Forfatteren Øyvind K. Myhre går gjennom en del fantasifortellinger fra «fantazinet» Gandalf, og publiserer de omarbeidede versjonene i Nye Nova. 

Dette er den andre av disse novellene vi legger ut. Liksom den første, «Kong Xiluhan og opprøreren Angat Miilok», er den hentet fra Gandalf nr. 2 1973. Myhre bokdebuterte året etter, og har markert seg som en av landets mest framstående SF- og fantasiforfattere.

 

Red.

 

Drømmen om Amragh

Det hviskes ei fortelling i de røykfylte kneipene i Thraa, Ilarnek og Kadatheron. De brunbarkete sjømennene som har kjempet mot pirater på den forræderske elva Ai skuler betenkt ned i seidlene sine når de hører den. Ørkenens menn, som har krysset sandslettene like til Ulthar og Nir og kommet levende tilbake, slår Hasturs tegn når de hører den og går tause bort. Det er fortellinga om Amragh, den evige byen.

Ingen veit hvem som bygde den, for utallige tidsaldere sia, eller hvor. I mørk og hemmelig viten må de ha overgått endog Sarnaths innbyggere, da denne dømte byen sto høgest i makt. Men Amraghs herskere bygde ingen riker, slik Sarnaths konger gjorde; de bygde sin by og lot alt annet forfalle. De bygde i marmor og gull, og i metaller som ingen nå kjenner navn på. De reiste sine skinnende tårn stadig høgere mot himmelen, og stadig videre ut over markene. De kjente ingen guder uten byen, og den tilba de slik andre folk tilber sine stammefedre og sine største guder. De laget metalldemoner som kunne bære dem fra en kant av byen til en annen på noen øyeblikk, og som oppfylte deres minste ønsker og behov. De bygde demoner som bragte dem mat og drikke, som leget deres sjukdommer og som fødte deres barn.

Og i andre byer og på slettene mellom byene drømte menneskene om Amragh.  Mange søkte seg til denne strålende byen, for ryet om prakt og rikdom talte tydelig til hjertene, og stemmene til fedrenes guder kunne knapt høres.

Men Herren Hastur skuet ned på Amragh og fant at hans langmodighet hadde vart lenge nok. Han sendte profeter som bød folket og herskerne vende om fra sitt overmot og finne tilbake til sine sanne guder. Men profetene ble ledd ut. Da de ikke ville tie, sendte folket demoner som drepte profetene og begravde dem blant stein og torner. Tre ganger sendte Herren Hastur profeter til Amragh, og tre ganger ble profetene begravd blant stein og torner, for folket og herskerne ville ikke vende om. 

Da kastet Herren Hastur sin forbannelse over byen og fjernet den fra Jordas overflate. For Han kunne se at folket var blitt som sine egne demoner.

Men folk i byene og på slettene mellom byene drømmer ennå om Amragh. Av og til kan vegfarende se den, helst i ørkenen eller på de golde høgslettene, under de kalde stjernene og den store stillheten. Da svever Amragh som en glitrende drøm i det fjerne, og de som ser den fylles av lengselens vanvidd, slik at de ikke kan hvile før de vandrer i Amraghs gater. 

Mange har søkt Amragh, og flere drømmer om å finne byen. Det sies at de som søker lenge nok, de finner Amragh. Men gatene er tomme for mennesker, og bare metalldemonene farer ulende mellom de blinkende lysene og de gylne buegangene. De hviskende pustene som stryker gjennom gatene er menneskenes gjenferd. Og gjenferdene får heller aldri fred, for byen har fortært deres sjeler. Den som kommer til Amragh blir snart et slikt gjenferd, og hans sjel fortæres av byen og blir en del av dens glitrende, umenneskelige skjønnhet.

Men det sies også at etter tolv tusen år skal Amragh senkes ned til Jorda igjen. Da skal dens makt være umåtelig mye større enn mens levende mennesker befolket den. Den skal oppsluke alle mindre byer og alt land mellom de mindre byene. Den skal fortære menneskesjelene og vokse ut over hele verden som et mareritt av umenneskelig prakt. Til sist skal den dekke alle land med sine bueganger, sine spir og sine hylende metalldemoner, og ingen menneskestemmer skal høres mer – bare pust gjennom gatene fra milliarder av gjenferd som savner sine sjeler.

Slik er Hasturs dom over Amragh, og over menneskene i Thraa, Ilarnek og Kadatheron, og alle  mennesker som ennå ikke har renset sine hjerter for drømmen om Amragh. Og av de tolv årtusenene er det nå gått elleve og mye av det tolvte, og menneskene har ennå ikke renset sine hjerter for drømmen om Amragh. Men i de røykfylte kneipene nede ved elva Ai gjennom Thraa, Ilarnek og Kadatheron rister gamle sjømenn på hodet når de hører denne fortellinga, for de trur ikke at menneskene noen gang vil oppgi drømmen om Amragh.