Luke 7: Sprekker i synsfeltet, fingre som griper (novelle)

Et hull i gjerdet. Rikard stikker fingeren inn. Pirker, trykker mot den løse gipsen som mot et åpent sår.

– Forsiktig, sier Sigrid. – Kantene kan være skarpe.

Rikard trekker fingeren kjapt ut. Det lille hullet kom overraskende på voktersken; hans kjappe reaksjon sørger for at han slipper med irettesettelsen? Hun gir ham ikke noen anmerkning?

– Vi må passe bedre på, kjære Rikard, sier Sigrid. – Se, Tomas og Anette bygger by i sandkassa. Bli med bort, da vel!

Rikard snur seg, ser tilbake over gårdsplassen. Tomas og Anette graver og klapper med de små plastspadene sine. Gunvor og Hedda gir fart til Helmer i huska. Resten av ungene flokker seg rundt leke-Robert, som kiler dem under armene etter tur.

Den eneste som er alene, er Rikard. Han vet at Sigrid teller sekundene. Femåringen speider mot gjerdet på den andre siden. Løfter hodet mot den klare himmelen, hvor måker og gjess flakser forbi. Ser han ikke enda et hull – et mye større et – i den blå flaten der? Høyt oppe under sola? Fargetonen skiller seg ut fra 3D-grafikken, det ser han tydelig hver gang en fugl stryker over.

Rikard går over til Tomas og Anette, setter seg i sanda. Griper en spade som ligger der.

– Så gøy vi har det! sier Sigrid.

Rikard ønsker han kunne røske henne ut av hodet sitt.

 

Anette bygger høyt. Sandbygningen hennes rager over resten av den vesle byen, som Tomas arrangerer med lave landsbyhus. Det er Tomas’ variant som stemmer overens med 3D-grafikken som omkranser barnehagen.

Plutselig får Rikard en innskytelse. Han hever hånda og slenger plastspaden inn i Anettes høyblokk. Sandspruten står ut, de øverste etasjene tipper og faller, trekker de nederste med seg i en fullstendig kollaps.

Sigrid reagerer kontant:

– Rikard! Hva er det du gjør?

Rikard svarer ikke med det samme, vil reise seg opp og gå, men vet at det ikke er lurt.

Anette sier ingenting, begynner forfra igjen med å bygge den firkantede høyblokka. Tomas kjører plastbilen mellom husene og later som ingenting er hendt.

– Si unnskyld! sier Sigrid.

Rikard nøler, begynner å reise seg opp. Undertrykker en trang til å le og peke på ruinen han har forårsaket.

– Si unnskyld! gjentar Sigrid. – Du vil vel ikke at Anette skal bli lei seg?

Rikard bøyer seg fram, gir Anette en klem.

– Unnskyld, sier han.

– Det går bra, sier Anette og fortsetter å bygge. Høyblokka er snart like høy som før.

– Bra, sier Sigrid. – Nå var du snill. Sånn skal det gjøres, Rikard.

Han tar opp plastspaden, graver fram noe av den våteste sanden i hjørnet av kassa, hjelper Anette med å forsterke fundamentet i bygningsmassen. Innbiller seg at Sigrid gliser tvers gjennom kroppen hans.

 

Barna sitter på ergonomiske stoler rundt lunsjbordene. Leke-Robert går fra den ene til den andre, setter fram rykende ferske matretter til hver og en. Rikard får lasagne med hvit kjøttdeig, en av hans favoritter. Han pirker i pastaflakene med gaffelen, men spiser ikke. Det lukter like godt av smeltet ost, tomater og kunstig fuglekjøtt som alltid, det er bare det at … han har ikke matlyst.

– Hva er det? spør Sigrid. – Du pleier da alltid være klar for lasagne, kjære Rikard?

Rikard svarer ikke. Kutter av et lite kvadrat med gaffelen, holder matbiten opp mot munnen. Stritter imot, åpner munnen og stapper kvadratet inn.

– Sånn ja, sier Sigrid. – Er det ikke godt?

Femåringen tygger langsomt, gjør seg klar til å svelge. Får det ikke til, prøver en gang til, hoster og spytter ut på tallerkenen.

Lille Helmer ser opp på ham fra andre siden av bordet. Tomas og Anette fortsetter å spise som om ingenting har hendt.

– Uff da, er du syk? spør Sigrid. – Dette er sannelig ikke likt deg, kjære gutt.

Nei, han er ikke hva de voksne mener med «syk». Sigrid ville i så fall vite det allerede, hun blir fortløpende orientert om helsetilstanden hans gjennom nanodataene i klærne hans. Rikard er ikke dummere enn at han har fått med seg såpass.

Dette ubehaget er annerledes …

Mamma kommer inn på tråden.

– Rikard, kjære deg, hva er det som skjer med deg? Er du ikke sulten i dag?

Rikard forsøker å smile.

– Hei, mamma, sier han.

– Sigrid forteller meg at du er urolig, og ikke vil leke normalt, smiler mamma. – Du oppfører deg asosialt. Jeg tror det må være noe som plager deg, kjære gutt?

Rikard svarer ikke.

– Sigrid anbefaler en sterkere dose nevrokalier, fortsetter mamma.

Rikard hører at hun trommer med fingrene på kontorpulten foran seg. Ler litt nervøst.

– Jeg vet ikke, Rikard, jeg er så gammeldags. Tror du ikke du kan ordne opp i dette selv, uten at vi må øke doseringen? Du er fortsatt så ung …

Mamma blir fjern i stemmen, så setter hun med ett i å le. Litt for høyt og skjærende til at sønnen kjenner seg beroliget. Det er slik hun blir når hun får tilført nevrokalier selv, når nevrokoblingene hennes blir stimulert via maxinettet. Rikard er ikke dummere enn at han har fått med seg såpass.

 

Leke-Robert holder ham i en av de lange armene sine, løfter ham opp og ned, høyere og høyere for hver gang. Rikard later som han ler like hjertelig som Hedda og Gilbert og de andre.

– Ja, haha, nå har vi det gøy! sier Sigrid.

Sola skinner, tre gjess og ei myrsnipe flyr over den 3D-grafiske himmelen. Den ene gåsa sneier nesten taket på et av landsbyhusene før den blir borte mellom pipene. Høyt oppe på veggen skiller fargetonen seg ut. Rikard kaster stjålne blikk, dirigerer leke-Robert til å slynge ham nærmere.

Nå ser han tydelig gipsen som et nakent sår i veggen. Det gaper vidt, dypt.

Kan han komme helt nær? Se gjennom, helt til den andre siden av veggen? Korridoren mellom ventehallene bør ligge cirka der, tenker Rikard. Hele verden der ute henger sammen.

Rikard begynner å le på ordentlig.

– Hei, så artig! roper han. Dunker hjelmen mot leke-Roberts sterke hånd av metall.

– Kjempestas! sier Sigrid.

– Gøy! hviner Rikard.

Han griper med fingrene mot hullet i veggen. Flyr som fuglene. Ler

og ler

og ler og ler.

 

Opprinnelig publisert i boka … som duften av en drøm … (Orkana 2020)

Illustrert av Thore Hansen.