Klassisk fantasi-novelle: «Dødningemanernes velde» av Clark Ashton Smith

Oversatt og tilrettelagt av Nicolai Alexander Styve

Ikke tidligere publisert på norsk

Clark Ashton Smith (1893-1961)

var en høyst eiendommelig amerikansk forfatter. I store deler av livet sitt slet han dessverre mye med både ensomhet, sykdom og fattigdom. Allikevel viet han nærmest 50 år på å skrive omtrent 1000 dikt og over 130 noveller. Hans kunstneriske virksomhet var mangfoldig og bestod også av tegninger, malerier og skulpturer, men for han hadde spesielt litteraturen én hovedfunksjon: Det var rett og slett «no justification for literature unless it serves to release the imagination from the bounds of everyday life». Han hadde derfor et ønske om å unnslippe den noe traurige virkeligheten og tre inn i et drømmelignende, eksotisk og kosmisk fantasirike der han kunne utforske det ukjente,
uvirkelige og bisarre.

Et slikt ønske og en slik kunstnerisk filosofi krevde naturligvis at han eksperimenterte og brøt med det tradisjonelle. På én måte var han altså i prinsippet en del av en større kunstnerisk bevegelse, for modernismen oppstod på samme tid som en motreaksjon til realismens tradisjonelle, påtatte nøytrale fremstilling av virkeligheten. På en annen måte og til tross for, eller nærmest på tross av, valgte han å gå sin egen vei. Der modernistene ønsket å utforske og utrykke det moderne menneskets virkelighet som noe subjektivt og mye mer kompleks, ønsket Smith å utforske alternative, nærmest umenneskelige (om ikke antimenneskelige) virkeligheter. Slik sett valgte Smith å utforske det motsatte av hva de fleste forfattere på begynnelsen av 1900-tallet utforsket. Han tok i det hele tatt avstand fra moderne litteratur og mente heller at «weird, fantastic writing, by its emphasis of the environing cosmic wonder and spirit of things, may actually be truer to the spirit of life than the work which merely concerns itself with literalities, as most modern fiction does». Med andre ord fant han inspirasjon i det han anså som en potensielt iboende uvirkelighet i virkeligheten. Smiths noveller befinner seg som oftest i møtepunktet mellom prosa og lyrikk. De er også sterkt preget av poetiske undertoner, uvanlige ord og mystisk, billedlig språk som skal ha en effekt på lesernes underbevissthet og stimulere fantasien deres.

En del av Smiths noveller ble blant annet publisert i det amerikanske magasinet Weird Tales. Her ble også flere av H.P. Lovecrafts noveller publisert. Han og Smith brevvekslet faktisk i hele 15 år fra 1922 og frem til Lovecrafts død i 1937. Smith kom også i kontakt med forfatterne George Sterling og Ambrose Bierce. Førstnevnte var både hans mentor og venn. Allikevel er Clark Ashton Smith mer eller mindre obskur i litteraturhistorisk perspektiv, men verkene hans er av en særegen kvalitet. Han mante frem drømmelignende atmosfærer og bisarre forestillinger i fantasifulle verdener med et til tider overdådig vokabular, suggererende språklig rytme og en levende, emfatisk og malende språkføring full av poetiske virkemidler som forhøyet enhver beskrivelse til noe besynderlig og magisk. Jeg er selv spesielt glad i poetisk språk, og jeg kan samtidig kjenne meg igjen i Smiths filosofi; det er frigjørende å omfavne fantasien, utforske språkets kreative grenser og våge å være annerledes. Det har for meg vært en særdeles spennende og gledelig utfordring å oversette han.

Våren 2021 ble jeg ferdig med en mastergrad i litterær oversettelse. Til masteroppgaven min oversatte jeg tre av Clark Ashton Smiths noveller og skrev en omfattende kommentardel der jeg analyserte oversettelsene og begrunnet valgene mine. På grunn av Smiths stilistiske særpreg egnet hans noveller seg godt til en masteroppgave. «Empire of the Necromancers» var den første novellen jeg leste av han, og den første jeg oversatte. Jeg falt pladask for hans poetiske språkføring og frodige, unike vokabular. Det ga meg en mer intens opplevelse av atmosfære. Smith var helt bevisst sin egen stil og hvilke språklige virkemidler han brukte. Han uttrykte følgende til Lovecraft:

«My own conscious ideal has been to delude the reader into accepting an impossibility, or series of impossibilities, by means of a sort of verbal black magic, in the achievement of which I make use of prose-rhythm, metaphor, simile, tone-color, counter-point, and other stylistic resources, like a sort of incantation.»

Som oversetter er det viktig å være bevisst på disse virkemidlene og hvilken effekt de skal ha på leseren. Han ønsket jo at vi som lesere skulle leve oss (eller lese oss) inn i noe ukjent og umulig; vi skal bli bergtatt og få en følelse av at en atmosfære eller følelse blir manet frem gjennom lesingen. Hvis man hadde normalisert eller forenklet språket ved å gjøre setningene kortere, mer konsise, presise og lettleselige, eller ved å unngå obskure ord og uvanlige formuleringer fordi man frykter at leserne ikke vil forstå seg på det, hadde man lett frarøvet dem for det som gjør Smiths litterære stemme så unik. «The Empire of the Necromancers» (1932) handler eksempelvis om noe fremmed og uvirkelig i en fjern fremtid, og det bør da føles like fremmed, uvirkelig og fjernt å lese den. Novellen handler om to dødningemanere på kontinentet Zothique i en fremtidig utgave av Jorden der teknologi har blitt erstattet av magi. Verdenen er i ferd med å dø ut, det menneskelige forfall er tydelig i anmarsj, og vi får servert stemningsfulle og poetiske beskrivelser av en svært dyster virkelighet. Her har vår egen menneskelige sivilisasjon for lengst blitt glemt og tapt. Dødningemanerne i «Empire of the Necromancers» lever et svært overdådig liv, og språket i novellen er i tråd med Smiths stilistiske overdådighet i hans overbevisning om at det i litteraturen var bedre «to err on the side of overflamboyance or exuberance». Det er altså stor leksikalsk variasjon i teksten, og dette går på ganske naturlig vis hånd i hånd med uvanlige ordvalg. I tillegg er språket høytidelig og har en suggererende rytme. Siden novellen rent innholdsmessig bærer preg av en kontrast mellom liv og død, lys og mørke, frihet og undertrykkelse og luksus og forfall (både i materiell, menneskelig og moralsk forstand), har jeg samtidig sørget for at de leksikalske valgene understreker denne kontrasten. Alt dette virker assosiasjonsskapende og gjør forhåpentligvis den norske utgaven like levende som den engelske originalen.

Sitater fra bøkene «Clark Ashton Smith: A Critical Guide to the Man and His Work» og «Clark
Ashton Smith: The Dark Eidolon and Other Fantasies»

Nicolai Alexander Styve

– – –

LEGENDEN om Mmatmuor og Sodosma skal først bli kjent i en av Jordens senere tidsaldre, når de glade legendene om storhetstiden har blitt glemt. I tiden før beretningen om den vil mange epoker ha svunnet hen, og havene vil ha sunket ned i sine dyp, og nye kontinenter vil ha kommet til. Muligens kan den, på denne dag, lindre den svarte utmattelsen til et utdøende folk, som har mistet håp om alt utenom glemselen. Jeg beretter historien slik som menneskene skal berette den på Zothique, det siste kontinent, under en svak sol og en trist himmel der stjernene viser seg med et sylskarpt lys før aftenstund.

I

MMATMUOR OG SODOSMA var dødningemanere som kom fra den mørke øya Naat, for å praktisere sine ondartede kunster i Tinarath, bortenfor de innskrumpne hav. Men de lyktes ikke i Tinarath, for døden ble ansett som noe hellig av folket i det grå landet, og man tok ikke lett på å vanhellige gravkammerets intet, og det ble ansett som en styggedom å utøve dødningemaning for å vekke de døde.

Da, etter en kort stund, blir Mmatmuor og Sodosma drevet vekk av vreden hos innbyggerne og tvunget til å flykte mot Cincor, en ørken i sør, som kun var befolket av knoklene og mumiene av en rase som sotten hadde gjort ende på i en fordums tid.

De reiste inn til et bedrøvelig og leprøst og askegrått land under den veldige, glorøde solen. De smuldrende stenene og sandens dødbringende øde ville satt skrekk i hjertene på alminnelige mennesker, og siden svartekunstnerne hadde blitt fordrevet til dette ufruktbare stedet, uten mat eller næring, kunne det nok ha fortonet seg som en fortvilet situasjon. Men med et hemmelighetsfullt smil, og holdningen til erobrere som trår over grensene til et etterlengtet rike, gikk Sodosma og Mmatmuor med bestemte skritt videre inn i Cincor.

Ubrutt fremfor dem, over tørrlagte elver og gjennom marker blottet for trær og gress, gikk den store hovedveien som reisende tidligere hadde brukt mellom Cincor og Tinarath. Her støtte de ikke på en levende sjel, men de kom snart over skjelettene til en hest og en rytter som lå midt på veien, og som fremdeles var ikledd det overdådige seletøyet og klesdrakten de hadde vært ikledd i livet. Og Mmatmuor og Sodosma stanset fremfor de ynkverdige knoklene, hvor det ikke var et fnugg av bedervelse, og de smilte ondsinnet til hverandre.

«Gangeren blir din», sa Mmatmuor, «for du er den litt eldre av oss to og har derfor førsterett, og rytteren skal tjene oss begge og være den første til å sverge troskap til oss i Cincor.»

Da, i den askegrå sanden i veikanten, tegner de opp en tredelt sirkel, og så, sammen og stående i midten, utøver de det vederstyggelige ritual som tvinger de døde til å stå opp fra det fredsomme intet og fra nå av, i alle ting, adlyde dødningemanernes mørke vilje. Deretter drysset de en klype magisk pulver i neseborene på mannen og hesten, og de hvite knoklene knaket sørgmodig, reiste seg opp fra der de hadde ligget, og stod parat til å tjene sine herrer.

Så, slik de hadde blitt enige om, besteg Sodosma skjelettgangeren og grep tak i de juvelbesatte tøylene og red i ond spott mot Døden på sin bleke hest, mens Mmatmuor støttet seg lett på en stokk av ibenholt og trasket ved siden av, og skjelettet av mannen, med sin kostbare klesdrakt som flagret løst, fulgte etter dem begge som en undersått.

Etter en stund, i den grå ødemarken, fant de levningene etter enda en hest og en rytter som sjakalene hadde latt være, og som solen hadde tørket til de ble like magre som gamle mumier. Også disse vekket de opp fra døden, og Mmatmuor satte seg over skrevs på den uttørrede stridshesten, og de to magikerne red videre som omvandrende keisere, ledsaget av et lik og et skjelett. Andre benrester og knoklete levninger av mennesker og dyr, som de snart kom over, vekket de behørig opp på samme måte, slik at de ervervet seg et stadig voksende følge på sin fremmarsj gjennom Cincor.

På sin vei, da de nærmet seg Yethlyreom, som hadde vært hovedstaden, fant de tallrike gravkamre og nekropoler, som etter mange tidsaldre fremdeles lå uberørte og rommet svøpte mumier som knapt hadde skrumpet i døden. Alle disse vekket de opp fra gravens natt til å utføre sin befaling. De beordret noen av dem til å så og dyrke ørkenmarken og heise opp vann fra de utgravde brønnene, mens andre ga de ulike oppgaver, slike som mumiene hadde utført i livet. Den århundrelange stillhet ble brutt av leven og oppstyr fra en myriade av aktiviteter, og de skranglete likene av vevere strevet ved sine skytler, og skrottene av plogmenn fulgte etter sine trekkokser i plogfurene.

Mmatmuor og Sodosma var trette etter sin usedvanlige reise og sine stadig gjentatte besvergelser, og fremfor seg så de omsider, fra en høyde i ørkenen, Yethlyreoms høytragende spir og fagre, ubrutte kupler, som var omhyllet av et stadig mørkere og stagnerende blodig lys fra en illevarslende solnedgang.

«Det er et anselig rike», sa Mmatmuor, «og du og jeg skal dele det mellom oss og ha alle dets døde i vår makt og bli kronet som keisere under morgendagen i Yethlyreom.»

«Ja», svarte Sodosma, «for det er ingen levende som kan gå imot oss her, og de som vi har påkalt fra graven, skal gå og ånde kun på våre ordre, og de får ikke gjøre opprør mot oss.»

Så, i det blodrøde tussmørkets stadig dypere skjær av lilla, inntok de Yethlyreom og red frem blant de storslagne, lykteløse herskapshusene og innrettet seg med sitt grufulle følge i det staselige og forlatte palass, der Nimboth-dynastiets keisere hadde hersket eneveldig i Cincor i to tusen år.

I de støvete og forgylte saler tente de tomme onykslykter med sin listige trolldom og inntok fyrstelig føde, forsynt fra en forhenværende tid, som de manet frem på samme vis. Eldgamle og keiserlige viner ble skjenket for dem i månestenskopper av undersåttenes kjøttløse hender, og de drakk og fråtset og veltet seg i fantasmagorisk pomp, slik at de utsatte til morgendagen å vekke opp dem som lå døde i Yethlyreom.

De stod opp i betimelig tid, under den mørkerøde lysning, fra de luksuriøse palassengene de hadde sovet i, for mye gjenstod å gjøre. Overalt i den glemte by hastet de til og fra og utøvet sine svartekunster på folket som hadde dødd i sottens siste år, og som hadde ligget ubegravet. Og da dette var fullbyrdet, gikk de videre forbi Yethlyreom og inn til den andre byen med opphøyde gravkamre og kjempemessige gravmæler, hvor keiserne av Nimboth og de mer betydningsfulle borgere og adelige av Cincor lå.

Her befalte de skjelettslavene til å bryte opp de forseglede dører med hammere, og så, med sine syndige og tyranniske besvergelser, kalte de frem de keiserlige mumier, selv dynastiets eldste, som alle kom stavrende, med lysløse øyne, iført kostbare liksvøp med påsydde ildlysende juveler. Og så, senere, vekket de til et skinnliv mange generasjoner av hoffolk og dignitarer.

I en høytidsfull prosesjon, med mørke og hovmodige og hule ansikter, gikk de døde keiserne og keiserinnene og gjorde reverens for Mmatmuor og Sodosma, og de fulgte dem som et tog av fanger gjennom alle gatene i Yethlyreom. Etterpå, i den kjempemessige tronsalen i palasset, besteg dødningemanerne den høye dobbeltrone, der de rettmessige herskerne hadde sittet med sine gemalinner. Omgitt av keiserne, i all sin storslåtte og gravalvorlige prakt, ble de tildelt suverenitet av de visne hendene til Hestaiyon-mumien, den første i ætten Nimboth, som hadde hersket i en halvmytisk tidsalder. Så kom etterkommerne av Hestaiyon sammen i en stor flokk og tiljublet, med klangløse og hule stemmer, Mmatmuors og Sodosmas overhøyhet.

Således fant de utstøtte dødningemanerne sitt velde og et underdanig folk i det ødslige og ufruktbare landet dit menneskene i Tinarath hadde fordrevet dem for å omkomme. De var eneherskere over alle de døde i Cincor, og i kraft av sin malisiøse magi, utøvet de en ondartet despotisme. Tributt ble båret frem til dem av kjøttløse bærere fra fjerntliggende områder, og pestfortærte skrotter og høye mumier som duftet av balsameringsvæsker, gikk enten til og fra i sine ærender i Yethlyreom, eller brakte med seg, fra uuttømmelige hvelv, støvete edelstener og spindelvevsvart gull fra en antikk tid, og samlet det opp fremfor deres grådige blikk.

Døde arbeidere fikk palasshagene til å blomstre med for lengst visnede blomster, lik og skjeletter strevet for dem i gruvene og oppførte praktfulle og utrolige tårn mot den døende solen. Kammerherrer og prinser fra en gammel tid tjente som munnskjenker, og strengeinstrumenter ble klimpret til deres glede av de spinkle hendene til keiserinner med gyllent hår, som hadde trådt frem utilsmusset fra natten i gravkammeret. De fagreste av dem, som pesten og marken ikke hadde fortært i overkant, tok de til seg som elskerinner for å tilfredsstille sine nekrofile lyster.

II

I ALLE TING utførte folket i Cincor livets gjøremål etter Mmatmuors og Sodosmas vilje. De talte, de gikk, de spiste og drakk som i livet. De så og hørte og følte med sanser som lignet sansene de hadde før døden, men hjernene var trollbundet av en fryktelig dødningemaning. De kunne bare svakt erindre sin tidligere tilværelse, og de hadde blitt påkalt til en tom og urolig og skyggelignende tilstand. Blodet rant sakte og kaldt og var blandet med vann fra Lethe, og dampen fra Lethe tilslørte øynene.

De adlød sine tyranniske herrer taust, uten opprør og innsigelser, men de kjente den vage og grenseløse utmattelse som de døde kjenner etter at de har drukket av den evige søvn og igjen blitt påkalt til den bitre, forgjengelige eksistens. De kjente ingen lidenskap eller lyst eller glede, kun en svart kraftløshet av oppvåkningen fra Lethe og en grå, uopphørlig lengsel etter å falle tilbake i den avbrutte hvile.

Den yngste og siste keiseren av Nimboth var Illeiro, som hadde dødd i pestens første måned, og som hadde ligget i et høybygget gravmæle i to hundre år før dødningemanernes ankomst

Illeiro hadde blitt vekket opp med sitt folk og sine forfedre for å tjene tyrannene, og han hadde gjenopptatt en tom eksistens uten å stille spørsmål ved den, og uten å bli overrasket. Han hadde godtatt både sin egen og sine forfedres oppstandelse slik man godtar en drøms ydmykelser og underverk. Han forstod at han hadde kommet tilbake til en falmende sol, til en tom spøkelsesverden, til en omstendighet der hans plass kun var som et lydig skyggebilde. Men til å begynne med var han, som de andre, kun rammet av en sløv utmattelse og en svak hunger etter den tapte glemsel

Han var bedøvet av magien til sine overherrer, svekket av dødens eviglange meningsløshet, og som en søvngjenger var han vitne til udådene som forfedrene ble utsatt for. Allikevel, etter mange dager, våknet en liten gnist i den tunge skumringen i hans sinn.

Som noe fortapt og uopprettelig, bortenfor umåtelige avgrunner, erindret han sin regjeringstids pomp i Yethlyreom og sin egen gylne stolthet og fryd som ungdom. Og erindringen ga ham en vag opprørsfølelse, med et gjenferds bitterhet, mot magikerne som hadde halt ham tilbake til denne ulykksalige parodien av et liv. I det skjulte begynte han å sørge over sin falne status og de bedrøvelige prøvelsene til sine forfedre og sitt folk.

Dag etter dag, som munnskjenk i salene der han tidligere hadde regjert, så Illeiro Mmatmuors og Sodosmas gjerninger. Han så deres fæle og begjærlige påfunn, deres stadig økende drukkenskap og storspising. Han så dem vasse i dødningemanisk luksus og bli dorske av dovenhet, fete av fråtseri. De forsømte fordypelsene i sine kunster, de glemte mange av sine besvergelser. Men fremdeles hersket de, mektig og formidabelt, og mens de latet seg på lilla og rosenrøde divaner, la de planer om å lede en hær av de døde mot Tinarath.

De drømte om erobring og mer omfangsrike dødningemanekunster, de ble tykke og sløve som marker som har tatt seg til rette på benrester fulle av bedervelse. I takt med dorskheten og tyranniet steg den opprørske ilden i Illeiros skyggefulle hjerte, lik en flamme som strider med dis fra Lethe. Og sakte, mens hans vrede vokste, vendte det tilbake i ham noe av styrken og standhaftigheten som han hadde i livet. Fordi han hadde sett nedrigheten til undertrykkerne og visste om uretten som var blitt gjort mot de hjelpeløse døde, hørte han i hjernen et larm av kvalte stemmer som forlangte hevn.

Blant sine forfedre, gjennom salene i palasset i Yethlyreom, beveget Illeiro seg stille på herrenes befaling, eller stod og ventet på deres ordre. I onykskoppene skjenket han ravgule viner, manet frem med trolldom fra åser under en yngre sol, og han fant seg i deres forhånelser og fornærmelser. Og han så, kveld etter kveld, at de vugget av drukkenskap til de sovnet, fete og rødmussede, i all sin uberettigede prakt.

Det ble sagt lite mellom de levende døde, og sønn og far, datter og mor, elsker og elskede kom og gikk uten tegn på gjenkjennelse, uten å bemerke sin ulykksalige skjebne. Men endelig, en midnattstime, da tyrannene lå og sov, og flammene flakket i de dødningemaniske lyktene, rådførte Illeiro seg med Hestaiyon, sin eldste forfader, som var en sagnomsust og berømt og stor trollmann, og som var antatt å kjenne til oldtidens hemmelige lærdom.

Hestaiyon stod et stykke unna de andre, i et hjørne av den skyggefulle salen. Han var brun og avmagret i sitt smuldrende mumieklede, og hans lystomme obsidianøyne ga inntrykk av å stirre ut mot intet. Han lot ikke til å ha hørt spørsmålet fra Illeiro, men så, utførlig og med en tørr og raslende hvisken, svarte han:

«Jeg er gammel, og natten i graven var lang, og jeg har glemt mye. Men likevel, idet jeg famler bakover gjennom dødens tomrom, kan det være at jeg klarer å hente tilbake noe av min tidligere visdom, og sammen skal vi to finne en vei til frigjøring.» Og Hestaiyon gjennomsøkte bruddstykker av minnene, slik man strekker hånden inn til et sted der marken har vært, og der de skjulte, eldgamle arkivaliene har råtnet i omslagene, helt til han endelig husket og sa:

«Jeg erindrer at jeg en gang var en mektig trollmann, og blant andre ting kjente jeg til dødningemaniske besvergelser, men jeg benyttet dem ikke, for jeg anså bruken av dem og oppvekkelsen av de døde som avskyelige handlinger. Jeg var også i besittelse av annen kunnskap, og blant levningene av denne eldgamle lærdom er det muligens noe som nå kan veilede oss. For jeg erindrer en utydelig, tvilsom profeti, som ble skapt i de tidligste årene da Yethlyreom og Cincors velde ble grunnlagt. Profetien var at en ondskap mektigere enn døden ville ramme keiserne og folket i Cincor i fremtiden, og at en rådførsel mellom den første og den siste av Nimboth-dynastiet ville lede til en vei til frigjøring og opphevelsen av elendighetene. Ondskapen ble ikke navngitt i profetien, men det ble sagt at de to keiserne skulle finne løsningen på problemet ved å knuse en eldgammel avbildning av leire som vokter det nederste hvelvet under det keiserlige palass i Yethlyreom.»

Så, etter å ha hørt profetien fra de falmede leppene på sin forfader, grublet Illeiro en stund og sa:

«Nå husker jeg en ettermiddag i min tidlige ungdom, da jeg formålsløst så meg omkring, slik gutter gjør, i de ubenyttede hvelvene i palasset, og jeg kom inn til det siste hvelvet og fant der en støvete, besynderlig avbildning av leire med en form og et uttrykk som var meg fremmed. Og da, fordi jeg ikke kjente til profetien, snudde jeg og gikk skuffet tilbakelike formålsløst som jeg hadde kommet, på søken etter det fnuggrike sollys.»

Så, med juvelbesatte lykter som de hadde tatt med seg fra salen, smøg Hestaiyon og Illeiro seg unna sine likegyldige slektninger og gikk nedover den underjordiske trappen under palasset, og som ubønnhørlige, lumske skygger snek de seg gjennom en labyrint av nattsvarte korridorer, før de endelig nådde den nederste krypten.

Her, i det svarte støvet og det sammenklumpede spindelvevet fra en uminnelig fortid, fant de, slik det var blitt bestemt, leireavbildningen med de grove ansiktstrekkene til en glemt jordisk gud. Og Illeiro knuste avbildningen med en bit av en sten, og fra dets hule indre tok han og Hestaiyon ut et stort sverd av urustet stål og en tung nøkkel av umisfarget bronse og tavler av klar messing, hvor det hadde blitt risset inn ting som skal gjøres for at Cincor skal få bukt med dødningemanernes mørke herredømme og folket skal vinne tilbake dødens glemsel.

Så, med nøkkelen av umisfarget bronse, låste Illeiro opp, slik tavlen ba ham om å gjøre, en lav og smal dør innerst i det nederste hvelvet, bortenfor den knuste avbildningen, og han og Hestaiyon så, slik det var blitt forutsagt, spiraltrappen med dystre stentrinn som kveilet seg ned mot en uoppdaget avgrunn der jordens nedsunkne flammer fremdeles brant. Og Hestaiyon lot Illeiro stå igjen for å vokte døren, mens han selv holdt sverdet av urustet stål i sin spede hånd og gikk tilbake til salen der dødningemanerne sov, helt utstrakte på sine rosenrøde og lilla divaner, med de gustne og blodløse døde omkring seg i tålmodige rekker.

I kraft av den eldgamle profetien og de klare tavlenes lære hevet Hestaiyon det store sverdet og hugget hodet av Mmatmuor og hodet av Sodosma med ett enkelt slag. Så, slik det hadde blitt foreskrevet, parterte han likrestene med kraftige hugg. Og dødningemanerne endte sine urene liv og lå stille og urørlige, slik at de tilføyde divanene en dypere rødtone i det rosenrøde og en lysere nyanse i det triste lilla.

Så, til sine slektninger, som stod stille og likeglade uten å ense sin befrielse, talte den ærverdige mumien Hestaiyon med lav og raslende stemme, men med autoritet, slik en konge beordrer sine barn. De døde keiserne og keiserinnene rørte seg som høstblader i en plutselig vind, og en hvisken ble sendt mellom dem og ut av palasset, slik at det ble meddelt utførlig, og i det omstendelige, til alle de døde i Cincor.

Hele den natten og i løpet av den blodmørke dagen som fulgte, under blafrende fakler og lyset fra en avtagende sol, strømmet en endeløs hær av pestfortærte lik, av fillete skjeletter, som en flom av skrømt gjennom gatene i Yethlyreom og langs salen i palasset, der Hestaiyon stod vakt over de drepte dødningemanerne. Uten stans, med uklare og stive øyne, gikk de frem som målbevisste skygger for å finne de underjordiske hvelvene under palasset, for å gå gjennom den åpne døren der Illeiro ventet i det siste hvelvet, og så for å sno seg nedover de tusen tusen trinn mot kanten av et dyp der Jordens svinnende ild sydet. Der, fra randen, kastet de seg ut mot en andre død og den fullstendige tilintetgjørelse i de bunnløse flammer.

Men, etter at alle hadde gitt seg hen til frigjøringen, stod Hestaiyon igjen alene i den falmende solnedgangen, ved de splittede skrottene av Mmatmuor og Sodosma. Der, slik tavlene hadde foreskrevet ham om å gjøre, tok han i bruk de gamle dødningemaniske besvergelsene han tidligere hadde kunnskap om, og fordømte de lemlestede kroppene med den evigvarende liv-i-død som Mmatmuor og Sodosma hadde etterstrebet å påføre folket i Cincor. Og forbannelsen kom ut fra de bleke leppene, og hodene rullet gruoppvekkende med olmt blikk, og lemmene og torsoene vred seg på de keiserlige divanene i størknet blod. Da, uten et blikk tilbake, og med visshet om at alt var gjort slik som det hadde blitt forordnet og spådd helt fra begynnelsen, overlot mumien Hestaiyon dødningemanerne til sin elendighet og gikk utmattet gjennom den nattsvarte labyrinten av hvelv og vendte tilbake til Illeiro.

Så, i fredelig stillhet, uten at de trengte å si noe mer, gikk Illeiro og Hestaiyon gjennom den åpne døren i det nederste hvelvet, og Illeiro låste døren bak dem med nøkkelen av umisfarget bronse. Og derfra, ned spiraltrappen, bega de seg mot randen av de nedsunkede flammer og var ett med sine slektninger og sitt folk i det siste, ytterste intet.

Men menneskene sier, om Mmatmuor og Sodosma, at de parterte kroppene av dem sleper seg frem og tilbake i Yethlyreom den dag i dag, uten å finne fred eller hvile i sin elendighet i liv-i-død, og at de forgjeves leter gjennom den svarte labyrinten av underhvelv etter døren som ble låst av Illeiro.