Slutten

Kaptein Thelx viftet irritert med halen. «Dere har kostet meg en haug kreditter!»

«Det er da ikke vår feil at utstyret var defekt. Hadde du kjøpt noe annet enn reint skrot, hadde vi ikke trengt å etterlate det,» freste Iianea.

Thelx så ut som om han ikke skjønte hva Iianea mente før han plutselig smilte. «Å, du mener overlevelsesutstyret? Nei da, ingenting å bekymre seg for der. Så lenge dere greier å skrive brukbare skaderapporter, reklamerer jeg bare på det. Kredittene jeg snakker om, har med veddemålet jeg inngikk. Et veddemål om dere kom til å overleve eller ikke. Resten av mannskapet hadde større tiltro til dere enn det jeg hadde. Dessverre, eller kanskje heldigvis for dere, krevde reglementet at vi ikke forlot dere før det var gått en tjuedel. Men la oss ikke dvele ved slike triste saker. Du sa at du hadde noe til meg personlig?»

Iianea forklarte hvordan en lokal bio hadde presset henne til å formidle et budskap til lederne hennes. Og siden Kaptein Thelx var det nærmeste som kunne defineres som leder, var budskapet til ham. Iianea tok frem den klumpete avspilleren og trykket på en knapp, slik Fiona hadde instruert, og en stemme tok til å tale.

«Vær hilset, fremmede. Mitt navn er professor Fiona Conway, og jeg har et ytterst viktig budskap. Mitt folk er en fare for hele universet. Dere må øyeblikkelig opprette karantene rundt hele solsystemet. Dere må under ingen omstendigheter tillate oss å reise ut av det.

Vi kaller oss for mennesker, og vi er uhelbredelig onde. I millioner av år kjempet vi oss til topps i næringspyramiden. Da vi endelig var kommet dit, trygge fra ytre fiender, begynte vi å drepe hverandre. I hele vår historie er det bare korte øyeblikk hvor vi ikke har vært opptatt med å drepe hverandre.

Hvis dere slipper oss løs, får vi igjen en ytre fiende, og alle våre ressurser vil bli brukt til å bekjempe dere, og til slutt underlegge oss galaksen. Dere kan ikke forestille dere hvilken ondskap og brutalitet som da vil ramme uskyldige sivilisasjoner.

Vi har bare hatt teknologi i noen få tusen solomdreininger, men på denne korte tiden har vi nesten ødelagt vår egen planet. Hadde ikke dere kommet, ville vi til sist vært tvunget til å spre oss utover det lokale solsystemet. Vi hadde vært som en sverm skadedyr som sluker alt i sin vei. Stopp oss, før det er for seint! Jeg bønnfaller dere, STOPP OSS!»

Thelx hadde sluttet å vifte med halen. «Og dere tok med dere flere av disse bio-ene tilbake til mitt skip?»

«Ja, kaptein. Vi hadde ikke rukket å høre på budskapet, og dermed fulgte vi bare vanlig prosedyre,» unnskyldte Iianea seg.

«Og godt er det. Det ser ut som om dere har funnet noe hakket mer verdifullt enn fosfor her. Litt kreativ redigering og feika billedmateriale, så sitter vi på den perfekte reklamefilmen for leiesoldater. Så snart vi får dissekert biomassen, og sikret oss at ingen har patent på den, blir vi rikere enn Kevidene. Godt jobba. Jeg tilgir dere for det tapte veddemålet.»

«Kaptein, jeg må påpeke det åpenbare. Disse bio-ene virket ikke veldig fryktinngytende på meg. Jeg tviler egentlig på om de i det hele tatt vil greie seg i spillene.»

«Din innsigelse er notert, Iianea. Ingenting å bekymre seg for, jeg har tenkt på det selv. For det første kommer vi selvfølgelig til å befinne oss på den andre siden av galaksen når spillene går av stabelen. Sånn i tilfelle noen blir sure på oss. For det andre er det bare du og Surklut som har erfaring med dem.» Kapteinens hale svingte resolutt frem og tilbake. «Dessuten, hvorfor legge inn protest på en fortelling om at dere heroisk risikerte livet for å advare om de farlige og aggressive bio-ene? Så aggressive at det faktisk er nødvendig å sperre av solsystemet deres?

Surklut hadde ingen innvendinger til kapteinens resonnement, og det hadde til alt hell ikke Iianea heller

Det er helt fortjent, etter alle farene vi trosset.

«Godt!» Kapteinen spankulerte på toppen av instrumentpanelet og understreket poengene sine med tydelige halevift. «Vi koker i hop tidenes romrøverhistorie om disse fæle menneskene. Sprer historien så godt vi kan, mens vi leter etter en smarting som kan klone opp ferske varer. Rikdom venter oss, større enn vi kan forestille oss!»

Det kunne umulig være så enkelt.

«Vi drar hjem med en gang. Vi har funnet sjeldne materialer og gruveprospekter nok til å gi oss råd til batterilading. Dere får to sykler perm, og dere skal plapre historien vi er enig om i det vide og det brede. Innen fire sykler er vi på vei til skattekammeret vårt. Vi må vokte det, mens ryktebørsen gjør sin jobb.»

* * *

Duvan så opp fra holo-skjermen og klikket argt med klørne. Den skabbete romrøveren trodde han hadde lurt gamle Duvan. Den gang ei. 500 000 kreditter var en latterlig sum for utestede prototyper. Uansett hva slags historie man prøvde å spinne rundt dem. Men denne tåpelige romrøverkapteinen ante ikke hva slags skatt han egentlig hadde funnet. Duvan skummet gjennom reklamebrosjyren og konkluderte med at denne menneske-planeten måtte være fylt til randen av krigerske beist. Akkurat hvor krigerske var ikke viktig. Mengden var derimot viktig. Dersom beskrivelsene ikke var overdrevet til det hinsidige, var stedet praktisk talt stufullt av genetisk materiale, biokarbon-forbindelser og andre biologiske skatter.

Nå krevde den frekke idioten 500 000 til for koordinatene til denne planeten. Hadde kapteinen bare ant hva de egentlig var verdt!

* * *

Surklut var usikker på nøyaktig hvor mange klienter det var trygt å selge de samme koordinatene til, men kapteinen beroliget med at den ikke hadde laget en eneste lyd om eksklusive koordinater. Det hadde i så fall vært informasjon i en helt annen prisklasse. Deretter beordret kapteinen dem til sovekamrene, slik at de kunne hoppe lengst mulig vekk.

* * *

Ting hadde nesten vendt tilbake til det normale, og Tommy syntes enda mer synd på seg selv enn vanlig. Romvesenene var ikke lenger romvesener, ingenting hadde visstnok skjedd, og noen fra sheriffkontoret hadde bøffa billettpengene de hadde tjent ærlig og redelig. Alt Tommy satt igjen med, var blåste penger på spraymaling. Hun professordama virka hvert fall grei, sånn utenom alt maset om at han burde komme seg tilbake på skolebenken. Tommy hadde faktisk begynt å henge rundt høyskolen, men mest fordi professoren pleide å spandere lunsj. «Kan ikke bare leve av pølser, pizza og mikromat,» hadde hun mumlet.

«Tror du de virkelig kommer tilbake?» spurte han tankefullt.

«Jeg regner med det, og jo snarere jo bedre,» svarte Professor Conway og smilte sultent.

SLUTT