Fredag 17. februar klokka 20 inviterer forfatter Bjarne Benjaminsen, Orkana forlag og magasinet Nye NOVA til boklansering på Bokkaféen Jaap von Huismanns minne, Hjelmsgate 3, Oslo.
Boka som lanseres er Kalles kopier, en langnovelle i kyberpønk-sjangeren.
Nye NOVA bringer et utdrag fra boka, det trettende av i alt 27 kapitler. Kapittelet kan fungere som en novelle i egen rett. God fornøyelse!
13
En gang tidligere har Kalle fått kuttet næringsinntaket sitt …
Den gangen, han husker det godt: Nylig ferdig på ungdomsskolen, fullt og helt tilknyttet Maxibrands personalpolise. Framtida var hans, Kalles: Maxinettets erobrer, den største kybersvømmeren av dem alle.
Kontakten med Liss og Tore var brutt for snart ett år siden. Kalle satt til daglig i svevestolen, tilknyttet nevrokali-materen. Beina var begynt å visne under ham.
«Du er død!» skrek direktøren. «Ferdig! Kaputt. Utgangstut!»
Kalle ristet i hele kroppen av forurettet sinne. Hvem trodde denne direktøren at han var? Innbilte han seg at Kalle var dronen hans? Som kunne kommanderes til å oppgi sine mest personlige beveggrunner uten å mukke?
«Tore og Liss har vært mine beste venner hele livet,» begynte han. «Jeg har rett til å …»
«NEI!» hylte digi-direktøren. «Det er nettopp det du ikke har! Du har ingen rett overhodet! Du er tilknyttet Maxibrand nå!»
På Kalles netthinne lyste arbeidskontrakten opp, ikonet for TROFASTHET sto ut i overtydelig 3D-fasong.
«TROFASTHET, Markussen! TROFASTHET!» hylte direktøren. «Vet du hva det betyr? Fatter du viktigheten av TROFASTHET hos våre medarbeidere? TROFASTHET ligger til grunn for hele personalpolisen vår!»
Naturligvis kunne Kalle lese hvor sentralt ikonet for TROFASTHET var i arbeidskontrakten. Standardfilen var ikke til å ta feil av.
Han hadde bare ikke blitt konfrontert med de fulle konsekvensene av prinsippet før.
«Under ett år inn i fast ansettelse, og så bryter du tilliten vår,», freste direktøren. «Med vitende og vilje har du oppsøkt en av konkurrentens personaltjenere. Du har satt hele samarbeidet vårt på spill, Markussen. Hvordan kan vi stole på deg igjen?»
Av en eller annen grunn hadde Kalle regnet med at digi-sporene hans ville gå under radaren på Maxibrand Multinasjonale. Han var jo selv en av selskapets følere i maxinettet, for Guds skyld. Skulle ikke han ha et forsprang på selskapets informasjonsflyt?
Nei, slik var det ikke, og han burde selvsagt ha innsett det. Alt han foretok seg på maxinettet, kunne spores tilbake til maskinvaren hans. Og maskinvaren var tilknyttet Maxibrand døgnet rundt. Gjennom svevestolen og dens funksjoner for nevral in- og output, delte Kalle praktisk talt organismen sin med selskapet.
«Du har ingen fri-ID lenger, Markussen,», spyttet svevehodet ut. «’Kjappis’ Kokokaba og alle de andre nettpersonaene dine er historie. Ditt maxi-liv inngår i Maxibrand nå, fullt og helt. Du er Maxibrands aktiva nå, fatter du?»
Kalle hadde vært overmodig.
Han hadde forsøkt å oppklare hva som hadde skjedd med Tore og Liss – Liss! – etter Tores gigantiske megatabbe i ’51. Om det ikke var for hans egen arbeidsgiver, ville han funnet ut av det, også. Personaltjeneren han fant hos Malthus hadde villig delt informasjon mot noen enkle hyperkoblinger.
Digi-direktørens dampende virtuelle hode sank ned i kyberrommet, kom i øyehøyde med Kalle. Øynene snurret rundt som to tromler, det var tydelig at programmet bearbeidet informasjon.
«Nei, vi oppgir deg ikke helt ennå,», snerret den tørre, ekle munnen. «Vi har bruk for deg, du får leve.»
Men jeg slipper ikke unna uten en lærepenge, skjønte Kalle.
Næringsinntaket ble avbrutt med det samme.