– Hogg av meg hodet! hylte han.
– Hvorfor akkurat hodet? ropte jeg tilbake. – Hva er så spesielt med det?
– Det er topplokket mitt! skrek han, rødglødende i det stygge fjeset. – Det holder hjernen min på plass. Du må hogge det av, og sette hjernen min fri!
– Din fjott! svarte jeg med besluttsom stemme. Jeg viftet med pekefingeren foran nesa hans, mens jeg gjorde ham oppmerksom på bristen i resonnementet:
– Hva hjelper det om hodet er skilt fra kroppen? Hjernen befinner seg jo innenfor kraniets begrensning like fullt.
Han fikk et fjetret uttrykk i ansiktet, som om han drøyde med å prosessere informasjonen.
– Tosken! la jeg til, for å unngå en pinlig taushet.
– Jeg gir faen i teoriene dine! brølte han plutselig. Han stampet i bakken, prustet som en dampmaskin, ristet løs på hodet som var det en oppvaskbøtte.
– Her, sa jeg og skrudde toppetasjen hans av. – Er du fornøyd nå? Føler du deg fri?
Det forskrudde ansiktet så lettere forvirret ut.
Jeg satte metallskallen fra meg på hoggestabben. Så lett var det.
Slik forlot jeg ham. Kroppen lå tiltaksløs tilbake på jorden. Føttene mine sprang av gårde med meg som villstyrige antiloper.
Bjarne Benjaminsen
Hehe, kult
Jeg fikk assosiasjoner til Robo Cop 2, der antagonisten tar ut hjernen sin for å sette den inn i en robot-kropp.
Kjære Bjarne: Eksemplarisk flash fiction. Og så dialogen, det der fikser du uovertruffent.
Haha, denne ga en god start på dagen!
Takk, kjære folkens, setter pris på dette fra dere gode lesere & kolleger!