Kategori: Novelle

NOVA-klassiker: «Planetfall», novelle av Ingar Knudtsen jr.

«I rommet hadde ikke Orlow hatt noen følelse av å falle, men idet han som en rakett stupte ned i Uranus’ atmosfære ble han tatt av en plutselig følelse av svimmelhet. «Nå er jeg ferdig,» tenkte han. Sekundene som fulgte, hvor romdrakten hurtig ble varmet opp av friksjonen mot atmosfæren, opplevde Orlow subjektivt som et langt minutt hvor han tenkte på det han hadde fått gjort i livet…» En gnistrende rom-fortelling av Ingar Knudtsen jr.

Invasjonen som ikke fantes. Novelle av A.R. Yngve

A. R. Yngve er en svensk forfatter og illustratør, fast bosatt i Oslo. Han skrev radioserien Magiens arv som NRK sendte i 2009. Novellen «Invasionen som ikke fantes» inngår i A. R. Yngves novellesamling Det blinda rummet, som ble utgitt i 2022. Illustrasjonen og oversettelsen er forfatterens. 

Klassisk fantasi-novelle: «Dødningemanernes velde» av Clark Ashton Smith

Clark Ashton Smith (1893-1961) var en amerikansk forfatter av såkalt «weird fiction», den type fortellinger man fant i magasinet «Weird Tales», der bl.a. H. P. Lovecaft fikk endel av fortellingene sine trykket. Smith finnes på norsk i magasinet NOVA nr. 3 og 4 1973, med den mørke fantasifortellingen «Xeethra». En annen novelle sto i antologien «Underlige fortellinger», utgitt i Fredhøis SF serie. «Dødningemanernes velde» er ikke publisert tidligere på norsk.

Selvlysende

Et dikt om det å være menneske, og om å tro på magi og/eller indre naturkrefter. Diktet kan gjerne stå som «motto» for Nye NOVAs redaksjonelle linje (?).

Novelle av Trond Buland: «Jøss, lenge siden sist!»

  Trond Buland (f. 1958) bor på Ranheim, og er samfunnsforsker ved NTNU. Han har publisert noveller i antologier, tidsskrifter, aviser og fanziner, og ble raskt populær blant leserne. Han debuterte i bokform med novellesamlingen S-O-S Jupiter i 1985, og fulgte opp med Den lange drømmen (1992). I 2005 utkom hans roman Ild fra ukjent…

Novelle om en tidsreise: «En liten, men viktig detalj»

Professor Yokisawas påpekning er fremdeles et subjektivt paradoks. Hvorfor gir ingen av de tidsreisende seg til kjenne når de reiser tilbake i tid? Hvorfor er ikke en eneste tidsreisende dokumentert i noe historisk kildemateriale? Og ikke minst: Hvorfor har ingen tidsreisende så langt vendt tilbake fra sin ferd?