NOVA-klassiker: “Etter gullrushet”, novelle av Geir Arne Moi.

Trykket første gang i magasinet NOVA nr. 1-1978.

Gjengitt med tillatelse av forfatteren.

Nova skrev i 1978 en kort presentasjon av forfatteren til novellen “Etter gullrushet”, som her er delvis omskrevet og noe forlenget for den nye publiseringen i 2023, her kommer forfatterens egen vri på introduksjonen:

GEIR ARNE MOI kommer ikke fra Jæren, han bodde der fra han var 11 til 19, og snakker bokmål (ikke jærsk) etter barneår i Østfold og Vestfold.  Han hadde i 1978 allerede gjort seg sterkt gjeldende i norsk science fiction-miljø i 3-4 år, bl.a. gjennom fanzinet – Grezzcar- , som han redigerte fra 1974 til 1991.  Han offentliggjorde noen kortnoveller i det danske magasinet – Månedens Bedste Science Fiction- , og var representert i Gyldendals debutant-antologi fra 1976. Han har også fått antatt to romaner på forlagene Solum og Cappelen, som aldri ble realisert. Første prosjektet var en bok med to lange noveller – Etter Gullrushet og en annen fortelling – som høsten 1982 ble forhindret av Solum Forlags uventede økonomiske vansker, mens det andre stoppet opp i 1993 da Moi ikke fikk tid til å jobbe manuskriptet kalt – Murder Rock – igjennom p.g.a han ble far for første gang og veldig kjapt en av de første menn i Norge som fikk omsorgen alene for småbarn på 2 år etter samlivsbrudd. Så i 2003 gav Moi ut romanen – Popversjonen – på eget forlag (300 eksemplarer, utsolgt). Geir Arne er bror til det Dagbladet omtaler som Norges eneste intellektuelle superstjerne, Toril Moi, en litteraturforsker med professorat ved Duke University (fra 1990). Etter Gullrushet er Geir Arne Mois lengste novelle, og hans første opptreden i NOVA. Og, kan vi kanskje legge til, hans beste novelle på trykk. 

_ _ _ _ _ _ _ _

Det var kjølig ute, jeg trakk jakka tettere sammen i halsen. Det ville vel snart begynne å snø.  Jeg kikket opp mot himmelen, men den var bare grå. Gatene var halvtomme og virket utrolig skitne, førjulsvinter er riktig deprimerende greier, Jeg gikk mot sentrum, men følte meg slett ikke trygg, og forandret retning tre-fire ganger før jeg stupte inn i et mørkt portrom og ble stående ubevegelig og vente. Ganske riktig, etter noen minutter kom det noen gående, Skrittene nølte et øyeblikk foran portrommet, men fortsatte så videre, Jeg kikket ut og så ei bleik og dradd kvinne i førtiårene. Hun bar på en hvit plastikkpose. Polpose? De brukte alle forkledninger i læreboka. Man kunne ikke føle seg trygg noe sted nå lenger. 

Via diverse sidegater og gjerdeklatringer nådde jeg sentrum. Det snødde ganske kraftig nå, og på tross av all mosjonen jeg hadde fått, var jeg kald tvers igjennom. Jeg stakk ned på T-banen og kikket meg rundt; han var ennå ikke kommet. 

Nervøst gikk jeg rundt og lot som om jeg var en vanlig reisende som ventet på banen. Der kom han. Ut og møte ham. Han forbauset meg alltid i måten han kledde seg på. Denne gangen var det mørk dress og slips. Forretningsmann? Nåvel, det var jo det han var.

– Hei, har du sakene? Stemmen min var ru og raspende.

– Nei, svarte mannen

Jeg skjønte ingenting. Jeg må ha sett temmelig forvirra ut, for han dro lett på smilebåndet. Det var en overstadig reaksjon til han å være. Hva pokker var dette for noe? 

– Pinken? 

– Nei.

Han var ikke direkte meddelsom. 

– Nå kuler du ned, hva, jeg mener du fikk pengene, sant?

Jeg begynte å få panikk.  Dette var reine natta. I de siste timene hadde jeg allerede begynt å kjenne Hungeren. Snart kom de første abstinenssymptomene og derfra og ut var det enkelt. Jeg måtte ha stoffet. Med én gang. Jeg stirret desperat på ham; hadde han tenkt å stikke av med gryna uten å gi noe igjen, var jeg temmelig ille ute. Før jeg fikk rota opp noen andre langere – om de fantes – ville Hungeren ha tatt meg. 

– Det var ikke mulig å finne noe snø.

I min sjokktilstand tok det ei stund før jeg oppfattet hva han sa. Trodde først han mente krystallisert vann. Men kjært barn har mange navn, så også The White Heroine, den hvite heltinne. Jeg var klar over at det i flere år hadde blitt stadig vanskeligere å drive opp heroin; etter legaliseringen av cannabis på 1980-tallet hadde mye av rekrutteringen til opiatmisbruk blitt borte og kartellene hadde satset på andre markeder. Men det var da ennå mange penger å tjene på de henfalne, jeg kunne ikke tro at kartellene helt kuttet ut folk som var villig til å betale 10 000 pr. skudd. Det var der prisen var havnet nå. Men var så tilfelle, var det bare natta og Den Siste Frelser igjen, Å herregud, tenkte jeg, faen skulle begynt å junke. 

– Men jeg har noe annet.

Å jaså. Var meningen å introdusere et nytt stoff som skulle erstatte heroin siden den teknologiske utviklingen gjorde det nærmest umulig å smugle noe som helst? Jeg likte ikke helt dette, men selvsagt hadde jeg ikke noe valg. Du skal være bra naiv for å ikke fatte at universet er deterministisk. Ingen har noen valg de kan ta, det blir som det blir uansett.

– Okay, svarte jeg med et lite hikst i stemmen.

Han gav meg en åpnet pakke tyggegummi. Det var tre biter igjen. Wrigley Spearmint Gum, leste jeg. Nå, hva var dette? 

– Hør nøye etter nå. Du er kjent med Mind Expanding Drugs? Syre? Péyote? Mescalin? Fleinsopp? 

Jeg nikket bekreftende; rett nok hadde jeg vært for ung i 60-åra til å ri på syrebølga, men i disse dager tok man til takke med nær sagt alt. Jeg skjønte dog ikke hva dette hadde med saken å gjøre; LSD og heroin hadde ingenting felles, mindre felles enn alkohol og svinesteik. Metaforen var nesten morsom – alkohol og svinesteik, ja tar du en lettøl så ender du fort opp med å spise svinekjøtt… ha ha.

– Vel, de tre bitene du fikk inneholder et helt nytt stoff som nettopp er utvikla. En helt ny tripp, basert på nyeste forskning, men med ingredienser som dekker alle behov. En atskillig bedre tripp, en fysisk tripp.

Okay, det hørtes interessant ut. Jeg er gjerne game på forskning. Og uten valgmuligheter, skjønte jeg ikke at det var noe å snakke om. 

– Vi vil vente med å introdusere stoffet for fullt til vi vet nøyaktig hvordan det virker. Du er vårt marsvin. Det kan ikke drepe deg, det vet vi, men hva det ellers gjør vet vi ikke nøyaktig. Vi venter at du avlegger detaljerte rapporter. Til gjengjeld får du gratis dosering.  

Å til helvete, tenkte jeg, det har vi hørt før. Gratis stoff ble aldri delt ut, det var greit, men jeg gav faen. Nå fikk jeg bare se til å komme meg trygt tilbake til leiligheten og se sakene an. Den karakteristiske febrilske stemningen var allerede begynt, nå var det ikke mange timene det var snakk om. 

– Her er noen gram hasj til å villede pinken med.

Jeg tok blåsen og stappa i lomma sammen med tyggegummipakken. Og så gikk jeg opp trappene og ut. Der var ganske riktig pinken og stoppa meg. jeg mener, det er jo det skjære vanvidd å tro at pinken skulle la være å holde oppsyn med T-banen. På den annen side var det vanskelig å finne andre møtesteder. T-banen var grei, der visste man at pinken venta, og det var bedre enn å sveve i usikkerhet og redsel. Her kunne man ta sine forholdsregler.

Pinken kjente meg jo hvert, og det var grei skuring at de stoppa meg. 

– Ålreit, ålreit, det står ikke om mer enn noe hasjisj, gutter. Se her, ta det og ha det. 

Uten et ord tok en av de stoffet, og begynte så å ransake meg. De kunne ikke godt ta meg med inn på hasj, etter den nye narkotikaloven fra 1981 var det ingen forbrytelse å være i besittelse av hasj, men alt som kunne minne om sterkere stoff skulle inndras og analyseres før det ble utlevert igjen. Det var ikke så rent sjelden at noen prøvde å kamuflere opium som hasj; til og med brunsukker var blitt preparert til å ligne hasj.

  • Hva er dette? spurte pinken og holdt opp tyggegummipakken. 
  • En kamuflert revolver. Når jeg trenger å skyte pink, sier jeg bare ‘Hokus Pokus’, og straks har jeg en Magnum .44 i hånden. Selve tyggegummibitene fungerer som kuler, og blir gjerne kalt skudd’, og er livsfarlige kun for pink, ettersom… 

Pinken skjønte poenget. Hasjen fungerte fint som lokkedue og de trodde ikke jeg hadde noe mer på meg. Jeg fikk igjen pakken med tyggegummi og var klar til å gå videre. Men først fikk jeg den obligatoriske moral-prekenen om at de nok kjente meg og at jeg måtte bare ikke tro at de ikke skulle få tatt knekken på slike morsomme kryp som meg, pluss en kvittering på mottatt hasj. Om to uker kunne jeg levere det inn og få igjen stoffet. Med sorg husket jeg de gangene før 1981 jeg var blitt tatt med hasj på meg som forsvant for godt spesielt den gangen jeg hadde to hekto… 

Nåvel. Jeg begynte å rusle hjemover; hvis jeg gikk for raskt ville de lett bli mistenksomme. Pinken kunne ikke vite nøyaktig hvor lenge siden jeg hadde hatt en dose, men de visste at jeg snart måtte ha noe. Gikk jeg for raskt visste de at jeg hadde stoffet på meg og skulle hjem og sile. Så her fikk man følge spilleregla. Snøen falt tett da jeg låste meg inn og slo på lyset. Nå var det riktig jævli, jeg skalv over hele kroppen, og slett ikke på grunn av kulda. 

Jeg kokte nåla og stramma ei snor om overarmen. Det var lett å oppløse tyggegummibitene i vann og suge en av dem opp i sprøyta. Hvem faen skulle tro at tyggegummi lot seg oppløse i vann? En riktig vakker kamuflasje. Jeg gjorde alt klart til å sile, men du vet hvordan min flaks er. Jeg skalv nå ukontrollert over hele kroppen, og det var umulig å finne ei blodåre i armen. Desperat lette jeg med nåla over begge armene, uten resultat. Lårene var like dårlige. Faen, tenkte jeg, faen. Til slutt fant jeg ei i venstre skulder og lot hele dosen synke inn. Jeg slappet litt av, men kunne ikke kjenne noen umiddelbar virkning. Jeg ventet. Og ventet. Det gikk sikkert tre minutter, kanskje flere Jeg la meg nedpå og pustet dypt. Han hadde lurt meg: Måtte djevelen sluke ham levende… Det var det siste jeg tenkte på en lang stund. 

Jeg fløt gjennom rommet og observerte merkelige mønstre og farger på et helt følelsesløst plan. Ikke en tanke rørte seg i meg, jeg bare observerte. Konturene av diffuse landskap not forbi meg som en elv av frosne erindringer. Jeg vet ikke hvor lenge jeg fløt, jeg vet ingenting. Etterhvert gikk strømmen langsommere, for til slutt å stoppe helt opp. Konturene jeg bare ante omrisset av, klarnet opp, og jeg oppdaget at jeg lå på ryggen og stirret opp på høye trær og en rolig sol som kastet varme, gule stråler over en fredelig scene. Fra ingensteds kom det vakker musikk, og om litt oppfattet jeg hva det var: 

– Well, I dreamed I saw the knights in armour/Coming, saying something about a queen/There were peasants singing and drummers drumming and the archer split the tree/There was a fanfare blowing to the sun that was floating om the breeze/Look at Mother Nature on the run in the nineteen seventies. 

Musikken tonet bort, og etterlot meg med en følelse av at jeg hadde hørt de tonene et eller annet sted, men jeg husket ikke hvor. Jeg reiste meg, og oppdaget en støvsky i det fjerne. Bak meg hadde jeg de høye trærne, og foran meg en flat slette. Alt var fredfullt og roIig. Støvskyen kom nærmere, og jeg kunne hvert se hva det var. Det var riddere i full rustning, ridende på svære hester. Det var mange av dem, kanskje femti stykker, og de stoppet foran meg. Raskt manøvrerte de seg inn på geledd og sto avventende og betraktet meg. Så red en av dem frem til han sto bare en meter foran meg. 

– Velkommen til vårt land, Lirot. Dronningen venter på deg og vil ta i mot deg på slottet. Ta denne hesten. 

Han hoppet av hesten. sin, og indikerte at jeg skulle stige på. Jeg skrittet bort og hoppet på med en erfaring og sikkerhet som forbauset meg. Jeg slo forbauselsen bort, jeg kunne vel ri like godt- eller bedre! – som en ridder! Jeg fulgte etter de andre ridderne, og etter en kort stund nærmet vi oss en middelalderborg. Min gode Lirot, tenkte jeg, hva mener du med – middelalder- ? Tanken forsvant like fort som den var kommet, og vi stoppet og ventet mens vindebroen senket seg. Jeg red inn i spissen for ridderne, og hoppet av gangeren inne på borgplassen. En tjener neide dypt, og viste meg veien inn til en stor hall hvor det var en masse folk. Riddere uten rustning var blandet med noen munker og tjener og en del hoffdamer. Dronningen satt i en slags tronstol ved den ene kortveggen og var omgitt av medlemmer av hoffet, inkludert hoffnarren og magikeren. Hele salen var opplyst av fakler som var plassert tett i tett på veggene. Det var bare et eneste vindu, og det var tildekket. Det var en brå overgang fra det glitrende sollyset ute til her inne. Derfor virket rommet i begynnelsen temmelig mørkt og ukoselig. 

Men så fikk jeg skikkelig øye på dronningen. Det kan bare sies på én måte: Hun hadde en skjønnhet som overstrålte alt og alle i samme rom som henne. Hun var så deilig med det lange, sorte håret og de store, grønne øynene som lyste mot meg, at jeg automatisk falt ned på kne og berørte gulvet med å pannen. 

– Jeg hilser deg, Dronning over Dronninger, Kvinne over Kvinner, sa jeg fra min nedsunkne posisjon. 

Hun lo, og glitrende perler trillet over gulvet – det var den vakreste latter jeg noensinne hadde hørt. 

– Reis deg, Lirot, og ikke vær så formell!

Jeg reiste meg nølende, redd for å beskue denne vakre skapning igjen. Kanskje hadde hun forandret seg mens jeg så ned. Men nei, hun var like ubeskrivelig vakker som før. Jeg gikk bort til der hun satt og kysset hennes hånd. 

– Ryktet om din skjønnhet har fløyet på fuglevinger over sjø og land, og jeg har reist lenger enn langt for å la mine øyne drikke seg utørste i deg. 0g så finner jeg at ryktene har løyet. 

Hoffdamene gispet og en liten rynke dannet seg på dronningens ansikt. 

– Du er mye vakrere enn noe rykte kan beskrive.

Hun smilte og hele verden smilte med; jeg ville være fornøyd om jeg kunne betrakte det smilet resten av evigheten.

– Du er galant, Lirot, Ryktet om ditt komme har også gått fort, og lenge har vi ventet på deg. Vil du gjøre oss den ære å spise med oss i kveld? 

– Men selvsagt , sa jeg og nikket glad.

Dronningen reiste seg og tok meg i armen. 

– I mellomtiden hadde jeg håpet at du ville oppfylle et av mine høyeste ønsker. Lirot, kunne du synge for oss? Jeg ser at du ikke bringer din egen lutt, men kan hende du tar til takke med min? 

En tjener kom til meg med en lutt. Den var meget godt laget og hadde rene og klare toner. Jeg slo an noen strenger og begynte å synge en sang som hadde kvernet lenge rundt i hodet mitt: 

 

well I dreamed I saw the knights in armour coming

saying something about a queen

There were peasants singing and drummers drumming

and the archer split the tree

There was a fanfare blowing to the sun

that was floating on the breeze

Look at Mother Nature on the run in the nineteen seventies

Look at Mother Nature on the run in the nineteen seventies

 

Da sangen var ferdig, var det helt taust i salen. Dronningen satt med nedslåtte øyne uten å røre seg. Hadde sangen vært så dårlig? Dronningen sukket, og løftet øynene for å se på meg, 

– Ryktet har løyet om deg også, Lirot. Din sang var mye skjønnere enn noen andre enn deg kan fortelle, Med de ordene grep hun begge mine hender og gav meg et kyss på pannen. 

Jeg trodde jeg skulle besvime; tenk å bli kysset av en slik vidunderlig skapning ! Jeg trakk meg tilbake til det rom som ble anvist meg. En tjener ble med inn og viste meg den ene kledningen mer raffinert enn den andre. Jeg valgte en kappe av brokade og klær i rødt og gult. Jeg var lykkelig ved tanken på at snart skulle jeg se dronningen igjen, og utenfor vinduet mitt skinte sola over fruktbare marker. Oppdyrkede jordlapper lå spredt utover som rutene på et sjakkbrett, og velstelte gårder var bygget med jevne mellomrom. Det var et like vakkert land som dets dronning. 

Den kvelden ble det spist mye og drukket mer. Jeg satt ved siden av dronningen og hadde ikke øye for andre enn henne, men jeg merket at praten gikk fritt og uhemmet rundt bordet, Det var et lystig selskap, og ikke minst dronningen kunne være både vittig og interessant. Jeg prøvde å følge opp så godt jeg kunne, med små historier fra mine ferder og anekdoter fra hoffene rundt omkring. 

Kvelden gikk så altfor fort, men dronningen forsikret meg om at vi ville ha flere slike kvelder. Og jeg var i den syvende himmel. Dagen etterpå tok jeg en tur rundt i fylket og hilste på noen av innbyggerne. Overalt var det velstand og fred. Bøndene sang enkle sanger om arbeid og innhøsting og jeg så ikke ett ulykkelig ansikt. En forunderlig ro hvilte over alt. Aldri før hadde jeg vært så fredfull. 

Dagene som kom, kan jeg ikke beskrive. De var som drømmer. Til sist fridde jeg til dronningen, og som den naturligste ting i verden svarte hun ja. Bryllupet skulle stå ved neste fullmåne. Jeg var helt ør av lykke. 

En dag tok vi en tur for å se hvordan det sto til i landet. Vi kom til den skogen hvor jeg var blitt møtt av ridderne fra slottet, og der var det noen bueskyttere som trente ved å sette kraftige piler i et tre. En bueskytter hadde akkurat truffet  et kjempetre, og drømmen ble mareritt. Hvordan skal jeg kunne fortelle det som skjedde? Hvordan kan ord berette om den ulykken som rammet oss alle? Det er så vondt å si det med kalde ord, å fortelle om treet som falt og om vår gode dronning, min tilkommende hustru, som var i veien for treet, og om hvordan hennes slanke, vidunderlige nakke ble brukket som et gress-strå. Tiden sto stille i flere århundrer, intet beveget seg. 

Vi begravet vår dronning på det stedet hun var falt, vi orket ikke bære henne tilbake til slottet. Men nyheten vandret rundt, og snart var markene fulle av tause bønder og riddere, side om side. Noen trommeslagere slo en monoton rytme på trommene sine. Graven var ferdig, og uten tårer bar jeg henne nedi. Hvordan kunne jeg gråte? Min sorg var så ufattelig at tårer aldri kunne uttrykke den. Jeg kastet en spade jord over henne, og trompetblåserne blåste en siste fanfare for den gode dronningen. Ikke en lyd kunne vi høre, sola sendte sine stråler ned over oss alle, men vinden var kald og sola varmet ikke. 

Der, i det øyeblikk, våknet noe i meg. Onde, sorte tanker presset seg fram, og øynene mine ble kalde som is. De som sto nærmest meg, rykket skremt bakover. Jeg visste hva jeg skulle gjøre. Med en håndbevegelse stanset jeg trommene og trompetene. Og så sverget jeg eden og kastet trolldommen. For var ikke jeg, Lirot, den største trollmann av dem alle? 

– Jeg sverger ved min dronnings kalde kropp at intet av den natur som myrdet min tilkommende hustru skal overleve! Ved Banon, den mektigste av alle demoner, sverger jeg at intet i denne verden skal kjenne glede og lykke heretter! Ved Den Hellige Profets ben kaster jeg trolldom over alt dere ser og hele verden, for det tre som myrdet henne og alt av samme slag skal ikke leve, men dø!

Sola forsvant, og truende skyer samlet seg. Bøndene skuttet seg, og skyndte seg hjem. Hagleskuren knekket bøndenes avling og neste dag tok en skogbrann hele skogen. Jeg reiste gjennom landene og så hvordan trolldommen min virket. Århundrene gikk, men ennå reiste jeg og fulgte trolldommen, Jeg så maskiner og fabrikker fortsette der naturkatastrofer slapp, og snart ville alt være forgiftet og dødt. 

Men min uendelige sorg var ikke glemt. Naturen skulle bøte for sitt mord. Den skulle dø! 

 

Taket var det samme, Veggene var de samme. Etter hvert som jeg kom til sans og samling, observerte jeg at jeg lå på senga i den gamle leiligheten min. Nei, tenkte jeg, nei. Det var ingen ord i hele hodet mitt. Det var vakuum, men ett uendelig trist vakuum. Dronningen? Trolldommen? Gud, tenkte jeg, dette kan da ikke ha vært en tripp? Jeg mener, det var så virkelig!! Jeg var Lirot, dronningens elsker, i flere uker. Jeg var den evige Lirot på vandring gjennom århundrene! Ikke noe stoff kunne gi slike opplevelser, ikke tale om. Jeg mener, cannabis er sanseutvidende og musikk og kunst antar nye dimensjoner. Syre snur på sanseopplevelsene og gir illusjoner og vridde drømmer. Heroin gir lykke, Men dette. Det var umulig.

Jeg reiste meg forsiktig opp og beskuet meg selv, halvveis redd for å være kledd i en brokadekappe. Men det var de samme gamle klærne, det samme ansiktet i speilet, de samme merkene på armen. Det var kaldt i leiligheten, jeg skuttet meg og skrudde på noen ovner, glad for at jeg i motsetning til de fleste andre hadde betalt strømregningene og beholdt leiligheten. 

Jeg slengte på meg jakka og gikk ut for å fikse noe mat og penger, Jeg var sulten som et dyr og trengte penger til leia som forfalt snart. Jeg vassa rundt i noen supermarked og fiksa nok mat for ei uke, og varer nok til å innbringe noen hundre hos onkel. Det burde holde for ei stund, fikk se til å gjøre ett brekk når ny dose måtte erverves, Jeg kjøpte ei avis for å finne ut datoen, jeg lurte på hvor lenge jeg hadde vært borte. På snø kan jeg gli fort ut for et døgn om gangen hvis jeg er heldig med skuddet, og på dette nye stoffe t måtte jeg minst ha vært ute i ukevis, Datoen var den sjuende. Samme dag som da jeg fikk stoffet, Nei, tenkte jeg, her er det noe galt. 

– Sikker på at dette er dagens avis?

– Yepp.

– Men…? Men hva er klokka, da?

– Tolv. Pigg av gutt, flere i kø.

Tolv! Klokka hadde vært ti da jeg tok skuddet, Regn med en time i supermarkeda og hos onkel, så hadde skuddet kanskje bare vart en halv time. Nei. Nei, her var det myriader av blankpolerte ugler under torva. Jeg ristet av meg tankene og ruslet litt rundt for å se om jeg traff kjente. Det var begynt å bli temmelig ensomt etter hvert nå. Den gamle gjengen var stort sett gått i oppløsning, flere hadde reist ut på Den Siste Tripp, noen satt i kjøleren på livstid, noen var på tvangs-kur. Men Flisa burde være å se, og gjerne Eva. Etter legaliseringen av hasj var stoffmiljøet blitt atskillig mindre. Nå som folk fikk fatt i hasj som de ville til kule priser, var det få grunner til å stikke hull på seg selv. Det var jo stadig noen som fikk nok av The Establishment og sklei ut, men de ble stadig færre. Noen evige hippier fløy rundt på syre, og dødskjedete husmødre og sosse-fruer fikla med kokain, pluss noen få magre speedfreaks. Det var stort sett alt. Den gamle junkegjengen fikk ikke nye medlemmer, det var bare natta igjen. Nåvel. 

– Hei Eva, sett Flisa?

– Leit under torva.

– Nei, faen, kul ned. Har Flisa tatt på trefrakken? 

– Jepp, fikk ikke noe å stille Hungeren med, og da abstinensen ble for jævlig, var det barberbladet.

Fy faen, tenkte jeg, Det var triste tider. Qg så Flisa, da. En av de gamle fra tidlig på 1970-tallet, en virkelig ålreit fyr. Denne forbannede mangelen på stoff. Nå var det bare Eva og meg igjen. 

– Eva, hva sier du til et brekk i natt?

– Nope, skal tvangsinnlegges, Orker forresten ikke mer heller. Det sier at det ikke er så jævlig nå med de nye medikamentene og greier som avhjelper abstinensen. Burde legge deg inn du også. Dette går ikke evig dette, veit du. Om ei stund ender du opp som Flisa. Heroin er jo faen ta meg like sjeldent som grønt gress.

Det var som faen. Eva inn også. Hun visste like godt 90m meg at avvenningskuren ville være helvete på hjul. Ikke faen om jeg skulle se Fanden i Øynene i levende live, Og så var det jo dette nye stoffet da. Fikk se tinga an litt foreløpig. Kunne jo tenkes at det blei bedre tider også. Jeg vinka Eva av sted og fikk kalde frysninger over ryggen. Den der replikken om grønt gras likte jeg lite, Langt bak i hodet virvlet en forbannelse over alt levende rundt. Var det Lirots forbannelse som var skyld i forurensing og alt jævel skapet? Kul ned, gutt, ta ikke trippen med deg inn i virkeligheten, for da har du ikke lenge igjen til tvangstrøya. Jeg rusla hjem og speilte noen egg. Var egentlig ikke sulten lenger. Men å slutte med mat holdt ikke i lengden. 

På bordet lå en pakke tyggegummi. WrigIey Spearmint Gum. To biter igjen. Men jeg ville vente til behovet meldte seg. Ingen grunn til å overspille heller. Jeg var ekstremt rastløs. Prøvde å digge noe musikk, men orka ikke å sitte i ro, Jeg røkte ei pipe og ble noe roligere, fikk noe ut av en reproduksjon av Dali: – The Persistence of Time- . Virkelig dyp symbolikk i de myke, utflytende urskivene. Elegant. Hvor mye var klokka? To. 

Hva faen skulle jeg finne på? Minnet – eller hva skulle jeg kalle det – om den overdeilige dronningen og hennes absurde død red meg som et mareritt. Det var en helt vanvittig merkelig tripp. Hvorfor ble denne Lirot så godt mottatt? Hvordan kunne jeg eksistere som Lirot over det som føltes som mange uker, uten å vite hvor han kom fra eller hvem han var? Jeg skjønte ingenting. Sært at jeg skulle huske alt sammen i slike detaljer også. 

Dagen gikk, og om natta sov jeg. Sjeldne greier, ei heil natt uten å våkne opp skjelvende og svettende. Om morgenen tok jeg en tur i butikkene og fiksa noe til onkel. Nå burde Hungeren komme. 

Den kom. Jeg gikk hjem og løste opp en av tyggegummibitene i litt vann. Bandt snora om ara armen og lette med nåla etter ei blodåre. Denne gangen var det ingen problemer med å lokalisere ei riktig fin ei. Oppløsningen glei inn og jeg sank ned på senga og venta. Jeg lurte på om jeg ville oppleve det samme en gang til, eller hva. Men jeg gledet meg vilt til trippen. Liksom, spenningen foran turen var herlig. Hva ville skje? 

Frosne landskap fløt forbi, diffuse øyeblikksbilder uten mening. En elv av glemte erindringer. Jeg observerte alt sammen. Til slutt stoppet elva, og de diffuse bildene klarnet og ble til en fullmåne som fylte øynene mine der jeg lå på ryggen. Jeg snudde meg rundt og fant at jeg lå i en slags kjeller, bare det at resten av huset var brent ned. Jeg kikket nervøst over kanten av muren, men det var ingen å se. Natten var stille, men fra ingensteds kom det vakker musikk, og snart oppfattet jeg ordene:

 

I was lying in a burned out basement

with a full moon in my eye

I was hoping for replacement

when the sun burst through the sky

There was a band playing in my head

and I felt like getting high

I was thinking about what a friend had said I was hoping it was a lie

I was thinking about what a friend had said I was hoping it was a lie

 

Musikken forsvant, men jeg visste at dette hadde jeg hørt før et sted. Kanskje kom jeg på det snart. Alle tanker forsvant da jeg hørte forsiktige skritt i natten. Hurtig tok jeg ladegrep på maskinpistolen og huket meg ned bak restene av muren. Skrittene kom nærmere, de stoppet. Lydløst listet jeg meg bort til den andre enden av kjelleren, der kunne jeg se ham. Han sto og speidet på skrå bort fra meg, det var lett å tyde emblemene på uniformen hans. En kort skuddsalve gjorde det av med ham. Med følelsen av å ha all verdens Commies i hæla, sprang jeg over til en annen kjeller. Jeg kastet meg ned bak muren og ble liggende å gispe etter pusten. Hadde de hørt meg? Jeg krøp videre og forserte en latt sperring. De hadde selvsagt hørt maskinpistolsalven, men visste de hvor jeg var nå? De listet seg vel lydløst framover i mine spor. Jeg oppdaget en skygge til venstre, og kastet meg ned bak noen steiner. Skyggen beveget seg, og det var ingen tvil om at det var en Commie. Holdet var for langt for maskinpistolen, men kanskje kom han nærmere. Jeg lå stiv og anspent og ventet da jeg plutselig hørte en stein skramle nedover en skråning bare noen meter bak meg. Jeg rykket til og bråsnudde, og så to Commies komme stormende mot meg med blinkende kniver, måtte ha mistet geværene. Jeg gav dem to skudd i magen hver. De lå lenge og vrei seg. 

Fullmånen gjorde det vanskelig å holde seg gjemt, men skyggene var mørke. Jeg fikk to Commies til i løpet av kort tid, så var alt stille. Snikangrepet var muligens over for denne gang, eller så hadde vi drept dem alle. Sannsynligvis hadde de trukket seg tilbake, skremt av den harde motstanden de møtte. Alle Commies er kujoner, det er noe alle veit. 

Jeg lå og pustet ut i en eller annen nedbrent bygning resten av natta. Det var bitende kaldt, og jeg håpet i det lengste på at en eller annen Å ligge vakt i den skulle komme og avløse meg. Å ligge vakt i denne sonen var hardt som pokker, burde vært kortere vakter. Endelig sto sola opp og varmet litt, jeg begynte å manøvrere meg tilbake til våre egne linjer. Jeg var forsiktig, man kunne aldri vite hvor Commiene hadde gravd seg ned. jeg nådde trygt fram og satte umiddelbart kursen mot offisersmessa. Jeg var sulten tvers igjennom etter en kald og ubehagelig natt, og maten skulle smake godt. Lite ante jeg at jeg sto overfor en virkelig overraskelse. 

– Hei kokk. Hva har du å by på i dag? Håper det er bedre enn det mølet jeg fikk sist gang.

– Velkommen tilbake, kaptein, redd jeg har dårlige nyheter. Tro det eller ei, men de sivile har avblåst krigen og sluttet å sende forsyninger. Ikke noe mat igjen, så nå er det bare å komme seg hjem fortest mulig.

Dette var dog det verste! Hva faen hadde noen sivile treskaller med krigføring å gjøre? Avblåse krigen! Det skjære vanvidd! 

– Hva i helvete skal vi gjøre med Commia da? Tror du kanskje at de også kryper tilbake til landsbyene sine?

– Dette er merkelig, kaptein, men faktum er at Commiene har fått gamme problemet som vi: De sivile nekter å fortsette krigen. Så hele greia har vært forgjeves.

 Jeg måtte sette meg ned. Dette var for jævlig, her driver vi og sloss for fedreland og det demokratiske system, og så plutselig er det slutt. De manglet mot disse feige sivile krypa, skulle ha satt dem på plass for lenge siden. 

Jeg skaffet meg plass på et militærfly som skulle hjemover, og grublet dypt over teorien at sivile besitter intelligens. Hele opplegget virket urealistisk og livsfjernt på meg, det har da aldri hendt i historien at sivile stopper en krig. Vel, en gang må være den første. Også nå, da vi så å si hadde Commiene på knærne. Noen år til så hadde vi knekt jævla. 

Jeg ikke mine egne øyne. Var dette landet jeg reiste fra for fire år siden? Det var jo nesten ikke en eneste grønn flekk å se flyet raste av gårde over landskapet med Mach 3, og så høyt at vi fikk et overblikk. Hva var det som hadde hendt her? Jeg fikk vel greie på det før eller senere. Men merkelig var det. 

Byen var heller ikke til å kjenne igjen. Her hadde jeg vokst opp og levet og trodde jeg kjente hver krik og krok, Men nå var alt forandret. I stedet for det yrende livet var det nå kun noen få, patetiske skikkelser som vasset rundt i de skitne gatene. Jeg skyndte meg hjem til leiligheten min. Det var utrolig deprimerende å se de vrakene som kalte seg mennesker vandre meningsløst rundt i byen. Dette var virkelig ille. 

Døra til leiligheten var åpen, og der satt det bare en, Joe. Jeg buste inn og seig sammen i en stol. Nå begynte begivenhetene det siste døgnet å gjøre meg svimmel. Så sent som dagen før hadde jeg vært ivrig opptatt med å kverke Commies; nå var jeg havnet oppi hjembyen min som virket helt katastroferammet. 

– Joe, hva er dette for noe?

Jeg orket ikke å stille et mer velfundert spørsmål. Det måtte da finnes en forklaring på at hjemlandet var gått til helvete mens vi militære sloss som verst! 

– Javel, hr. kaptein, selvsagt, hr. kaptein, jeg lystrer ordre, hr. kaptein.

Det var såvidt jeg ikke fikk hetta totalt. Jeg var psykisk ute av stand til å fatte dette opplegget. 

– Hei, Joe. gi meg en sjanse, hva?

– Okay, kaptein, okay. Hvor har du vært i de siste fire åra? På blåbærtur? Finnes det ikke kommunikasjoner i militæret?

Jeg lukket øynene og sukket. Sivile trodde visst at man hadde tid og krefter til å lese aviser ved frontene Det var fire år siden jeg hadde hørt noen nyheter, og det var som det skulle være. En god soldat skulle ikke la seg distrahere av all verdens idiotiske problemer. 

– Joe, hør her. Alt jeg vet er at dere sivile plutselig saboterer militæret og at landet vårt ikke er hva det var.

– Å, jasså?  sa Joe bittert.

Herregud! Jeg stønnet hjertelig og spurte etter en øl. 

– Det finnes ikke øl, sa Joe hardt.

Endelig fikk jeg historien ut av ham. De siste tjue åra hadde avlingene slått feil, så vidt jeg forsto, Matproduksjonen hadde gått ned, og folketallet opp. Og så kom denne krigen mot Commiene, og dermed gikk en hel masse ressurser med der. Forurensningene hadde ødelagt store mengder dyrket jord, og nå var matproduksjonen på et minimum. Folka i utviklingslanda hadde gått først, nå var tiden kommet til vårt siviliserte land også. Folk døde som fluer. 

– Vi sivile saboterte ikke krigen. Det var bare ikke mer igjen å ta av. Dere tok alt. Og for hva? For en tvers igjennom unyttig krig. Det er i grunnen til å le seg i hel av.

Jeg sank lenger ned i stolen og prøvde å fordøye tingenes tilstand. Matmangel og ressursmangel, kriser og katastrofer. Snart ikke mer fruktbart land igjen. Okay. 

– Vel, når blir det bedre?

– Hr. kaptein, det blir aldri bedre? Det blir bare verre? Skjønner du ikke at du og dine likesinnede har drept hele jorda?

Jeg må ha sovnet, for da jeg så opp neste gang var Joe forsvunnet og jeg var alene i leiligheten. Jeg tok en tur ut, men fy faen for et helvete. Det lå lik i gatene uten at noen brydde seg om det. Jeg rundet et hjørne, og var så uheldig å brase rett inn i en bande desperate ungdommer. 

– Der er ei god steik, gutter; ta ham.

Jeg fikk gåsehud: Kannibaler! Var det virkelig kommet så langt? Jeg dro fram tjenesterevolveren og gjorde slutt på lidelsene til de blodtørstige kannibalene. Dette var for jævlig. Hele verden gikk i hundene. Jeg satte kursen mot leiligheten min, mulig det var noe mat der. Jeg Var dødssulten. Jeg låste døra bak meg, det var ikke lurt å utfordre skjebnen. Selv bak låste dører var en ikke trygg, men det hjalp vel.

Det var ikke matsmulen her heller. Nå var sulten virkelig plagsom. Det var seint på kveld og butikkene var vel stengt. Hvis de i det hele tatt holdt åpent lenger. 

Tre dager senere var jeg på randen av panikk, Det var umulig å oppdrive noe skikkelig mat noe sted. Jeg hadde kunnet bytte bort revolveren mot fire brød, men tørte det ikke. Uten våpen var jeg fortapt i den jungelen storbyen var blitt. Hele verden så ut til å gå til helvete. 

To dager seinere hadde jeg barrikadert Ieiligheten min og ventet fortvilet på å sulte i hel. Det fantes ingen utvei, regjeringen syntes å ha gitt opp for lenge siden, og kannibal kunne jeg ikke bli. Til helvete gikk det likevel. 

Jeg la meg på sofaen og kjente slutten nærme seg, Hodet mitt var fullt av pulserende musikk, av og til oppfattet jeg en linje av teksten: 

 

I was lying in a burned out basement

with a full moon in my eye

I was hoping for replacement

when the sun burst through the sky

There was a band playing in my head

and I felt like getting high

I was thinking about what a friend had said I was hoping it was a lie

I was thinking about what a friend had said I was hoping it was a lie

 

Jeg var ikke lenger plaget av sultsmerter. Det blir ikke bedre, hadde Joe sagt, bare verre. Han hadde fortalt meg at det var jeg som hadde ansvaret for dette. 

Løgn, løgn, forbannet løgn! Jeg hadde ikke ansvaret, jeg hadde bare vært en god patriot og fulgt ordrene! Det var Commiene som hadde skylda, det var det forbannede feige krypa som hadde ødelagt denne verdenen’. Det var ikke meg, nei….

Plutselig fikk jeg en enorm trang til å bli høy på noe, syre for eksempel. Det var årevis siden sist gang, men nå var jeg virkelig lysten på en tripp. Noe rørte seg i bakhodet mitt. Men for pokker, jeg var jo på en tripp… 

Jeg slo øynene opp og stirret opp i det samme gamle taket, Det tok en lang stund før tingene begynte å sortere seg ut. Jeg var ekstremt sulten, fantes det mat? Men så begynte det å lysne, det var i trippen jeg hadde sultet i hel, i virkeligheten fantes det nok av mat. Ennå, slo det ned i hodet mitt. Ennå. Faen, trodde jeg virkelig at dette stoffet fungerte som en tidsmaskin? Jeg vet da pokker hva jeg trodde; Men det var jo en viss sammenheng i disse to trippene: Lirot hadde forbannet alt som grodde, kapteinen hadde dødd i en verden hvor nesten alt grønt var dødt. 

Jeg fikk se til å ta meg sammen. Dette begynte å gli ut. Jeg spiste meg riktig god og mett og stakk så ut på byen. Først ventet jeg å se lik liggende i gatene, men det var bare snø. Det var snart jul. Jeg visste at pinken fulgte etter meg, men brydde meg ikke om det før jeg kjente en hånd på skulderen. Hva var det de ville nå? Jeg var inderlig lei av pinken og hele den autoritære verden. 

– Hva er det nå da?  sa jeg og snudde meg. 

– Rolig, gutt, vil bare stille noen spørsmål.

Aha, tenkte jeg, de regner med at jeg skal tyste noe? 

– Hvor fikk du fatt i den siste dosen? Vi har fulgt deg og du har ikke kjøpt noe, bortsett fra hasjen som vi konfiskerte for en stund.

Jeg slo ut med armene og trakk på skuldrene. De fikk tro hva de ville. 

– Jeg dyrker det i vinduskarmen.

Pinken ble sur. Det er så rart med det, men gi folk aldri så lite makt over andre folk, og de mister den humoristiske sansen. 

– Skjønner du ikke at vi bare vil hjelpe deg? Du er vel den siste heroinmisbrukeren i byen nå. Du for- står vel at vi har nøye kontroll over dine bevegelser? Du har ikke en snøballs sjanse i helvete om du fortsetter med heroin, og det vet du. Den dagen kommer da du bryter sammen og vi kan tvangsinnlegge deg. Hvorfor ikke få gjort det med en gang. Det blir jo bare verre etter hvert.

Gud hvor lei jeg var av disse moralprekenene. Jeg rystet av meg hånden til den innpåslitne pinken og gikk. Helvete heller, det var atskillig gøyere i de gode, gamle sytti-åra da miljøet var stort og ekspansivt og pinken ikke hadde nubbsjans til å holde kontroll med deg.

 

Nå var jo alt blitt farlig. Nattlige brekk var rene sjansespillet greide du å lure pinken gikk det bra, men du visste aldri om han fulgte i hæla på deg. Til nå hadde jeg vært heldig, hadde bare sonet mindre straffer, men en dag ville jeg nok ryke inn for et halvt år eller så, og da var det slutt. Ingen heroin lenger, og natta kom.

Jeg rista på hodet og gikk hjem. Byen var med ett blitt så fremmed. Ingen kjente meg, og jeg kjente ingen. Jeg følte meg som et merkelig dyr blant alle menneskene. Velkledte forretningsmenn som sendte verden til helvete, skrepper i tusenkroners-bukser som ikke brydde seg om hva som skjedde i verden. Og jeg, en ynkelig junker i siste stadium.

Det var ikke mer enn et par timer siden jeg var kommet ned fra trippen forrige gang, men jeg gav blaffen. Dette nye stoffet gav noen helt enorme tripper, det var spenninga foran hver tripp som gjorde utslaget. Og dessuten, det var jo ingenting å foreta seg i denne virkeligheten. Jeg skjenket den døde dronningen en trist tanke, og den stakkars fascistiske kapteinen hadde jeg ikke annet enn medlidenhet med. Mens jeg lette etter en passende blodåre, spekulerte jeg på om jeg ville gå framover eller tilbake i tiden. Skulle ønske jeg fikk se igjen det fruktbare landskapet jeg opplevde som Lirot. Det var en lykkelig og rolig tripp, helt til dronningen døde. Og Lirots forbannelse. Jeg traff ei åre og lot dosen synke inn. Det var den siste, men langeren min hadde vel mer, håpet jeg. Selvsagt måtte jeg betale, men det gjorde ingenting. Jeg var vant med å skaffe penger til doser. 

Den nå så velkjente elven med frosne erindringer overtok hele mitt sanseapparat, og jeg observerte de underlige formasjonene som gled forbi. Elven saknet, og stoppet helt. 

Hele synsfeltet mitt var sperret av slanke, sølvglinsende romskip. Jeg sto på en bakkekam og så utover en dal som var fylt av slike sigarformede raketter. Og fra ingensteds kom den deilige musikken jeg visste jeg hadde hørt før: 

 

Well I dreamed I saw the silver spaceships flying

in the yellow haze of the sun

There were children crying and colors flying 

all around the chosen ones

All in a dream all in a dream

the loading had begun

They were flying Mother Nature’s silver seed to a new home in the sun

They were flying Mother Nature’s silver seed to a new home

 

Musikken forsvant langsomt, og jeg oppdaget at jeg sto blant en mengde mennesker. Og vi gråt alle sammen. Jeg grøsset selv om sola strålte varmt ned over oss. Vi sto helt stille og betraktet de vakre romskipene. Ingen sa noe, ingen hadde behov for å si noe. Alt som skulle sies var sagt for lenge siden. Tårer trillet fritt nedover kinnene mine, jeg gnidde dem ikke bort. Det ville være en altfor tung bevegelse å løfte armen. 

Vi sto der, kanskje fem hundre av oss. Vi var kledd i filler, noen hadde sko, andre ikke, Og vi var alle tynne og sultne. Men vi kjente ikke enger sulten. Vi så på romskipene og gråt. 

Fra den ene enden av dalen kom en mengde mennesker gående.. Disse menneskene var godt kledde og så friske og sterke ut. De begynte å gå ombord i romskipene. 

Disse menneskene var de utvalgte. Het det i de sendingene vi fikk høre. Men vi visste alle at de som gikk ombord i romskipene vår de rike, de som satt på toppen. Vi var fattige. De var rike. Det var ikke mange rike mennesker igjen, men det var laget akkurat nok romskip til å ta dem alle. Det var ikke så mange fattige mennesker igjen heller, kanskje bare noen millioner. Men vi fikk ikke plass. 

Langt, langt borte hørte jeg noen barn som gråt. En merkelig, hul lyd som ble spist opp av stillheten. Vi gråt alle sammen, men bare barna laget lyder. De som ikke visste hva som skjedde, gjorde mest av seg. Det var ironisk, det var hele vår sivilisasjon komprimert: De som visste hvor det bar, kunne ikke si noe, de som kunne si noe, visste ingenting. Hvilken bitter ironi. Jeg følte trang til å le høyt. Trangen forsvant hurtig. Romskipene hadde begynt å varme opp. Jeg visste ikke hvordan antigrav-generatorene fungerte, men nå gav de fra seg merkelige farger som nesten kamuflerte alle romskipene. Det flagret i rødt, grønt, fiolett, over hele dalen og rundt menneskene som nå snart var ferdige med å gå ombord. 

Den siste døren ble lukket, og så antok fargene en sterkere intensitet og gikk over til gnistrende hvitt som lyste sterkere enn sola. Ett romskip løftet seg grasiøst fra bakken og steg hurtig til værs, så ett til. Snart var alle sammen på vei opp mot himmelen og mot en eller annen stjerne som skulle bli en ny sol for de siste rester av menneskeheten. 

Vi, arbeiderne og de fattige som hadde slavet og strevd hele våre liv for å fø de rike, makthaverne, sto igjen på en ødelagt planet uten fremtid. Og vi gråt. Mennesket hadde voldtatt og ødelagt vår moder-planet grusomt, og til sist måttet forlate den. Men mennesket gråt ved Moder Jords begravelse. 

Vi snudde oss fra dalen og gikk. Ingen visste hvor vi skulle gå, for det var ingen plasser igjen å gå. 

Jeg stirret opp i taket. Herregud, jeg hadde tårer i øynene! Dette var kanskje den merkeligste trippen av dem alle. Men den fulgte logisk opp de to foregående. Lirot som forbannet jorden, kapteinen som var med på å ødelegge jorden, og til slutt evakuerer de rike den ødelagte jorden. 

Jeg var temmelig forvirret og uhyre deprimert. Et stort vakuum hadde dannet seg inne i meg, det var som om jeg hadde mistet noe for godt. Jeg stakk ut på byen igjen, og gikk innom ei platesjappe. Kanskje var det noe brukbart. Jeg fikk øye på ei gammel, slitt skive som måtte ha vært kjøpt og solgt minst femten ganger. Gamle skiver interesserer meg ganske mye, ettersom jeg var ung tidlig på sytti-tallet og helt holdt meg til musikken fra den tid. Denne skiven var fra helt på starten av tiåret, brukbar kvalitet også, til min overraskelse. Jeg kjøpte den og stakk hjem. Jeg hadde jo ikke annet å gjøre enn å høre litt på den, så jeg satte den på. Neil Young: After the Goldrush 

Det gikk flere minutter før jeg klarte å reagere. Jeg spratt opp gom ei spiralfjær da jeg endelig fikk summet meg. Dette var jo!! Herregud, for det gjennom meg, herregud. Nå visste jeg hvor jeg hadde hørt musikken som innledet hver tripp, det var jo alt sammen fra tittelkuttet til denne skiva! Neil Young hadde beskrevet mine tripper i detalj i 1971. Rett nok tror jeg på at tilfeldighetene styrer våre liv, men fy faen. 

Som erfaren heroin-misbruker i lang tid, var det lenge siden jeg hadde brukt hodet noe særlig. Og heroin skjerper ikke akkurat tankevirksomheten heller. Men nå var jeg jo pent nødt til å spekulere ut en plausibel forklaring på denne smørja. Ellers var det tvangstrøya. Det var en umulighet hele opplegget. Det nye stoffet jeg hadde trippa på, var jo nylig framstilt, og fantes ikke i 1971. Og dessuten, jeg kunne ikke på noen måte forestille meg et syntetisk stoff som stimulerer nervesystemet og hjernen som kunne gi identiske tripper til to forskjellige individer. Enhver tripp må være en subjektiv opplevelse basert på individets egen personlighet. 

Det var år og dag siden jeg hadde prestert et sånt tankestykke. Det var bare én ting å gjøre: Hale noen opplysninger ut av langeren min. Og forresten, jeg måtte jo ha mer stoff snart også. Faen, jeg trengte penger. Skulle jeg vente til natta kom og gjøre et brekk, eller skulle jeg rote opp langeren med en gang? 

Jeg slengte på meg jakka og jogga ut for å finne en telefonkiosk. Med nervøse fingre slo jeg nummeret og lot det ringe seks ganger. Jeg ventet to minutter, og gjentok prosessen. Tredje gang lot jeg det ringe én gang for å si fra at situasjonen var akutt. Jeg gav faen i pinken og travet ned til T-banen. 

Jeg gikk rundt og spilte reisende i en halv time før han dukket opp. I saueskinnspels og lang parykk. Han fornekter seg ikke, den karen. Jeg lot skjulte kameraer og mikrofoner være skjulte instrumenter, og brakte løs på to meters hold: 

– Det nye stoffet veit du? Byr på plagiat-tripper!

Han kikket nervøst rundt og så surt på meg. Ålreit, han ville vel gjerne være forholdsvis anonym ei stund til. Jeg dempet meg.

– Fikk utrolige tripper, men veit du hva…

Blikket hans skar av talen min som med en kniv. 

– Dronning? Kaptein? Romskip? sa han fullstendig tonløst. 

Jeg nikket åndeløst, Intet kunne forbause meg nå lenger. Ingenting. 

– Det samme om igjen. 

Han konstaterte fakta uten engang å late som om han snakket til meg. Jeg sto som et gigantisk spørsmålstegn. 

– Vel, vi hadde jo testet stoffet på andre før du fikk det, sa han. 

– Liksom, vi trodde at vi hadde et fullstendig eskapistisk stoff. Men et stoff som bare har tre forskjellige tripper å by på, uansett hvem som tar det, er ikke mye verd. Du skjønner, ingen opplevde noe nytt fjerde eller femte gang. Det var syklusen med dronning osv. om igjen og om igjen. Vi hadde jo håpet at du skulle oppleve noe annet, men nei. Vel, det var det. Garanterer deg at det ikke blir noen produksjon av dette stoffet, nei.

Han snudde seg for å gå. Tankebrokker flagret rundt i hodet mitt som dompaper, men i siste liten fikk jeg påkalt hans oppmerksomhet. 

– Men hva med Neil Young? Han hadde jo ikke stoffet i 1971?

Han sto og så uforstående på meg. 

– Neil Young, gitarist og sanger fra 60- og 70-åra. Man skreiv en sang som beskriver disse tre trippa omtrent i detalj. Han så utålmodig på meg. 

– Neil Young? Vel, mulig han eksperimenterte seg fram til formelen på egen hånd, så vidt jeg erindrer var han jo narko-freak. Det var jo mulig. Var det sannsynlig? Men hvis ikke, hvordan kunne han ellers… 

– Hei, skrek jeg etter langeren, som var begynt å gå. 

– Jeg må ha en stor dose snø i alle fall! 

Jeg gav blaffen i om folk hørte på. jeg var i et temmelig merkelig humør. 

– Dessverre, gutt, ingen bryr seg med å smugle snø lenger. Du får begynne å gro valmuer i vinduskarmen.

Han forsvant. 

Vel, det var hele historien. Det er i grunnen ikke mer å fortelle. Jeg kunne jo si at det var forbanna merkelig at et syntetisk stoff skulle gi den samme trippen til forskjellige folk, at det er forbanna merkelig at Neil Young skulle ha funnet fram til stoffet selv og at… Men jeg vet ikke om det har noen hensikt. Inni meg sjøl svirrer en tanke rundt, den kan jeg jo overlate til dere: 

At et stoff skal gi tre tripper i syklus til forskjellige folk, er så ufattelig at bare det enkleste er igjen: Occams barberkniv. Stoffet gav virkelige opplevelser, det var ikke tripp. Stoffet frigjorde menneskesinnet og plasserte det på knutepunkter i historien. Lirots forbannelse var ekte og sann, Det er derfor naturer er på vikende front i disse dager, det er derfor forurensinger og katastrofer vil knekke det grønne og jage menneskeheten bort fra jorda. Kapteinen var et ledd i kjeden som visste hvor det bar, og ingen kunne stoppe det. Og på den ytterste dag reiser den økonomiske kremen av oss sin veie Menneskehetens saga slutter ikke der, men det gjør vår saga på vår moderplanet. 

Som sagt, det finnes ikke mer enn én løsning på dette. Og jeg har sett utviklingen og hvordan det går. 

Jeg sitter her med barberbladet og skriver ned disse siste linjene. Jeg skjelver ganske kraftig nå, det suser for ørene og det er kort sagt ille, Men, sier du kanskje, burde jeg ikke gå ut og prøve å forhindre at planeten vår blir ødelagt hvis jeg vet hvordan det går? Vel, jeg har sett framtiden. Og der forsvant romskipene mot en ny sol. Intet kan forandre på det som har skjedd. Fatalisme er jævlige greier. Jeg snitter opp pulsåra og tenker at jeg kunne sikkert ha overlevd en avvenningskur. Men hvem faen vil leve i en verden som går til helvete likevel? 

Blodet dannet en dam på gulvet. 

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  2 kommentarer til “NOVA-klassiker: “Etter gullrushet”, novelle av Geir Arne Moi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *