Jeg våkner på tregolvet i leiligheten mens jeg knuger et ravsmykke i høyrehånda. Spasmene river i meg, det tar ei evighet før jeg klarer å få kontroll over kroppen. Til slutt kommer jeg meg ut av fosterstillingen, krampene jager gjennom meg og det er like før mørket senker seg igjen. Høyresida av hofta, den som har ligget mot gulvet, er rød og sår. Det er flere hull på den svarte genseren og olabuksa mi har tydelige slitemerker. Skjelvingene må ha vært voldsomme. Begge knærne mine er vonde, det er som om noen har slått dem med et balltre. Hodet er fylt av frykt, eller etterdønningene av frykt …
Buksa er full av både det ene og det andre.
Jeg kryper ut på badet og får av meg klærne. Klarer å bikke meg over i badekaret og skrur på vannet. Varmt, deilig vann. Når jeg er sikker på at den verste dritten er skyllet vekk, setter jeg i proppen og lar karet fylles opp, Sakte kryper varmen inn i kroppen, musklene slapper av og blir myke. Det svir litt i noen av skrubbsårene og knærne verker, men det ignorerer jeg.
Når smertene svinner, begynner tankene å male. Hvordan havnet jeg på golvet, og hva er det jeg frykter? Hukommelsen er motstridig og tåkete. Det siste jeg husker er lyden av kneskålene mine som traff tregolvet. Hvilket tregolv? Hvor? Jeg er i Krakow, så mye husker jeg. Etter hvert begynner ting å dukke frem fra dypet av hukommelsen.
Ravsmykket, alt begynte med ravsmykket.
Ravsmykket var det eneste som skilte seg ut på bordet. Resten var slikt skrot man alltid fant på slike markeder. Smykket bestod av en dråpeformet og mørk ravsten, omviklet av sølvtråd i et spiralmønster. Øverst var det ei lita løkke, kanskje ment som et anheng. Det hele på størrelse med en tommelfingernegl. Det var ikke smykket i seg selv som fascinerte, men det som befant seg inne i ravtåren. En liten mørk prikk, i kveldslyset var det vanskelig å se detaljene, men det så mest ut som et lite insekt. Insekter interesserte meg pent lite, men noe ved denne lille mørke flekken gjorde meg nysgjerrig. Jeg prøvde å se detaljer, men lyset var for dårlig. En slags skarabé, var det eneste jeg kunne gjette. Jeg kjøpte den uten å prute, prisen var latterlig lav. Det virket nesten som om selgeren bare ville bli kvitt smykket. Jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg kunne unngå å bli mistenksom.
På vei tilbake til leiligheten begynte jeg å føle aversjon mot smykket, en aversjon som gikk over til redsel jo nærmere hjem jeg kom. Idet jeg kom inn døra, tok panikken overhånd, og jeg rev smykket ut av posen for å kaste det ut vinduet. Det ble mørkt, det siste jeg husker er lyden av knærne mine som traff tregolvet.
Hvorfor reagerer jeg slik på et smykke? Smykket, hvorfor er det fremdeles i hånda mi? Kasta jeg det ikke? Hva er det med smykket? Hvordan kan man frykte et smykke? Jeg velter meg ut av badekaret så vannet plasker veggimellom. Jeg løper fra lysbryter til lysbryter, slår på alt lys i oppholdsrommet. Bare den beste lupa mi er bra nok. Jeg skjelver nesten ukontrollert, jeg må lukke øya og puste dypt flere ganger før jeg klarer å roe meg. Til slutt kan jeg studere det nærmere. Metalltråden er nok ikke sølv, slik jeg først trodde, den er for hard og stiv. Jeg ser på selve steinen og lar fingrene gli over den, noe føles ikke som det bør. Jeg finner frem en liten diamantkutter og setter den forsiktig mot et hjørne på baksiden av smykket. Jeg prøver, men klarer ikke å lage et merke. Definitivt ikke rav.
Til slutt fokuserer jeg på skapningen i steinen. En alminnelig utseende skarabé uten noen spesielle kjennetegn, men noe stemmer ikke. Jeg føler en underlig blanding av fascinasjon og kvalme. Plutselig ser jeg det åpenbare. Tolv bein, jeg er ingen ekspert på insekter, men jeg vet at det er galt. Beina er merkelige. Jeg tar utgangspunkt i det høyre, fremre beinet og prøver å følge det, men finner det vanskelig. Beina er viklet sammen på en måte som leder meg rundt og rundt uten å komme hverken til en ende eller tilbake til mål. Uansett hvilket bein jeg begynner med, blir jeg fanget i en evigvarende loop jeg ikke finner veien ut av. Det gir jo ingen mening. Jeg sitter hele kvelden og mye av natta, men oppdager ikke noe annet som skiller seg ut. Når jeg til slutt legger meg, sover jeg urolig. Jeg står tidlig opp og tar meg knapt tid til å kle på meg før jeg farer ut. Jeg er nærmest i svime, men klarer likevel å finne tilbake til markedet i Kazimierz.
Boden jeg handla i er tom.
Jeg spør mannen som står ved sidebordet om han vet hvem som sto der i går. Mannen trekker oppgitt på skuldrene. Han snakker sakte og overdrevent tydelig.
“Ingen, bordet har ikke blitt brukt siden eieren druknet seg.”
Han vil ikke møte blikket mitt, trekker seg unna. Ingen av de andre selgerne ser mot meg heller.
«Hør her, kan du slutte å plage oss? Forsvinn, ellers ringer vi politiet.»
Jeg kan protestere, jeg kan nekte eller jeg kan rase, jeg kjøpte tross alt smykket i går. Ordene deres gir ingen mening. Jeg stirrer på det tomme bordet, jeg husker nøyaktig hvor smykket lå. Det var plassert nøyaktig midt på, alle de andre gjenstandene lå mer ut mot kantene nærmest som en ramme rundt smykket. Bordet var nyvasket og uten et støvkorn. Ikke i dag, støv har samlet seg på overflaten og en fugl har gjort sitt fornødne midt på der smykket lå. Fugledritten er godt inntørket. Intet gir mening. Men, jeg var der i går! Jeg kjøpte jo smykket i går! Nei! Nei! Hvorfor måtte akkurat jeg kjøpe det forbannede smykket? Kroppen min skjelver, sinnet koker. Skal jeg slå og slå til de slutter å lyve, eller skal jeg skrike i redsel, eller skal jeg drukne meg selv i vistula? Smykket, det forbannede smykket må vekk, jeg må vekk. Jeg løper tilbake til leiligheten. Jeg løper som om Fanden var bak meg, men frykter at jeg snarere løper mot ham. Mennesker hopper til side og stirrer på meg. Jeg tar meg ikke engang tid til å lukke døra eller ta av meg skoa. Jeg river til meg smykket med høyre hånd, mens jeg åpner et vindu med venstre. Jeg skal til å kaste smykket ut av vinduet når alt blir svart igjen.
Jeg våkner på tregolvet i leiligheten mens jeg knuger et ravsmykke i høyrehånda. Spasmene river i meg, det tar en evighet før jeg klarer å få kontroll over kroppen.
Illustrasjonsbilde: Elisabeth R. Sommerseth