Denne melankolske novellen ble skrevet for noen år siden, under … som duften av en drøm …-sesjonene. Det tåpelige alt-right-fenomenet lå den gang i ildgropa og este – og forstokkede terroristgutter, med stive ansikter fra New Zealand til Bærum, hadde stort sett ikke tatt sine datasimulerte vrangforestillinger ut i virkelig skytegalskap ennå.
En konsulent fra et av forlagene som fikk manuskriptet i hende, fant rasismeskildringen å være anakronistisk for et stykke science fiction. Jeg finner den fortsatt å være aktuell. Tematikken ville dog virket forstyrrende for fokus i novellesamlinga … som duften av en drøm …, og novellen ble derfor tatt ut av manuskriptet.
Som en selvfølge stoler jeg på at Nye NOVAs lesere oppfatter den anti-rasistiske hensikten bak setningene, i den grad dette er selve hensikten med novellen.
Bjarne Benjaminsen
Evig landskap
«Gi meg rifla!» skriker lord Mountbatten. «Jeg skal nedlegge den jævelen.»
Negeren ved hans side rekker ham geværet. Lorden tar ladegrep og sikter.
Pang!
Stammekrigeren på åskammen stuper. Ligger livløs i gresset, spyd og hodepryd stikker opp mellom gresstustene. Som brukne beinrester etter en diger, forhistorisk fugl.
«Det var hans siste dans,» konstaterer Mountbatten fornøyd. Han henger fra seg rifla på den vesle negertjenerens skuldre igjen.
«Å, så dyktig du er,» utbryter lady Lovelace. «Du nedla den fæle fyren med et eneste skudd!»
Alle damene reiser seg omkring den barske lorden, klapper og fniser.
Mountbatten rødmer, kledelig beskjedent.
«Damene tror vel ikke jeg ville bringe dem med på safari, uten å kunne tilby beskyttelse mot de ville? En villmann eller tretten må man påregne her ute.»
Den vesle tjeneren – han er på størrelse med en halv mann – setter seg på bakken og begynner å rense geværet.
«Skal vi drikke te, mine damer?» Lord Mountbatten gjør en galant sving med overkroppen. «Er ikke dette et fortryllende sted for en pikknikk?»
Landskapet glitrer i grønt og gult. Spredte trær avtegner seg i siluett mot bakteppet av rød himmel. Sola er ei kule av ild.
Mens tjeneren deler ut tekopper til damene, stiller Mountbatten seg opp i positur. Den skarpe haken er som meislet i stein, de stramme skuldrene utsondrer styrke og besluttsomhet.
Hennes majestets betrodde aristokrat skuer utover savannen. Han ser at den er god å herske over.
Små åser som bølger i formiddagsheten. En stor gribb letter fra en trekrone, den står tydelig ut mot det gule gresset. Ved et vann i det fjerne er en flokk antiloper gått ned for å drikke.
Fargene er klare. Så mange detaljer å observere … Lorden vender hodet, betrakter sine helt nære omgivelser: Se, de utstuderte bladene på et enkelt tre, hvert av dem med sin egen form, sin egen avgrensning. Hvor ufattelig vakker savannen er, tenker lorden. Han lar tjeneren skjenke i te til seg.
«Takk, det holder.»
Lorden griper om koppen.
Lady Lovelace griper om hendene hans.
Hun ser på ham.
Han ser på henne.
Hvilket vakkert ansikt! Så røde lepper! Slike klare, tindrende øyne …
«Kyss meg,» sier hun.
Han kysser henne, fast og bestemt. Og alle damene stiller seg i kø for å smake på hans mandige munn.
Hvilket syn de er i sommerkjolene sine! Hårknutene løsner, de frodige hårmankene flommer utover. Så sterkt det virker! Lord Mountbatten kysser med åpne øyne.
«Massa!» roper den lille negeren med ett. «De er her! Hele wambawamba-stammen!»
Mountbatten kaster en dame til siden, snuser i lufta med en resolutt mine.
«Hvor?»
Men den trofaste negeren ligger allerede på bakken med en dirrende pil i ryggen. De hvite bakfjærene blinker spottende i solskinnet.
«Æreskrenkelse!» tordner lorden. «Dette finner jeg meg ikke i!»
Han styrter over til sin døde neger, røsker til seg rifla, lader, står heroisk opp, speider utover landskapet. På en åskam i nordlig retning, øyner han noe hvitt og blått. Fjærpryd! Der ligger de på lur, apefjesene.
«Ta dekning bak tevognen, mine damer!» sier han høyt. «Jeg skal knerte de bandittene.»
Innen lorden rekker å sikte, ser han en skur av piler stige opp fra åsen. Pilene beveger seg i en lang bue gjennom lufta, med kurs like mot hans egen person. Lord Mountbatten kaster seg frem, med hodet først inn i et buskas. Rutsjer nedover åssiden, torner og røtter river ham til blods. Den brave lorden ler. Bringen strutter av livsmot mens han slår kollbøtte, spenner tak med beina, springer fram i lufta. Et øyeblikk synes han å sveve mot himmelen. Hele verden ligger under ham.
Vår mann er aldeles klar i hodet. Rolig og avbalansert flyter han i sitt rette element. Der nede gjemmer kannibalene seg i buskaset, de feigingene! De legger nye piler på buene sine, uslingene! Men lord Mountbatten er raskere. Han sikter med geværet og skyter. Blodspruten står opp fra åskammen i tykke strimer. Negerkrigerne farer til alle kanter.
Mountbatten lander igjen. Støvlene står stødige i bekkefaret mellom de to åsene. Straks begynner han å løpe oppover åssiden, mot stammekrigerne han nettopp har beskutt.
En neger kommer skrikende nedover bakken, spydet høyt hevet, ansiktet forvrengt til en grim maske. Lord Mountbatten slår ham i magen, griper tak over fjeset hans, knuser skallen mot en stein. I samme stund står en annen kannibal over ham med øksa klar til hogg. Lorden smadrer apeskolten med geværkolben, løper videre. Stammekrigere springer i panikk til alle kanter. Mountbatten lader og skyter. Enda en neger stuper. Vår mann skrider opp til toppen av åsen. Mountbatten Erobreren, Kongen på Haugen. Herfra kan han lett og kjapt plukke de gjenværende negrene med rifla.
Landskapet ligger fredelig tilbake, badet i sollys. Mountbatten setter seg, tenner pipa, nyter utsikten.
«Dere kan komme frem nå, damer.» Lordens myndige røst høres over til den andre åskammen. «Faren er over.»
Damene stiger fram bak tevognen. Vakrere enn noensinne småløper de ned åssiden, over bekken, opp på haugen til favorittlorden sin. Kjolene er klokkeblomster i bevegelse.
«Hvilken helt du er, kjæreste!» stråler lady Lovelace med brystene utringet og håret som et gullkantet seil i vinden.
Lord Mountbatten nyter synet av naturen: Kvinnene, blomstene, buskene. Trærne, åsene, skyene. Sola. Antilopene. De døde negrene. Langt bak i landskapet flakser en flokk flamingoer. Så klare og vakre farger.
Å være velsignet med evnen til å se og puste. Hvilken gave fra Skaperen!
– Lars Bergbråten, skingrer det i lady Lovelaces stemme.
– Tid for mat!
Sola og åsene brytes nådeløst av. Alt blir svart. Vindens sus avløses av summing fra radiatoren, bildur utenfor vinduet. Søster Lone-Liss legger fra seg 3V-brillene hans på nattbordet.
Det lukter tørt, dødt. Grå innestengt luft. Umiskjennelig tråkig trad.-virkelighet.
Litt etter litt kommer synet tilbake – delvis. Veggene er fargeløse. Lone-Liss og de andre søstrene bare halvdefinerte omriss av kvinnelige former. En gammel manns døende sanseinntrykk.
Ikke klart og sterkt som i den interaktive 3V-drømmen.
– Lars Bergbråten, hører han den profesjonelt omsorgsfulle stemmen si.
– Nå må du ta en pause fra drømmebildene og spise middagen din. Vær litt med i den virkelige verden, snille deg.
Rommet er trangt, fylt med sengeliggende pasienter. Gjennom Lars Bergbråtens begrensede synsevne virker de som svarte lik, såvidt skimtbare. De stønner og peser, surkler som om hodene deres var skutt åpne.
En smerte som av skarpe spyd i ryggmargen idet han setter seg opp.
Den lille tjenerroboten hjelper Lars med å spise. Løfter grøten opp til munnen hans så han kan gape over skjeen og suge til seg føden. Lars Bergbråtens visne kropp tar til seg næring, inhyllet i hjelpeløs avhengighet.
Den gamle pasienten lukker øynene.
Lady Lovelace synger en hyllest til sin virile erobrer på savannen. Sola er ei kule av ild over den gamle helts evige landskap.
FLERE NOVELLER AV SAMME FORFATTER:
Novelle i novellen: Fra Kalles kopier – ny bok i kyberpønk-sjangeren
Luke 21: «Et øvet øye» av Object & Bjarne Benjaminsen. Elektronisk musikk fra Norge 2023
Fin pastisj over den europeiske imperialismens selvforherligelse: Farlige holdninger kommer fra et sted og lever videre i nye drakter. (PS: Med fare for å fremstå som sensitivitets-alarmist tør jeg hevde at novellen ville være minst like treffende uten bruk av n-ordet.)
Takk, setter pris på at du leser med både velvillige og kritiske briller. Og her er jo mer enn bare det ene ordet som virker frastøtende under lesningen. Ofte er jeg tilhenger av «less is more» (et monster som antydes i dypet av ens sinn kan være uendelig mye skumlere enn en morderisk figur med fæle tenner, og usle tanker & holdninger framtrer ofte eklere (og mer gjenkjennelige) når de framstår i det små og hverdagslige f.eks.). Så her har jeg underveis i skrivinga (og i etterkant) vurdert hva som ville skje om jeg tok ned de drøye elementene. Men kommet til at det er – i dette tilfellet – nettopp disse elementene som utgjør novellen, dvs. i kontrast til avslutningen, naturligvis, hvor novellens «egentlige» poeng framstår i en «less is more»-følsomhet. (Nå går jeg farlig langt i å analysere min egen skrift, forsiktig nå, forsiktig … Si ikke mer! (Less is more!)). Pastisjen er jo overdrevet til de grader, de klassiske heltehistoriene fra det imperiale Afrika a la Haggard og Burroughs er jo på langt nær så fæle å lese som disse. Og poenget mitt er vel mindre å henge meg opp i historien, enn det er å vise hvordan en konstruert versjon av historien kan fungere som virkelighetsflukt eller som en forvridd form for innfrielse av lengsel. (Hei, si ikke mer, Bjarne, si ikke mer!) Altså: Jeg prøver å komme innpå noe som jeg ser røre seg i min egen tid, og som på sitt verste & mest innkapslede kan bli noe jævlig usympatisk.
Jeg tror jeg skrev denne novellen delvis fordi jeg selv er mye av en romantiker, som kan drømme meg bort til «eksotiske» steder? Så vil jeg drepe det iboende monsteret som kanskje kan ligge i dette, markere en grense mot den «utbyttingen» og/eller «perverteringen» av lengslene som kan finne sted i et moderne, sterilt samfunn? (Hvor mye av dette er en indre svakhet, hvor mye er tidsåndens og kapitalkreftenes uutholdelige lettsinndighet? Her er stoff til romaner!)
Oi da, har jeg sagt nok, eller hva? Nå skriver jeg snart et helt essay her, ha!
Veldig kul novella. Men er nok enig i at den ikke passer helt inn i duften av en drøm. Liksom litt annen stil og tone over denne her.
Takk, kult du likte den. Og absolutt enig i at den ikke ville passet inn i … som duften …, selv om den ble skrevet i en raptus som inngikk i skapelsen til den samlinga. Sant å si passer den vel knapt inn noe sted, men like fullt synes jeg den har noe for seg, slik at den kan deles her – frittstående og for seg selv, et enslig, motbydelig lite håpløst skrik av en novelle.
Sikkert sterk språklig kost for mange i dagens virkelighet dette. Skjønner at den kan få enkelte forlagskonsulenter til å sette nypeteen i halsen, men jeg likte den godt. Spenning, høyt temp og en vedvarende følelse av at noe i handlingen er feil… Og det viste det seg jo også at det var.
Takk, veldig gøy at du likte novellen og du setter ord på det jeg søkteå oppnå. Jeg var heldig med mine forlagskonsulenter, ikke minst i forlaget som har gått for et par-tre av bøkene mine, og med min redaktør. Her var det fullstendig riktig å ta denne novellen ut av novellesamlinga, selv om den står seg i en annen setting, som her på nettsida.
Jeg er enig. Veldig godt forklart at man hele tiden satt med en følelse av at noe her var feil. Det kjente jeg også på.