Ny føljetong: “Den røde pest”, kortroman av Jack London, del 1 av 11

Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.

Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.

John Griffith London (1876-1916), bedre kjent under forfatternavnet Jack London, var en sentral skikkelse i amerikansk litteratur omkring forrige århundreskifte. Han hadde, liksom andre forfattere en noe broket yrkesbakgrunn som sjømann, cowboy, gullgraver i Klondyke, og senere krigskorrespondent i Korea og Mexico. Han var erklært sosialist, og støttet seg bl.a. til Darwin, Nietzsche og Karl Marx – en besynderlig blanding av ideologier. Selv om han støttet arbeiderne, og skrev om fattige folks elendige levekår rundt århundreskiftet (f.eks. The People of the Abyss, 1903), var han vel så mye individualist og tiltrukket av “den sterke mann”.

Han var altså litt av en eventyrer, men det var først og fremst som romanforfatter han satte spor etter seg. Han skrev i alt 49 romaner; de fleste foregår i villmarka eller på sjøen. Kanskje mest kjent ble romanen The Call of the Wild (1903; på norsk som Når villdyret våkner).

Jack London skrev flere verk innen de fantastiske sjangrene. Mest kjent er den politiske dystopien The Iron Heel (1907; på norsk som Jernhælen), samt romanen Before Adam (1906; på norsk som Før Adam). London skrev i alt 200 noveller. Bare 12 er ren science fiction. En håndfull finnes i samlingen “Den skarlagensrøde pest” (1976). Kortromanen «The Scarlet Plague» ble utgitt som selvstendig bok 1915, og har vært oversatt til norsk flere ganger. Vi har valgt å bruke Øyvind Myhres oversettelse fra 1974.

I

Veien fulgte noe som engang hadde vært en jernbane. Intet tog hadde gått her på mange år. Skogen trengte sammen på begge sider og lukket seg over banen i ei grønn bølge av trær. Stien var smal, ikke mer enn som et dyretråkk. Nå og da stakk et stykke rustent jern fram i skogbunnen og viste at jernbanen ennå lå der. På et sted hadde en titommers busk løftet en sville rett opp i lufta. Den råtne veden stakk fram i en besynderlig vinkel. Så gammel som stien var, var det likevel tydelig at jernbanen hadde vært av ettsporstypen.

En gammel mann og en gutt kom gående langs stien. De gikk sakte, for mannen var svært gammel, bevegelsene hans var skjelvende og giktiske, og han støttet seg tungt på en stav for hvert skritt. En grov hodelapp av geiteskinn beskyttet issen hans mot sola. Nedenfor den hang en tust skittenhvitt hår. En brem, oppfinnsomt konstruert av et stort blad, skjermet øynene hans, som myste blast mot stien. Skjegget, som skulle vært hvitt men viste den samme skitne tonen som håret, nådde ham nesten til livet i en sammenfiltret bunt. Over brystet og skuldrene hans hang et skabbete geiteskinn. Armene og beina, visne og magre, antydet en svært høy alder, liksom den solbrente huden og de mange sårene og skrammene bar bud om at han i mange år hadde levd uten beskyttelse mot elementene.

Gutten, som førte an, mens han prøvde å stagge de ivrige musklene sine av hensyn til den gamle, bar også ett eneste plagg – en frynsete bjørnepels, med et hull i midten der hodet stakk opp. Han kunne ikke være mer enn tolv år gammel. Stukket kokett bak øret bar han en avrevet grisehale. I den ene hånden bar han en bue og en pil. På ryggen hans hang et pilkogger. Fra ei slir som hang i ei snor rundt halsen hans stakk det værbitte skaftet på en jaktkniv fram. Han var så brun som et bær, gikk mykt, med nesten katteaktige bevegelser. I skarp kontrast til den solbrente huden hans sto øynene – blå, dypt blå, men kvasse og skarpe som et par glitrende edelsteiner. De lot til å bore seg inn i alt som omga ham. Mens han gikk, snuste han rundt seg, og de utspilte, skjelvende neseborene førte en endeløs strøm av opplysninger til hjernen hans fra verden omkring. Hørselen hans var skarp, og var trent opp til å arbeide automatisk. Uten å anstrenge seg bevisst hørte han alle de små lydene i stillheten – hørte, skilte fra hverandre og klassifiserte disse lydene. Om de kom fra vinden som strøk gjennom lauvet, summing fra bier og mygg, fjerne drønn fra havet, muldvarpen som holdt på å fylle igjen hulen sin rett under føttene hans.

Plutselig ble han skarpt oppmerksom. Hørsel, syn og luktesans hadde sendt ham hver sin advarsel samtidig. Hendene hans søkte den gamle mannen bak ham, og begge stanset. Foran dem, i skogen, hørtes en subbende lyd, og gutten holdt blikket festet på krattet ved sida av stien. Så dukket en stor bjørn, en grizzly, fram på stien. Ved synet av menneskene stanset den også brått opp. Den likte dem ikke, og brummet kranglevorent. Langsomt la gutten pila på buestrengen, og langsomt trakk han stangen tilbake. Men han flyttet ikke et øyeblikk øynene fra bjørnen. Den gamle mannen myste under det grønne bladet mot faren, og sto like rolig som gutten. Den gjensidige granskingen pågikk noen sekunder, så, etterhvert som bjørnen viste stigende irritasjon, ga gutten med en hodebevegelse tegn til at den gamle mannen skulle stige ned fra forhøyningen. Gutten fulgte etter, baklengs, mens han ennå holdt buen stram. De ventet til brasinga i krattet på den andre sida av forhøyningen fortalte dem at bjørnen hadde gått videre. Gutten gliste mens han førte dem tilbake til stien.

«En diger en, Beste,» klukket han.

Den gamle mannen ristet på hodet.

«Det blir flere av dem for hver dag,» klaget han i en tynn, upålitelig falsett. «Hvem skulle ha trodd at jeg kom til å oppleve den dagen man måtte risikere livet på veien til Klippen. Da jeg var gutt, Edwin, pleide menn og kvinner og småbarn å komme ut hit i titusener fra San Fransisco på godværsdager. Og det var ingen bjørner da. Nei da. Du pleide å betale penger for å se på dem i bur, så sjeldne var de.»

«Hva er penger, Beste?»

Før den gamle mannen kunne svare, husket gutten og stakk triumferende hånden inn i bjørnepelsen og trakk fram en bulkete sølvdollar. Den gamle mannen ble våt i øynene da han holdt mynten opp foran seg.

«Jeg kan ikke se det,» mumlet han. «Se etter du, Edwin, om du kan lese årstallet.»

Gutten lo.

«Du er en raring, Beste,» ropte han frydefullt. «Du later støtt som om dem små merkene betyr no.»

Den gamle mannen viste en tilvant sorg idet han holdt mynten opp foran øynene igjen.

«2012,» pep han, og begynte å skravle ubehersket: «Det var året da Morgan den Femte ble utnevnt til president i De Forente Stater av Magnatenes Styre. Det må ha vært en av de siste myntene som ble preget, for Den Røde Pest kom i 2013. Gud! – tenk på det! Seksti år siden, og jeg er det eneste levende menneske som husker det. Hvor fant du den, Edwin?»

Gutten, som hadde betraktet ham med den overbærenheten som tilkommer senile gamlinger, svarte øyeblikkelig:

«Jeg fikk den fra Hu-Hu. Han fant den da han gjette geiter nere ved San José i fjor vår. Hu-Hu sa det var penger. Ærru sulten, Beste?»

Oldingen holdt stokken fastere og skyndte seg så godt han kunne videre langs stien. De gamle øynene skinte grådig.

«Jeg håper Hareleppe har fanget en krabbe … eller to,» mumlet han. «De er gode å spise, svært gode når du ikke har tenner lenger og du har sønnesønner som elsker bestefaren sin og som gjør så godt de kan for å fange krabber til ham. Da jeg v ar liten – »

Men Edwin hadde stanset igjen og trakk buestrengen tilbake. Han hadde stanset ved kanten av skråningen, hvor elva hadde skåret seg tvers gjennom fyllinga som stien fulgte. På den andre sida stakk jernbaneskinna rett ut i været – den syntes rusten gjennom slyngplantene som klynget seg til den. Bortenfor den, sammenkrøpet bak en busk, tittet en kanin fram mot dem, skjelvende, nølende. Avstanden var godt og vel femti fot, men pila fant målet, og den spiddete kaninen skrek i redsel og smerte mens den prøvde å krype inn i krattet igjen. Gutten var et lyn av brun og flaksende skinn der han sprang ned den bratte kanten og opp på den andre sida. De magre musklene var spente stålfjører som ble utløst i grasiøse, effektive bevegelser. Hundre fot borte, inne i krattet, tok han igjen det sårete dyret, slo hodet dets mot en stamme og ga den til Beste for at han skulle bære den.

«Kanin er godt, svært godt,» klynket den gamle, «men når det gjelder en virkelig delikatesse, foretrekker jeg krabbe. Da jeg var gutt – »

«Hvorfor sier du så mye som bare er tull?» Edwin stanset bryskt den plutselige taleflommen.

Gutten brukte ikke akkurat disse ordene, men noe som til en viss grad liknet dem og som lød mer gutturalt og eksplosivt, skrapet for kvalifiserte ledd. Språket viste et fjernt slektskap med språket til den gamle, og han snakket et engelsk som hadde gjennomgått et bad av forfall og misbruk.

«Det jeg vil vite,» fortsatte Edwin, «er åffer du kaller en krabbe en «delikatesse»? Krabbe er krabbe, ærre ikke? Har aldri hørt non har kalt det no så rart.»

Den gamle sukket, men svarte ikke, og de fortsatte i taushet. Lyden av brenninga ble brått sterkere idet de kom ut av skogen, ut på åpne sandsletter mot havet. Noen få geiter beitet mellom sanddynene, og en skinnkledt gutt holdt øye med dem, hjulpet av en mager hund som bar en fjern likhet med en collie. Blandet med brølet fra brenninga hørtes sammenhengende, dyphalset gjøing og halsing fra ei klippekledt øy hundre meter utenfor kysten, hvor store sjøløver halte seg opp for å ligge i sola eller slåss med hverandre. Rett foran dem steg røyken fra et bål som ble passet av en tredje gutt. Sammenkrøpet omkring ham lå flere ulveaktige hunder lik den som passet geitene.

Den gamle satte opp farten, og snuste ivrig idet han nærmet seg bålet.

«Muslinger!» mumlet han ekstatisk. «Muslinger! Og er ikke det en krabbe, Hu-Hu? Er ikke det en krabbe? Å, å, dere gutter er snille mot bestefaren deres.»

Hu-hu, som åpenbart var på samme alder som Edwin, smilte.

«Alt du vil, Beste. Jeg har fire.»

Den giktiske iveren til den gamle mannen var ynkelig å se på. Han satte seg ned i sanden så raskt de stive lemmene hans tillot og karet en stor klippemusling ut mellom glørne. Varmen hadde tvunget skjellene fra hverandre, og det laksefargete kjøttet var gjennomkokt. Med skjelvende hastverk førte han muslingen mellom tommel og pekefinger og stakk den i munnen. Men den var for varm, og i neste øyeblikk spyttet han den ut igjen. Den gamle mannen klynket av smerte, og tårene rant nedover kinnene hans.

Guttene var ekte villmenn, med villmenns ondskapsfulle sans for humor. For dem var opptrinnet ustyrtelig morsomt, og de brast ut i voldsom latter. Hu-Hu danset opp og ned, mens Edwin rullet seg frydefullt på bakken. Gutten med geitene kom løpende for å være med på moroa.

«Sett dem til kjøling, Edwin, sett dem til kjøling,» bønnfalt den gamle mannen, uten å gjøre forsøk på å tørke tårene som rant nedover kinnene hans. «Og avkjøl en krabbe til meg også, Edwin. Du vet at bestefaren din liker krabber.»

Fra glørne hørtes skarp fresing idet de mange muslingene brast og slapp fuktigheten fra seg. De var store, fra tre til seks tommer i lengde. Gutten raket dem ut med kjepper og la dem på et stykke drivved til avkjøling.

«Da jeg var gutt, lo vi ikke av eldre folk. Vi respekterte dem.»

Guttene tok ingen notis, og Beste fortsatte å skravle i en usammenhengende flom av klager og skjenn. Men denne gangen var han mer forsiktig, og brente seg ikke. Alle begynte å spise, uten å bruke noe annet enn hendene, mens de smattet og sugde høylydt på skjellene. Den tredje gutten, Hareleppe, lurte ei klype sand på en musling som den gamle holdt på å føre til munnen, og da sandkornene skar ham i de myke gommene, brølte de igjen av latter. Han forsto ikke at han hadde vært utsatt for en strek, og freste og spyttet helt til Edwin ga ham en krukke ferskvann til å skylle munnen med.

«Hen er dem krabbene, Hu-Hu?» spurte Edwin. «Beste har lyst på en bit.»

Bestes øyne lyste igjen opp av grådig forventning idet en stor krabbe ble skjøvet bort til ham. Det var et fullstendig skjell med bein og alt tilbehør, men kjøttet var forlengst borte. Skjelvhendt brøt gamlingen et bein av og fant det tomt.

«Krabbene, Hu-Hu?» Han klynket. «Krabbene?»

«Jeg skrønte bare, Beste. D’ække no krabber. Jeg hakka finni non.»

 – fortsettes –

Del dette innlegget på:

  3 kommentarer til “Ny føljetong: “Den røde pest”, kortroman av Jack London, del 1 av 11

  1. Fantastisk! Han skriver utrolig levende og flott. Jeg har lest Call of the Wild og likte den utrolig godt. Dette er bra greier!

  2. Jeg antar at dette betyr at denne romanen er så gammel at det ikke er copyright på den lenger?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *