«Så fint man kan ha det på Highway 191», splatternovelle av Emil Flakk

1

Det var tre ting Henry Powell trodde på her i livet: Jesus, hardt arbeid, og regelmessige tester av prostataen. Sistnevnte hadde iallfall vært viktig frem til han mistenkte at det var noe feil med hans egen prostata. Da var det plutselig mindre viktig å sjekke seg.

Han parkerte tretti fot unna det offentlige toalettet. Da han slo av tenninga, løftet han den ene siden av baken og slapp ut en gedigen promp. Ikke bare hadde han blåst ut mer luft fra bakdøra enn vanlig det siste, men den hadde også ei lukt av råte. Han gikk ut av lastebilen og lot døra stå åpen. Da han kom ut, kjente han den friske fjellufta. På den andre siden av ei elv så han frodig skog foran den taggete ryggraden til Rocky Mountains. På veien til dassen blåste rompa til Henry en ny trudelutt, og stanken beveget seg raskere enn ganglaget hans. Fy flate! Lukta minnet om noe som lå og råtnet i solsteiken.

Dassen hadde bare ei dør. WC var skrevet utenpå med rød tusj. Mason, sønnen til Henry, studerte ved University of Wyoming, og Henry hadde møtt noen av vennene hans derfra. Om de hadde sett dette, hadde de nok hatt både det ene og andre å si om at en offentlig dass bare hadde ei dør og ikke 36, ei for hvert kjønn i det herrens år 2023. Henry gikk inn og lukket døra for å holde lukta av sin egen promp ute. Frykten for kreft til tross, Henry lo litt av ironien i akkurat det. Han trakk ned buksa og satte seg. Veggene var prydet av kunst og poesi av typen som hørte til på slike steder. Noen hadde skrevet The crap house poet strikes again, en annen hadde skrevet Dance like no one is watching, poop like no one is smelling. En vågal en hadde laget en tegning av en penis med turban, skjegg og sabel som helt klart skulle forestille Muhammed. Henry hadde i grunnen sans for dasskunst. Det var noe primitivt ærlig og skjønt ved den. Han satt der framoverlent med albuene på lårene og leste poesien og så på tegningene. Da han prompet nok en gang, steg stanken av død opp i nesa hans. Han trakk den rutete flanellskjorta over nesa og lo. Det var bare snobbete finfolk som ikke syns promp var iallfall litt moro. Men han var bekymret også. Det var en underdrivelse å si at den lukta ikke var som den skulle. Pokkeren heller, tenkte Henry, og bestemte seg for at i morgen, da skulle han dra til legen. Herregud, han kunne jo ikke dø nå. Mason var jo gammel nok til å klare seg, men Olivia var fjorten år og trengte en pappa. Ikke tale om at han skulle la Abigail ta seg av ungene alene. Tanken på Abigail fikk ham til å huske at det var fredag. Olivia skulle ha overnattingsfest hos en venninne, og Mason kom ikke hjem denne helgen. Henry visste hva det betydde. Han og Abigail skulle ha en deilig middag. Roastbiff, ørret eller elgsteik, også skulle de dra nytte av å ha huset for seg selv. Han måtte bevare sin egen helse for deres del. Han skyldte dem det. I morgen, da skulle han endelig dra til legen.

Men han fikk aldri gått til legen. For akkurat idet Henry skulle til å reise seg, skjøt noe som lignet en tentakel opp og slynget seg rundt halsen hans. Han så ned, og så tenner komme krypende opp fra toalettskåla. Svarte tenner som lignet nåler. Tentakelen strammet seg rundt halsen hans. Henrys skrik kvaltes i halsen.

 

2

«LOOK!»

Karen holdt mobilen opp mot himmelen og fanget de hvite lysglimtene på film. Hun hadde kommet til Yellowstone av to grunner. For det første var hun glad i å gå på tur, for det andre hadde hun to millioner følgere på TikTok som var interessert i å se henne stå foran nasjonalskatter og si noe morsomt. Da hun opprettet profilen, hadde det vært en spøk. Hun var lei av alle de teite vitsene om folk som het Karen på Facebook, så hun opprettet Actually nice Karen og la ut noen videoer. Karen hadde aldri vært god i sport, hun hadde gjort det helt greit på skolen, og hun var på alle måter en ganske gjennomsnittlig borger. På videregående hadde hun blitt kåret til klassens klovn, men det var også den eneste utmerkelsen hun noensinne hadde fått. Karen skjønte ikke engang helt selv hvordan tiktoken hennes hadde tatt av. På tre måneder hadde hun fått 200 000 følgere, og etter et år var tallet tidoblet. For hver video hun laget kom hun på tre nye ideer til punchline for den neste videoen. Karen stirret opp på den blå himmelen der hvite lys flakket. Lysene minnet om glimtene fra en pære i ferd med å kortslutte. Blinkende, skarpt hvitt lys. I stedet for å avlevere en av sine vanlige vittigheter ble hun bare stående og måpe sammen med de andre turgåerne. Etter at det endelig gav seg, fortsatte Karen å stirre på himmelen noen sekunder. Da hun vendte blikket ned igjen, la hun merke til noe foran seg. Midt på stien lå det en kampestein. Den var omtrent ni fot høy og sylinderformet. Karen var helt sikker på at steinen ikke hadde vært der for noen minutter siden. Steinens overflate var merkelig glatt, og helt sort, i sterk kontrast til de omkringliggende grå steinene. Karen kjente en merkelig trang til å strekke ut hånden og ta på steinen.

 

3

Levi snudde seg og så ut av bakvinduet idet de kjørte inn i tunnelen. Himmelen var full av hvite gnister. Det var klar himmel, så det kunne ikke være lynnedslag. De forsvant inn i tunnelen, og Levi husket plutselig at han var her sammen med foreldrene sine. Lysglimtene hadde fått ham til å glemme en liten stund. Glemme at han satt her i bilen sammen med foreldrene, på vei til Jackson for å gjøre noe han ikke ville.

Pappa grep rattet med begge hendene. Knokene var hvite og harde. Mamma satt ved siden av, med beina trukket opp i setet og armene rundt beina. Levi visste at de hadde kranglet før de dro hjemmefra. Når Levi kom ned i stua om morgenen, lå pappa ofte og sov på sofaen med et pledd over seg. Noen ganger tenkte Levi at det hadde vært lettere om han hadde skilte foreldre, sånn som Joseph. Joseph bodde hos pappaen annenhver helg og i feriene, og når en av foreldrene leverte ham hos den andre, hilste de hverandre med en klem og litt småprat. Levi hadde sett det da han var på besøk hos Joseph, og tenkt at sånn skulle han også gjerne hatt det. I stedet fortsatte foreldrene hans å leve sammen og hate hverandre.

De kom ut av tunnelen. Levi kikket opp, men lysfenomenet var borte. På hver side av bilen var det trær i høstdrakt og snødekte fjell. De kjørte forbi et skilt som annonserte at de var på Highway 191. Levi hadde kjørt samme veien før,  i sommer, under langt hyggeligere omstendigheter. Han hadde vært her med bestefar og bestemor for å campe i tre dager. Besteforeldrene hadde prøvd å få til fem dager, men pappa og mamma hadde sagt nei, han måtte øve. Øve øve øve, alltid øve. Om ikke pappa og mamma var enig i noe som helst, så var de iallfall enige i at Levi alltid måtte øve. Få hver tone helt riktig. Ikke lov å gjøre feil. Være best. Men i tre dager hadde ikke Levi tenkt på det. I tre dager hadde han fisket, besteget fjelltopper, lekt sisten, og ledd da bestefar løp etter ham. Den andre morgenen hadde besteforeldrene vekket ham mens sola fortsatt bare glødet borte i horisonten. Da Levi søvndrukken hadde krøpet ut av teltet, stod bestemor med en pekefinger over munnen og pekte mellom trærne. Nede ved elva hadde det stått en grizzlybjørn sammen med de to ungene sine. Levi ble redd, for bjørnene var bare 70 fot unna, men bestefar hadde lagt hånden over skulderen hans, og Levi hadde tenkt at det ikke fantes noe tryggere sted i hele verden.

«Må pisse», mumlet pappa fra førersetet. Mamma lente hodet til siden og så ut av vinduet. De svingte av veien til en rasteplass. Ved grøftekanten sto tre personbiler og en lastebil parkert. Han vurderte å kommentere at det stod så mange biler der, selv om det ikke var andre bygg enn et toalettskur i nærheten, men bet det i seg. Hva om han sa noe som irriterte pappa og mamma.

Pappa hoppet rett ut av bilen og gikk til toalettet. Mamma og Levi gikk ut av bilen, de også. Levi så førerdøra til lastebilen stå åpen, og ville se hva som foregikk der, men før han fikk tatt et eneste steg, åpnet mamma bagasjerommet, tok ut fiolinen og sa «øv.»

 

4

Levi var fem år da foreldrene fant fiolinlærer til ham. Fra første stund ble det klart at Levi var et utrolig talent. Han lærte musikkstykker i rekordfart. Ord som vidunderbarn og usedvanlig begavet var flittig brukt. Men, sa både mamma, pappa og musikklæreren. Han var fem år gammel, og i Kina var det jevngamle talenter som hadde spilt i tre år allerede, så om Levi skulle bli best, måtte han øve, øve, øve. Alltid øve. Før og etter skolen, øve. I helgene, øve. Høsttakkefest og julaften, øve da også. Han skulle bli best. Måtte bli best. For bare én kunne være best, og ingen brydde seg om dem som ikke var best.

Levi hadde hatt en middels interesse for fiolin da han startet å spille, men nå var det utelukkende for å oppnå foreldrenes anerkjennelse. Så da mamma fant frem fiolinen på rastestoppet og la den i armene på Levi, klaget han ikke. I kveld var den viktigste kvelden i hans liv. Han skulle holde konsert på et fjellhotell i Jackson, og visstnok skulle det være talentspeidere fra de store musikkskolene der, The Julliard School, Manhattan School of Music og Yale School of Music.

Mens de spilte, stod mamma med hånda til munnen og bet negler. Ved hvert minste feiltrinn sa mamma stopp, og insisterte på at han skulle begynne på nytt. Gjør det igjen. En gang til.

Først etter seks år med konstant øving ble det klart for Levi at han slett ikke likte å spille fiolin. Faktisk hatet han hvert eneste øyeblikk av det. Men det holdt Levi skjult for foreldrene. For kom han inn på en prestisjefylt musikkskole, ville de endelig bli fornøyde og stolte av ham. Alt ville ordne seg, bare han fortsatte å øve. Derfor gjorde han som moren sa, og sluttet ikke å spille før de hørte pappas skrik fra toalettet. 

 

5

Levi stivnet med fiolinen i halsgropa. Det dunket mot veggen i toalettet. Pappas skrik ble til hves og gurgling. Levi og mamma stirret.

«Robbie!» ropte mamma. «ROBBIE!»

«Levi, bli her!» Mamma løp til doen og rev opp døra. Før hun rakk å gi fra seg et skrik, skjøt noe langt og slimete ut av toalettet og tvinnet seg rundt halsen hennes.

 

6

Det minnet om en blekksprutarm, men med pigger i stedet for sugekopper. Tentakelen trengte inn i halsen til mamma. Strimer av blod rant nedover halsen hennes. «MAMMA!» ropte Levi. Han løp bort til toalettet og grep henne rundt livet. Der inne så han pappas hode stikke opp av toalettskåla. Piggete tentakler slynget seg rundt hodet hans. Hver pigg var omringet av fire slangetunger som slikket i seg blodet.  Pappas øyne var vidåpne. Munnen åpnet og lukket seg som hos en fisk. En tykkere tentakel dukket opp, la seg over hodet hans, og trakk ham ned i skåla.

Levi dro så hardt han kunne i kroppen til mamma. Hun hadde strukket ut hendene og grepet fatt i tentakelen. En pigg stakk rett gjennom hånden hennes, mellom tommel og pekefinger. Fire nye tentakler kom kravlende opp av toalettskåla og tvinnet seg rundt armene og beina hennes.  Nå hadde toalettskåla fått den samme rødfargen som tentakelen, med lilla og blå årer som pulserte og banket.

Mamma glapp ut av de svette håndflatene hans. Tentaklene løftet henne opp i lufta og trakk henne ned i toalettskåla, som var blitt til et gedigent gap med sorte tenner. Mamma lå som en V, med bein og hode pekende rett opp. Tre nye tentakler slynget seg rundt kroppen hennes. Hun snudde hodet mot Levi og åpnet munnen. Det så ut som hun skulle si noe, men så bulet strupehodet hennes ut. En tentakel presset seg ut av munnen hennes. Tentakelen krøllet seg rundt hodet på mamma og trakk henne ned i gapet.

Levi rygget. Mens hans gikk, så han gapet forandre seg tilbake til en helt vanlig toalettskål. Blodet som hadde sprutet, trakk seg inn i veggene. Toalettet var igjen et helt vanlig toalett, uten spor av at noe uvanlig hadde hendt.

 

7

Levi kjente henne fortsatt på håndflatene. Innenfor den halvåpne døra så han toalettet. Foreldrene hans var spist levende av et toalettmonster. Hælen til Levi var borti noe. Han kikket ned og fikk øye på fiolinen. Da han løp til mamma, hadde han sluppet den. Han plukket den opp og så at den hadde ei ripe i siden. Pappa og mamma ville drept ham om de hadde sett det. Han førte buen til fiolinen og begynte å spille. Musikklæreren og foreldrene hadde villet at han skulle spille Paganini for talentjegerne i Jackson, nettopp fordi det var kjent som et svært vanskelig stykke. Levi spilte gjennom hele stykket, og da han var ferdig, var han rimelig sikker på at han ikke hadde gjort en eneste feil. Om foreldrene hadde hørt ham nå, hadde de kanskje ikke rost ham, men i det minste nikket anerkjennende. Med fiolinen i hånda la Levi seg ned i baksetet. Det var skumring. Sola rakk så vidt over horisonten. Levi holdt rundt fiolinen med begge hendene. Han lukket øynene og sovnet.

 

8

«… form av ulike objekter …forsvarssjefen taus … uvisst om sammenheng med lysfenomener … myndighetene anbefaler alle å holde seg hjemme … unngå kontakt … dukket plutselig opp …»

Brendan slo av radioen. Det var samme sending på alle kanaler. I stedet trykket han på telefonen som var koblet til anlegget i Mustangen. Ozzy Osbourne og Black Sabbath annonserte at de var paranoide. Brendan sprettet en ny Bud light og tømte halve boksen i en slurk. I fanget hans lå hodet til Catherine. De hadde allerede drukket fem øl hver. Brendan så de høstkledde trærne fare forbi på hver side av veien. Blikket hans var slørete. De gule og oransje fargene gled inn i hverandre så landskapet lignet et oljemaleri. Catherine tok ham lenger inn i munnen. Brendan visste han elsket henne, og han trodde at hun elsket ham også. Det overrasket i grunn Brendan. Det hadde ikke vært sånn i begynnelsen. Han visste hun hadde begynt å date ham som et opprør mot foreldrene, som helst så at hun fant en fyr med studieplass på Yale eller Harvard. I starten hadde det vært en triviell flørt der de lå på bilpanseret på mustangen hans etter solnedgang og klina, men ganske raskt hadde det utviklet seg til det Brendan mente var ekte kjærlighet, og han ville foreslå at han ble med når hun startet studiene i Denver. Arbeid skulle han alltids finne seg.

Catherine gjorde ting med tunga som hun visste at Brendan likte, og Brendan skjønte at han ikke kunne vente til de kom frem. De var fortsatt en halv time unna feriehuset til Catherines foreldre i Jackson, og derfor svingte Brendan inn på en rasteplass. Catherine reiste seg fra fanget hans. Hun smilte. Det var et toalett i veikanten de hadde pekt seg ut som velegnet for å få utløp for sine lyster.

 

9

Levi frøs og var helt alene da han våknet av leven utenfor bilen. Han satte seg opp og så silhuettene av to mennesker som holdt rundt hverandre. Mannen grep rumpa til kvinnen. Levi var ikke mer enn elleve år gammel, men han var ikke så naiv at han ikke skjønte hva som foregikk. De to gikk bort til doen og åpnet den. Levi rev opp bildøra og ropte «STOPP» i samme øyeblikk som toalettskåla suste ut og la seg over mannens hode. Sorte nåler sank inn i ansiktet hans, samtidig som tre tentakler snodde seg rundt den hylende kvinnen. Levi sprang ut av bilen. Skåla rundt mannens hode slapp taket. Kroppen klasket i asfalten, og en havregrøtaktig masse fløt ut av skallen. Tentaklene dyttet kvinnen inn mellom radene av sorte nåler, og Levi så kroppen hennes slites i filler.

Toalettskåltentakelen snudde seg mot Levi. De sorte nålene var dekket av ferskt blod. Toalettets vegger, tak og gulv smeltet sammen til et skjold som mest av alt liknet på et sneglehus. En tentakel gled ut fra en sprekk i skjoldet og kastet seg mot Levis bein. Han vred seg unna i siste liten, men fikk den ene armen fanget av en annen tentakel. Levi hamret løs på slyngarmen til den løsnet grepet. En ny tentakel kom mot ham, men Levi hoppet til siden og smalt fiolinen inn i den. Levi verken tenkte eller følte, men visste at om han skulle komme levende fra dette, måtte han slåss som en galning. Tentakelen med toalettskåla befant seg tre fot unna. Den var hodet. Lederen. Levi svingte fiolinen i en bue og traff skåla i siden. Han holdt fiolinen i stolen og dyttet hode og stemmeskruer hardt innover. Fiolinen sank inn i bløtt kjøtt. Levi vred den rundt og hørte noe knase.

Monsteret vrælte og trakk seg bakover. Levi kjente to tentakler løsne grepet rundt beina hans. Levi hadde ikke engang merket at de var der. Han kikket ned. Buksebeina var mettet av hans eget blod. Monsteret fortsatte å trekke seg bakover. Toalettskåla åpnet seg på vidt gap og spydde opp menneskeknokler som var slikket rene for blod. Monsteret tok til å skurre og hakke som et svakt TV-signal. Et kort øyeblikk var det helt borte, for så å vende tilbake. Et hvitt, skarpt lys omsluttet det. Det ble sterkere og sterkere, helt til det var umulig å skimte monsteret. Levi kikket mellom fingrene for ikke å blendes. Lyset svevet opp mot himmelen. Først sakte, så skjøt det fart.

Der toalettet hadde stått, var det nå en firkant med flatklemt gress. Midt i havet av knokler så han pappas mobiltelefon.

 

10

Levi stod fortsatt midt i knokkelhaugen, med fiolinen i den ene hånda og mobilen i den andre, da han så bestefar parkere bilen sin i veikanten. Bestemor kom løpende ut, og Levi løp mot henne. Hun var varm og luktet litt av svette og var virkelig. Bestefar la de tykke armene sine rundt dem begge to. Etter at de hadde klemt ferdig, la bestefar hendene på skuldrene til Levi, og så på ham. Han flyttet blikket til fiolinen, som var dekket av blod, full av riper, og med tre strenger som hadde røket. Bestefar tok fiolinen i hendene sine, smadret den over kneet, og kastet pinnehaugen inn i et buskas.

 

Levi satt i baksetet med et pledd over skuldrene. Ved siden av ham satt bestemor og holdt rundt ham. Han lente hodet mot den myke skulderen hennes. En kraftig brølende lyd bygde seg opp over dem. Fra vinduet kunne de se to jagerfly nærme seg, og et sekund seinere en oransje eksplosjon langt borte. På samme måte som det transformerte toalettet skjøt de hvite lysene opp mot himmelen overalt rundt dem. Han visste ikke om de ville komme tilbake eller ikke, men klarte uansett ikke å bekymre seg. Han hadde det så fint som man kunne på Highway 191.