
Ved en høytidelig overrekkelse på den årlige minne-middagen for Johannes H. Berg (1956-2004) avholdt på Chinatown, Majorstuen i Oslo onsdag 13. september ble nettstedet Nye NOVA tildelt årets Minnepris 2023.
«Et godt spørsmål, et svært godt spørsmål, Hu-Hu. Men vi kunne se noen av dem. Vi hadde det vi kalte mikroskoper og ultramikroskoper, som vi satte foran øynene våre og så gjennom, slik at tingene virket større enn de var, og mange ting kunne vi ikke engang se i mikroskopene.» Her kan du lese 4. del av Jack Londons kortroman!
Køens sneglen sig op mod grotten fik ham til at bide neglene ned til kødet. Hvis smertende fingerspidser ikke huskede ham på, hvad han ikke var og ikke kunne, fyldtes hans tanker af forestillinger om at tabe, ikke nå frem, hvad så end årsagen måtte blive: At Maskinen holdt op med at fungere, at han døde, blev syg, brækkede et ben, at han på den ene eller anden måde mistede sin plads i køen.
Guttene var overveldet av fryd ved synet av skuffelsens tårer hos den gamle. Ubemerket byttet Hu-Hu det tomme skallet ut med en nykokt krabbe. Det hvite kjøttet ga fra seg ei sky av velluktende damp. Gamlingen merket lukta og så forbløffet ned for seg. I ett nå skiftet sinnsstemningen hans fra sorg til fryd.
«Mørket klemte mot ruta – liksom sultent. Vinduet var et gapende hull i virkeligheten, et tomrom … Av og til fikk gnistregnet fra de strømførende kablene mørkblå, fantastiske skikkelser til å danse uhyggelig på snøen utenfor. Men jeg satt trygt, med fem millimeter glass mellom meg og – tomheten …» Uhyggelig novelle av Norges fremste skrekk-mester.
Jack London (1876-1916) skrev flere verk innen de fantastiske sjangrene: En håndfull noveller, samt romanen Before Adam (1906; på norsk som Før Adam), dystopien The Iron Heel (1907; på norsk som Jernhælen), og kortromanen «The Scarlet Plague» (utgitt som selvstendig bok 1915). Den er en av de tidligste eksemplene på fortellinger der menneskeheten nesten blir utryddet – av en fryktelig pest.
Det hele startet for lenge siden, og når folk fra Syrillia snakker om lenge siden, så betyr det gjerne nesten den tida det tar for en planet å utvikle seg til sitt maksimale potensial. Den gangen var Hectus nettopp ferdig med kokonglivet i læringsdrivhuset, og ble satt inn som aspirant på Jorden-prosjektet, men likevel med ansvar for natur og miljø i prosjektboblen. Han var med da planter og dyr ble fordelt og omgivelsene ble tilrettelagt for de såkalte «menneskene».
Thelx så ut som om han ikke skjønte hva Iianea mente før han plutselig smilte. «Å, du mener overlevelsesutstyret? Nei da, ingenting å bekymre seg for der. Så lenge dere greier å skrive brukbare skaderapporter, reklamerer jeg bare på det. – Her kommer det siste avsnittet i Patrik Sahlstrøms føljetong.