Novelle av Odd Eriksen og Sara Eriksen: Men det var de siste som ble de siste

 

Mirgo stirret opp mot morgenhimmelen. Han hadde funnet et skur i utkanten av landsbyen der han kunne sove i fred. Litt av taket manglet, og i mørket kunne han se stjernene som lyste klarere enn noensinne. Det var som å være pakket inn i en svart kappe med mange lysende hull i. Hvorfor ble det ikke ordentlig lyst nå? Egentlig visste han hvorfor, men skjøv det fra seg. Han lukket øynene og tenkte tilbake på det som hadde skjedd siden nyheten eksploderte for noen år siden. Det var som om et sjokk slo ned i menneskeheten. Verden ble aldri den samme.

Først kokte Supernettet over av rop om fake news og haugevis av mulige konspirative forklaringer på at den globale oppvarmingen uteble år etter år. Vitenskapsfolkene kranglet vilt om mulige framtidsscenarier, og dommedagsprofetene hadde gode dager. Uroen spredte seg langsomt fra nord til sør. Men fortsatt var det optimistene som styrte den minkende befolkningen i verden. De bygget oppvarmede haller og møteplasser da temperaturen sluttet å gå over null, og hyllet snømengdene som lå året rundt i nord og begynte å få fotfeste på den sørlige halvkulen; snøen gav så mange nye muligheter var omkvedet. Da snøskredene begynte å ramme byene; også langt sør i Afrika, og det ble virkelighet at isbjørnene streifet i gatene på fastlandet i Nord – Europa, endret mye seg. Så forsvant de fleste dyreartene; snart var det bare rotter og kråker igjen.

Samfunnene hardnet til og matmangel og problemer med energi, varme og produksjon av nødvendige varer gjorde folk stadig mer desperate. Prisene steg og jobbene forsvant, samtidig som folk ble mer aggressive og vendte seg mot hverandre for småting. Det ble prøvd å bygge glasskupler over deler av byene der de rike bodde, men det førte bare til nye konflikter og ødeleggelser. Mange bare gav opp og forsvant, mens andre nektet å tro at det var sant; at noe slikt aldri kunne skje. Det ble plutselig farlig å leve igjen.

Selv i den lille landsbyen til Mirgo på bygda et sted i gamle Nord-Europa merket de hvordan livet de var vant til gikk i oppløsning. Lovløse bander herjet og plyndret. Familier ble splittet og folk søkte å berge seg selv før de tok ansvar for andre. Selvmord var vanligere enn naturlig død, og det var et dystert syn som møtte deg hvis du våget deg ut i de folketomme gatene.

Mirgo var seksten år og var egentlig overlatt til seg selv i denne spøkelseslandsbyen, men han hadde fortsatt to gode venner, Apak og Darga. De hadde holdt sammen siden det man før kalte sommeren. Det var godt å ha venner i en tid som dette. Sammen hadde de klart å skaffe seg mat og sikre steder å sove, selv om bandene kontrollerte landsbyen. Helt til nå. Akkurat denne dagen var Mirgo spent og urolig. Han visste godt hva som skulle skje. Folk hadde snakket om denne dagen i årevis og mange hadde planlagt spektakulære feiringer. Det skulle være ville fester, større enn de storslåtte nyttårsfeiringene fra den tida alt var normalt. Det skulle være fyrverkeri med alskens hjemmelagde raketter, og skyting i lufta med de våpnene man hadde for hånden. Mirgo tenkte at det var tragisk at folk druknet sorgene i alkohol akkurat når det største Jorda hadde opplevd skulle skje. Derfor hadde de tre vennene bestemt seg for å møtes oppe i fjellene, i stedet for å drukne sorgene nede i landsbyen.

De hadde avtalt å treffes på ettermiddagen, men av en eller annen grunn våknet Mirgo veldig tidlig denne morgenen. Han ble liksom trukket mot fjellene og fikk ikke sove. Han lå litt stille i halmen i et hjørne av skuret han hadde slått seg til i og så på en amulett han hadde fått av sin mor for lenge siden. Den var selvlysende og samlet liksom opp dagens lys i en glød som varte en liten stund i mørket. Mirgo festet den rundt halsen og hoppet ut av senga. Han bestemte seg for å dra tidlig oppover. Mirgo ville være alene oppe i fjellet og få fred i sinnet med tankene på det som skulle skje. Han slet seg opp fjellsidene mot møtestedet de hadde avtalt. Han nærmet seg snart fjellhyllen høyt oppe i fjellsiden. Han kunne kjenne et iskaldt vindpust i ansiktet, trakk kappen tett rundt seg og tok de siste skrittene opp mot avsatsen like ved toppen. Der kunne han se utover dalen, med landsbyen og den islagte elva som møtte havet langt borte i horisonten. Det bleke ansiktet hans bar preg av harde tider, og bekymringen kastet skygger i øynene hans. Små striper av røyk steg opp fra noen piper nede i landsbyen, og kuldedisen kom sigende og la seg som et teppe over dalen. Fjelltoppene skar seg fortsatt gjennom tåka og gav fra seg et svakt skinn mot den gråblå himmelen. Han satte seg med ryggen mot en stor stein helt ute på kanten av skråningen ned mot landsbyen. På bakken ved siden av seg satte han fra seg eiendelene sine. Alt han eide var i den skinnbylten han hadde åpnet. Et vokslys, et brød, et stykke røkt skinke og en flaske vin. Men det viktigste hadde han rundt halsen; amuletten som trakk til seg lyset og brant som en skinnende liten sol av gull.

Plutselig skjedde det han ventet på. Mirgo så en blek lysstripe langs horisonten. Den kastet først et kaldt, hvitt skjær over dalen og fjellene. Hele horisonten på østhimmelen gled så over i et rødlig skimmer, og en stor rødlig kule kom til syne. Han gledet seg over denne soloppgangen. En blank tåre trillet fra øyekroken og nedover kinnet. Mirgo løsnet amuletten, reiste seg og holdt den opp mot sola. Så hengte han den tilbake rundt halsen og lot den suge til seg lyset fra den røde sola. Nå var det bare å vente.

Det ble lenge å vente for Mirgo og snart kom søvnen glidende. Han drømte og sov urolig. Bilder han hadde sett den gangen Supernettet var oppe, dukket opp og viste barn som badet i havet, folk som lå nesten nakne langs vannkanten og skoger som var fulle av insekter og ville bær. Og så var det alle blomstene og luktene. Mirgo vandret rundt i drømmene sine og fikk se alt han hadde savnet hele livet.

– Mirgo! Mirgo! Du må våkne! Tiden er snart inne!

Apak brøt stillheten med den skarpe stemmen sin. De to vennene kom byksende mot Mirgo. Han satte seg opp og stirret forskrekket på dem. Han trengte litt tid for å jage bort drømmen om den varme sommerdagen og folk som var lykkelige.

– Folk har gått fra vettet nede i landsbyen! Mange tar livet av seg, mens andre raver rundt og det er fyll og slagsmål over alt.

Darga hadde dype rynker i pannen. Han ristet på hodet mens han pekte ned mot landsbyen. Mirgo spurte spent:

– Har du klokken med deg, Apak?

Apak nikket og tok fram et gammelt armbåndsur. De tre stimlet sammen rundt uret, og Mirgo grøsset da det gikk opp for ham hva som var i ferd med å skje. Han skyndte seg bort og satte vokslyset i lykta til Darga.

– Skulle ikke forundre meg om vi kommer til å trenge litt lys snart …

Han tente lykten og gikk tilbake til de andre. De satte seg på en stor stein, helt ute på kanten av den bratte skråningen ned mot landsbyen. Det brant flere steder og mange hus var allerede blitt til store askehauger. Røyksøylene strakte seg oppover mot dem og blandet seg med tåkedisen som kom drivende inn fra havet. Fjerne smell fra raketter og lysglimt døde langsomt ut og alt ble stille.

– Ja venner, nå er klokka 15.20 om 10 sekunder. Nå skjer det. 10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 …

– Se! Den er der enda!

Det var Apak som ropte. Han stirret mot horisonten og den bleke, rødlige solskiva som hang et godt stykke over fjellene på den andre siden av dalen. Den kastet fortsatt stråler mot dem, som om ingenting hadde skjedd. Men de tre guttene krøp tettere sammen, Mirgo famlet etter hendene til de to vennene og snart satt de tett sammen ved den lille lykten de hadde tent. De tok en slurk av vinflasken og så på hverandre med tårer i øynene.

– Hvor lang tid sa du at det tar?

Apak så på Mirgo som viste fram en lapp med et halvferdig regnestykke. Apak tok lappen og en blyant og begynte å kludre ned noen tall på papiret. Han mumlet:

– Vi tar avstanden til solen, som er 147900000 kilometer og deler på lyshastigheten, altså 299172,9 kilometer i sekundet. Og så deler vi på 60 igjen, og da blir det vel helt nøyaktig 8 minutter og 23 sekunder.

– Med andre ord … NÅ, sa Darga stille.

I samme øyeblikk ble det helt mørkt rundt dem. Et kaldt gufs blåste ut flammen i lykta. Mirgo gispet fortvilet og grep etter amuletten, rev den løs fra halsen sin og holdt den skjelvende opp mot kulda som la seg over dem. Og én siste gang lyste en liten svak sol mot dem fra hånda til Mirgo, før den evige natten senket seg over Jorden og de tre vennene.

 

Odd Eriksen er 72 år og pensjonert førstelektor i pedagogikk fra lærerutdanningen. Han har arbeidet som sosialarbeider, barneskolelærer, vært innom barnepsykiatrien og endte opp i lærerutdanningen. Han har stort sett skrevet faglitteratur i form av artikler og bokkapitler, men i skrivebordsskuffen ligger det litt av hvert. Denne novellen er skrevet sammen med hans datter, Sara Eriksen, som er statsviter.