

Så begynte de ikke å danse. Ikke slo de armene ut som flaksende fuglevinger, ikke lagde de O-er av hver sin venstre tommel og pekefinger, ikke vippet de hendene rundt så de resterende fingrene gikk fra vertikalt til horisontalt, ikke skjøt de hver sin høyre neve i været eller lot den falle som et overgitt våpen, ikke slo de neven to ganger mot brystet, ikke vendte de håndflatene mot Paul, så klappet dem sammen, ikke skimret plutselig mannen i sølv og kvinnen i gull.

Og ikke skjønte Paul plutselig alt, alt, alt, alt, alt, bortsett fra det aller viktigste.

#

Etter et øyeblikks evighet, da besøket der hjemme i Fønikstårnets åttende etasje hadde kommet til enden det sprang ut av, befant Paul seg nok en gang i heisen som hadde tatt ham opp dit. Det kjentes på et vis som en lettelse å faktisk ha vegger rundt seg igjen, og et tak over hodet og gulv under føttene. Ja, det å i det hele tatt kunne skille lukt fra smak fra syn fra hørsel, for ikke å snakke om seg selv fra heisen rundt ham og universet for øvrig, og det som lå før fra det som lå etter; alt dette kom gradvis tilbake mens han så tallene på heisknappene telle ned fra 7 til 6 til 5 til 4, og for hver etasje kjente han at minnet om det som faktisk hadde skjedd i åttende etasje, gradvis ble erstattet av den språklige skyggen vi nettopp har gjengitt. Og med dét kom heller andre minner tilbake. Minner om fem par øyne, ord som såret lik sverdhugg. Om Ludmillas hånd på Fredericus Tristensens kne.

Ding! sa det, døra gled opp, og nok en gang sto Paul i den lange, mørke korridoren i tårnets første etasje. Langt der i det fjerne så han en stjerne, nei, lysekronen. Lysekronen over Fønikstårnets inngangsdør. Alt så helt likt ut som før, men han visste at noe hadde blitt annerledes. Ikke der ute i verden, kanskje, men inne i ham selv. Noe i ham hadde blitt mer … virkelig.

De hadde jo hatt rett, hjelpefolkene. Hilda og Bresilla og tvillingene og Julio. Ja, til og med Fnen-1-Ullgrøn hadde hatt rett, de hadde hatt rett alle sammen: urealistisk.

Men nå visste noe i ham hvordan han skulle løse det.

Så han gikk gjennom den mørke korridoren, ikke sulten lenger, ei heller nysgjerrig, for han hadde jo sett alt. Og han visste hvordan han skulle løse det. Hvordan han skulle gi “Utopium for folket” nøyaktig den realismen fortellingen trengte for å fange lestivalkomiteen i sine karakterer, sin verden, sine hendelser. Få dem til å bry seg om hovedpersonen, hans kamp mot kreftene som forkrøplet hans verden, mot dopaminavhengigheten på første krets og syndebukkskåtskapen på fjerde krets som holdt hans medmennesker fanget i sin håpløse, suicidale, illusoriske dystopi.

For det var jo bare en fortelling. Det var jo bare fiksjon. Paul måtte bare få fortellingen til å glemme at det var det den var.

Og nå visste han hvordan han skulle gjøre akkurat det, nøyaktig hvordan han skulle skrive sitt neste utkast for å gjøre det virkelig, for nettopp dét hadde åttendekretsen vist ham, nærmest ord for ord hvordan han skulle bryte om beretningen sin og …

Han stoppet under lysekronens flakkende, duse skimmer. Døra sto foran ham, lukket og like klinkeløs som før. Melkeflaskene flankerte dørterskelen.

Hvorfor klarte han ikke å huske hva åttendekretsen hadde vist ham at han skulle gjøre? Han følte det liksom i seg, i kroppen, men han maktet bare ikke å sette ord på det, se det for seg … nei. Men slik fungerte nå engang åttendekrets, dens mysterier kunne ikke uttrykkes i tredjekretsens forflatede språk. Han måtte bare stole på at noe i ham fremdeles husket. Noe som skulle finne vei gjennom armen hans, gjennom hånden, gjennom pennen, gjennom blekket som kom til å blø bokstaver på papiret, trekke seg inn i det, bli fortelling, bli virkelighet, bli lestivalens ville bifall og Ludmillas enda villere kjærlighet.

Ja.

Han pustet, og gikk gjennom døra.

Natten hadde falt over Lysildrestad, og dens stillhet gjorde alt på en måte større. Snorking fra et åpent vindu, en vever sommervind gjennom raslende blader, et udefinerbart smell fra et sted langt borte, ellers ingenting.

Ei heller så han mye lys her ute, nå, for selv betelgeuserskipet Hangfax-Mullebetax som svevde der borte over stadshjertet, visste å dempe sin underutenomjordiske glød når natten kom og farkosten gled inn i planetens skygge. Husdørlyktene og lampene langs marmorveiene satt alle lavt i høyde og ga ikke mer lys enn man trengte for å navigere trygt igjennom natten.

Slik gjorde de det ikke i “Utopium for folket”, der brant og støyet byene i strøm og neon døgnet gjennom for å tvinge folkets tanker bort fra både tid og univers og død og livets mening, bort fra alt som kunne minne dem om hvor store de egentlig var.

Men her, i virkeligheten, åpnet mørket stjernehimmelen over ham, ga ham et øyeblikk følelsen av å høre til også den, som om hver hvitglødende prikk der oppe i det sorte brant som et tunbål, og han bare trengte å løfte hånden og vinke for å knytte seg litt nærmere folkene som bodde der. Betelgeusere og cetianere og aldebaarer og alle de andre, det kalde verdensrommets varme fellesskap.

Tenk om det virkelig hadde skjedd slik det gjorde i fortellingen hans. Tenk om menneskeheten faktisk hadde blitt sittende fast der på fjerde krets, stanget hodet mot seg selv, forgiftet sin art og sin verden med alt sitt uforløste, idiotiske lavkretsslagg, blitt universets mest ufyselige onkler og dermed overlatt til seg selv, pålagt en evighets kosmisk isolasjon her i bunnen av Jordens tyngdekraftsbrønn.

Urealistisk, ja. Ja, kanskje. Men desto viktigere for folk å besøke i fantasien, å føle på og tenke over for å vite å sette pris på sin virkelighet slik de hadde skapt den. For til åttende og sist ville Paul nettopp dét med fortellingen sin: Han ville erklære sin kjærlighet til menneskene rundt ham. Jada, til betelgeuserne og apekattene og giraffene og fuglene og fiskene og alle de andre også, men mest av alt til menneskene, til de vakre, gnistrende, fullkomne og værensfulle jordboerne som lekte sine liv sammen her i Lysildrestad, her på denne skjøre, pulserende, mystiske gaven av en planet. Åtte kretser, åtte milliarder mennesker, alle i en evig dans med teknologien og hverandre og resten av dyrene, hele naturen, en vever balanse, en endeløs ballett …

Det kom til ham som et syn rett fra sjuende krets, som et bilde fra en drøm, nesten, men med kraften fra en dypere virkelighet: en danser i glitrende måneskinn, i ekstatisk piruett som et beger av lys på en pottemakers dreieskive, og øynene som gjennom hver runde låste seg til hans egne, og øynene tilhørte Ludmilla.

Så forsvant det, men følelsen satt fortsatt ved. – Hm, sa han bare, med et smil. For det kjentes annerledes nå, å tenke på Ludmilla, se henne for seg. Sjalusien hadde sluppet ham fri. Bare kjærligheten sto igjen, og med den vissheten om at Ludmilla ville bli hans. Han måtte bare skrive fortellingen ferdig.

#

Paul våknet tidlig neste morgen. Hadde sikkert fått for lite søvn, men virketrangen klødde i ham, og vissheten om hvordan han skulle gi “Utopium for folket” sin sårt tiltrengte realisme. Morgensol og fuglekvitter gjennom vinduet, en iskald dusj for å vekke hodet og senke dopaminterskelen, på med bukse og kjortel, trå barføtt gjennom egenstua, så ut på duggkjølige marmorheller, krysse tunet bort til felleskjøkkenet, ikke en menneskelyd å høre, koke kaffe, la knasen og den surfriske smaken av det gulrøde frokosteplet sende frydefulle skjelvinger ned nakken, omsider høre hanen gale.

Han tappet seg en kopp av kaffen og lot resten stå og putre. Lot døra ut mot tunet stå åpen så de andre kunne våkne opp til duften, tok koppen med seg tilbake over tunet inn i egenstua, hang skriveskiltet på døra si så de andre skulle la ham i fred. Fra knaggen på innsiden av døra, rett ved der teleboksen sto skrudd fast i veggen, hang skulderveska. Han åpnet den og tok manuskriptet ut, ble stående å se på det litt. Skulle han ta det med opp i skrivetårnet? Ha noe å jobbe utifra, et utgangspunkt, liksom?

“Bedre grunn for L. som forfatter?” sto det skriblet øverst på første side. Så, litt mer sirlig ført: “Utopium for folket. Av Paul Abelius Heffa.”

Så langt alt vel. Men under kom åpningssetningen: “I valget mellom det firkantede vinduet ut mot bakgården og den firkantede skjermen som lyste mot ham med ord han selv hadde skrevet, gikk øynene til Lars alltid for det siste.” Uh. Tregt og oppstyltet, virket det nå. Han tvang seg selv til å lese litt videre: “For ordene virket nesten virkeligere for ham enn menneskene der ute bak sine egne firkantede vindusglass gjorde. Ikke visste han hva de het, enda mindre hva de faktisk drømte om. Joda, han visste godt hva de begjærte, for alle begjærte jo det Meta ga dem beskjed om å begjære. Men hva ønsket de seg egentlig, disse menneskene, hva drømte de om? Visste de det engang selv?”

Urrrh. Åh, nei. Kjedelig, overtydelig, belærende og gresselig fremmedgjørende. Han fikk lyst til å kaste egg på seg selv.

Isteden ristet han på hodet som for å lufte de kleine ordene ut, så dyttet han manuskriptet tilbake ned i skuldervesken. Når kvelden kom, skulle det gå i tunbålet. Nå skulle han begynne på flunkende ny frisk.

Med kun kaffen i hånd satte han fot på det første trinnet, så snirklet han seg opp trappen til skrivetårnet.

Skrivetårnet hadde selvfølgelig ikke den samme høyden eller tyngden eller historiske mystikken som Fønikstårnet, og mange ville nok ikke ha kalt det et tårn i det hele tatt. Det stakk opp fra taket til Paul som en litt stor pipe, egentlig, om enn en pipe med sitt eget kuplede tak og sine egne runde vinduer. Her oppe hadde Paul fin utsikt over ikke bare Rødbergstun, men også et par av nabotunene og de små skogholtene som bandt dem sammen.

Denne utsikten hadde inspirert åpningen av “Utopium for folket” også. Han husket det fremdeles, hvordan han hadde spurt seg selv om hva man ville ha sett ut av et vindu hvis man bodde i en verden hvor folk levde isolert fra hverandre, og så hadde han kommet på dette med hus som var store, firkantede blokker uten fellesrom, hvor folk bare så hverandre litt motvillig når de gikk forbi hverandre i smale korridorer, eller litt i smug gjennom firkantede vinduer, adskilt av glass og stress og mistillit.

Men han kunne jo ikke starte fortellingen sin der. Han skjønte jo det nå.

Paul satte seg ned ved skrivebordet, tok en slurk av kaffen, kjente den sitre og skjerpe hjernen. Strøk hånden over korkunderlaget, lot fingrene nyte den myke motstanden. Så la han en slank bunke med tykt skrivepapir på det, grep favorittpennen sin og hvilte den mot det hvite.

Han måtte begynne et annet sted, et helt annet sted. Han måtte gi det dystopiske en kontrast, og han måtte lokke leserne og lytterne sine inn i hovedpersonens liv. Men hvordan? Hvilke ord skulle han –

Hånden hans hadde allerede begynt å gå. Ha. Paul lot tankene hvile, skrittet til side i seg selv og kunne ikke gjøre annet enn å lese ordene som fulgte pennens krokete flukt lik et dyrespor av meningsmettet blekk: “Kun et halvt år etter at han flyttet til Nesodden, innså Lars at han hadde en sønn.”

Og derfra bare raste det ut.

Hovedpersonen hans hadde søkt tilflukt fra sin brutaliserte, avstumpede og kretsblinde verden på en halvøy som enn så lenge holdt seg skjermet fra det verste av de brautende, forflatende og fremmedgjørende kreftene som gradvis tappet menneskene for deres menneskelighet. I tredjekretsen sin registrerte Paul så vidt at dette ville gi leserne hans en mykere introduksjon til dystopien, etablere en normaltilstand for hovedpersonen som ville gi dem flere holdepunkter fra sine egne liv. Og så kom dette med sønnen også, som noe helt nytt. Ikke en sønn av kjøtt og blod, men en sjelesønn, et barn som bodde kun i hovedpersonens sjuende krets, og som hovedpersonen nå kjempet for å gi liv i en roman.

Og der hadde han det, det som virkelig hadde manglet, spørsmålet som ville gripe leserne hans og bære dem gjennom denne ellers så utroverdige dystopien, det som ville gi fortellingen hans realisme nok til at leserne fikk noe å gripe fatt i:

Hvem hadde du blitt i en verden som nektet for at sjelebarn eksisterte? Som nektet deg femtekretsens stille frihet og sjettekretsens flytende skapermakt og din tilhørighet på sjuendekrets til det rungende, hellige som binder deg sammen med alt levende og Gud?

Hvem hadde du blitt? Hva hadde du gjort?

Og svaret, for hovedpersonen sin del, ble ikke å kjempe, ikke å rase, ikke å gi opp eller ta livet av seg, men å skrive. Å skrive for å oppdage seg selv, sin sønn, alle menneskene han hadde rundt seg og i seg. Veien ut av førstekretsens avhengighetsmyr, opp gjennom fjerdekretsens febrile og vettskremte mur av moralisme, opp ut i femtekretsens svevende, kriblende selvinnsikt og ro, opp inn i sjettekretsens glødende nervesmie, opp ned i sjuendekretsens tidløse, romløse dyp, hvor han lærte at det å oppdage og det å skape ikke var to forskjellige ting, slik hans utarmede verden hadde narret ham til å tro, men det samme.

Og dette skrev han om, og ved å skrive det så oppdaget han det også.

Og fortellingen sluttet ikke lenger med en pistol, men med noe annet. Noe helt annet, som vi ikke skal avsløre her.

Og med ett hadde en ny morgen kommet, og sola brant gyllent gjennom vinduet inn på arket til Paul, og lyset fra skrivebordslampen ble liksom så blekt i forhold.

Han la fra seg pennen, og først da kjente han hvor vondt det gjorde i hånden, i nakken, i skuldrene og i baken. Han måtte på do, og det rumlet i magen hans. Husket vagt at han hadde latet vannet en gang eller to i løpet av det siste døgnet, og gomlet i seg en gulrot og noen tørre kjeks og nøtter fra matskapet nede i egenstua, sannsynligvis en gang utpå kvelden.

Han løftet blikket. Nok en solfylt sommermorgen på Rødbergstun, i Lysildrestad, på Skandilandet, i Europa, langt mot nord på den deilige planeten Jorda.

Nede på tunet sto Ninana og lille Hendrik og reparerte en sykkel. Hendrik holdt en liten skiftenøkkel, Ninana holdt hånden hans og viste ham hvor og hvordan han skulle skru til. Gamle Urrbjørn satt i gyngestolen sin og lappet en bukse. Det hendte han stakk seg når han holdt på med slikt, men ingen ville ta fra ham håndverksgleden før han ble så skjelven at han lot dem. Hanen gikk og struttet blant hønene, Ziggi vred seg lat i sola, slikket seg på en pote.

Heldigvis. Heldigvis bodde han her, og ikke på den andre Jorda, den forskrudde verdenen han hadde festet til papiret foran seg og som hele det siste døgnet hadde føltes så … virkelig. 

Skaperfylden glødet dypt gjennom den stive kroppen hans, og Paul reiste seg fra skrivebordet og begynte å tøye.

Det hadde jo blitt bra. Joda, han måtte jo lese gjennom, men han visste det allerede nå: Han hadde løst det. Porsjonert ut all urealismen som smuler langs en sti, større og større biter helt til leseren omsider, med et gisp, ville skjønne hva slags fiksjonsvirkelighet hen befant seg i. Og så hovedpersonens desperate kamp for å skrive seg en sønn, et hjem, en fri og bedre verden, og så klimakset, som ingen ville se komme, for Paul hadde jo ikke engang sett det selv. 

Nå gjensto det bare å lese gjennom og kanskje revidere, så føre inn et nytt og korrekturlest siste utkast i morgen, så levere det inn til komiteen rett før fristen gikk ut ved solnedgang.

Og så lestivalen. Og så Ludmillas lamslåtte blikk, der på første rad. Hånden hennes, som endelig ga slipp på Fredericus Tristensens. Og så …

Hehehe. Å ja.

Men først litt skikkelig mat, en dusj, sove noen timer. 

Jess. Plan.

Paul lente seg over skrivebordet og løsnet vindushaspen. Tårnet trengte en liten utlufting, og selv trengte han å høre stemmene og smålydene fra livet der nede på tunet. Han skjøv opp vinduet, og med ett seg lukten mot ham:

((… MEN HAR DU SETT HAM I DET HELE TATT, DA? HVORDAN KAN DU VITE AT INGENTING HAR SKJEDD MED HAM HVIS DU IKKE SÅ SNURTEN AV HAM I HELE GÅR, PLIS, KAN DU IKKE BARE GÅ OPP DER OG SJEKKE?))

Å nei. Hva hadde Fnen-1-Ullgrøn fått for seg nå? Gravitokopteret hans sto sveveparkert midt på tunet, at han hadde klart å lande her uten at Paul engang la merke til det … Jaja, det sa vel sitt om hvor dypt inni skriveflyten Paul hadde holdt på, dypere enn noen gang før, og han kjente plutselig en voldsom trang til å kikke litt, bare lese gjennom en setning eller to, kanskje et avsnitt eller tre, bare for å smake litt på språket, på bildene, replikkene –

– Nei, du ser jo sjøl at han har hengt skriveskiltet på døra si, Fnen! Og som gode tunboer så respekterer vi hverandres egentid, så nei, jeg kommer ikke til å trenge meg på’n bare fordi du har sovi dårlig i natt!

Stemmen tilhørte Ninana, og en akutt og merkelig kjærlighet for henne svulmet opp i brystet til Paul. Ikke som kjærligheten han følte for Ludmilla, selvfølgelig, ikke som den svimlende, besettende cocktailen av fjerdekretskåthet og femtekretshellighet som hennes nærvær, hennes blotte eksistens, tyllet ham full av. Nei, kjærligheten han følte nå, for Ninana, følte han på andrekrets, en kjærlighet avfødt av at hun beskyttet ham, sin tunbo, mot Fnen sin sikkert velmente, men akk så uvelkomne, trang til å spille en viktig rolle i hans liv. Han kunne ikke se dem, de sto sikkert helt inntil døra hans, og –

Plutselig stakk snabeløyet inn i synsfeltet til Paul, og så kom resten av Fnen-1-Ullgrøn vraltende etter.

((PAUL! HVA SKJERA, BESTIS? HVORFOR SVARER DU IKKE PÅ TELEBREVENE DINE?))

Å ja, selvfølgelig. Fnen og de hersens telebrevene hans, han hadde sikkert sendt dem hele dagen og natta gjennom uten tanke for at Paul kanskje lå og sov eller satt og skrev eller rett og slett kanskje hadde lyst til å svare på dem når det passet ham selv.

– Eh, sa Paul og klistret på seg et smil. – Har hatt litt å gjøre, vet du. Med lestivalen og sånn.

((Å JA, STEMMER DET! LESTIVALEN, JA! DEN BETYR JO SÅ MYE FOR DEG, DEN, OG SÅ HAR DU JO SIKKERT MYE DU MÅ GJØRE MED DEN DER UREALISTISKE FORTELLINGEN DIN!))

– Jeg … ja, jeg har akkurat blitt ferdig med et nytt utkast, faktisk. Men –

((ØY! SÅ FETT! DA TRENGER DU SIKKERT EN PAUSE, IKKE SANT, SÅ KOM NED ‘A, PAUL, SÅ FÅR VI TATT OSS EN LITEN PRAT!))

Helvete heller. Han trengte mat, han trengte dusj, han trengte søvn, han trengte ikke å bruke morgenen på å ånde inn Fnen-1-Ullgrøns endeløse, selvopptatte dunst. Tanken gjorde ham sliten til langt inn i hjernebarken.

– Eh, sa Paul. – Eh, ja, ok, bare gi meg et øyeblikk.

((IKKE NOE STRESS, PAUL! NÅ VET JEG JO AT DET IKKE HAR SKJEDD NOE FARLIG MED DEG, SÅ DA KAN VI BARE TA DET MED RO. ELLER HVA SIER DU, NINANA?))

– Du, Hendrik og jeg holder på å fikse sykkelen hans, så jeg har ikke lyst til å snakke med deg nå, Fnen-1-Ullgrøn.

Og igjen kjente Paul det bruse i andrekretsen. Steintøffe Ninana, altså. Tenk om han selv hadde klart å håndtere Fnen-1-Ullgrøn på den måten, hvor tok hun det fra?

Fra andrekretsen sin, selvfølgelig, tenkte Paul idet han halvt motvillig snirklet seg ned tårntrappa. Ninana hadde jo helt klart en annen preging på andrekrets enn det Paul hadde. Hun føltes liksom alltid så til stede i alt hun gjorde, i folkene rundt henne. Omsorgsfull overfor dem hun regnet til flokken sin, skarp og tydelig overfor alle som testet grensene hennes. Hvorfor hadde ikke Paul det på samme måten? Jo da, han kunne så klart forklare det med ulik oppvekst og ulike foreldre og alt det der, men hvorfor hadde han ikke gjort noe med det, med andrekretsen sin? Han hadde jo ofte nok meditert og pustet i gang sjettekrets for å mikke litt rundt og fikse på nervesystemet sitt, men hvorfor hadde han aldri tatt tak i den svake andrekretshangen til å plise folk hele tiden, spesielt dem som brydde seg aller minst om hvordan han egentlig hadde det, sånn som Fnen? Hvorfor hadde han aldri fikset på andrekretsen sin?

På vei gjennom egenstua stoppet han kort innom teleboksen på veggen. Skrudde den på, og ganske riktig: Det hadde kommet 14 telebrev siden sist han hadde sjekket. FNEN-1-U-HANGFXMBTX, lyste avsenderadressen på dem alle. Noe stakk i ham, og plutselig så han for seg Fnen-1-Ullgrøns bevrende kropp der i parken dagen før. Ikke … ikke … gå fra meg …

Paul smelte neven i av-knappen, og teleboksen sluknet som en tapende bokser.

#

Det begynte så uskyldig, der på tunet. Så enkelt, liksom. Ninana eller en av de andre hadde satt på en ny kanne kaffe inne på felleskjøkkenet, og Paul svingte fort innom og fylte opp koppen sin og en skål til Fnen-1-Ullgrøn. Så gikk han ut igjen til betelgeuserkompisen sin, som for en gangs skyld bare satt og ventet på en benk ved tunbordet uten å plage verken Ninana eller lille Hendrik eller gamle Urrbjørn med de sedvanlige feromonologene sine.

((DER JA, DER JA, DER JA! DER HAR VI SAKENE, VETTU!)) Snabelen hans sto erigert som en utblåst snurrefløyte, og vingene vibrerte i sitrende forventning. Betelgeusernes smaksopplevelser og fysiologiske behov skilte seg i det store og hele nokså drastisk fra menneskenes, men enkelte nytelsesmidler hadde vist seg å appellere til begge arter. Fremst blant dem alle: betelegeusisk perlevin og jordisk kaffe.

Paul satte skålen på bordet foran Fnen-1-Ullgrøn. Øyet hans forsvant inn i snabelen, som i sin tur forsvant nedi kaffen, som i sin tur forsvant opp i snabelen og ned i fordøyelsessystemet til Fnen. Paul så den skylle rundt der inne, mørk og klissete som en skygge av snørr. Det dryppet fra snabelen da Fnen løftet den mot Paul og øyet kom tilbake med et skvupp.

((M-M-MMM! HÅÅ, DER JA!)) duftet han og overdøvde aromaen fra koppen som Paul holdt mot leppene. – Vel bekomme, mumlet Paul, men betelegeuseren tok ikke hintet. Det gjorde han jo aldri.

– Hyggelig at du stikker innom, altså, Fnen, men jeg … altså, jeg har skrevet i hele natt, og jeg trenger egentlig å –

((JA, DET LØSNET ETTER DET JEG DUFTET TIL DEG I GÅR, ELLER?))

– Eh, joda, både det du duftet og det de hjelpefolkene sa, det gikk jo mye på det samme. Men –

((JA, FOR DEN SUGDE SKIKKELIG, GJORDE DEN IKKE DET? ALTFOR UREALISTISK, ALTFOR MYE RARE GREIER, DET BLIR SOM JEG SA: HUN DER LUDMILLA HADDE LEDD FLETTA AV SEG, IKKE SANT, HVIS HUN HADDE HØRT DEG LESE DE GREIENE DER, ELLER SÅ HADDE HUN BARE KJEDA SEG TIL DØDE, PAUL, SOM JEG HOLDT PÅ Å GJØRE DA DU LESTE FOR MEG, IKKE SANT?))

– Eh, joda, men jeg hadde jo ikke kommet med på lestiv–

((BRA AT JEG SA FRA TIL DEG OM DET DER, IKKE SANT, SÅNN AT DU ENDELIG KUNNE FIKSE DET. HÅPER BARE DU IKKE GLEMMER DET, IKKE SANT PAUL, NÅR DU STÅR DER OG SKAL GIFTE DEG MED HUN DER LUDMILLA, FOR DA VET DU HVEM SOM SKAL STÅ DER SOM FORLOVEREN DIN, IKKE SANT? HÆ? HÆ?))

Og så, for faen, kjente han det faen seg enda en gang. I sjuendekretsen sin. Enda en synkronitet, et nær umulig sammentreff, som en spiss og malplassert alpe blant de slake bergene som til vanlig utgjorde kvantefysikkens sannsynlighetsgrafer, og dermed selve virkeligheten.

Og jada, visst faen. Selvfølgelig. Der sto hun, midt mellom de villvinkledde portstolpene. Lysende i skjønnhet som en måne, nei, en sol. Paul fikk det et øyeblikk for seg at den andre sola, den der oppe i den knallblå himmelen, egentlig bare fungerte som et speil, og at alt dens lys og all dens varme egentlig kom fra henne, fra gudinnen som sto der barføtt med sin stjernespekkede sarong rundt sine himmelske hofter, sin gylne, stramme vest over brystene som hvisket hans navn Paul … Paul … Paul …

– Paul?

Å nei. Ikke brystene, men munnen. Akkurat som på vanlige folk. – Bor du her?

– Øh, svarte Paul.

Hun hadde en rosa seddel i hånden. Så på den. Så seg rundt. – Jeg har kommet til Rødbergstun, ikke sant?

– Øh, svarte Paul.

((JADA, JADA, JADA! VISST HAR DU KOMMET TIL RØDBERGSTUN, LUDMILLA! SÅ DA HAR DU ENDELIG DUMPA HAN DER TRISTENSEN-FIGUREN, ALTSÅ, OG HAR FUNNET VEIEN HIT TIL MANNEN SOM VIRKELIG, VIRKELIG, VIRKELIG VIL GJØRE DEG LYKKELIG! MIN GODE VENN, MIN BESTE VENN, JA, JEG HADDE NÆR SAGT MIN MENNESKEBROR: FORFATTER PAUL ABELIUS HEFFA, VELBEKOMME!))

– Eeeh, sa Ludmilla. Trakk blikket vekk fra Fnen, fra Paul, lot det flakke litt over tunet bak dem. Så på seddelen sin igjen, løftet blikket forbi Paul og Fnen, ropte halvhøyt: – Urrbjørn Edelbakke? Du trengte noen å spille treersjakk med?

– Urrbjørn her, ja! kom det fra den gamle. – Ja, så flott, så flott at du plukket seddelen min da, riktig så flott! Ha meg unnskyldt, bare, så stikker jeg inn og henter brettet. Og så blir det kanskje muligens en aldri så liten svingom innom porselenet først, da vet du, hvis du skjønner hva jeg mener, hehehe! Gammal mann, vet du, holder ikke på næringa så lenge, vet du, ut må det, hele tida, hehehe! Kommer straks!

Paul så ikke annet enn bordplaten foran seg, følte ikke annet enn situasjonens skrustikke stramme seg til rundt ham, skammens mørke flammer redusere hele hans personlighet til kull.

((JAMMEN SÅ SE TIL Å SETTE DEG NED HER DA, LUDMILLA, OG SLÅ AV EN PRAT! PAUL DRIVER JO OG SKRIVER PÅ EN FORTELLING SOM HAN KOMMER TIL Å LESE OPP PÅ LESTIVALEN, GJØR DU IKKE DET, PAUL?))

– Eh … jeg –

((JODA, VISST FAEN GJØR HAN DET! DA SKAL DU FÅ SE, SKJØNNER DU, HAN KOMMER TIL Å LESE DEN PÅ LESTIVALEN, OG DA SKAL DU HØRE, SKJØNNER DU, DA KOMMER DU TIL Å SKJØNNE AT DET VAR HELT RIKTIG AV DEG Å DUMPE HAN DERRE PRETENSIØSE DRITTEN TRISTENSEN, FOR DEN FORTELLINGEN TIL PAUL, DEN KOMMER TIL Å BLÅSE SARONGEN RETT AV DEG, KOMMER’N IKKE TIL Å GJØRE DET, PAUL?))

Seigt og sakte kjempet Paul blikket opp fra bordplaten igjen. Ludmillas øyne lyste mot ham i forakt, nesevingene skalv i avsky. Hele verden dundret inn mot hodet til Paul, han kunne ikke tenke, ikke føle annet enn skam og panikk, ikke si noe, men han måtte. Han måtte si noe, han måtte jo si noe, han kunne ikke bare sitte her og la Fnen-1-Ullgrøn stinke sånne ting om kvinnen han elsket, hva ville hun tro om ham, han måtte jo si noe måtte si noe måtte si noe måtte –

– Fy faen, Paul, sa Ninana, med fingrene sine i vesle Hendriks ører. – Hvordan i hule hælvete kan du la den gjennomsiktige stinksoppen din fise ut noe sånt til noen som kommer til tunet vårt som hjelpefolk? Hva slags mann prøver du å forestille, egentlig?

– Eh, sa Paul.

((STINKSOPP? GJENNOMSIKTIG STINKSOPP? HVORDAN … PAUL, HVORDAN KAN DU LA DEN BETELGEFOBE KJERRINGA DER SNAKKE SÅNN OM BESTEVENNEN DIN? HAR DU TENKT Å STILLE OPP FOR MEG, ELLER? ELLER SKAL DU BARE SITTE DER SOM EN VETTSKREMT UNGE MED BLEIA FULL AV DRITT?))

– Eh, sa han, møtte hatet i Ludmillas øyne. Trakk på skuldrene, strammet fjeset i en veik grimase som prøvde å likne på et smil. – Eh … hehe …

Hvis han knuste kaffekoppen mot bordkanten nå, ville han få skarpe nok skår til kutte strupen sin? Kanskje, eller så kunne han gripe den melonstore steinen borte ved rosebedet og smelle den i skallen et par-tre ganger, det ville sikkert også gjøre susen.

En hånd la seg over Ludmillas skulder. Den hadde en ring på seg, på ringfingeren.

– Så, min elskling, beklager forsinkelsen, jeg … Paul? Bor du her? sa Fredericus Tristensen, og først nå så Paul at Ludmillas finger hadde ring på seg, den også.

Den rosa seddelen bevret i hånden hennes.

– Tenker vi går og henger denne tilbake, jeg, sa hun.

#

Han kunne selvfølgelig bruke et rep. Hadde hørt om det, hvordan man visstnok, med en spesiell knute, kunne lage en løkke som man tredde ned over hodet, så festet repet i noe høyt, for eksempel en krok i taket, eller kanskje en grein i et tre, og så trengte man bare å falle, for eksempel ved å hoppe fra tregreinen eller sparke bort en stol man hadde stått på, og så ville løkken stramme seg brått og kraftig nok til å knekke ens nakke. Men hvordan i all verden knøt man en sånn knute? Han hadde forsøkt å slå det opp på teleboksen, men selv der hadde han ikke kunnet finne noen detaljer.

Det fantes også andre muligheter. En overdose med sovemedisin eller smertestillende, for eksempel. Da ville man først sovne inn, og så ville man slutte å puste. Men skulle han få tak i noe sånt, måtte han gå til Celia Hemingsvåg, apotekeren på Kviddertun, og hun ville aldri gi ham det han trengte hvis hun skjønte hva han trengte det til. Og det kom hun jo til å skjønne, for hadde han faktisk hatt smerter (fysiske, altså) eller søvnproblemer (utover følelsene som holdt ham våken nå), så hadde hun jo hørt om det fra noen andre. Så hun ville nok ha skjønt det med en gang, og da hadde hele tunet hans fått vite om det, sikkert flere også, og så hadde de klynget seg på ham med sin bekymring og sin oppmerksomhet og sin omsorg og sine grunner til at han fortsatt burde leve.

Hmm. Hva med Lya, da? Elva som fløt så bred og langsom mellom stadshjertet og Lysildrestads sørlige torg og tun? Hva om han hoppet fra Snøkrystallbrua, for eksempel, eller kanskje tok seg lenger øst opp langs elva, ut av staden og opp i dyrklandet mot Æveskogen, hvor Lya rant både smalere og striere og dypere? Spenne på seg en ryggsekk med stein, og så bare kaste seg uti? Men teleboksen kunne fortelle ham at drukning neppe ville gi ham den stille innsovningen han så for seg, bare kulde og mørke og smerter og panikk.

Kunne han kanskje finne seg et tre, et høyt nok tre til at det gikk an å hoppe fra det uten frykt for å overleve? Han løftet blikket fra den svakt måneopplyste arkbunken foran ham. Gjennom vinduet så han trærnes beksvarte silhuetter tegnet ut mot den stjernespekkede himmelen. Nei, det ville ikke gå, det heller. Altfor mange greiner til å bryte fallet og brekke armer og bein mot.

I det hele tatt viste det seg ganske vanskelig å ta knekken på en kropp som evolusjonen gjennom millioner av år hadde utviklet til nettopp å overleve. Om bare pistoler hadde eksistert i den virkelige verden også, ikke bare i “Utopium for folket”. Hvordan ville de ha sett ut? Paul hadde ikke visualisert disse våpnene i noen særlig detalj da han skrev om dem, bare beskrevet dem som lagd av stål med et skjefte som en slags kniv, men istedenfor et knivblad pekende oppover hadde de liksom en hul stålfinger pekende fremover. Et løp, hadde han kalt det. Og selve pekefingeren til den som holdt i våpenet, den krummet seg om en avtrekker helt øverst på skjeftet, og når fingeren klemte om avtrekkeren, så skjedde det en liten eksplosjon inni pistolen, og så kom det noe ut, en “kule”, som fløy av gårde som en rakett og kunne skade eller drepe noen hvis den traff riktig. Den ville sikkert ha fungert på nært hold også. Kunne ha presset den mot tinningen og så bare PANG.

Sånn ville det ha hørtes ut. Pang. Som et punktum.

Paul sukket, det skalv gjennom kroppen hans. Månen hang over tretoppsilhuettene der ute. Ventet på ham.

Hva ventet den på?

Han hadde ikke sovet. Ikke dusjet, heller. I hvert fall ikke spist.

Her satt han bare, som han hadde gjort det hele dagen. Uten kjærlighet, uten stolthet, uten selvrespekt, uten grunn til å gjøre noen ting som helst. I live, og med månen skinnende der ute på nattehimmelen. Et manus på skrivebordet foran seg, fremdeles ulest, fremdeles urevidert. En penn ved siden av.

Hva betydde den nå, fortellingen hans? Hva betydde den nå, nå som Ludmilla hadde gått tapt for ham for alltid?

Her satt han bare, kokte i sin fjerdekretssmerte. Og månen hang der ute på himmelen, ventet. Skinte som sølv.

Så, plutselig, bare jog det gjennom kroppen hans. Han slo armene ut som flaksende fuglevinger, akkurat slik den gylne mannen og den sølvskimrende kvinnen som sammen ikke het         ikke hadde gjort det oppe i Fønikstårnets åttende etasje. Så, fremdeles akkurat slik de ikke hadde gjort det, lagde han en O av venstre tommel og pekefinger, vippet hånden rundt så de resterende fingrene gikk fra vertikalt til horisontalt, skjøt høyre neve i været og lot den falle som et overgitt våpen, slo neven to ganger mot brystet, vendte begge håndflatene mot månen der ute, klappet dem sammen og skrivebordslampen gikk på.

En synkronitet, selvfølgelig, han hadde ikke engang rørt bryteren. Men så merkelig at den hadde oppstått så, ja … så synkront med de rare bevegelsene hans, de som        ikke hadde vist ham. Som om bevegelsene fikk synkroniteten til å skje. Hva betydde det? Betydde det noe som han kunne forstå på tredjekrets i det hele tatt? Sikkert ikke.

Det halvskrevne arket lå der og glødet i lampens gull, i månens sølv.

En merkelig stillhet fylte ham opp. Som om håpet med alt dets støy endelig hadde forlatt ham.

Her satt han bare. Bare han.

Pennen er mektigere enn pistolen, sa en lydløs stemme uten ord.

Hva betydde det? Ikke faen om han visste. Men noe i ham, noe i åttendekretsen hans, da, åpenbart, ville ikke at han skulle ta livet av seg. Den ville at han, akkurat som hovedpersonen i “Utopium for folket”, skulle skrive isteden.

Sånn som han jo hadde gjort. Det lå her på skrivebordet foran ham, manuset. Våpenet hans. Historien om den ensomme, mislykkede forfatteren der i den umulige, dystopiske virkeligheten hvor folk ikke skjønte kretsene sine og gikk rundt fanget på de fire laveste, hvor betelgeuserne og perlevinen deres aldri kom til Jorda, hvor Ludmilla sikkert ikke engang fantes.

Hm. Hadde ikke det vært noe. En virkelighet uten Ludmilla. Hvor han ikke trengte å føle seg som en dritt i evig, fallende bane mot toalettskålas surklende, sorte hull.

Jo. Det hadde vært noe, det.

Han burde jo selvfølgelig gå og sove, men han gjorde ikke det. Isteden ble han sittende, grep rødpennen fatt og begynte å lese.

“Kun et halvt år etter at han flyttet til Nesodden, innså Lars at han hadde en sønn.”

#

Morgensola skinte så vakkert og nådeløst ned på Lysildrestadsbiblioteket og Bibliotektorget og de gule, røde og blå bannerne som vaiet over det hele med sine proklamasjoner om at årets lestival omsider hadde kommet i gang. Et virvar av menneskestemmer og betelegeuserdufter fylte luften, og en sitrende felles forventning som i Paul tok form av en dyp og klar selvsikkerhet ulikt noe han noen gang hadde følt.

Det hadde startet dagen før, da telebrevet fra lestivalkomiteen dukket opp i teleboksen hans og han ikke kom lenger enn til andre setning før han satte i å skrike i en lykke så pur og total at den rent gjorde vondt. Ninana hadde kommet stormende inn med både frykt og besluttsomhet i blikket og en førstehjelpstaske dinglende fra høyrehånden. Så hadde hun sett ham der, halvnaken og dansende oppå egenstuebordet, og hun hadde blitt lettet, først, og så rasende for at han hadde skremt henne sånn, og så, da han omsider hadde klart å samle seg nok til å dra henne etter hånden bort til teleboksen og vise henne de velsignede ordene som lyste der på skjermen, hadde hun smilt og ledd litt og gitt ham en lang, hard og helt ubegripelig etterlengtet klem. – Gratulerer, hadde hun sagt, og da hadde Paul plutselig innsett at ingen noen gang hadde sagt det ordet til ham på en annen dag enn bursdagen hans.

Og nå, i dag morges, hadde Ninana og lille Hendrik og gamle Urrbjørn og nesten hele resten av Rødbergstun slått følge med Paul over Lysa inn til stadshjertet, inn blant de glinsende spiraltårnene som snodde seg opp forbi lyslenker og tretopper mot himmelen og betelgeuserskipet Hangfax-Mullebetax, som mannskapet med sin karakteristiske hensynsfullhet hadde manøvrert slik at solskinnet fritt skulle slippe til. Det glitret i bibliotekets gylne kupler, gnistret i gressets morgendugg som et strøssel av falne stjerner. Et mylder av mennesker spraket rundt i alle sine farger mellom bokbytteboder og improviserte poesiscener hvor unge, håpefulle amatørlyrikere strevet for å deklamere sine dikt over mengdens summende støy. Litt etter litt begynte folkehavets ulike krusninger å sammenfalle i en stadig sterkere strømning mot bibliotekbygningens besøylede hovedinngang, og Paul lot seg villig flyte med.

Noe skjedde med støyen rundt ham da han trådte inn i vestibylen. Først smalt stemmene kraftigere i sine ekko fra det høye, kuplede taket, men så dempet de seg liksom umiddelbart, som om ekkoet ga hver og én en liten reprimande, en selvpåført påminnelse om å dempe seg i respekt for både bøkene, deres lesere og forfatterne som skulle tilbringe dagen med å dele sine verk med sine stadssøsken og alskens tilreisende litterater.

Og for første gang i sitt liv kunne Paul regne seg blant dem. Ikke de tilreisende litteratene, åpenbart, men forfatterne. De visste det ikke ennå, alle de plutselig hviskende menneskene og svakt eimende betelgeuserne, de trodde vel han bare ruslet rundt her inne som nok et medlem av den gemene leserhop, uten annet ærend på lestivalen enn å virre rundt og småprate med andre, supe perlevin, sitte time etter time på tribunen og la seg fjetre av saliggjørende språk, fiktive figurer, plausible plott og mer eller mindre anstrengte allitterasjoner.

Men det skulle snart nok endre seg. Paul speidet rundt over folkemengdens hoder til han så et banner spent opp mellom to av vestibylens vakkert floralutskårne søyler: “Forfatterakkreditering her!” Han smilte, snodde seg gjennom kroppehavet med unnskyldninger, smil, og en hånd strukket ut foran seg som en slags kompassnål, eller kanskje menneskeplog.

– Nei men, vitterlig! Broder Paul!

– Ja, så saktens! Broder Paul, jo!

De to grå hodene bak akkrediteringsskranken lyste opp i forbauselse.

– God morgen, Hilda, god morgen, Bresilla! Jeg må jo bare si tusen takk for tilbakemeldingene deres altså, uten dem ville jeg nok aldri ha stått her nå, sa Paul og nøt synet av sine forhenværende hjelpefolks måpende fjes.

– Men altså … så … betyr dette at du …?

– Har du … har du faktisk …?

Paul smilte, pekte ned mot navnelisten foran dem. – Dere finner meg under H, tenker jeg. Heffa. Paul Abelius Heffa.

Hildas pekefinger gled ned langs navnene. – Ha! Ja, så sannelig! I storauditoriet klokken kvart over elleve, har du sett!

Hun satte en liten hake i margen, og Bresilla rakte ham en forfatterkrans flettet av hvitveis. – Gratulerer så meget, broder Paul! Ja, jeg må si vi – eller i det minste jeg –

– Åh, jeg vil nå si oss begge!

– Godt, så ja: Vi føler oss virkelig imponerte nu, må jeg si. At du på såpass kort tid har fått til å gi fortellingen din tilstrekkelig realisme til å slippe gjennom komiteens kritiske nåløye, broder Paul … Ja, virkelig. Vi øynet ærlig talt skrint håp for din deltakelse på lestivalen.

– Hehe, takk og takk! sa Paul, kjente kransen kjærtegne håndflatene hans, og fingrene, men mest av alt andrekretsen hans. Stoltheten svulmet opp gjennom ham i det han løftet den opp, senket den ned på hodet sitt, kronet seg selv som forfatter. Han tillot seg et kort sveip over folkemengden, og ganske riktig: De så på ham annerledes nå. De så faktisk på ham. Noen med misunnelse han kjente igjen i seg selv fra de mange lestivalene han hadde besøkt kun som publikum, noen med nysgjerrighet på hvem som her hadde trådd inn i lestivalskribentenes rekker, noen med fascinasjon og kanskje også et lite glimt av begjær?

Hehehe. Å ja. Nye tider sto for døra nå. Nyere tider enn noen av dem kunne forestille seg.

Han snudde seg tilbake mot de gamle bak akkrediteringsskranken. – Ja, og så manuskriptet mitt?

De stirret uforstående på ham. – Ja? Hva med manuskriptet ditt? sa Bresilla.

– Jo, altså … har dere det liggende her, eller …?

Hilda og Bresilla snudde seg langsomt mot hverandre, og i øyekontakten dem imellom gnistret plutselig en forståelse. – Ah! sa de i kor, vendte seg mot ham igjen. – Kjære broder Paul, du sier ikke at du sendte komiteen din eneste kopi, gjør du vel?

Og med ett gikk proppen ut av hele verdens badekar. Stoltheten, tilhørigheten, gleden, håpet, alt bare forsvant ned i et sluk av kald og marerittaktig virkelighet.

– Eh … eh, sa Paul. – Eh … nei da. Nei, selvfølgelig ikke, jeg … jeg bare lurte, egentlig. Hehe. Heh.

– Broder Paul …?

– Eh, ja, takk skal dere ha, da! Takk takk, ha en fin lestival! sa han og snudde på hælen og kastet seg tilbake inn i mylderet.

Det summet rundt ham, lyder, lukter, farger, former, øyne som lyste opp ved synet av forfatterkransen hans, kropper som smøg seg inntil, dultet i ham, duften av kaffe og perlevin og betelegeuserprat, men inni ham føltes alt som en vegg av hvit og uutholdelig støy. Klokka på veggen over inngangen til storauditoriet viste ti på ti. Ti minutter til opplesningene startet, til han og alle andre måtte ha funnet sine plasser på tribunen, en time og 25 minutter til han selv skulle stå der på scenen og lese … hva?

Å, i helvete, altså! Hvordan i alle verdenshistoriens mest forbannede dager hadde han fått det for seg at lestivalkomiteen skulle oppbevare manuset hans for ham fram til lestivalen startet? Hvorfor hvorfor hvorfor hadde han ikke sjekket med dem, bare sendt et lite telebrev for sikkerhets skyld? Men nei da, ikke Paul Abelius Heffa, nei, han trengte ikke å vite en dritt om hvordan noen ting fungerte, han, bare å anta at alt rettet seg etter hans minste innfall og beleilighet, for det hadde det jo alltid gjort, hadde det ikke det, og nå sto han her, klin uten manus, uten noen som helst sjanse til å få det tilbake før han ble kalt opp på scenen for å dele sitt mesterverk med alle disse menneskene og betelgeuserne han hadde lagt sitt alt i å imponere, for ikke å snakke om –

– Paul?

Stemmen hennes. Den litt hese stemmen med den rike, klare klangen. Til vanlig som stråler fra en sommersol ned nakken og skuldrene og ryggen hans. Denne gangen som en kniv av det kaldeste stål.

Ludmilla.

Han ville ikke snu seg, men måtte jo.

Og der sto hun, den vevre sarongen så lys og lett som himmelen, den blomstrete sommervesten som en struttende Edens hage, det bølgende, flammende håret som en utvendig manifestasjon av begjæret som slukte ham opp, de grønnlysende øynene fanget, så det ut som, av forfatterkransen på hodet hans, og rundt munnen hennes: et nysgjerrig, prøvende … smil?

– Heh … hei, Ludmilla.

– Hei, skal du … skal du lese her i dag?

– Eh.

Å, hva skulle han si? Ja, han skulle jo lese, han skulle jo det, han hadde jo fått ja på bidraget sitt og forfatterkrans på hodet sitt og allting, men manuskriptet hans? Det hadde jo forsvunnet, han måtte finne det, måtte finne ut hvor det befant seg hen, hvem han kunne snakke med for å få det tilbake, og han måtte få gjort alt dette i en helvetes fart, ellers ble han plent pukka nødt til å trekke seg, og da kunne han bare glemme å noen gang bli antatt til lestivalen igjen. Nei, han måtte jo bare fortelle henne sannheten, han måtte jo det, så han trakk pusten, senket blikket og så med ett at Ludmilla ikke lenger hadde noen ring på fingeren.

– Øh, sa han. – Øh, ja. Jepp. Jeg skal lese, ja.

Det kom noe lekent, nesten infamt over blikket hennes, og hun sa: – Spennende, da. Ja, jeg har jo hørt rykter om at fortellingen din kommer til å blåse sarongen av meg.

Så gliste hun, og Paul kjente fjerdekretsen bare smelte gjennom hele seg, koke i hele kroppen, fordampe og marinere hjernen hans i en tykk og het tåke. – Heh … hehe, sa han.

– Det skal nok gå fint, Paul, sa Ludmilla, og han visste ikke om hun mente selve opplesningen eller det med sarongen. Sikkert det første.

Så la hun hånden på armen hans, det kjentes som en velsignelse, et deilig og ullent elektrisk støt. – Lykke til, da, Paul. Vi ses etterpå.

Så blunket hun til ham og forlot ham, lot seg flyte med mengden mot dørene til storauditoriet.

Mente hun kanskje allikevel det andre?

– Gh, hørte Paul seg selv si til seg selv. Han følte seg som spiddet av en sitrende og håpefull lykke. Kunne det stemme, kunne virkelig Ludmilla ha dumpet Fredericus Tristensen, kunne hun virkelig, til tross for alle ydmykelsene Fnen-1-Ullgrøn hadde utsatt dem begge for, kunne hun virkelig kanskje dele følelsene som Paul –

Manuskriptet! Helvetes faen, manuskriptet, han kunne jo ikke stå her og sose, han måtte finne det jævla manuskriptet, ellers kunne han jo bare glemme alt, lesingen, æren, berømmelsen, Ludmilla, alt!

Fem på ti. Argh, hvorfor hadde han ikke bare spurt Hilda og Bresilla? De jobbet jo som hjelpefolk her i dag, og i tillegg hadde de jo fortalt at de hadde sittet på lestivalkomiteen tidligere, de hadde jo garantert full peiling på hva som skjedde med de innsendte manuskriptene, hvem han kunne snakke med for å få fatt på dem. Men for å komme seg tilbake til akkrediteringsskranken måtte han kjempe seg mot den tiltagende folkestrømmen som nå gikk som en stri elv motsatt vei, inn i storauditoriet. Det ville ikke gå, ikke nå, kanskje etterpå, når alle hadde funnet plassene sine? Kanskje han kunne snike seg ut av auditoriet igjen da, det måtte jo gå an, og så kunne han spore opp noen hjelpefolk her ute i vestibylen igjen, Hilda og Bresilla eller noen helt andre, og så kunne han spørre dem, og så …

En tung hånd slo ham på skulderen, og han snudde seg brått og møtte Fredericus Tristensens blodskutte blikk. Ånden hans stinket av perlevin, og forfatterkransen på hodet hans hang skakt. – P-Paul … Paul Heffa, sa Fredericus Tristensen. – Hvaff … hva faen driver du og snakker med L–

Han hikstet. – … med L-Ludmilla for?

Tre på ti. Ingen tid til tredjekretstanker eller sosialt fiksfakseri på andrekrets, dette handlet om ren førstekretsoverlevelse. Paul grep tak i Tristensens kjortelkrage, trakk ham mot seg og snerret inn i fjeset hans: – Hvor?! Hvor gjør de av manusene vi sender inn, din forfylla lille taper, hvor gjør de av dem? Svar, eller så gir jeg deg grisebank så hele lestivalen ser det, og Ludmilla også!

Sjokket løftet et øyeblikk beruselsens slør fra Tristensens blikk, og øynene hans svimlet med den fryktsomme erkjennelsen av at Paul mente alvor med det han sa, for det gjorde han faktisk. Hvis han hadde hatt tid, hadde andrekretsen til Paul nytt denne speilvendingen av maktforholdet dem imellom til fulle, men det hadde han ikke, så han fylte bare lungene og brølte med all sin kraft inn i det forskremte fjeset til Tristensen: – HVOR?!?

Paul registrerte så vidt alle ansiktene som plutselig hadde vendt seg mot dem, men han brydde seg ikke, de rant bare forbi likevel, videre mot auditoriumsdørene og salen som kom til å bli åstedet for hans største triumf eller endelige tragedie.

– D-de … de sender dem til trykkeriet … s-så får vi antologien m-med alle tekstene til uka, sa Tristensen. – P-plis, ikke …

Men Paul hadde allerede sluppet tak i ham og snudd seg bort.

To på ti. Og manuskriptet hans befant seg nå på vei til et eller annet trykkeri, eller kanskje allerede i hendene til en eller annen trykker eller hjelpeperson som drev og satte platene med Pauls litterære mesterverk på.

Han var så dypt, så inderlig, så ugjenkallelig føkka. Auditoriumsdøra gapte mot ham som kjeften til en mørk og umettelig gud, slukte i seg alle de boblende, festkledde folkene som nå aldri kom til å få oppleve “Utopium for folket”, aldri kom til å lære å elske sin verden på nytt gjennom å bli vist dens dystopiske litterære vrengebilde, aldri kom til å se Paul Abelius Heffa som noe annet enn en drømmende, isolert, uinteressant og uforståelig taper. Og alt fordi han, å herre jævler, altså, alt fordi han hadde gått så totalt opp i arbeidet med teksten sin at det ikke engang falt ham inn at hele verden ikke bare ville innrette seg etter hans forgodtbefinnende, og nå, nå var det så ettertrykkelig, uforanderlig, ufravikelig for sent.

Faen at pistoler ikke fantes.

Eller tidsmaskiner.

((WOO-FLIPPIN’-HOO! PÅ SLAGET TI, LIKSOM, OG HER KOMMER JEG!))

Å, hurra. Fnen-1-Ullgrøn. 

((SIER DU TIL DET A, PAUL, IKKE ET MINUTT FOR SENT OG IKKE ET MINUTT FOR TIDLIG! HAR FÅTT TRIMMA OPP GRAVITOKOPTERET OG GREIER, NÅ TREFFER DEN PÅ SEKUNDET! STILIG FORFATTERKRANS, FORRESTEN, VELBEKOMME FOR HJELPA!))

Paul snudde seg mot ham, og snabeløyet skvatt til. ((SHIT! ØØH … GÅR DET BRA MED DEG, ELLER?))

Å, hvor sterkt måtte ikke håpløsheten lyset av fjeset hans for at selv Fnen skulle skjønne at noe alvorlig hadde gått på tverke? Paul slo ut med armene, kjente noe fortvilt og skamfullt presse på bak øynene. Prøvde å si noe.

((ØH … HVOR HAR DU GJORT AV MANUSKRIPTET DITT HEN, A? HAR DU LÆRT DEG DET UTENAT, ELLER …?))

Paul stirret ned i marmorgulvet, bet tennene sammen, ristet på hodet.

((MEN … MEN HVOR HAR DU DET HEN, DA?))

Paul trakk på skuldrene.

Snabelen til Fnen snodde seg plutselig inn i synsfeltet hans, vendte øyet opp så det møtte Pauls senkede blikk. ((ØY, DU. BESTIS. SNAKK TIL MEG, A. HVA HAR SKJEDD MED MANUSET DITT?))

Paul løftet hodet for å bryte blikkontakten, men snabeløyet svapp bare opp igjen og stirret ham dypt inn i sjela. Faen ta Fnen-1-Ullgrøn, altså, at han ikke bare kunne –

– Jeg skjønte ikke at jeg måtte ta med en egen kopi, sa munnen til Paul helt av seg selv, og plutselig kjentes det nesten deilig å bare hengi seg til det håpløse i situasjonen. Hans egen personlige dystopi, liksom. Var det sånn folka i fortellingen hans klarte å holde det gående?

Noe i den uformelige, gjennomsiktige kroppen til Fnen lagde en lyd, et slags klikk som hørtes så mykt ut, så underlig medlidende og forståelsesfullt. Paul hadde aldri før hørt en betelgeuser lage lyd i det hele tatt. ((SKJØNNER)), duftet Fnen. ((MEN DU … HVOR LENGE SIDEN … HVOR LENGE SIDEN SENDTE DU DET INN?))

– Rett etter at jeg hadde gjort det ferdig. En uke siden. Åtte dager.

((ÅTTE DAGER, JA. RETT ETTER AT JEG STAKK INNOM DEG SIST.))

Minnet stakk i ham. Ydmykelsen med Ludmilla. Ringen på fingeren hennes. Ringen hun ikke gikk med lenger.

Øyet til Fnen slurpet seg plutselig bort inn i snabelen hans. Paul kunne se det trille tilbake inn i den gjennomsiktige kroppen, inn der hjernen lå, som det begynte å kretse rundt som en ettertenksom satellitt eller måne. Slik så altså betelegeusisk introspeksjon ut.

((HMMMMMMM …)), duftet Fnen.

Så, som en flipperkule, skjøt øyet tilbake ut gjennom snabelen og skvapp på plass der i tuten. ((PAUL, JEG HAR EN IDE. STOLER DU PÅ MEG?))

Selvfølgelig ikke. Men han nikket likevel.

((BARE GÅ INN OG FINN PLASSEN DIN, BESTIS. JEG FIKSER ALT.))

Så, mye raskere enn Paul hadde trodd at den subbete kroppen kunne klare, vraltet Fnen-1-Ullgrøn tilbake over vestibylegulvet og forsvant ut utgangsdøra.

Og dermed sto Paul der alene i den tomme vestibylen. Utgangsdøra til venstre for seg, han hørte summing og klapring derfra, et gravitokopter som startet opp og tok av. Auditoriedøra til høyre, summing og klapring derfra også, av stemmer og føtter som langsomt kom til ro. Klokka viste fem over ti. Stolte han på Fnen-1-Ullgrøn?

Nei. Selvfølgelig ikke. Men han snudde seg mot høyre likevel, og lot seg sluke av auditoriedøra.

Lysildrestadbibliotekets storauditorium levde virkelig opp til navnet sitt. Det enorme rommet åpnet seg som et juv foran Paul, med bratte tribunerader på hver side av midtgangen han nå hastig skrittet nedover. Langt der nede, langt der framme, så han scenen, og på den satt Lysildrestads eldstebibliotekar, Marinia Millsen, i rullestolen sin, tegnet ut i duse, glødende farger fra lysriggen som hang under den galaksemalte takkuppelen. Stemmen hennes kom fyldig og tett gjennom høyttaleranlegget, og en liten flik av Pauls oppjagede tanker rakk å notere seg at det lovet godt for hans egen opplesning, før en annen flik minnet ham om at han mest sannsynlig ville bli nødt til å storme ut av salen det øyeblikket navnet hans ble annonsert. Noe annet ved velkomsttalen hennes enn stemmefylden hadde ikke hodet hans plass til å registrere, han hadde mer enn nok med å speide etter ledig plass og bare tenke sånn noenlunde klart gjennom frykten og skammen og selvforakten som truet med å redusere ham til fullstendig katatoni.

Å, grusomheten i dette! Med forfatterkrans på hodet kunne han jo ikke gjemme seg bort heller, alle som så ham snike seg nedover midtgangstrappa, måtte jo tenke sitt om dette nye skuddet på Lysildrestads litterære stamme, denne respektløst forsentkommende lestivaldebutanten som –

Der! En plass! Langt framme, på tredje rad, men heldigvis ikke så grusomt langt inn fra midtgangen. Han kroket ryggen og småjogget ned til raden, smilte og gestikulerte så ydmykt og underdanig som han kunne for å slippe forbi de fem-seks publikummerne som mildt irritert måtte reise seg for ham, og så kunne han endelig deise ned mellom den strengt bebrillede mannen i setet til høyre for ham og betelgeuseren til venstre, som –

((HALLA, BESTIS!)) Snabeløyet til Fnen-1-Ullgrøn blunket lurt.

Øynene til Paul blunket dumt.

Han skjønte ingenting. Fnen hadde jo nettopp gått fra ham ute i vestibylen, ut på Bibliotekstorget, han hadde jo til og med hørt gravitokopteret hans …

Gravitokopteret! Den bøyde og strakk på selve tidrommet, sånn fungerte den jo, betydde dette altså at Fnen-1-Ullgrøn hadde … hadde brukt den som en … tidsmaskin?

En gjennomsiktig tentakel strakte seg over Pauls fang. Den la fra seg en smal, deilig bunke med papir. I det svake gjenskinnet fra scenebelysningen kunne Paul så vidt lese ordene som sto så sirlig innført på første side:

“Utopium for folket. Av Paul Abelius Heffa.”

Lettelsen bølget opp i ham, hver eneste spenning i kroppen hans bare smeltet. Andrekretsen hans, det kjentes som om den glødet i ren kjærlighet. Kjærlighet til hans beste, nærmeste, mest pålitelige venn i hele dette eventyrlige, utopiske universet. Han grep tentakelen til Fnen, klemte den med begge hender, stirret ham dypt inn i snabeløyet og lot én enkel tåre falle. – Takk, bestis, hvisket han.

Fnen duftet ingenting, bare klemte hardt og fast tilbake.

Som en sol satt Paul der med manuskriptet sitt i fanget. Sin beste venn ved sin side. Ludmilla, vakre, briljante, single Ludmilla en plass der rundt ham på tribunene, hvor hun snart skulle få høre ham lese for første gang. Og Pauls tanker gikk til det hun skulle høre ham lese, “Utopium for folket”, teksten som han endelig hadde klart å gjøre realistisk nok, all takk til opplevelsene han hadde hatt der øverst oppe i Fønikstårnet, i sitt eget nervesystems åttendekrets, hvis det engang fortsatt da ga mening å begrense det til nervesystemet, denne ubeskrivelige, kosmiske totaliteten han hadde smeltet inn i der oppe, og som han fremdeles måtte redusere til simplistiske bilder av en trone som ikke bestod av krystall, en gyllen mann og en sølvskimrende kvinne som ikke viste ham universets dypeste hemmeligheter, som ikke, rett før han vendte tilbake ned til sine lavere kretser og fikk Lysildrestads vante, fysiske marmorstier under føttene igjen, som ikke da med ett ble en sølvskimrende mann og en gyllen kvinne isteden.

Hvorfor hadde det skjedd? Eller ikke skjedd, hva nå enn? Hva betydde det, at de liksom byttet farge på den måten?

Meh. Paul slo det fra seg. Lot hånden stryke over papiret der i fanget hans. Nå, snart, veldig snart, skulle han endelig vise sine stadssøsken en annen og mørkere virkelighet. Så ville de, som ham, endelig vite å sette pris på den virkeligheten de hadde.

Og ja, og Ludmilla ville endelig sette pris på Paul.

Han satt der mens de én etter én kom opp på scenen, de andre forfatterne, og leste sine dikt og fortellinger. Noen nye, som ham selv, andre kjente og etablerte, alle med tekster så dørgende trygt innenfor rammene av det forventede.

Men han elsket dem for det også. Hvordan kunne han gjøre noe annet, nå, enn å elske? Fnen, manuskriptet, Ludmilla, Lysildrestad, alle disse levende, vakre, skapende stadssøsknene, alle de herlige tilflytterne fra Betelgeuse, Fønikstårnet og alle de åtte nervekretsene som gnistret gjennom ham, gjorde ham til et helt, fullt og for første gang ekstatisk lykkelig menneske? Han elsket simpelthen alt, og han elsket det fordi han visste om en verden hvor alt dette manglet. En fiktiv verden, ja, en verden han selv hadde skapt, men en verden med sin egen forskrudde realisme, et vrengebilde, en kontrast som han endelig kunne se sin egen utopiske tilværelse gjennom. Og snart, snart, snart skulle alle andre få se det samme.

Og så, plutselig, kom øyeblikket. Spe applaus og tilløp til buing fulgte Fredricus Tristensens sjanglete skritt ned fra scenen, men Paul kjente ikke engang et ørlite snev av skadefryd. Stakkars Fredericus Tristensen. En dag skulle Paul gjøre noe fint for ham, en dag når Fredericus endelig hadde forsonet seg med Pauls nye posisjon som Lysildrestads mest bejublede forfatter og Ludmillas høyst elskede ektemann.

Marinia Millsen trillet fram til mikrofonen. – Heh-hem, ja. Øh, takk for det. Fredricus Tristensen, der altså. Ja, ja.

Så smilte hun, som for å viske bort alles minne om Fredericus’ begredelige opptreden. – Neste forfatter ut debuterer her i dag på lestivalen, og han debuterer med en tekst som … ja, la meg bare si at denne fortellingen har snudd opp-ned på så mangt i lestivalkomiteens nervekretser, og jeg gleder meg enormt over å få introdusere dette nye stjerneskuddet for dere alle. Ta godt imot forfatter Paul Abelius Heffa og hans fortelling “Utopium for folket”!

((LYKKE TIL, BESTIS! NÅ SKAL DU FADER MEG VISE DEM!)) duftet Fnen-1-Ullgrøn idet Paul reiste seg. Nå smøg han ikke forbi den strengt bebrillede mannen og de andre som satt på raden hans, men gikk høyreist og smilende mens de og hele resten av salen klappet forventningsfullt. Ut i midtgangen gikk han, og så de siste skrittene bort til scenen, så opp på den, og han hørte stemmene til Ninana og gamle Urrbjørn og resten av tunboene sine juble og rope navnet hans. Og mens han gikk over det knirkete scenegulvet, løftet han manuskriptet sitt og vinket med det, vinket og smilte så bredt at jubelen fra de smekkfulle tribunene svellet opp litt ekstra og folk begynte å vinke tilbake, og et øyeblikk kom huslysene på for å gjøre stas på det livlige publikumet.

Så der sto han, Paul, ved podiet. La manuskriptet sitt ned, gliste og vinket og lot blikket ta inn denne enorme folkemengden med sine smil og sin jubel og sine klappende hender, og blant dem så han flere fjes han kjente. To av dem sammen, prikk like med en apekatt hoppende fra den enes skulder til den andres: tvillingene. Tvillingene han ikke husket navnene på, men som hadde gitt ham sine ærlige og uvurderlige tilbakemeldinger der ute i Frydsparken. Der satt de nå, jublet og applauderte, og noen rader lenger bak dem så han også Julio med det mørke skjegget og de ville, intense øynene, og han så dem gløde, nå, med stolthet og forventning. Og Hilda og Bresilla satt der også, helt bakerst oppe ved inngangen, og helt nederst, på første rad, satt Ludmilla og så på ham og gnistret, vinket til ham med fingrene som en flørtende vifte. Så lagde hun en liten blåsemunn og løftet kort en liten flik av sarongen sin, og så lo hun.

Og Paul måtte le litt, han også. Litt av Ludmillas lille spøk, men mest av alt over hvor lykkelig han følte seg. Men han kunne jo ikke bare stå her og ta imot, han hadde jo tross alt kommet hit for å gi. Så han lente seg fram mot mikrofonen og sa: – Takk, takk, tusen takk, alle sammen! For en glede, altså, å bli tatt imot på denne måten. Tusen takk skal dere ha, og tusen takk til deg, Marinia for en flott introduksjon, og for alt som du og de andre bibliotekarene og alle hjelpefolkene deres har fått til med både lestivalen og hele Lysildrestadbiblioteket, altså. Virkelig, virkelig flott!

Og nok en gang sto jubelen i taket, og nok en gang måtte Paul lene seg inn mot mikrofonen og takke, og litt etter litt begynte det heldigvis å roe seg, for han begynte nesten å føle seg litt beskjemmet av all oppmerksomheten.

Men bare nesten.

– Takk, takk, sa han, og huslysene gikk ned, og publikum forsvant inn i mørket bak de blendende scenelysene. – Takk. Da skal jeg endelig få lese litt for dere, eller på en måte ta dere med til en … ja, en litt annen verden, kanskje, enn den vi kjenner. Og jeg håper at denne fortellingen kanskje vil hjelpe oss å sette pris på den verdenen vi har, og hvem den lar oss være. Fortellingen heter “Utopium for folket”.

Han kremtet, så ned på manuskriptet, på tittelsiden. “Utopium for folket. Av Paul Abelius Heffa.”

Men det sto noe mer der også.

Noe skriblet med blyant.

Så svakt at han ikke hadde sett det der ute i tribunens mørke.

Et spørsmål.

“Bedre grunn for L. som forfatter?”

Nei.

Nei nei nei nei nei.

Han bladde om, og jo:

“I valget mellom det firkantede vinduet ut mot bakgården og den firkantede skjermen som lyste mot ham med ord han selv hadde skrevet, gikk øynene til Lars alltid for det siste.”

Fnen hadde gitt ham det gamle manuskriptet. Det amatørmessige dasspapiret av et førsteutkast med sin klønete struktur og sin ugjennomtrengelige, fremmedgjørende mangel på realisme.

Tusen par øyne stirret på ham, og flere titalls til i struttende snabeltuter.

De begynte å ane at noe ikke stemte nå. En svak, simrende uro der ute i mørket bak scenelysene. Men ingenting mot den isnende panikken som grep om førstekretsen til Paul og klemte til. Magen krampet seg sammen, ville bare spy opp alt, hele livet hans. Hendene skalv. Munnen kjentes så tørr som sand, og samtidig på en eller annen måte så klebrig som tjære. Hjertet dundret. Hjernen bare stoppet. Hele verden forsvant under føttene hans, men likevel, av en eller annen uforståelig grunn, sto han fortsatt på Lysildrestadbibliotekets knirkete scenegulv, fanget i lyskasternes nådeløse skinn, i tusen par usynlige, stirrende øyne. Og blant dem Ludmillas.

Igjen senket han blikket mot manuskriptet.

“For ordene virket nesten virkeligere for ham enn menneskene der ute bak sine egne firkantede vindusglass gjorde”, sto det. “Ikke visste han hva de het, enda mindre hva de faktisk drømte om.”

Allerede der, liksom. Å ikke vite hva sine egne tunboer – nei, naboer, hadde han kalt det i fortellingen, for de bodde jo ikke på tun – å ikke vite hva sine egne naboer het, allerede der glapp alt håp om noen som helst slags realisme. Han kunne jo ikke lese dette.

Igjen løftet han blikket, lot seg blende av lyskasterne som om de kunne brenne hans egen uleselige tekst fra netthinnene hans, fra minnet hans, fra virkeligheten selv.

Noen begynte å mumle.

Han kunne ikke bare stå her.

Ikke kunne han lese.

Ikke kunne han rive forfatterkransen av hodet og storme gråtkvalt ned fra scenen.

Ikke kunne han skyte seg.

Og der, i den totale håpløsheten, i det brennende, lille punktet hvor absolutt alt var umulig, kjente han seg plutselig igjen.

Ding! sa det ikke.

– Hvorfor befinner du deg her? sa ikke       .

Han smilte ikke til dem. – Godt spørsmål,       . Det hadde vel noe med realisme å gjøre, sa han ikke.

– Hadde det det? sa        ikke, og ikke vekslet de et blikk som brant av spøk og kjærlighet heller.

– Ja, jeg mener i hvert fall å huske det, sa ikke Paul. – En … en fortelling, tror jeg, jeg må … jeg må gjøre den virkelig på en måte … eller noe.

Så begynte han ikke å danse. Ikke slo han armene ut som flaksende fuglevinger, ikke lagde han en O av venstre tommel og pekefinger, ikke vippet han hånden rundt så de resterende fingrene gikk fra vertikalt til horisontalt, ikke skjøt han høyre neve i været eller lot den falle som et overgitt våpen, ikke slo han neven to ganger mot brystet, ikke vendte han håndflatene mot sitt usynlige publikum og klappet dem sammen.

Jo, forresten. Han gjorde faktisk alle de tingene, der på Lysildrestadbibliotekets scene.

Og sånn ble fortellingen hans virkelig.