NOVA-klassiker: “Planetfall”, novelle av Ingar Knudtsen jr.

Trykket første gang i magasinet NOVA nr. 3 1973.

Gjengitt med tillatelse av forfatterens familie.

Ivan Orlow så stjernene dreie langsomt rundt. De lignet små hull i et digert, svart teppe. Av og til kastet solen sine stråler inn i romdraktens visir og lot skarpt avtegnede kontraster av lys og skygge spille over ansiktet hans.

Orlow hadde gjennomlevet alle sinnets verste kvaler mens han så romskipet forsvinne og bli borte i mørket foran seg … fra tærende angst til fortvilet og håpløst raseri.

Det var på Umbriel, Uranus’ tredje måne, at Orlow og Jack Hansson hadde vært i ferd med undersøkelser av et radioaktivt felt da Hansson satte foten ned i en sprekk, falt fremover og knuste plexiglasset i romhjelmen mot en spiss steinblokk. Han var allerede død da Orlow kom borttil. Det «uknuselige» glasset lå på bakken som et hvitt støv og Jack Hanssons ansikt var en blodig, forvridd maske. Alt Orlow kunne gjøre var å bære ham inn i skipet, avslutte arbeidet og sette kursen tilbake til MSOs stasjon på Ariel, ved dette tidspunkt heldigvis ikke mer enn 200 000 km borte fra Umbriel.

Men en ulykke kommer som kjent sjelden alene. Orlow var tung til sinns der han satt ved kontrollbordet. Han og Hansson hadde opplevd mye sammen og fartet rundt fra Triton til Luna City som medlemmer av Mars Space Organisation. Orlow selv var født i Gagaringrad, Mars Vest, mens Hansson var kommet dit som tolvåring sammen med sin far som var atomforsker. Begge vokste opp til å bli eventyrlystne villstyringer som enda ikke mer enn halvvoksne, Orlow – med falsk aldersbevis – hadde grepet sjansen til å komme ut i rommet da MSO ble dannet og søkte etter uranletere i asteroidebeltet. Det hadde gått åtte år nå siden da, og i mellomtiden var de to ikke bare blitt et team som arbeidet ualminnelig godt sammen, men også uadskillelige venner. De var kommet med i en av MSOs forskergrupper som akkurat nå var i ferd med å utforske Uranus og dens måner.

Orlows tanker ble avbrutt av en voldsom rystelse i skipet, tett påfulgt av hylet fra en alarmsirene og et rødt, blinkende lys på kontrollpanelet.

– Hva i helsike, mumlet Orlow mens han sjekket instrumentene. En jævla meteor har slått inn i akterskipet.

Han ble nødt til å gå ut for å undersøke skaden, og et kvarter senere kunne han fastslå at en meteor ganske riktig hadde streifet en av styredysene, knust dysens ytre brennkammer og laget en bulk i skipsskroget. Han gikk inn i skipet igjen og hentet verktøy, reservedeler og atomskjærebrenner. Så tente han brenneren for å skjære bort den defekte delen og sveise på nytt.

Nå var Ivan Orlow vanligvis en type som ikke gjorde unødige feil, og som alltid var nøyaktig og påpasselig – men de siste timenes hendelser hadde naturlig nok bragt ham ut av hans vanlige ro. En atomskjærebrenner er en liten, portabel videreutvikling av de klassiske, kjemiske skjærebrennere, men foruten brenning og sveising kunne den også når den var innstilt for det gi et visst framdriftstrykk. Dette pleide især de som arbeidet ved romstasjonene med skipsreparasjoner og lignende benytte seg av. I samme øyeblikk som Orlow presset inn utløsningsknappen for skjæreflammen kom det en kraftig jetstrøm ut av brenneren, og han mistet balansen og fór bakover samtidig som atombrenneren ble slengt ut av hånden hans og forsvant ut av syne.

Orlows første tanke var ergrelse over at han hadde glemt noe så elementært som å kontrollere innstillingen på brenneren. Så begynte han å hale inn sikkerhetslinen. Som en orange orm, i store løse kveiler, hang tauet mellom ham og skipet. Linen gled mot ham uten å holde igjen i noe. Enden hang i tomme rommet og skipet forsvant sakte bort, fram mot Uranus’ grønnlig hvite overflate, hvor skyenes bånd vred seg i evig runddans. Solen var en glødende gullfarget ert som sammen med Ariel, Umbriel og Oberons blekt lysende måneskiver, og tusener på tusener av stjerner spant rundt og rundt der ute, i takt med Orlows rotasjon. Et øyeblikk var Orlow fullstendig lammet av iskald angst, så begynte han automatisk å korrigere sin egen bevegelse. Års erfaring hadde lært ham å kontrollere kroppen sin i fritt fall og til slutt fikk han stanset rotasjonen og fløt rolig og støtt avgårde gjennom rommet – men mer kunne han heller ikke gjøre. Han var dødsdømt, og visste det. Med den kursen han hadde ville han dras mot Uranus og forsvinne i planetens atmosfærehav for alltid.

Uranus er en kjempeplanet med et volum 763 ganger Jordens, men siden planeten hovedsaklig består av metan og ammoniakk, hydrogen og lette gasser er tettheten bare 1,7 ganger vannets, sammenlignet med Mars’ 4,1 og Terras 5,5. Til tross for den enorme størrelsen har derfor planeten allikevel en masse på bare 15 ganger Jordens. Hele Uranus’ ytre er en tynn suppe av gasser og væsker, og planetens tyngdekraft er stort sett den samme som Jordens.

I rommet hadde ikke Orlow hatt noen følelse av å falle, men idet han som en rakett stupte ned i Uranus’ atmosfære ble han tatt av en plutselig følelse av svimmelhet. «Nå er jeg ferdig,» tenkte han. Sekundene som fulgte, hvor romdrakten hurtig ble varmet opp av friksjonen mot atmosfæren, opplevde Orlow subjektivt som et langt minutt hvor han tenkte på det han hadde fått gjort i livet, på sin kjære Hanne i Callisto romhavn, på Jack, på ekspedisjoner i Syrtis Majors ørken, timer i arbeid på Hygeia, Juno, Metis og hundreder av andre asteroider, på ferder til Jupiter og Saturns måner … Mens han styrtet videre nedover i det stadig tettere Uranusatmosfæren rakk han også å sende en siste fortvilet anklage mot skjebnen som lot ham dø nå når han nettopp var begynt å leve, og kjærlighet og voksent vennskap ga livet mening. Ivan Orlow mistet bevisstheten. Rødglødende tumlet den romdraktkledde skikkelsen fresende ned i dypet.

– Du hadde rett, dette er en slags livsorganisme, sa en stemme inne i Orlows hjerne.

– Der, jeg sanset en emosjonsbølge, sa en annen stemme.

– Bevisstheten våkner til live, det var den første stemmen igjen.

– Jeg merker forferdelige smertestrålinger, det var en tredje stemme.

– Det kan vi ikke tillate, sa en fjerde stemme.

Orlow åpnet langsomt øynene. Han sto i Thules grønnlig gule ørken, Mars’ atmosfæretåke virvlet forbi i et stadig skiftende fargespill i hvitt, grønt, grått, gult og blått. (Vent litt, protesterte bevisstheten hans, Mars har ingen slik atmosfære, og Thules sandørken er rødlig brun, ikke grønnlig hvit.) Fargene og landskapet forandret seg, og ble slik som han husket dem. Bortover den tørre ørkensanden kom Hanne gående mot ham, hun strakte hendene ut mot ham og det sorte håret sto som en sky rundt hodet. Orlow begynte usikkert å gå henne i møte, så stanset han skrekkslagen; hverken han eller Hanne hadde respirasjonsutstyr på seg, de kom til å dø i den tynne luften. Han kastet blikket oppover, så at hele området var dekket av en kjempestor kuppel av gjennomskinnelig materiale. De kunne puste fritt. Gledesstrålende løp han henne i møte. Hun kastet seg om halsen på ham og han holdt henne tett inntil seg. Hånd i hånd gikk de bortover mot Huyginsklippen. Der vokste noen høye blå busker han aldri hadde sett før. Jack Hansson kom gående mot dem på veien. Han smilte og blunket til dem, men sa ingenting, gikk bare videre.

Inne mellom de høye buskene kledde de av seg og elsket, intenst.

– Organismen er aktiv og sender nå ut positive emosjonsbølger, rapporterte To. Den har også befridd seg fra sitt livløse ytre skall.

– Vi kunne umulig tillate noe levende å sende ut slike reaksjonsbølger som dette vesenet først gjorde, sa Tre.

– Vår første lov er å opprettholde og beskytte alt liv, tilføyde Fem. La oss derfor passe nøye på og være klare til å foreta en hvilken som helst nødvendig forandring i Organismens elektriske og kjemiske oppbygging og balanse.

– Tenk om Det satte i gang en bølge av smittsomme negative emosjonsbølger!

En trakk seg krampaktig sammen i ren angst ved tanken, men To og Syv grep resolutt inn. En vibrerte takknemlig tilbake til normal frekvens igjen.

Ivan Orlow fløt omkring i Uranus’ atmosfære. Han var helt naken og kroppen hadde en blåhvit farge, men av og til gikk det som en skjelving gjennom kroppen hans som viste at han levde. Munnen smilte, og de åpne øynene glimtet i stadig skiftende avspeilinger av uuttømmelig lykke.

Copyright 1973 by Ingar Knudtsen jr.

Ingar Knudtsen jr

Ingar Knudtsen jr. (f. 1944 på Smøla) bor i Kristiansund. Siden bokdebuten med novellsamlingen Dimensjon S (1975) har han utgitt over 20 bøker – science fiction, skrekk og fantasy – foruten en rekke vanlige romaner, ofte med en kvinnelig hovedperson. Knudtsen ble tidlig NOVA-lesernes yndling, hvilket ikke minst avspeilet seg i at han hele to ganger vant lesernes pris NOVA-statuetten for beste fantastiske fortelling – i 1977 for romanen Jernringen (1976) og i 1974 for novellen “Planetfall”. En nærmere presentasjon kan leses her: https://www.nyenova.no/norske-sf-forfattere-ingar-knudtsen-jr/

Del dette innlegget på:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *