J.E Bergfjord (f. 1970) debuterte i 2023 med den norske science fiction-romanen Cinnabar One som begeistret både nye og gamle lesere av sjangeren. Bergfjord er utdannet innen IT og markedsføring og bor i Øygarden kommune. Han inspireres av nye tanker og det å kunne hente ideer fra de ytterste ringene i vår felles fantasispiral. 

I disse dager slipper forfatteren oppfølgeren til Cinnabar One; den ferske romanen på Kaleri forlag bærer tittelen Cinnabar X. Nye Nova gjengir første kapittel:

Kapittel 1

Cinnabar Ones siste reise

Det intergalaktiske rommet utenfor Dyrangal-systemet
80638114 (Dyrangalsk tid)

 

Neroman Savy bråvåkner. Han kaster hodet tilbake og prøver forgjeves å åpne øynene. Pusten går raskt. Lungene verker og hjertet hamrer i brystet. Han har aldri likt den dype søvnen, men det er annerledes i denne kroppen. Det er som om den mangler noe. Den er ikke skapt for romreiser eller hopp mellom dimensjoner. Hver gang han våkner er det som om han blir revet ut av et grusomt mareritt. En intens smerte rir ham, uten at han kan si hvor det gjør vondt. Han klamrer seg til bevisstheten og forsøker å unngå å sovne igjen. Det er ingen drøm. Dette er virkelig. Likevel sitter panikken igjen i flere sekunder.

Kroppen er fuktig av svette, men han kan ikke si om han er varm eller kald. 

Ubehaget avtar når han får kontroll på pusten. Han tror han klarer å åpne øynene, men ser bare mørke. Noen ganger høres en ujevn, mekanisk dunking langt borte. Han er usikker på om det er virkelig eller bare en forlengelse av tilstanden mellom søvn og tilstedeværelse, en slags auditiv bivirkning av det å hoppe mellom dimensjoner. 

Langsomt trer virkeligheten frem. Neroman vet hvor han er. Han ser seg rundt og begynner å huske. Rommet er mørkt og udefinerbart. Det har ingen synlige vinduer eller dører. Den illuminerende tåken som siver opp fra de to nedfelte formene i bordplaten foran ham er rommets eneste lyskilde. De er formet som hender, og hans egne hviler i dem. Formene i bordet er større enn hans, så fingrene har god plass. Et tusentalls syltynne nevrotranspondere vokser ut av skipets kontrollpanel og inn under neglene hans. De bukter seg langsomt som levende sølvtråder og lyser med varierende styrke etter hvert som kjemiske impulser flyter gjennom dem med tankens hastighet. På avstand kan det se ut som hendene er omkranset av en svakt glødende tåke. Så lenge han lar dem ligge i compaden, er sølvtrådene forbundet med hans egne nerveceller og lar kommunikasjonen flyte mellom ham og skipets bevisste operativsystem. Bordet som utgjør kontrollpanelet er en ellipseformet forhøyning i gulvet. Rundt det står tre massive stoler med lik avstand fra hverandre. Også de ser ut som om de har vokst rett opp av gulvet, eller i det minste er støpt av samme materiale. De to andre står tomme, slik de har gjort i nesten en million år. 

«Despina!» 

Han prøver å rope, men det kommer ingen lyd. Det er heller ikke nødvendig. Den nevrologiske forbindelsen gjennom compaden er tilstrekkelig, og skipets kjernebevisste operativsystem svarer ham umiddelbart.

«Ja, kaptein.»

«Hvor er vi? Hvor lenge har jeg vært i søvn?» 

«Du har vært ubevisst i to og et halvt år skipstid, kaptein. Banen jeg valgte krevde det. Skipets nøyaktige koordinater nå vil ikke gi mening for deg.»

«To og et halvt år? Det må være feil! Jeg kan ikke … Vi skulle ikke være borte så lenge.» 

«Dimensjonshoppet hadde en tidsfaktor på 625,7, kaptein. Kun trettifem dager og ni timer skipstid har passert på Aldanrey.» 

Stemmen han hører, tilhører en kvinne. Den er myk og behagelig, og gir ham en indre følelse av trygghet og harmoni, nesten som om det var hans mor som snakket. Neroman reflekterer et øyeblikk over om det er hans underbevissthet som skaper den følelsen. Han kan ikke huske å ha hatt slike tanker tidligere, og undres hvorfor de kommer nå, til denne versjonen av ham. 

Jeg blir ikke vant til dette. Jeg vet jeg burde forstå det. En gang var jeg en del av dette, men alt føles så fjernt nå. Som om jeg ikke lenger hører til. 

Han tenker setningene langsomt. Mest for å være sikker på at Despina oppfatter dem riktig, men kanskje også for sin egen del. Han vet at han ikke kan skjule frustrasjonen som ligger skjult mellom dem. Han overfører ikke bare ord. Det er også følelser og sinnsstemninger. Når han er tilkoblet, er han ett med skipet. For å holde ham i live overvåker det hans fysiske og mentale tilstand. Det er vanskelig å skjule noe. 

«Du er redusert, kaptein. Det er naturlig. Du døde for nesten 750 000 år siden. Husker du hendelsen i Lahmu-systemet? Det er ingenting igjen av din fysiske kropp. Din bevissthet er en energetisk kopi av frekvensen du engang var. Kroppen du eksisterer i nå tilhørte en mann som døde under reisen fra jorden til Barnards Star-systemet. Tilfeldigheter er sjeldne, men dette var et uhell. Han tålte ikke overgangen mellom dimensjonene. Han var mannskap på skipet og kom fra Tordis’ fødeplanet, jorden. Da hans hjerne sluknet, korrigerte jeg reseptorene til å motta din frekvens i stedet.»

«Uhell … mannskap? Vi brukte aldri mannskap.»

«Nei. Mannskap er overflødig. Tre kapteiner er ønskelig, men én er nødvendig.» 

«Det vet jeg. Likevel tar du sjansen på å sende meg på et hopp med tidsfaktor 625,7 over to og et halvt år, selv om du vet at denne kroppen ikke taklet det sist? For å være et skip som trenger en kaptein vil jeg si det er på grensen til uansvarlig.»

Neroman retter seg opp i ryggen og strekker seg. Kroppen verker fremdeles. Han føler seg nummen og lengter etter å bevege seg. Despina svarer ikke. Stillheten gir ham en dårlig følelse. 

«Hvorfor det lange hoppet? Hva er oppdraget vårt? Jeg husker ikke … Hvor er vi?» 

«Skipets nøyaktige koordinater vil ikke …»

«Vil ikke gi mening, nei. Jeg hørte deg. Si det på en måte som jeg forstår, da.» 

«Vi er 3,2 kaleri utenfor Dyrangal-systemet. Du er nesten hjemme, kaptein.»

«Virkelig? Hva er det som har tatt oss denne veien? Og kan jeg se den?» 

«Det er ikke mye å se her. Vi reiser med en hastighet på 0,33 c og er femten timer skipstid unna Dyrangal-5. Du vil kunne observere din hjemplanet snart, men først skal du bli oppdatert med ny informasjon. Nye avgjørelser ble tatt mens du sov.»

Neroman blir roligere. Tusenvis av navnløse følelser fyller ham når han prøver å huske sin hjemplanet. Sin barndom, oppvekst og skjebne. Det er bare stillbilder og glimt av noe som kanskje er virkelige minner, men som like gjerne kan være data lagret i skipet. Han husker en kvinneskikkelse. Omgivelser som føles gode og trygge. En partner? Han ser for seg et barn. En pike. Hun ser på ham med et udefinert ansikt, men med tilhørighet i blikket. Datter? Har jeg en datter der? Er disse flyktige glimtene fra en virkelighet som har vært? Eller er det alternative utfall av fremtidige versjoner av valg som ennå ikke er tatt?

«Despina?»

«Jeg fornemmer dine spørsmål, kaptein. De er ikke urimelige, men de tilhører en annen tid. Jeg har ikke svarene.» 

«Så hvorfor er vi her?» 

 «Tordis Seven er skipets rette kaptein nå. Du er her mest fordi trusselen som jager oss ikke skal finne henne. Det andre skipet har låst sin kurs mot oss. Mot deg. Det vet trolig ikke at kaptein Tordis fremdeles befinner seg på Aldanrey.»

«Dette tror jeg ingenting på. Du trenger meg, Despina. Skipet trenger meg. Har du glemt at det var min idé å reise ut for å møte trusselen og la Tordis bli igjen?» 

«Nei, kaptein Neroman. Ideen ble plantet i deg. Det var den eneste måten å ivareta hennes sikkerhet på. Selv om alle prognoser tilsier at konfrontasjonen vil lykkes og at det andre skipet vil bli absorbert, er det et lite element av usikkerhet omkring det.»

«Så … Det er det jeg er. En avleder. En simpel lokkedue?» 

Despina svarer ikke. En følelse av motløshet og resignasjon strømmer over ham. Han kjenner at han har lyst til å bli forbannet, men har ikke energi til det. Han vet ikke engang om han har rett til å bli det. Han skulle ikke vært her, og på mange måter er han heller ikke det. 

«Dette var planen din hele tiden, var det ikke? Dette er grunnen til at du koblet min frekvens til denne kroppen. Faen …» Han lukker øynene igjen og rister lett på hodet. «Tror du virkelig dette superskipet som jakter oss lar seg lure?» 

«Det er ikke snakk om å lure eller ikke lure. Trusselen er låst på en frekvens og følger den. Den har ingen forutsetninger for å forstå at den samme frekvensen kan eksistere samtidig på to forskjellige steder i tid og rom. Så den kommer mot oss nå. Et møte er uunngåelig. Du kan ikke være om bord når det skjer. Du vil være på egen hånd i en periode.»

«Hva? Skal jeg forlate skipet?» 

«Ja. Husker du ditt gamle språk? Slik du snakket før du forlot din hjemplanet. Ville du kunne forstå og gjøre deg forstått på Dyrangal igjen?» 

«Jeg har ingen minner om talespråk. Er heller ikke sikker på om denne fremmede kroppen kan forme lyder slik mitt opprinnelige taleorgan gjorde.» 

«Mekanismene er ganske like. Det kan gå hvis du prøver.» 

«Hvorfor vil jeg få behov for å snakke det gamle talespråket?» 

«Trusselen, det motsatte skipet har lokalisert oss og låst kursen mot vår posisjon. Det kommer mot oss. Din eneste mulighet for overlevelse er å reise til en utpost mellom Dyrangal-5 og den ytre månen. Det er en bemannet romstasjon der. Du vil få et overgangsfartøy tilpasset stasjonens rampe.»

«Jeg kan ikke overleve lenge i denne kroppen utenfor skipet. Hva om de ser på meg som en trussel? Hva om de angriper meg ? Er dette eneste mulighet?»

«Ja. Det vil ikke vare lenge. Du vil trenge naturlig søvn tjuesyv ganger. Når den tiden har passert, må du borde overgangsfartøyet og reise tilbake i denne retningen. Skipet vil finne deg. Du vil kunne se planeten fra romstasjonen. Det var det du ønsket. Overgangsfartøyet vil være programmert med dyrangalsk kode. De vil ikke oppfatte deg som en trussel. De vil ta vare på deg. Dette er eneste mulighet.» 

Neroman vet at all informasjon han får er et resultat av grundige vurderinger og analyser utført av skipet. Han vet at protester og motargumenter er nytteløse. Innerst inne forstår han også sin egen rolle i dette. Han er her fordi Tordis må beskyttes. Han holdes i live for at «fienden» skal gå etter ham, ikke Tordis, hvis noe går galt. 

«Kan jeg lande?»

«Det vil være risikabelt og uklokt på flere måter. Du ser ikke ut som dem lenger. Du vil ikke bli gjenkjent som en av dem. Det er en annen tid der nå. Bli på utposten. Overgangsfartøyet gjøres klart for deg nå.» 

Langsomt dannes konturene av en plan i hodet hans, en plan han ikke tør å tenke ferdig så lenge han er tilkoblet compaden. 

«Hva vil du gjøre?»

«Skipet vil akselerere til lysets hastighet og møte vår motstander i en kollisjon som vil absorbere den.» 

«To skip på denne størrelsen skal kollidere i lysets hastighet? Eksplosjonen vil bli ødeleggende og sende sjokkbølger tilbake til universets fødsel. Du kan ikke tillate en sånn manøver! Jeg kan ikke!» 

«Det trenger du ikke. I takt med akselerasjonen vil dette skipet redusere sin størrelse. Atomer vil arve andre atomers egenskaper. Skipet vil bli komprimert uten å miste uopprettelige data. Vi vil være et tolv centimeter bredt objekt i sammenstøtsøyeblikket. Det er den minste størrelsen vi kan eksistere som uten å miste gjenopprettelsesevnen. Det andre skipet er en speilet versjon av dette, og vil derfor arve våre egenskaper, inkludert størrelse, frem til kollisjonen. Vi er den positive materien, og vi vil absorbere den negative. Balansen vil bli gjenopprettet.»

«Men er det trygt? Hva med gravitasjonsbølgen? Selv to tolv centimeter store objekter vil føre til en massiv energiutløsning ved en kollisjon i lysets hastighet. Vil det ikke påvirke Dyrangal-systemet på noen måte?» 

«Planetene er trygge. Dyrangal-5 vil ikke bli truffet av partikkelstrålen. Eksplosjonene vil inntreffe nesten 1,2 kaleri unna planeten og gammaglimtet vil være lite. Kanskje registrerbart av satellitter eller overvåkningssonder, men det vil være for langt unna til at strålingen vil utgjøre fare. En gjeldende teoretisk modell anslår at det fremmede skipet er skapt av antimaterie. Negativ gammaritt. Det betyr at all masse vil annihilere og at energien i fotonene vil bli konvertert til energi som kan absorberes. Det vil skje før sammenstøtet splintrer våre atomkjerner til kvarkgluonplasma.»

«Jeg forstår det ikke, men det høres ikke bra ut. Vil dette virkelig fungere?»

«Jeg har ikke evnen til å mene noe. Dette er kalkulerte fakta. Det er som om det allerede har skjedd. Det eneste vi ikke kan kontrollere, er ditt opphold utenfor skipet. Det er en risiko, men også en nødvendighet.»

«Så hva om det hender meg noe? Skipet trenger meg i live. Hva om jeg ikke kommer tilbake som avtalt?» 

«Det er et scenario som er vanskelig å beregne. Denne utgaven av skipet trenger en kaptein for å initialisere et dimensjonshopp. Hvordan den nye utgaven fremstår er fremdeles usikkert, men sannsynligheten er stor for at vi vil kunne ta oss tilbake til kaptein Tordis uten deg.»

«Utrolig. Jeg kan ikke tro at dette er noe som faktisk skal skje.» 

Det siste sier han mest til seg selv. På noen områder er Despina en dårlig samtalepartner. Den er skapt for utveksling av informasjon og data for å bistå med strategiske avgjørelser, ikke egne meninger eller følelser. Neroman kjenner seg uvel. Jo mer informasjon han får, desto sterkere blir følelsen av svik. Han er manipulert inn i en situasjon han tilsynelatende ikke kan komme seg ut av. Men om han kunne, ville han gjort det? Han forstår at rollen hans er viktig i den store sammenhengen, til tross for at det ikke er noe han selv har valgt.

«Jeg har en personlig forespørsel før jeg går til overgangsfartøyet. Kan jeg få med meg alle tilgjengelige minner knyttet til min bevissthet? Kan de lastes inn i fartøyet på en eller annen måte, slik at jeg har dem med meg?»

«Det er unødvendig. Du skal være borte i tjuesyv døgn, skipstid. Alt vil være her når du kommer tilbake.»

«Det skjønner jeg. Men … jeg er redd. Hva om det skjer noe uforutsett? Hva om skipet ikke kommer tilbake? Hva om jeg dør der nede? Jeg vil kunne bruke mine siste øyeblikk til å huske hvem jeg var. Hvordan jeg levde. Vær så snill, ikke nekt meg denne muligheten.» 

«Det er unødvendig, men jeg forstår at det er viktig for deg. Og det er mulig. Filene knyttet til din frekvens vil bli lagret i skrogets minneseksjoner og være tilgjengelig for deg gjennom en compad i cockpiten. Vær klar over at mange av sekvensene er korrupte og derfor ikke vil kunne brukes. Andre igjen vil fremstå meningsløse for deg.» 

«Takk. Koble meg fra. Jeg er klar.» 

 

J.E. Bergfjord