Luke 12: “Italo Calvinos Hvis en reisende en vinternatt”

Følgende novelle/omtale (kombinert) bygger på

Italo Calvino:Hvis en reisende en vinternatt, Aschehoug 1985, 238 sider

 

Du leser Italo Calvinos Hvis en reisende en vinternatt. Det er sent, dagen har gått med til å vekselvis traske og forflytte seg ved hjelp av offentlig transport til, fra og rundt omkring sentrum av byen, mens du nå og da entrer et antikvariat, en bokhandel eller, ved ett tilfelle, en bestemt liten kafe hvor du gjerne nyter ferske aviser og boller. Disse besøkene inntreffer liksom rent tilfeldig på din ikke forut fastlagte vei (du er hva man kaller, dersom et eget ord skulle være påkrevd, som for å legitimere eller nærmest unnskylde din fremferd, en flanør), men samtidig (når man i etterkant analyserer dagens begivenheter) – inngikk ikke stoppestedene også i ditt forsett helt fra du gikk ut døren om morgenen?

Slik har altså timene sprunget, om ikke fra deg, så sannelig i fykende fart utenfor din kontroll, frem mot kveld. Det uroer deg ikke at du i farta har glemt både tannlegetimen og å ringe din mor, for du har innfridd hva solens pirrende stråler utfordret til gjennom persiennen, vinduet og gardinen da den grytidlig vekket deg til ny dag med nye steg ut i det svevende ukjente. Italo Calvinos fyrverkeri av en eksperimentroman er nå i din besittelse, antikvaren smilte bifallende da han overrakte deg den, og du leser med flammende forventninger, ekstatisk opphauset, vel å merke trygt forankret hjemme i din egen leilighet.

Kanskje lener du deg tilbake i en myk lenestol, kanskje leser du på sengen, i sofaen, i hengekøyen, på siden, på magen, på balkongen, men i alle tilfelle er du av typen som liker å ha det lunt og behagelig omkring deg mens du leser. Du suger opp i deg ikke bare handlingen, ikke bare ordenes klang og intonasjonens melodi, nei, ikke bare den fremfusende rytmen, metaforenes selvoverskridelse og syntaksens skjulte åndsliv, men hele den selsomme stemningen som ligger i akkurat dette møtet – mellom denne bestemte Leseren og denne unike Boken i Leserens hender, mellom spesifikt subjekt og verbalt sammensurium, som hører just dette øyeblikket, dette tidløse utsnittet av tiden, til. Du er en Leser som vet å verdsette den gode gjerning i lesestunden, en Leser som ikke er fremmed for det evige infinitiv alltid flyktig til stede i presens.

Hva slags bok er det du liker? En roman som straks gir deg følelsen av å tilhøre et hele, som uten betenkning sier det som det er, at du inngår i samme univers som ditt ytre skjell? Eller en fortelling hvor begynnelsen biter seg selv i halen, hvor begivenhetsforløpet utstudert lar deg ane en forløsning, en slutt som løser deg opp i lesningens akt? Eller kanskje en bok som styrer unna å være for påståelig med hensyn til spørsmålet om egen identitet, som kler handlingens partitur i et gjennomskinnelig slør, liksom skummet fløte avvikende legger seg på tungespissen? Du vet at du kommer til å besøke kaféen med de ferske trykksakene og bakevarene – hvor de for øvrig også selger kaffe med fløtekrem – allerede i morgen. Tidligere i dag, nettopp ved denne kaféen, fattet den usedvanlige Kvinnen, hun som du rett som det er har delt kulturbilaget med, påfallende interesse for Italo Calvinos Hvis en reisende en vinternatt. Kvinnen er Leserinne, liksom du er Leser, hun sitter stadig fordypet i romaner – polske, franske, kimmeriske, kimriske, keltiske – og bøkenes indre verden formelig sprudler utover ansiktet hennes, som om nese, øyne, munn og kinnben var geysirer av ubestemmelige hensikter. Du vil gjerne komme nærmere henne, inn i denne verden av intens innlevelse og ubesværede ansiktsuttrykk. (Og tro nå ikke, Leserinne, om du nå omtales i tredje person, at din andre person er skjøvet under teppet, at du er forvist til en indirekte eksistens kun tilkjennegitt via Leseren. Mer, langt mer, er i gjære for deg, så lett glipper du ikke mellom papirarkene!).

Jasså, leser du Calvino? spurte hun, ganske uten blygsel. Og du: Javisst, jeg kan ikke tenke meg en bedre forfatter å ha ved min side når Italia eksploderer, når Storbritannia brenner, når verden går under. Så hun igjen: Nå skal du høre noe underlig. Jeg begynte på den boken du sitter med, Hvis en reisende.., i går kveld, men vil du tro meg om jeg sier at jeg ikke kom lenger enn til andre kapittel? Ikke fordi boken ikke evnet å fenge, nei, tvert om, det var nettopp en slik roman som jeg liker – den lar deg ane en usikker mening fra første stund, men gjennom sitt sanselige, ubeskjedne nærvær holder den enhver avklaring på avstand, som i en drøm eller en gåte i speilet. Jeg gikk altså inn på kjøkkenet for å sette over kaffen, og da jeg vendte tilbake til gyngestolen, var boken vekk! Tro meg på min oldemors hemmelige kakeoppskrift! Så sant mitt navn er Ludmilla, noe slikt har aldri skjedd før, ærlig talt ga det meg en støkk. Mitt hjem, mitt stødige anker i en knivkvass og omskiftelig verden, ikke lenger et trygt oppbevaringssted for bøker av mine kjæreste forfattere!

Hvilke ord kunne du tilby til trøst i en sådan stund? Hun avviste dine forsøk på å låne henne boken,  verket var allerede avsatt til henne på biblioteket – men i morgen skal du gjøre nye tilnærmelser, tenker du. Til tross for gårsdagens mystiske hendelse ved gyngestolen, ser du ikke for deg at ditt eksemplar av Hvis en reisende… skulle være utrygg hos henne. Skulle to mystiske hendelser inntreffe med samme boktittel i samme gyngestol, og på få dager attpåtil? Det ville være for utrolig. Hva Leserinnen angår, er hun stamkunde og til å stole på, både i matveien og (som sagt) når det gjelder å dele på avisenes kulturbilag.

Men hva er dette? På side 23 stopper handlingen. Bare blanke sider frem til side 32, og derfra, fra side 32 og utover, virker slett ingenting kjent fra boken du nettopp satt og leste. Personer med helt andre navn har overtatt, her er ingen forbindelse til historien slik du har fulgt den frem til nå. En fabrikasjonsfeil! innser du med gru. Det er få ting som gjør deg mer fortvilet enn når du, etter å ha lagt deg godt til rette på divanen, på hemsen, på leiet av halm, innser at du er blitt offer for noe så uskyldig bedrøvelig, men like fullt nådeløst ubønnhørlig, kort sagt noe så forstyrrende simpelt, som en beklagelig feil fra forlagets eller trykkeriets side. Du er hjelpeløs uten de forsvunne sidene, og blar febrilsk i boken. Det aller første arket, det før tittelbladet, satt tidligere klistret til omslaget, men kommer nå løs og stirrer opp på deg, gjengjeldende ditt anklagende blikk. Allerførstesiden er ikke (som du kanskje hadde ventet deg) tom, ei heller (som du vel helst hadde regnet med) kun preget av forlagets (hva enten klassiske smakfulle eller moderne smakløse) emblem. Med letthånd er skrevet i umiskjennelig kulepenn: ”På denne høstmørke dag, det lir mot kveld og uviss natt, til Ludmilla, kulturbilagenes dronning”.

Du måper, du gaper, du rister på hodet for å kaste forvirringen av deg.

Det ringer på døren.

 

Bjarne Benjaminsen

Opprinnelig publisert i Gateavisa 187

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags: