Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.
Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.
II
Den gamle karen gledet seg tydelig over å bli bedt om noe. Han rensket halsen og begynte.
«For tjue eller tredve år siden var det stor etterspørsel etter denne fortellingen. Men nå for tida virker det som om ingen er interessert – »
«Der serru!» ropte Hareleppe. «Kutt ut den rare praten og prat fornuft. Hva er intressert? Du prater som en unge.»
«La’n værra i fred,» ba Edwin, «ellers blir’n sinna og vikke si no. Gløm dem rare orda. Vi skjønner nok litt av det’n sier.»
«Sett i gang, Beste,» oppmuntret Hu-Hu, for den gamle mannen hadde allerede begynt å sutre om mangelen på respekt og forfallet hos alle mennesker, bort fra sivilisasjonen og ned mot barbari.
Historien begynte.
«Det var mange mennesker i verden den gangen. San Francisco aleine hadde fire millioner – »
«Hva er en miljon?» avbrøt Edwin.
Beste så vennlig på ham.
«Jeg vet at du ikke kan telle lengre enn til ti, så jeg skal forklare det. Hold opp de to hendene dine. På dem har du til sammen ti fingre. Nå vel. Jeg tar dette sandkornet og – hold det du, Hu-Hu.» Han slapp sandkornet ned på hånden til Hu-Hu og fortsatte. «Nå står det sandkornet for Edwins ti fingre. Jeg legger til et sandkorn til, og enda ett, inntil jeg har lagt til like mange sandkorn som Edwin har fingre. Det utgjør det jeg nå vil kalle et hundre. Husk det ordet – hundre. Nå legger jeg denne småsteinen i hånden til Hareleppe. Den står for ti sandkorn, eller hundre fingre. Jeg legger ti slike småstein der. De står for tusen fingre. Jeg tar et muslingskall, og det står for ti småstein, eller hundre sandkorn eller tusen fingre …»
Slik omstendelig, og med mange gjentakelser, strevde han for å bygge opp en grov forståelse for tallene hos dem. Etterhvert som mengdene økte, fikk han guttene til å holde forskjellige mengder og størrelsesordener i hendene. For enda større tall la han symbolene på en stokk drivtømmer, og som symboler ble han nødt til å bruke tennene fra hodeskallene for millionene og krabbeskallene for milliarder. Her stanset han, for guttene viste tegn på å bli trette.
«Det var fire millioner mennesker i San Francisco – fire tenner.»
Øynene til guttene streifet tennene og gikk fra hånd til hånd, nedover steinene og sandkornene til fingrene til Edwin. Og tilbake igjen langs de stigende tallene i anstrengelsene for å forstå de umåtelige tallene.
«Det var en masse folk, Beste,» vågde Edwin seg frampå.
«Som sandkornene på stranda her, som sand på stranda – hvert sandkorn en mann eller ei kvinne eller et barn. Ja, gutten min, alle disse menneskene levde her i San Francisco. Og av og til kom alle disse menneskene ut til kysten her – flere mennesker enn det er sandkorn. Flere – flere – flere. Og San Francisco var en strålende by. Og på den andre sida av bukta – der vi slo leir i fjor, levde det enda flere, like fra Point Richmond, på slettene helt opp til San Leandro – en veldig by med sju millioner mennesker. Sju tenner – der har vi det, sju millioner.»
Igjen fulgte guttenes øyne den lange rekka av symboler, like fra Edwins fingre til tennene på stokken.
«Verden var full av mennesker. Folketellinga i 2010 kom til åtte milliarder i hele verden – åtte krabbeskall, ja, åtte milliarder. Det var ikke slik som nå. Menneskeheten visste langt mer om å få tak i mat. Og jo mer mat det ble, jo flere mennesker ble det. I året atten hundre var det hundreogsøtti millioner bare i Europa. Ett hundre år seinere – ett sandkorn, Hu-Hu – ett hundre år seinere, i 1900, var det fem hundre millioner i Europa – fem sandkorn, Hu-Hu, og denne ene tanna. Det viser hvor lett det var å få tak i mat, og hvordan menneskene formerte seg. Og slik var det i hele verden. Åtte krabbeskall, javisst, åtte milliarder mennesker levde på Jorda da Den Røde Død begynte.
Jeg var en ung mann da pesten kom – sjuogtjue år, og jeg bodde på den andre sida av San Francisco-bukta, i Berkeley. Du husker de store steinhusene, Edwin, der vi kom ned fra åsene mot Contra Costa? Der var det jeg bodde, i de steinhusene. Jeg var professor i engelsk litteratur.»
Mye av dette gikk langt over hodene på guttene, men de strevde for vagt å forstå denne fortellinga om fortida.
«Hva var dem steinhusa til?» spurte Hareleppe.
«Du husker da faren din lærte deg å svømme?» Gutten nikket. «Nå vel, der på California Universitet – det var navnet vi hadde på husene – lærte vi unge menn og kvinner hvordan de skulle tenke, akkurat slik jeg har lært dere nå, med sand og småstein og skall. Det var svært mye å lære bort. De unge mennene og kvinnene kalte vi studenter. Vi hadde store rom hvor vi lærte bort det vi kunne. Jeg snakket til dem, førti eller femti om gangen, akkurat slik jeg snakker til dere nå. Jeg fortalte dem om bøkene som andre mennesker hadde skrevet før deres tid, og av og til i deres egen tid – »
«Var det alt dere gjorde – prata og prata?» spurte Hu-Hu. «Hvem var’e som gikk på jakt? Og mjælka geitene? Og fanget fisken?»
«Et fornuftig spørsmål, Hu-Hu. Som jeg har sagt, var det lett å få tak i mat den gangen. Vi var svært kloke. Noen få skaffet mat til mange mennesker. De andre gjorde andre ting. Jeg pratet, som du sier. Jeg pratet hele tida, og for det fikk jeg mat – mye mat, god mat, nydelig mat, mat som jeg ikke har smakt på seksti år og aldri skal få smake mer. Av og til synes jeg at det største resultatet vår sivilisasjon oppnådde var mat – mat i ufattelige mengder, endeløse variasjoner, ubeskrivelig rafinnement. Å, mine barnebarn, livet var verdt å leve på den tida, da vi hadde slike vidunderlige ting å ete.»
Dette lå hinsides guttenes fatteevne, og de lot det passere som senil babling.
«De som skaffet maten gikk under navnet frimenn. Det var en spøk. Vi som tilhørte herskerklassen eide alt land, alle maskinene, all maten de skaffet, og lot dem beholde så mye at de kunne ete og arbeide og skaffe mer mat – »
«Jeg ville ha gått inn i skogen og fanget maten sjøl,» erklærte Hareleppe, «og hadde non prøvd å ta det fra meg, så hadde jeg drept’n.»
Den gamle lo.
«Sa jeg ikke at vi i herskerklassen eide alt land, alle skogene, allting! Den som nektet å skaffe mat til oss ble straffet eller måtte sulte ihjel. Og det var få som gjorde det. De foretrakk å skaffe oss mat og lage klær til oss og se til våre tusen – ett muslingskjell, Hu-Hu – våre tusen ønsker og innfall. Og jeg var professor Smith i de dagene – professor James Howard Smith. Og kursene mine var svært populære – det vil si, svært mange unge menn og kvinner likte å høre meg snakke om bøkene som andre mennesker hadde skrevet.
Og jeg var lykkelig, og jeg hadde gode ting å spise. Hendene mine var myke, for jeg gjorde ikke noe arbeid med dem, og hele kroppen min var rein og kledt i de mykeste stoffer – » han så misbilligende nedover det fillete geiteskinnet. «Vi gikk ikke med slikt i de dagene. Selv slavene hadde bedre klær. Vi vasket ansiktet og hendene flere ganger hver eneste dag. Dere gutter vasker dere ikke uten de gangene dere faller i vannet eller svømmer.»
«Det gjø’kke du heller, Beste,» svarte Hu-Hu.
«Det vet jeg, det vet jeg. Jeg er en møkkete gammel mann. Men tidene forandrer seg. Ingen vasker seg nå for tida, og det er vanskelig med alle ting. Det er seksti år siden jeg så et såpestykke. Dere vet ikke hva såpe er, og det skal jeg ikke fortelle dere, for jeg forteller historien om Den Røde Død. Dere vet hva sjukdom er. Mange sjukdommer kommer av det vi kaller bakterier. Husk det ordet – bakterier. En bakterie er et ørlite vesen. Den er så liten at dere ikke kan se den – »
Hu-Hu begynte å le.
«Du er en raring, Beste, som prater om ting du ikke kan se. Hvis du ikke ser’em, åssen veit du at de fins? Det vil jeg vite. Åssen veit du no som du ikke kan se?»
– fortsettes –
Konge skrevet!