Kjøttdansen

Svulstige lår velter frem og strammer kjolen snart i den ene, snart den andre retningen. Gitaren hogger rytmer ut i lufta. Trompeten slipper løs en morderisk solo. De fettede nevene kleber til hendene dine, du trekkes hit og dit. Lyset blender deg. Eller er det røyk i øynene? Du kan ikke tørke vannet vekk, du er fanget i dansen.

Et grynt får deg til å heve hodet. Purketrynet ser på deg og slikker seg om truten. Tunga kryper inn det ene neseboret og etterlater seg et slibrig spor av spytt, som renner i en langsom, seig strøm ned på skuldra di. Hun smiler og avdekker skarpe hjørnetenner. Du slår blikket ned. Gjentatte rapp fra trompeten går som elektriske støt gjennom ryggen. Lyn skjærer lokalet i biter. Du presses inn i et berg av fett.

Dressen er blitt smusset og krøllete. Hullete bak, også?

Så tar pianoet over soloen, raske løp og skarpe, små toner av is som hagler mot pannebrasken. Utmattelse, besvimelse. Du åpner øynene igjen, vet ikke hvor lenge du har vært borte. Gitaren hakker enda løs. Røyken ligger tett i rommet. Verden er hard og myk om hverandre.

Du henger enda fast til kjøttklumpen. Nevene er begynt å bli kalde og følelsesløse.

”Smil, min kjære,” hører du, bevisstheten er i ferd med å glippe fra deg. En stank av råtten ånde.

”Smil, da, unge mann!” kommer det fra et sted bak deg. Latter.

”Smil, gamle ørn!”

”Smil, unge dame!”

”Smil, kjære vene!”

”Smil, vesle barn!”

Klirring i glass. Trompeten skyter fart igjen. Purka farer rundt og rundt med deg. Hun ler høylydt og hånlig, vet hvilket spill som foregår. Du blir svimmel og vil kaste opp.

Musikerne gyver på med en løs og ledig melodi. Gjestene synger med:

”Vi skåler og skråler, vi danser i ring. Om livet var over, vi skjønte ingenting.”

Og igjen:

”Vi skåler og skråler, vi danser i ring. Om livet var over…”

Bevisstløs. Flere minutter. Våkner like kvalm. Klirringen er mye voldsommere nå, en kakofoni av alkoholholdig ulyd.

Du anstrenger deg en siste gang og ser purka inn i det skjeløyde blikket.

”Dressen er blitt krøllete,” sier du. ”Festen er over for min del.”

Hun ler så kinnene disser.

”Du lever bare nå,” sier hun. ”Musikken spiller for din skyld. Tror du at du kan slippe unna med en viljesakt?”

Festen er arrangert, tenker du. Dette er den eneste dansen jeg får oppleve.

Kjøttdansen.

Forlat oss vår skyld …

I det samme knekker hun fingrene dine.

 

Bjarne Benjaminsen

 

Første gang publisert på baksida av Klassekampen 28. juli 2018

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  4 kommentarer til “Kjøttdansen

    • Forfatteren er varsom med å avsløre for meget, men forsikrer om at jeg i dette livet er glad i både griser og lubne mennesker (hvorav jeg selv tilhører i hvert fall siste kategori). Men novellen blir jo bare enda eklere om man tenker i bane av misogyni, da er man kanskje på sporet av tekstens gru. Så jeg sier ikke mer!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *