«Den røde pest», av Jack London, del 2 av 11

Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.

Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.

Guttene var overveldet av fryd ved synet av skuffelsens tårer hos den gamle. Ubemerket byttet Hu-Hu det tomme skallet ut med en nykokt krabbe. Det hvite kjøttet ga fra seg ei sky av velluktende damp. Gamlingen merket lukta og så forbløffet ned for seg. I ett nå skiftet sinnsstemningen hans fra sorg til fryd. Han snufset og mumlet og nynnet nesten av glede idet han begynte å spise. Guttene tok ikke særlig notis av det, for dette var et vanlig skuespill. Heller ikke la de merke til utbrudd og ord som ikke betydde noe som helst for dem – som for eksempel da han smattet med leppene og mumlet: «Majones! Tenk på det – majones! Og det er seksti år siden den siste ble laget! To generasjoner og ikke så mye som lukta av den! I de dagene ble det servert til krabbe i hver eneste restaurant!»

Da han ikke klarte å spise mer, sukket han, tørket hendene på de nakne leggene og stirret ut over havet. Roen som kommer av en mett mage fikk ham til å trekke fram gamle minner.

«Tenk på det! Jeg har sett det kry av mennesker på denne stranda, på en godværsdag. Og det var ingen bjørner her til å ete dem opp heller. Og rett oppe på klippen der var en stor restaurant der du kunne få nesten hva som helst. Fire millioner mennesker bodde det i San Francisco da. Og nå er det ikke mer enn førti i hele byen eller landet. Og her ute ved kysten var det alltid mange skip, på vei inn mot Golden Gate eller på vei ut. Og luftskip og flymaskiner. De kunne gå over tre hundre kilometer i timen – postkontraktene med New York og San Francisco Limited fastsatte det som et minimum. Det var en fyr, en franskmann, jeg husker ikke hva han heter, som klarte fem hundre, men det var for risikabelt, alt for risikabelt for konservative mennesker. Men han var på rett spor, og han ville ha klart det hvis det ikke hadde vært for den store pesten. Da jeg var gutt levde det mennesker som husket de første flyene, og jeg opplevde å se de siste, og det var for seksti år siden.»

Den gamle mannen skravlet videre, uenset av guttene, som for lengst hadde vent seg til skravlingen hans, og hvis vokabular dessuten manglet flesteparten av ordene han brukte. Det var tydelig at i disse usammenhengende enetalene falt språket hans tilbake til en bedre grammatikk og et nøyaktigere ordvalg. Men når han snakket direkte med guttene falt han for det meste inn i deres grove og forenklete form.

«Men det var ikke mange krabber her da,» fortsatte den gamle mannen. «De var fisket bort, og de var en stor delikatesse. Sesongen varte dessuten bare en måned. Og nå kan man få krabber hele året. Tenk på det – å fange alle de krabbene man vil, når som helst du vil, her ute på kysten ved Klippen!»

Et plutselig oppstyr blant geitene fikk guttene til å springe opp. Hundene rundt bålet sprang ut for å slutte seg til sin snerrende felle som voktet geitene, mens geitene selv flyktet bort til sine menneskelige beskyttere. Et halvt dusin skikkelser, magre og grå, gled omkring mellom sanddynene eller snerret mot hundene. Edwin skjøt en pil som ikke nådde fram. Men Hareleppe, utstyrt med ei slynge lik den David bar mot Goliat, slengte en stein som plystret gjennom lufta, falt midt mellom ulvene og fikk dem til å snike seg bort i det mørke dypet mellom eukalyptustrærne.

Guttene lo og la seg ned igjen i sanden, mens Beste sukket ettertenksomt. Han hadde spist for mye, og med hendene foldet over magen gjenopptok han ordflommen.

«De flytende systemene svinner som skum.» Han mumlet noe som åpenbart var et sitat. Det var det – skum, og flytende. Alt menneskets strev på denne planeten var bare skum. Vi temte de nyttige dyra, ryddet landet for de ville vekstene. Så ble vi borte, og livets evige flom rullet tilbake og feide alt vårt verk til side – graset og skogen trengte inn over åkrene, rovdyra herjet blant husdyra, og nå er det ulver på Klippekysten.» Tanken lot til å forferde ham. «Hvor fire millioner mennesker myldret omkring, flakker de ville ulvene om i dag – og våre lenders ville avkom, med forhistoriske våpen, verger seg så godt de kan mot angripernes hoggtenner. Tenk på det! Og alt sammen på grunn av Skarlagenspesten – »

Uttrykket hadde fanget Hareleppes oppmerksomhet.

«Det sier’n alltid,» sa han til Edwin. «Hva er ‘skarlagen’?»

«’Lønnenes skarlagen kan røre meg som lyden av signalhorn i det fjerne’,» siterte den gamle mannen.

«Det er rødt,» svarte Edwin. «Og du veit det ikke fordi du kommer fra sjaffør-stammen. Dem har aldri visst no som helst, non av dem. Skarlagen er rødt.»

«Rødt er rått,» gryntet Hareleppe. «Voffer kaller’u det da for skarlagen?»

«Beste, voffer sier’u alltid så my som ingen skjønner?» spurte han. «Skarlagen ække no, men rødt er rødt. Voffer sier’u ikke rødt?»

«Rødt er ikke det riktige ordet,» var svaret. «Pesten var skarlagen. Hele ansiktet og kroppen ble skarlagensfarget på en time. Skulle ikke jeg vite det? Så jeg ikke nok av det? Og jeg sier at det var skarlangen fordi – nåvel, fordi det var skarlagen. Det er ikke noe annet ord for det.»

«Rødt er godt nok for meg,» mumlet Hareleppe påståelig. «Far sier rødt, og han sku vite det. Han sier at alle samma døde av Den Røde Død.»

«Faren din er en vanlig simpel fyr, sønn av en vanlig simpel fyr,» svarte Beste irritert. «Jeg vet opprinnelsen til sjåførene. Bestefaren din var en sjåfør, tjener, uten utdannelse. Han arbeidet for andre. Men din bestemor var av en god familie, skjønt barna liknet ikke mye på henne. Jeg husker godt da jeg møtte dem, på fiske i Temescal-sjøen.»

«Hva er utdannelse?» spurte Edwin.

«Å kalle rødt for skarlagen,» hånte Hareleppe, og vendte tilbake til angrepet på Beste. «Faren min sier, og han har det fra faren sin før han strøyk med, at kona di var fra Santa Rosa, og hun var iaffall ikke noe spesielt. Han sa hu var ekspeditrise, skjønt jeg veit ikke hva ei ekspeditrise er for no. Si meg det du, Edwin.»

Men Edwin ristet på hodet til tegn på at han ikke visste det.

«Det er sant at hun var ekspeditrise,» medga Beste. «Men hun var ei god kvinne, og din mor var hennes datter. Kvinner var svært sjeldne i dagene etter pesten. Hun var den eneste jeg kunne finne, selv om hun var en ekspeditrise. Men det er ikke pent å snakke slik om sine foreldre – »

«Far sier at kona til den første sjafføren var ei dame – »

«Hva er ei dame?» innskjøt Hu-Hu.

«Ei dame er squawen til en sjaffør,» svarte Hareleppe kjapt.

«Den første sjåføren var Bill, en vanlig fyr, som jeg sa,» forklarte den gamle mannen, «men kona hans var ei kvinne av høy stand. Før Skarlagenspesten var hun gift med en Van Warden, som var president i Industrimagnatens Styre og en av det dusin menn som regjerte Amerika. Han var verdt en milliard, åtte hundre millioner dollar – mynter av det slaget du har i lommen, Edwin. Og så kom Den Røde Pest, og kona hans ble kona til sjåføren Bill. Han slo henne også, det har jeg selv sett.»

Hu-Hu lå på magen og gravde adspredt i sanden med tærne. Plutselig ropte han høyt, og begynte å grave med fingrene. De to andre guttene sluttet seg til ham og arbeidet med hendene til tre skjeletter lå avdekt. To var voksne, det tredje et lite barn. Den gamle mannen humpet bort til hullet og myste nedi.

«Ofre for pesten,» sa han. «Slik døde de overalt i de siste dagene. Dette må ha vært en familie som flyktet fra trengselen og massedøden her på Klippekysten. De – hva gjør du nå, Edwin?»

Spørsmålet ble stilt i plutselig forferdelse, for Edwin holdt på å banke tennene ut av skallen på ett av ofrene med jaktkniven sin.

«Skal sette den på snor,» lød svaret.

De tre guttene arbeidet ivrig, og det hamret og banket i ett sett. Den gamle mannen pludret videre uenset.

«Dere er ekte villmenn. Skikken med å bære mennesketenner på snor er allerede innført. Om nok en generasjon stikker dere hull i nesene og ørene og går med pynt av bein og skjell. Jeg vet det. Menneskeheten er dømt til å synke dypere og dypere i primitivt mørke før den igjen begynner på den blodige veien fram til sivilisasjonen. Når vi blir tallrike og merker at det blir trangt rundt oss, kommer vi til å drepe hverandre. Og da kommer dere vel til å bære skalper i beltene også – slik som du, Edwin, som er den skikkeligste av barnebarna mine, alt har begynt å gå med en grisehale bak øret. Kast den motbydelige gjenstanden, Edwin.»

«Som den gamle tullingen våser,» bemerket Hareleppe, idet de begynte å dele de løse tennene likt mellom seg.

De var raske og kvikke i bevegelsene og uoverensstemmelser i delingen forårsaket det reineste lurveleven. De snakket med enstavelsesord og korte setninger som mer var en serie grynt enn et språk. Og likevel løp det antydninger til grammatikalsk konstruksjon gjennom det, og spor etter en høyere kultur. Endog språket til Beste var så forfallent at dersom det ble skrevet ned ordrett, ville det være nesten uforståelig for leseren. Det var når han snakket med guttene. Når han kom i gang for alvor med å skravle med seg selv, gled det gradvis over i rein engelsk. Setningene ble lengre og ble konstruert med en rytme og en letthet som minte om foredragssalen.

«Fortell oss om Den Røde Død, Beste,» ba Hareleppe, etter at tennene endelig var fordelt.

«Skarlagenspesten,» korrigerte Edwin.

«Og kom ikke med sånne rare ord,» fortsatte Hareleppe. «Prat årntlig, Beste, sånn som en fyr fra Santa Rosa skal snakke. Andre folk prater ikke sånn som deg.»

 – fortsettes –