Novelle om en tidsreise: “En liten, men viktig detalj”

”Du hører hjemme i fortiden.”

Hun fører deg vennlig, men bestemt gjennom korridoren. Uniformen kleber til rumpeballene hennes, som spretter i synet på deg etter tur.

Du kjenner pusten gå fortere.

Hun snur seg brått. Et stikk av smerte utsletter tankene dine. Du faller til gulvet mens det brenner i musklene. Det renner spytt ut av munnen, nesa og øynene. En uniformsstøvel løfter haka di opp, og du ser inn i et profesjonelt hensynsløst ansikt. Bare et lett hånflir om leppene avslører en menneskelig tilstedeværelse bak den interesseløse kvinneformen.

Hun senker den hanskekledde hånden. Det er som det fremdeles står gnister av de blå fingertuppene.

”Den slags skal vi ikke ha noe av her. To minutters tålmodighet, og så er du fri til å følge dine lyster resten av livet.”

Sinnet kjemper med smerten i kroppen din. Skjelvende og med hatefullt blikk stavrer du deg på beina. Du lar armene falle slapt ned langs siden og trekker pusten dypt.

Hun snur seg igjen, går videre. Du lukker øynene og følger etter. De uniformerte rumpeballene hopper fremdeles opp og ned på netthinnen.

Dere stanser foran ei dør. Hun stikker en slank, blå finger inn i et lite avleserhull på veggen, og døra deler seg i to. Så er dere inne i maskinrommet. Små pingviner i frakk piler omkring. Det blinker i kontrollamper, rødt, gult, blått – og datasystemer kobler seg til assistenthjerner i tur og orden ettersom de fugleliknende teknotjenerne inntar sine plasser på små seter langs veggene, i trapper og på gallerier.

Du er spent fast til et kaldt hjul med stramme remmer om armer og bein. Klærne dine ligger i en bylt på gulvet.

Vitenskapsmennene sitter med lukkede øyne. Dataimpulser går gjennom mennesker og maskin, rundt og rundt.

Hjulet snurrer fortere og fortere. Verden svinner foran øynene dine. Du ser etter den veldreide kvinneformen og får et siste glimt. Hånfliret er der ennå.

 

Om tid og tidsreiser (utdrag)

– Fra det populærvitenskapelige nettskriftet Octavia

(…) Teoriene omkring tid og tidsreiser var med andre ord mange og forvirrede. Særlig professor Dilthaussers spekulasjoner forledet en stor andel av forskerstanden til å konkludere med at tidsreiser rett og slett ikke kunne være mulig. Her hadde vi et klassisk eksempel på en feilslutning fra det subjektive til det objektive, en sammenblanding av paradoksene som møter den menneskelige bevissthet, som tross alt er begrenset nettopp i tid, med hva som objektivt lar seg gjøre, hvordan selve virkeligheten er bygget opp. Hvor sentralt tidsbegrepet er for vår orientering i verden fremgår tydelig av at denne vitenskapelige blindgate i tidsreisespørsmålet vedvarte i tre hundre år (!) etter at Eisenstein burde ha gjort klart forskjellen mellom subjektiv og objektiv realitet en gang for alle. Det er pussig å tenke på at for bare 20 år siden var dette fremdeles et kontroversielt spørsmål i grunnforskningen.

(…)

Altman og Miltwassers teori var dermed bekreftet. Det fins bare én tidsakse, og den lar seg ikke forandre ved at romlige enheter ”hopper” frem eller tilbake langs aksen. Om f.eks. en mann sendes tilbake fra det tjuetredje århundre til steinalderen (slik praksisen innen UEW er overfor uforbederlige forbrytere, såkalt ”tidseksil”), ja, da har denne personen alltid vært til stede i steinalderen. Dette faktum forandrer ikke historiens gang, fordi det alltid har vært en del av historien. Så enkelt er det.

UEWs Legale Etikkråd (LE) ga nettopp dette som underlag for forsvarligheten av tidseksil. Om en notorisk forbryter sendes tilbake til fortiden, er ikke dette å utsette fortidens mennesker for potensielle forbryterske handlinger, da jo forbryteren uansett alltid har vært til stede på tiden vedkommende ender opp i (altså steinalderen, i disse tilfellene).

Professor Miltwasser har protestert mot denne argumentasjonen. Ifølge professoren gjør LE her den samme kardinalfeilen – å forveksle subjektiv med objektiv realitet – som var vanlig selv blant fremstående tidsforskere for få tiår siden, bare denne gangen ”med omvendt fortegn”, så å si. (…) Professor Altman har derimot uttrykt støtte til LE, med begrunnelsen at det er uholdbart å la subjektiv realitet overstyre objektiv realitet. Altman har gått langt i å antyde at Miltwasser ikke lenger er den vitenskapskvinnen hun var, og at hennes lefling med subjektivismen vitner om en karakter uten fasthet til å godta konsekvensene av egne oppdagelser.

(…)

Professor Yokisawas påpekning er fremdeles et subjektivt paradoks. Hvorfor gir ingen av de tidsreisende seg til kjenne når de reiser tilbake i tid? Hvorfor er ikke en eneste tidsreisende dokumentert i noe historisk kildemateriale? Og ikke minst: Hvorfor har ingen tidsreisende så langt vendt tilbake fra sin ferd? Dette er et paradoks, men, og det bør vi huske, ikke et objektivt paradoks. Denne viktige detaljen kan ingen vitenskapskvinne tillate seg å se bort fra etter Altman og Miltwasser, uansett hvilke etiske slutninger man måtte trekke (…)

 

Verden dreier rundt en siste gang, og omgivelsene samler seg i en fysisk virkelighet. Du er i en annen tid, en tid hvor slike som deg hører hjemme. Den tergende kjølige kvinnestemmen leker seg inni hodet ditt: ”Den slags skal vi ikke ha noe av her.” Du slikker deg om munnen.

Så faller du. Langt under deg brer et fantastisk skue seg utover. Et landskap av fjell og daler, sydende vulkaner og klare innsjøer. Farger, sterkere og mer livlige enn noe du har sett. Det er ikke som i den virtuelle virkeligheten, dette liksom sitrer av en skjønnhet du ikke kan beskrive. Et syn for guder, tenker du.

Ikke for pingviner i frakk, tenker du. En siste skadefro tanke før den nye virkeligheten overmanner deg og du lar deg selv oppløse.

Ditt tidligere liv er glemt. Den vrikkende uniformen ute av bevisstheten. I et kort utsnitt av tiden lever du som en ny mann.

Fri.

Mens du faller fortere og fortere mot jorden.

En reise i tid, ikke i sted. Og tidsmaskinrommet var lokalisert i sekshundredeogåttifjerde etasje, bestemt ut fra den en gang “objektivt” naturgitte planetoverflaten. En liten, men viktig detalj.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  3 kommentarer til “Novelle om en tidsreise: “En liten, men viktig detalj”

  1. Veldig god novelle med et overbevisende sluttpoeng. Likte godt bruken av sekundærtekst med det fiktive utdraget fra nettidsskriftet Octavia, med de like fiktive teoriene til Altman og Miltwasser. Fornøyelig og overbevisende. Ellers gøy at den er skrevet i 2. person! Det passet godt her og gav novellen en ekstra nærhet. Ellers kan det være et problem også med gode SF-tekster at de blir for distanserte. Så ikke her. BRA!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *