Føljetong av Patrick Sahlstrøm
Surklut og Iianea så forvirret på hverandre. Dette var langt bortenfor situasjonene beskrevet i håndboka, og Surklut var inderlig glad for at Iianeas høyere rang innebar at det var den som tok beslutningene.
Så lenge det var logikk i beslutningene. At angrep var det beste forsvar, hadde blitt nevnt i en av leksjonene Surklut hadde fått med seg. Den logikken virket det imidlertid ikke som Iianea var tilhenger av. Og se hvilken røre det hadde fått dem opp i! Surklut kunne bare håpe at Iianea kom til sans og samling nå som de var under angrep.
Men til Surkluts store forferdelse gikk Iianea rolig bort til døra og åpnet den. En ekstra stor bio trengte seg inn, og viftet med et kortløpet kinetisk våpen.
«Nå er det nok tull! Få av deg det jævla kostymet, og forklar hva faen dere holder på med.» Bio-en brølte så høyt at Surklut måtte dempe lysstyrken på oversetteren, før den gled oppover veggen, klar for et nytt overraskelsesangrep.
«Vi kommer i fred. Vi har et viktig budskap til lederne deres!» Iianea hevet armene og utførte den galaktiske standardhilsenen.
«Få av deg den drakta! NÅ! Jeg teller til tre før jeg blåser hue av deg. En! To!»
BAM
Kula rikosjeterte fra Iianea, og for gjennom den tynne veggen. Skuddet var åpenbart et signal om at angrepet skulle starte, og dermed begynte det å knatre vilt utenfra. Kuler suste inn fra alle retninger, og bio-en kastet seg ned på gulvet.
Surklut kikket ut gjennom et av de mange kulehullene. En bio med et underlig hodeplagg skrek noe om å holde ilden, og mye annet som oversetteren ikke fanget opp. Merkelig nok fikk det bio-ene til å stanse skytingen.
Iianea tok opp igjen kommunikasjonen: «Deres våpen kan ikke skade oss. Jeg gjentar at vi kommer fra rommet og har et viktig budskap til lederne deres. Kan dere være vennlige å sette oss i kontakt med dem? Jeg er bekymret for at de av deres slag vi prøvde å samarbeide med i sted, misforsto.»
Bio-en så på våpenet sitt, vendte blikket mot Iianea, og kikket på våpenet sitt igjen. «Fra rommet sier du? Og det vil du jeg skal tro på? Og dere kidnappet ikke jenta?»
«Selvfølgelig ikke, dette var hennes idé. Vel, hennes og den av dere som heter Tommys idé. Hvilken grunn skulle jeg ha for å lyve?»
Bio-en fnyste: «Jeg kan komme på helvetes mange grunner til at du skulle lyve. Men la oss anta at du ikke gjør det. Kan du bevise dette på noen måte?»
«Med glede, hvordan kan vi best fremskaffe et hensiktsmessig bevis?»
Surklut var imponert over Iianeas tålmodighet. Det måtte jo være åpenbart, selv for lokale semi-intelligente vesener, at de kom fra et helt annet sted.
«Pokker om jeg vet. Første gang vi har fått romvesener på besøk.» Bio-en strøk seg over det hårløse hodet og virket marginalt roligere.
«Kanskje dere har noen lærde som kan hjelpe?» foreslo Iianea forsiktig.
Bio-en beveget hodet ivrig opp og ned. «Det er det første fornuftige jeg har hørt på lenge. Det må jo være noen av gjøkene på høyskolen som kan noe om dette. Jeg visste de ville gjøre nytte for seg en dag!» Det virket som om bio-en bestemte seg for noe. Den rettet våpenet sitt mot Iianea. «Jeg er straks tilbake, og nåde dere om dere finner på noe tull i mellomtida!»
Hverken Surklut eller Iianea hadde den fjerneste anelse om hva «tull» betydde. Det var rimelig å anta at bio-en mente de ikke skulle gjøre noe som helst, og derfor nøyde de seg med å observere begivenhetene gjennom kulehullene i veggene.
Bradley gikk ut av husvogna og tørket seg igjen i ansiktet med lommetørkleet. Hva skulle han gjøre? Jo, øverst på lista sto Maggie.
Bradley vinket sheriffen bort til seg. «Hvor er den jævla tøyta?»
«Maggie? Tror hun forsvant så i lende.» Sheriffen vinket ubestemt med hånda.
«Finn henne. Arrester henne, og når det er gjort, da tar dere og slenger Dennis, Tommy og hele den fordømte gjengen i kasjotten. De er væpna og farlige og dere har min tillatelse til å skyte først, og så drite i spørsmålene. Selv dere burde greie dette. Er det forstått?»
«Krystallklart, sjef. Skyte Maggie og bure inn Dennis. Kan jeg få det skriftlig, bare sånn i tilfelle det blir noe styr?»
«Alt under kontroll, sheriff» brøt Fischer inn. «Jeg har alt på mobilen. Spesielt biten om ikke å bruke mer vold enn absolutt nødvendig.» Fischer blunket til borgermesteren. Deretter la han armen rundt sheriffen, og førte ham vekk mens han tålmodig forklarte hvem det var meningen politiet skulle plaffe ned.
Neste punkt på agendaen var å sikre området. Nå som de udugelige politifolka var sendt av gårde, var faren for en massakre over. Men hvis folk fikk løpe fritt rundt her, var det garantert noe spektakulært som ville gå til helsike.
Bradley gikk derfor til militslederen, som igjen salutterte ham.
«Kaptein Earl Cooper til tjeneste, sir!»
Borgermesteren takket Cooper for oppmøte, og beskrev situasjonen for ham. De holdt noen kinesiske spioner fanget inne i vogna, forklarte han, og det var avgjørende for landets sikkerhet at militsen sørget for at ingen nærmet seg før Q var informert, og hæren ankom for å ta hånd om situasjonen. Det var ytterst viktig at de løgnaktige mediene ikke fikk nyss om dette.
«Amerika stoler på deg og dine menn!» Borgermesteren klappet Cooper på skulderen. «Jeg er straks tilbake. Og husk; ingen andre enn meg eller Q får nærme seg vogna!»
Cooper smilte fra øre til øre og salutterte igjen. «Vi kommer til å kjempe til siste blodsdråpe!»
Bradley tvilte ikke, men håpet forså vidt at det ikke ville bli nødvendig. Men humøret var mye lettere nå. Syndebukker for alt som kunne gå galt, var etablert på forhånd, og derfor kunne han fokusere på hvordan han selv kunne tjene på alt sammen. Og så lenge andre var overbevist om at det var snakk om romvesener, spilte det ingen rolle hva han selv trodde.
Men viste det seg at dette bare var en spøk eller noe slikt, ville folk le av ham. Derfor ringte han rektoren ved høyskolen og ba om å få tilsendt noen av brilleslangene hans. Mente de også at dette var romvesener, kunne han skylde på dem hvis det hele var en bløff. Og hvis de avslørte bløffen, kunne han sole seg i glansen av ikke å ha blitt lurt. Jeg er et geni!
Bradley unte seg en sigar mens han ventet på bistand. Sheriff og journalist sendt av gårde for å jakte syndebukker. Han hadde dessuten tilgjengelig hjernedøde muskler, som han glatt kunne fraskrive seg ansvaret for i etterkant.. Nå manglet bare …
Og der kom en varebil med høyskolens logo rullende. Sjåføren skrenset opp, og unngikk hårfint å kjøre på noen. Varebilen hadde knapt stanset, før døra ble slengt åpen, og et vesen som måtte stamme fra høyskolen steg ut. Det var professor Conway. Professor Fiona Conway. Bygget som en tømmerhogger, og i sin beste alder, var hun ikke akkurat det borgermesteren forventet.
Kul føljetong!