av Tore Gnomen Bareksten
En serie med krigsforbrytelser, monstre og romantikk
De fleste sør-koreanske serier er på 12 episoder. Denne har flere sesonger. Netflix har lagt ut to, men det ville ikke overraske meg om det kom en tredje.
I første episode må japanerne forlate et militært forskningssenter i kinesisk Mandsjuria. Store mengder døde forsøkspersoner stables i hauger, mens de som fremdeles er i live skytes. Til slutt heller man bensin over og sletter alle spor. Forskningen skal nå flyttes til et tryggere sted, nærmere bestemt det militære Ongseong-sykehuset i Gyeongseong i okkuperte Joseon, eller det vi i dag kaller Seoul, hovedstaden i Sør-Korea.
Denne delen av serien er nok inspirert av de historiske forsøkene japanske Chemical Warfare Division Unit 731 gjorde i Pingfang-distriktet i Mandsjuria. Divisjonen disponerte 150 bygninger hvor de gjorde forsøk for å finne ut hvordan pest, kolera, antrax, tyfus og tuberkolose kunne brukes i krigen. Man forsket også på hvor mye kulde et menneske kunne overleve og hvor mye trykk som skulle til før øynene spratt ut av skallen. Forsøkspersonene var både koreanenere og krigsfanger, kvinner og menn, barn og voksne. Etter krigen ble mange av forskerne overlatt til amerikanske myndigheter, som lot dem slippe straff mot å overlevere nyttige forskningsresultater.
Men de japanske krigsforbrytelsene som er mest kjent i Korea, er nok hvordan mellom 50 000 og 200 000 jenter og kvinner ble brukt som comfort women/sexslaver i japanske militærleirer, noe som tas opp i andre sør-koreanske serier.
Tilbake til denne serien. I Mandsjuria fant man en parasitt, najin, som kan ta over hjernen til mennesker og forlenge livene deres, men som samtidig gir dem en sterk appetitt etter hjerne – som suges ut gjennom det ene øyet. Ved bruk av andre medisiner i tillegg kan man skape monstre som øker sin kroppsmasse drastisk, skaper nye fangarmer og gir monsteret evnen til å reparere egne fysiske skader. General Kato i serien håper monsterforskningen både kan skape soldater som overlever store skader og monstre som kan slåss mot de allierte.
Hovedpersonen i The Gyeongseong Creature (Gyeongseong Keuricheo) er likevel en av byens rikeste koreanere, som driver en pantelånerbutikk. Jang Tae-sang er lite interessert i hjemmefrontens aktiviteter mot de 800 000 japanerne i okkuperte Joseon/Korea, men blir tilkalt til byens japanske militære leder. Lederens elskerinne er forsvunnet, og hovedpersonen får jobben med å finne henne. Hvis ikke vil alt han eier bli tatt fra ham. Han ansetter to profesjonelle todogun/personfinnere, en far og en datter. De oppdager at elskerinnen er en av forsøkspersonene på sykehuset. og for å redde henne trenger de hjemmefrontens hjelp. Og hovedpersonen blir selvsagt forelsket i datteren, Yoon Chae-ok. Som i mange andre koreanske serier får vi eksotiske romantiske høydepunkt: Hovedpersonene står to meter fra hverandre og stirrer forfjamset på den andre mens det spilles romantisk musikk. Det er investert mye penger i å bygge opp en modell av Seoul fra 40-årene.
Dette er den mest voldelige koreanske serien jeg har sett. Monsteret slakter både politiske fanger og soldater i kjent splatterstil. Og hjemmefronten bomber dreper nesten like mange. Så her er det nok av blod og avrevne kroppsdeler, for de som digger dette.
Dette er en serie som med sin blanding av skrekk, zombier, motstandskamp, gale vitenskapsmenn, seriemord, politietterforskning og romantikk merkelig nok ga meg vibber til mine to besøk i the Globe, det gjenreiste teateret til William Shakespeare. Aristoteles slo som kjent fast at et teaterstykke skulle foregå på ett sted i løpet av en sammenhengende tidsperiode, og være enten komedie eller tragedie. Shakespeare ga faen i dette. Hans skuespill inneholder både komedie og tragedie, vold, sex og heroiske taler. For å tjene penger måtte stykkene inneholde noe for alle i det varierte publikumet. De fattige hadde ståplasser foran scenen. De rike leide sitteplasser hvor de kunne spise eller ta imot besøk av prostituerte i egne avlukker. Mine kolleger valgte sitteplasser og slet med å høre hva som ble sagt, mens jeg begge gangene foretrakk å stå foran scenen.
Tilbake til serien, så slutter sesong 1 med monster på flukt, forelskede i kamp mot store mengder skurker, massedrap, og frigjøringen av Korea.
Sesong 2 foregår mer enn 70 år senere, i vår egen tid – hvor noen av skurkene og heltene fra sesong 1 har holdt seg unge og fått superkrefter ved hjelp av den kriminelle forskningen, men med ulike bivirkninger. Det er nå bygd et biologisk forskningssenter, Jeonseung Biotech, over det gamle sykehuset – og forsøkene fortsetter. Monstrene er blitt flere. Forsøkspersonene like mange. De japanske krigsforbryterne fra andre verdenskrig har ikke fått noen rettferdig straff. Det samme gjaldt i virkelighetens verden flere tyske forskere i konsentrasjonsleirer og psykiatriske sykehus. Psykiatriske pasienter skulle være til nytte for nasjonen, og ble på flere sykehus utsatt for blant annet opphold i isvann for å se hvor lenge man kunne overleve i kulde utenfor Stalingrad eller gravitasjonsforsøk for å forstå hvordan kroppen reagerte på hastigheten i jetflyene Luftwaffe jobbet med, men heldigvis ikke rakk å masseprodusere. Etter krigen ble det kamp blant de allierte om disse krigsforbryterne, for man higet etter kunnskapen fra både japanske og tyske forskere til forskning på biologisk krigføring, egne jetfly og romfart. I USA ble denne operasjonen kalt Operation Paperclip og skaffet blant annet NASA selveste Werner von Braun, som ble viktig for USAs månelanding.
I sesong 2 er en parasitt-modifisert utgave av personfinner Yoon Chae-ok fremdeles i live. Mange anmeldere sammenligner henne i denne sesongen med Wonder Woman eller en kvinnelig Deadpool på grunn av hennes superraske kampferdigheter og evne til å overleve store skader. Hun lever alene og utøver i hemmelighet sitt gamle yrke. Men kommer i politiets søkelys etter at det dukker opp flere lik med hjernen sugd ut gjennom det ene øyet. Politiet i Seoul er under press for å finne denne seriemorderen. Yoon Chae-ok forsøker å også å finne ham for å bevise sin uskyld. Og de som driver de biologiske forsøkene er selvsagt redde for at aktiviteten til seriemorderen skal avsløre deres kriminelle virksomhet. De sender ut bander med genetisk modifiserte leiemordere, kalt kurokos. Dessuten dukker det opp en person med hukommelsestap, som minner mistenkelig om mester Jang.
For å forklare hva som foregår i sesong 2, gir episode 5 oss et tilbakeblikk til handlingene i sesong 1. Sesong 2 inneholder flere masseslagsmål hvor folk med monsterevner må beseire 10 til 15 fiender av gangen i kjent orientalsk action-stil. Sesongen er mer fokusert på hevn og romantikk enn den første. Og vi blir bedre kjent med en av de vakreste og mest hjerteløse hevngjerrige kvinnelige skurkene jeg noensinne har sett på film, som selvsagt er ute etter Yoon Chae-ok.
Sesongen har likevel en såpass åpen slutt, hvor medisinfirmaets grusomme planer for Korea antydes, at jeg tipper det kommer en tredje sesong med sør-koreansk sjangermiks i Shakespeare-stil. Forfatteren av serien Kang Eun-kyung sier ihvertfall følgende: “The Gyeongseong Creature is not just about the historical pain of a particular time but about the pervasive fascism that has existed throughout history and still lingers today. The story explores how violence and power subjugate the weak, how sacrifices are falsely justified for the ‘greater good,’ and how the normalization of such sacrifices can turn anyone into a monster.”