
Et bilde fra Galapagos, tatt av fotograf Nina Holtan, inspirerte Catharina Schønning-Lykke til å skrive denne poetiske kortnovellen.

Professor Yokisawas påpekning er fremdeles et subjektivt paradoks. Hvorfor gir ingen av de tidsreisende seg til kjenne når de reiser tilbake i tid? Hvorfor er ikke en eneste tidsreisende dokumentert i noe historisk kildemateriale? Og ikke minst: Hvorfor har ingen tidsreisende så langt vendt tilbake fra sin ferd?

Mange science fiction-forfattere – deriblant f.eks. Clifford D. Simak og Philip K. Dick – har behandlet temaet udødelighet. Men det spørs om noen har beskrevet konsekvensene av en slik medisinsk sensasjon mer overbevisende enn her. Åsmund Forfang (1952 – ) har virket som forfatter, oversetter og journalist. Han bokdebuterte i Lanterne science fiction som nittenåring, mens han stadig gikk på videregående, med novellesamlingen Bilen med det store hjertet (1972).

«Først kokte Supernettet over av rop om fake news og haugevis av mulige konspirative forklaringer på at den globale oppvarmingen uteble år etter år. Vitenskapsfolkene kranglet vilt om mulige framtidsscenarier, og dommedagsprofetene hadde gode dager. Uroen spredte seg langsomt fra nord til sør. Men fortsatt var det optimistene som styrte den minkende befolkningen i verden. De bygget oppvarmede haller og møteplasser da temperaturen sluttet å gå over null, og hyllet snømengdene som lå året rundt i nord og begynte å få fotfeste på den sørlige halvkulen …»

«Nå måtte han ta motet til seg. Hagbart trakk pusten dypt, husket opp og ned et par ganger – og sparket fra med lukkede øyne. Ingenting hendte. Ergerlig åpnet han øynene og så rett ned i rommet. Et par centimeter over hodet hans var taket og det trengte å vaskes. Spindelvev og støv. Med et hest redselsskrik slapp han taket under lårene og deiset ned. Rett oppå bordet hvor Løiten, øl, glass og maten sto.» Roar Ringdahl (f. 1936) skrev noveller som ikke liknet noen andres. Les denne, så skjønner du hvorfor.