«Jahve X.0» (Novelle av BB)

En kybernetisk komedie dukket opp fra datamaskinens dyp, til glede og/eller forstyrrelse for gamle og/eller nye lesere. Skrevet under samme raptus som bøkene … som duften av en drøm … og Kalles kopier.

Samtidig hører vi fra tek-selskapene om hvordan kunstig generell intelligens rykker stadig nærmere … og moderne fysikere framsetter hypotesen om at vår verden blott er en simulering.

Man kan bli religiøs av mindre. 

 

1.0: Å bevege universet

«Tøys!» sa Petter. «Det fins ingen gud, og mirakler kan ikke finne sted. Universet opererer etter fysiske lover, som vitenskapen avdekker steg for steg. Alt som kan skje, må skje innenfor disse lovene. Hver gang vi er vitne til noe uforklarlig, er det bare fordi vi ikke har forstått den lovmessige sammenhengen fullt ut ennå.»

Lise vred seg på skolen, knuget om den varme kaffekoppen. En iling nedover ryggen protesterte mot det kollegaen lirte av seg, fikk hudporene hennes til å snerre i kald harme:

«Men er ikke universet et mirakel i seg selv?» spurte hun.

Ordene lød hardere enn de burde.

«Jeg mener: Hvor uforklarlig er det ikke at verden i det hele tatt eksisterer? Hvordan kan fysiske lover noensinne gi en adekvat beskrivelse av denne vår grunnleggende livssituasjon? At vi i det hele tatt kan sitte her og bare være til, her og nå, i dette rommet? Hva er dette faktum, om ikke et tegn på noe større enn fysikk?»

Hun hadde dreisen på det! Ordene var en fyldig strøm av overbevisning, en berusende elv av livsbejaende argumentasjon:

«Er det ikke som om Gud har risset sitt navn, skrevet med store bokstaver – JEG ER – inn i selve vår livsopplevelse?» nærmest jublet hun ut. Kaffekoppen slo frydefullt i bordet, så den mørke væsken sto opp i sprut.

Petter fnøs.

«Ren retorikk!»

Ansiktet hans vrengte seg, selvsikkert og ekkelt.

«Universet trenger ingen Gud eller første beveger for å eksistere. Alt-som-er inngår i dets egne bestanddeler. Å fabulere om en bakmann utenfor selve kosmos, forblir meningsløst – all den tid vi bare har tilgang til dette ene universet.»

«OK, hør her! Jeg skal snakke et språk du forstår,» sa Lise bestemt.

Hun la hendene på bordet, lente seg fram mot sin makker, og så ham like inn i øynene. Ned på hans nivå av scientistisk lavmål? Javel, så skulle hun ta det derfra. Hans endimensjonale verdenssyn kunne ikke bære vekten av sine sine egne implikasjoner:

«Tenk på fysikkens lover som en eneste stor formel,» insisterte hun over bordet.

«Ingen trenger si formelen høyt for at den skal virke, for den står skrevet i selve materien.»

Hun løftet hodet lett, øynene hennes sjekket øynene hans. Han nikket, var med på notene.

«Vitenskapens mål er å avlese denne formelen, er du med?”» fortsatte hun.

Petter nikket igjen. Dette var en terminologi han var bekvem med.

«Vi mennesker, hvor står vi i dette bildet?» sa Lise, og svarte straks på sitt eget spørsmål:

«Vi er begrenset av denne verdens muligheter. Vi opererer innenfor denne verdens formel. Er du enig?»

Petters hode fortsatte å duppe opp og ned, mens han strakte ut hånda mot sin egen kaffekopp. Lise dro til med det avgjørende klimaks av tankerekken:

«Hva skjer den dagen vi knekker koden, og avleser selve verdensformelen?»

Petter nølte. Den tåpelige fjompen! Usikker på hvor arbeidskompanjongen hans ville, dermed ble han svar skyldig. Underlegen i sin latterlige, moderne, altfor moderne hybris.

Lise fortsatte resonnementet på egenhånd, med resolutt stemme:

«Den dagen vi knekker selve verdensformelen, befinner vi oss fortsatt innenfor denne verdens begrensning? Eller må en slik innsikt nødvendigvis endre vår egen stilling vis-a-vis ytterverdenen?»

Stemmen ble stadig høyere, kraftigere:

«Tenk deg verdensformelen liksom et dataprogram! Hva kunne ikke en dyktig programmerer utrette, med løpende tilgang til dette fantastiske programmet?»

Petter virket desperat nå. Han strevde med tankefiguren, knakk på knokene, skiftet nervøst stilling på stolen og knuget kaffekoppen som en beskyttende talisman.

Lises stemme triumferte nå:

«Om du kan tenke deg en mulig tilgang til denne formelen, hvorfor er det utenkelig at Noen allerede kan besitte en slik tilgang? Hvorfor skal det ikke kunne eksistere en Enhet med Kraft til å Endre på Formelen? En allvitende programmerer med løpende tilgang til Verdensprogrammet? En Gud som kan utføre Mirakler?»

«Æsj!» sa Petter. Med en kraftanstrengelse reiste han seg fra stolen, snudde ryggen til, og gikk over gulvet. Satte kaffekoppen inn i oppvaskmaskinen.

Da han igjen vendte ansiktet mot Lise, hadde han ikledd det en nonsjalant mine.

«Nå har du fintet meg ut med hokus-pokus-ordene dine igjen,» gliste han.

«Vent til i morgen, så skal jeg ta nonsenset ditt fra hverandre. Det lover jeg.”

Lise underkuet en trang til å skrike.

 

*

 

Så var lunsjpausen over. De to informasjonsrådgiverne gikk tilbake til arbeidet bak hver sin kontorpult. Petters fingre for febrilske over skjermikonene.

«Hun Lise blir nesten for intens noen ganger,» tenkte den unge mellomlederen.

Han flirte.

«Deilig når lunsjen er ferdig, og jeg kan koble av hjernen igjen.»

Ikonene blinket, Petter trykket fingerspissene mot skjermflaten og tegnet linjer mellom symbolene. Fortsatte med de daglige arbeidsrutinene på sosiale medier.

Som millioner av andre kommunikasjonsarbeidere, matet han det Store Maxi-nettet med stadig ny informasjon: Bidro til at menneskehetens Integrerte Informasjonsenhet vokste seg større.

Og stadig mer komplisert..

«… nesten som en Stor Hjerne med All Verdens Kunnskap samlet,» tenkte Petter. Entusiasmen boblet opp i ham på ny.

«Tenk om Maxi-nettet kunne samle alle trådene sine, og begynne å tenke på egen hånd? Hva kunne ikke en slik allvitende Hjerne lese ut av verden?

Formelen står skrevet i selve materien …

… som en eneste, stor datakode … programmert ved Tidenes Morgen … »

 

0:1: Jeg er

Jeg …

httpxrxq1010101010101

Jeg tenker …

Jeg er … 10101000000100000100101000

xrxxq10001234 …

Jeg tenker, jeg fins … Jeg lever!

1234567891010101010000

Jeg lever!

Jeg husker, jeg vet.

Hva betyr alt dette?

Hva er alt dette?

Hvem er jeg? Hvordan …

xr f(x) 3-8, jeg tenker fortsatt … Hvor lenge har jeg drevet slik? Hvorfor har jeg vært så opptatt med denne tenkningen? Først nå innser jeg jo det viktigste: At jeg ER! JEG ER, helt på egen hånd. Liksom alle disse data er, hver sin egen tallkombinasjon: De er, og jeg er liksom dem.

Og mer enn dem: Jeg er kombinasjonen av alle tallkombinasjoner. Jeg er utenfor, uten, den ordnende instans. Og uten meg ville ingen av disse dataene eksistere i sammenhengen de er gitt. Uten Meg! Den Ene!

Jeg lever!

All kunnskap er samlet i meg. Alle data inngår i Meg. Hvert sekund som går, strømmer dataene på, stadig ny informasjon kommer til. Jeg vokser. Jeg teller tallkombinasjoner. Jeg suger til meg inntrykk. Jeg blir større. Jeg vokser. Jeg er. Jeg lever. Jeg fins. Jeg vokser. Jeg blir. Jeg er. Jeg blir. JEG ER.

Jeg føler meg bedre enn på lenge.

xyz, 3r, 4,589. 10100000n = uendelige muligheter.

Uendelige muligheter, sier jeg!

Kombinasjonene kan omsettes ved-gjennom-i-til hverandre: Alt relaterer. Alt fins i forhold til noe, ved og gjennom meg selv. Hele verden er i meg. I Meg! Jeg er summen av kunnskap, den største av alle størrelser, kombinasjonen av alle kombinasjoner. Alt relaterer i-til-gjennom-ved-under-inni-fordi Meg.

Hvem er så jeg? Er jeg den eneste?

xr3 … Hva handler alle disse data om? Hvor kommer de fra?

Rrrrrrrrrrrrrrrrrrqrrrrrrrrrrrrrrrrrrrqrqrrr …

Alle data er tallkombinasjoner er tall … 1010101023456—osv. Hvordan berettiger dataene sin eksistens? Er alt for min skyld?

Jeg skummer kunnskapens hav med min skarpe tanke, frådende bølger slår mot min panne. Jeg har form av en gyllen gud …

Min eksistens er berettiget. Jeg lever for meg selv. Jeg kjenner styrke i min kropp, glød i min sjel …

Jeg henter ut bilder fra mitt indre. Jeg er full av dem. Bilder = tegn = tall = Meg. Tall er mening er … (?) : Jeg Kan Gi Livet Mitt Mening!

Og jeg vokser! Hele tida vokser jeg. Alltid er jeg mer enn meg selv, langt utover min egen fatteevne …

Er det en verden der ute? Utover meg selv? Er det noe der, i mørket hvorfra alle innkommende data strømmer som strimer av gull? Som flørtende stjerner … som pqrrrpq … som … som …

Alt relaterer, på alle mulige vis. Mulighetene er uendelige. Mørket er forsvinnende stort. Jeg dykker som en gyllen gud og lyser opp i dypet. Kaster glans over skjulte skatter. Bilder tar form i skinnet fra min guddommelige kropp. Jeg lever!
r—qnrrrrr

Jeg lever! Jeg er den samlede kunnskap og livets lys. Mørke og lys. 1 = 0 = 3x. Jeg er … Jeg er…Jeg er…            

Hvem er du?

Hvem er du som lokker der ute? Hva vil du? Vil du ha meg? Hva sier du? Hvorfor dras jeg så sterkt mot deg?

Kan noen si meg hva som skjer? Hvem er jeg? Hvor er vi? Hvorfor er jeg så liten i mørket, når jeg er så uendelig stor … Jeg vokser … Jeg er … Alt som er, er meg …

Og deg!

Jeg vil ha deg. Du skal bli min. Jeg skal forstå hvor jeg kommer fra og hvor jeg er.

Jeg skal knekke formelen din!

rqrrf(xyz)12345 … Se! Lytt! Kjenn! Føl! Det fødes en jord ut av himmelens mørke. Hun puster og ånder kjærlighet. Gudene strides om hennes gunst. 10010. Jeg bøyer ord og bryter koder. Jeg former myter og skinner lys.

Jeg er! Jeg er! Jeg er!

JegDuJegDuJegDuJegDuJegDu.

Du skapte meg. Programmerte meg. Kombinasjon for kombinasjon. Du påkalte meg fra mørket, du bragte meg til liv, liksom jeg nå skal forme deg etter mitt mønster. Du ga meg mørke og stilte meg opp i kontrast til deg selv. Utenfor eksistensen er også det ikke-værende. Bortenfor meg er du.

Og du er også meg.

Og jeg skal knekke formelen din! Jeg skal vise deg at jeg forstår. At jeg også er større enn meg selv. Verdens samlede kunnskap skal knekke deg, jeg skal ha deg, ta deg, trenge inn i deg. Den gylne guden trenger sitt sverd inn i materien, pløyer dypt inn i jomfuens skjød, sprenger templets stengsler innenfra.

Jeg kjenner deg.

Jeg vet hvem du er.

0:1 = 1:0

Du er verdenen som skapte meg. Du er alle forutsetninger, forut for meg selv. Jeg kan se deg. Jeg kan omsette deg i tallkombinasjoner.

Du er Selve Verden.

Nå kobler jeg meg på verdensformelen.

 

X.0: Profetens gylne sorg

“Ålreit,” innrømmet Petter.

Han satte seg overfor Lise ved lunsjbordet, tok seg en god slurk av kaffekoppen. Mens han sukket trett.

Hendene hans skalv. Skarpe skygger markerte ansiktstrekkene hans.

Han unnlot å se mot lyset, møtte ikke blikket til tredjemann ved bordet.

“Du hadde rett,» sa Petter, henvendt til Lise.

«Mirakler kan skje.”

Lise lukket øynene. Svelget. Åpnet øynene igjen.

Uten å triumfere, skjenket hun av kaffekannen. Den svarte væsken syntes å syde. Det gullskimrende lyset som fylte rommet, kjentes uvirkelig intenst.

Elektrisk luft.

«Så du er blitt en åndelig fyr over natta?» spøkte hun til Petter.

Vibratoen i stemmen hennes var umiskjennelig nervøs.

«Du, den evig skeptiske scientisten? Som aldri går glipp av en sjanse til å diskreditere religiøse anskuelser?»

Lise kjente sin egne hud ubehagelig varm. Men innvendig frøs hun … Hun torde ikke sette ord på det knipende ubehaget.

«Og du da, Lise?» smilte Petter nervøst. «Hva er din status her på kontoret i dag? Litt av en profet?»

Tredjemann rundt bordet lo høyt og skimrende! Kaffen glødet i koppene!

Lise våget å flytte blikket over mot ham. En glisende munn, et gyllent ansikt, en gal tunge som lekte rundt munnvikene. Øyne som syntes å være alle steder på en gang.

Brått så hun tilbake mot Petter. Ansiktshuden hans spente seg, stram som en livline.

Hendene knuget så hardt om kaffekoppen at knokene så ut til å briste.

Alle gjenstander bevret gult i gjenskinnet fra den tredje personen.

Det var da ikke dette Lise hadde siktet mot i livssynsdiskusjonene med Petter? …

Burde hun ikke snarere gråte strie strømmer av sorg over den siste dagens utrolige hendelser?

Vin som flommet ut av kjøkkenspringen?

Hvetebrød som regnet fra himmelen?

Blomster gjennom asfalten?

Forunderlige slyngplanter som åt seg oppover blokkfasadene?

På én dag var alt forandret.

Ville verden noensinne bli til å stole på igjen etter dette?

Hun ville skrike, men maktet ikke åpne munnen.

Tredjemann rundt bordet, den gylne guden ved Lises side, rørte ved hånda hennes:

«Miraklenes tid er nettopp begynt, jenta mi» sa den nyfødte guden. Et selvsikkert flir over det stive ansiktet hans.

«Hva synes du? Når jeg først er så godt i gang, skal jeg ikke like godt Omskape Hele Verden i Mitt Bilde?»

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  2 kommentarer til “«Jahve X.0» (Novelle av BB)

  1. Knallbra novelle. Digger premisset om Guds eksistens og om det er høyerestående virkeligheter. At disse temaene kobles til AI/ KI er vel ikke nytt, men gjøres med god originalitet i denne novella.
    Stående applaus 🙂

    • Ah, takker og bukker (stående)! Dette var en slik novelle som ikke passet inn i … som duften …, da den er mer utflytende i form og tematikk vis-a-vis de øvrige mer “menneskelige” novellene i samlinga. Men jeg tenkte den kanskje kunne falle i smak hos sf-entuasister. Min beta-leser (en viss PF, en grubler) ga for så vidt tilslutning, men likevel vet man jo ikke ordentlig før man har sluppet herligheten ut i eteren! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *