
Den første novellen vår eminente bidragsyter, Anitra Lykke, fikk betalt for. Opprinnelig publisert på engelsk, nå også i norsk språkdrakt.
Jeg gikk raskt videre, ned ei tverrgate, og på det første hjørnet så jeg en ny tragedie. To menn fra arbeiderklassen hadde fanget en mann og ei kvinne med to barn, og nå holdt de på å plyndre dem. Jeg kjente mannen av utseende, enda jeg aldri var blitt presentert for ham.

Bradburys noveller og romaner dekker mange sjangre, fra science fiction og skrekk til fantasy og krim, men et fellestrekk er en underliggende lengsel etter det som har gått tapt, enten det handler om dystopiske fremtidsscenarier eller skildringer av en tapt barndom. – Et personlig portrett av en av sf-sjangerens mest anerkjente forfattere.
«Jeg var aleine i det store huset. Som jeg har fortalt dere før, så kunne vi snakke sammen gjennom tråder eller gjennom lufta. Telefonen ringte, og jeg hørte broren min snakke til meg. Han sa at han ikke ville komme til middag, av frykt for å få pesten av meg,»
Den gamle mannen tørket tårene bort med de skitne knokene sine og fortsatte fortellingen med en skjelvende, pipende stemme som snart fikk kraft etterhvert som han falt inn i fortellingen. «Pesten kom sommeren 2013. Jeg var sju og tjue år, og jeg husker det godt.»

Plottet i filmen er at Barbie begynner å få fremmede tanker om døden og appelsinhud. For å bli kvitt begge deler må hun reise til den virkelige verden og Ken sniker seg med. Han og alle de andre mennene i Barbieland er vant til å bli betraktet som nuller, siden det er barbier som er politifolk, dommere, forfattere og så videre. Menn er mer utskiftbare underholdningsleketøy.