Ny novelle av Kjetil Karlsen: Romtid

Novelle av Kjetil Karlsen

Du ble vekket av et veldig tordenvær og søkte ut av hulen. Regnet gjorde deg dyvåt på et øyeblikk. Chanah kom ut til deg. Magen hennes var stor som hos et drektig villsvin. Du sendte henne tilbake til hulen med det samme, for noe der ute kunne ha ondt i sinne mot henne. På ny flerret lynet nattehimmelen. Tordenskrallet kom med det samme.

«Ild!» ropte Sjamanen.

Du hadde hørt hva sjamanen hadde sagt om ilden. Den var farlig. Den lot seg ikke temme. Noen ganger satte Ildguden fyr på hele skogen slik at den brant flere dager. Viltet rømte ut av skogene, boplassene smeltet bort og sulten gjorde at man til slutt måtte ete sine egne barn. Men du lot deg ikke skremme av flammene.

Et tre, som ikke var lenger unna enn at du kunne ha truffet det med en pil, sto i brann. Men du lot deg ikke skremme av flammene, selv om tordenværet buldret videre gikk du ut i skogen. Etter kort tid løyet regnet.

Ildfluene som fløy over sjøen var matte i forhold til den ilden som du selv bestemte over. Du var ingen sjaman. Du gikk aldri til ham for å få kontakt med åndene, men du hadde ikke vært redd for å brenne deg da du gikk helt til trærne som sto i flammer. Nå sto de andre på behørig avstand og så hvordan du stelte med ilden. Den lot seg dele opp. Selv om et helt tre brant, var det mulig å hente ut mindre deler av flammene, med å stikke en tørr busk bort til dem. De gamle hadde lært deg at vann kunne temme ilden. Men bare Sjamanen fikk temme den.

Du lærte dem å dele ilden til bål, du lærte dem å grave ilden ned i når den tok form av glør, dekke den med steiner så den kunne hentes fram igjen. Så ble du sjamanen. Nå er du Sjamanen.

Denne gangen hadde de ikke danset før du tok ilden, slik som den avdøde sjamanen hadde krevd av dem. Likevel hadde det gått bra. Ingen vred ildgud hadde straffet dem for at de ikke danset. Men fortsatt kunne gudene straffe deg. De kunne straffe deg med en pike. Fikk du et pikebarn nå, måtte du sette henne ut i skogen, eller slå henne i hjel med det samme. Snart vil du sulte og nok en pike er en straff fra gudene.

Da morgenlyset kom satt du fortsatt ved bålet, matet det med tørre kvister, og lyttet til de svake smellene fra lommer av kvaen som eksploderte. Dere hadde tre bål rundt hulene som lå ved fjæra. Du passet bålet som ble fyrt over kokegropen. Bålet var i ferd med å brenne ut. Steinene i gropa var glohete. Du gikk til forrådet og løftet steinhellen til side og hentet stykkene med fisk som du hadde gjort opp før du la deg i går kveld. Den lå kjølig her i forrådet, en liten jordhule der dere kunne ha maten. Reven og vargen kunne ikke løfte på hellen.

Du gikk ned til fjæra. Chanah var der nede. Magen var så stor at hun måtte lene seg bakover for å holde balansen. Huden var stram som et trommeskinn. Hun kunne føde hver time som helst. Men hun var sterk. Hun klaget ikke og kunne helt sikkert arbeide sammen med de andre kvinnene helt til hun fødte. Du håpet det ble en sønn. Vintrene begynte å bli hardere, og dere trengte flere menn som kunne være med på jakt. Du har en god båt nå, så dere kunne være to sammen ute på havet om noen år.

«Drar du?» sa hun.

Du nikket og pekte på hulene. De andre kvinnene var der og de ville ta seg av henne. Foran hulene sto stokkene til det som skulle bli gammer. Dere ville få større plass da, og gammene var lune også om vinteren. Du gikk ned til båten. Du hadde hatt den i to somre. På spantene var skinnet spent stramt på. Du hadde en flat åre å ro med. Det var stordåd å dra på havet med båt. Man måtte sitte helt stille, slik at båten ikke veltet.

I fjor hadde lillesøster Maryam dødd i barsel etter å ha vært i fødsel i fem døgn. Skjebnen ville det ikke slik at hun skulle ha barn. Gudenes vilje rådde ikke du over. Men du vet at din egen Channah er sterkere.

Det piplet litt vann inn ved spantene. Du hadde ikke smurt bunnen godt nok med talg. Det lå fem torsker i bunnen av båten. Duften av tjære fra bordene. Sola tok bedre tak nå. Det var et vinddrag fra sør. Du kunne seile til land. Du dro inn årene, og la dem over toftene. Så heiste du råseilet, og dreide seil og båt i riktige vinkler, og kjente løftet i båten da vinden tok tak. På land så du røyken velte ut av ljoren på hovedhuset hjemme. Et par hester og noen kyr beitet rundt husene. Ellers var slåttefolkene i arbeid. Utenfor ditt eget hjem var et par kvinnfolk i sving, men ikke Channah. Hun var alt for dryg og tung til å jobbe på jordene.

En gutt kom løpende mot kaia.

«Enok!» sa han. «Ester er her.»

Da hadde hun begynt å føde, og kvinnene hadde sendt bud på henne som var kyndig. Bare det ble en sønn denne gangen. Ester hadde tatt imot alle ungene i bygda så lenge noen kunne huske. Også deg forløste Ester fra din moders skjød.

Du tok opp stampen som var full av fisk.

«Ta i et tak med meg,» sa du, og gutten adlød lydig. Så tok du garnene på land og bar dem til naustet.

«Heng dem opp for meg!»

Gutten nikket og satte i gang med å henge garnene opp til tørk.

Du gikk opp bakkene forbi hulene der du hadde lekt som barn, der du hadde funnet steiner som lignet på piler, steiner skarpe som kniver. Hønene kaklet på tunet, og du hørte rautingen til kyrne, ungene som lekte bak fjøset, og skrikene fra Hannah. Det lignet på rauting. Det var en malmfull kraft i ropene. Skulle du gå inn til henne?

Hun lå drivende svett på brisken. Ester sto nærmest henne, og kommanderte en av pikene til å gå inn og hente kjelen som hang over gruva, og hente enda mer varmt vann. Hannah hadde en kald klut i panna, øynene var oppspilte som hos et dyr, nesevingene beveget seg inn og ut i samme takt som pusten. Du klappet henne på hodet, mens hun skrek seg gjennom en ny ri.

«Det kan bli en lang fødsel,» sa Ester.

Marion, din lillesøster, var med barn forrige vinter. Snøen lavet ned i dagevis. Ester kunne ikke komme før etter to dager. Da lå Marion bare og klynket som et såret dyr. Ester hadde kjent at ungen satt fast oppi henne. Det var ikke noe hun kunne gjøre med det. Marion døde den femte natten i en feberstorm.

«Jeg går og spiser,» sa du.

Du satte deg til bords, og en av tjenestejentene kom med grøt og sild. Først nå kjente du hvor sterkt sulten rev i deg. Du kastet maten i deg. Bygdefolket spurte støtt om det ikke snart skulle komme noen småfolk til gården. Du trengte en sønn. Ble det en datter skulle du likevel elske henne. Det var din kristenplikt. Og man kunne alltid få flere barn hvis Herren ville det slik.

Dere skulle hatt en ovn, tenkte du mens du så på røyken som steg gjennom ljoren i taket. En ovn og pipe. Det fantes slike i byene. Kvinnfolkene kom med butter med syrnet rømme som de begynte å koke barselsgrøt på. Barnet ville være utmattet når det kom ut, og morens tynne melk ville ikke gi det nok næring. Du hadde hørt fra de eldste hvor ille det gikk med spedbarna som ikke fikk i seg noe av den nærende grøten. Men du lengtet tilbake til havet, bort fra kvinnfolkpratet her ved husene.

Så gikk du ut på tunet igjen. Nede på kaia lå fembøringene tett i tett. Man kunne gå tørrskodd fra den ene til den andre. En russisk jekt gled inn fjorden. Du trengte mer hvete, og fargede stoffer, slike som Hanna elsket. Når hun skulle være i hus med kvinnene og ungen, ville hun nok trenge håndarbeid å sysle med. Du skulle dra ned dit i morgen og kjøpe slike fine stoffer som du visste at hun likte. Kanskje du kunne finne en dåpskjole? Du hadde vært i en dåp der kjøpmannen hadde døpt sin sønn i en lang hvit kniplingskjole.

De malmfulle ropene fra Hanna fikk deg til å skjelve. Det var så vidt lillesøster Maria overlevde da hun var med barn i fjor. Jordmor Ester hadde sett bekymret ut. Hun sa at ungen satt fast i henne. Jordmor Ester hadde kløyvd hodet til ungen med kranioklasten og dratt vanskapningen ut av søsteren. I tidligere tider ville lillesøster dødd i barsel. Det var jordmors kyndighet og Guds vilje som reddet dem.

Du gikk inn i det hvitmalte våningshuset igjen. Du gikk opp trappen, og hørte skrikene fra din hustru. Tjenestejenta gikk ut og inn med vaskevann og kluter. Jordmor Ester sto hos henne.

«Kanskje vi skulle hatt doktoren hit,» sa Ester.

Du tok tak i hånden til Hanna.

«Du er vel en riktig tapper hustru,» sa du og holdt hånden hennes hard. Du tenkte å omfavne henne. Men hva ville de vel tenke? Det var jo flere kvinner i rommet.

«Skal jeg hente deg litt mer vann?»

«Takk,» svarte Hanna mellom riene. «Men la det så være riktig koldt.»

«Spedbarnet kommer ikke ned,» sa Ester. «Vi skulle sendt bud etter doktoren slik at han kunne komme med fødselstangen.»

Husker du fødselen til Maria, din lillesøster, og hvordan de så vidt hadde berget henne? Kanskje doktoren kunne ha reddet ungen også hvis han hadde vært der med tangen?

Du gikk ut for å ordne med et telegram for å sende bud etter doktoren. Det var leven ute på gata. Du hørte ramlingen fra trikkeskinnene, ramlingen av hestevognene, metall og tre som ristet mot brosteinen. Nede ved havna lå skyene lavt. Det kunne lette til kvelden. Skipene, de svarte stålkjempene, lå tett i tett ved kaiene. Et stort lasteskip kom inn fjorden. En stripe av hvitt skum langs baugen, fossende vann langs det sotsvarte skroget. Rotterdam, Antwerpen eller New York. Alle disse stedene kunne hun ha vært – det vakre skipet. Skulle også du dra fra Hanna og ungen?

Fra skorsteinene veltet svart fet røyk ut. Den steg opp mens luften tynnet den ut, før den blandet seg meg den tynne beige grøten fra alle byens fabrikker som et flortynt teppe som lå som en film foran sola. Du kjente lengselen i hjertet ditt mot de fjerne stedene som du bare hadde hørt om. På verftet lå to skip i dokk. Bror din jobbet der. Arbeiderne var som små maur der nede. De bar på bjelker av jern, kassene var fulle av nagler.

Ved skrogene ble stålplatene løftet av heisekraner og vinsjer. Det knirket i kabler, taljer og kroker av tykt støpejern. Over byen sang det i hundrevis av hamrer som presset naglene gjennom stålplatene og inn i skipets skjelett. Det var da du skjønte hva barnet skulle hete: Fikk dere en sønn skulle det være Noah. Din sønn skulle også bygge skip. Nå for tiden vokste fartøyene så fort at de om noen år var like store som selve Arken.

Din egen veslesøster Maria hadde vært i fødsel i to døgn før fødselslegen forløste henne. Det ble en gutt. Jonathan kalte hun ham, men gutten var dessverre blitt både idiot og svakelig etter fødselen. Fortsatt kunne de se merket etter fødselstangen, det øret som ikke var der lenger. Gutten var så svakelig at han snart kom til å dø. Måtte ditt eget barn bli sterkere.

En automobil holdt på å kjøre deg ned da du skulle krysse gaten igjen. Tankene dine lot seg ikke forstyrre av automobiler, du som snart skulle bli far. Så gikk du inn på sykehuset igjen. Du tok heisen opp til fjerde etasje til fødestuene. Du kjente duften av sprit, jod og desinfeksjon. Rundt deg sto skap med blanke instrumenter, det var polerte skåler av porselen, blanke boller av stål og traller med mykt sengetøy.

«Hodet står høyt,» sa fødselslegen.

Hanna bet tennene tappert sammen mellom riene. Pannen var perlende svett.

«Vi må gjøre keisersnitt,» fortsatte legen.

Du gav tapre Hanna en rask klem før jordmor fulgte deg ut av fødestuen.

«Vi triller henne ned på operasjon. Hold deg her så henter vi deg når operasjonen er over.»

«Hvis det er en gutt skal han hete Noah,» svarte du.

På en tralle sto en stabel med kaffekopper og en pumpekanne. «Nå legges hun i narkose,» tenkte du. «Når hun våkner har hun blitt mor.» Du fylte en kopp tykk svart kaffe. En perlende oljeaktig hinne lå på toppen. Jordmorkaffe ble det visst kalt.

Du gikk ut på terrassen og så ned på rushtrafikken i hovedgata, folk som hastet inn og ut av butikker, og aldri tenkte på all dramatikk som foregikk på sykehuset rett ved siden av dem. Et jetfly tegnet en stripe av kondens. Den løste seg opp til en lang makrellsky. Du kunne se et mønster på himmelen av kryssende bånd fra flyene som gikk til alle verdenshjørner. Rundt sykehuset var husene lave. Høyhusene lå nede ved havna. En passasjerferge var på vei inn. På verftet var tett i tett med folk som satt ved de vannfylte dokkene, og stablet opp bordene med flasker av italiensk vin, seidler med øl og dype krus med nysteamet melk blandet med ferskbrent kaffe. Herfra så de ut som små maur. Det sang over byen fra restaurantene, barene og kafeene, der musikken blandet seg til en kakofoni som var lyden av storby.

Ditt barn. Livet ville aldri bli det samme. Småbarnsforeldre kunne ikke reise, de var bundet til dagliglivets rutiner. Reisene med Hanne, parmiddager, alt dette ville bli borte. Du tømte resten av cappuccinoen og kastet pappbegeret i en avfallsbeholder.

Så satt du ved siden av Hanne, som hadde fått spinalbedøvelse, slik at hun fikk oppleve fødselen selv om det ble keisersnitt. Rundt deg sto anestesilegen og anestesisykepleieren. Gynekologene løftet ut barnet, det skrek etter noen sekunder. I de sekundene var det helt stille på operasjonsstua. Så tørket jordmor av barnet og la det på brystet hennes. Det var så lite, så fullt av skrukker, med et tynt lag av talg over hele kroppen.

«Noah!» hvisket du til henne. «Han heter Noah.»

Du tok fram mobiltelefonen, tok bilde av gutten, og sendte en melding til lillesøster Mari. Hun hadde fått Jonathan i fjor. Det ble også en keiser.

Jonathan har fått søskenbarn. Noah er 4140 gram og 52 gylne centimeter. Keiser han også.

Du tittet ut av vinduet, på høyhusene av glass og betong som reiste seg rundt sykehuset som bunter av forvokste bergkrystaller og stalagmitter. Kontorene begynte å tømmes. Gatene var fulle av biler. Hanne var allerede oppe og gikk selv om beina var litt numne etter spinalbedøvelsen.

«Bare dra hjem, mens jeg bonder med Noah,» sa hun.

«Sikker på at jeg ikke skal være her?»

Pappa hadde sovet sammen med deg og mamma den første natten på sykehuset. Men det var mer enn tretti år siden nå. H. og Noah ville skape de første båndene alene, bare de to. Og legene hadde nok å gjøre utover kvelden med alle de delene til Noah som du og Hanne hadde funnet på de medisinske virtuelle nettbutikkene før han ble født, og som skulle opereres inn i gutten før han skulle reise hjem. Forsterkede sanser – augmented senses – og forsterket tenkning – augmented cognition. Hadde man penger nok, det vil si var en del av den øvre middelklasse, prioriterte man dette for sitt barn.

«Tusen prosent sikker!» svarte H.

Tusen prosent sikker på at du skulle dra hjem. Et så sterkt hint klarte selv du å ta. Du satte deg ned i baksetet på den selvkjørende bilen som kjørte lydløst hjem til leiligheten din i en av de eldre skyskraperklyngene en mil utenfor det gamle bysentrum. Da du landet svevevognen utenfor det selvforsynte komplekset du bodde i kjente du hvor sliten du var.

Det begynte å bli mørkt da du gikk ut på terrassen. Det var en varm kveld. Lysene fra barnas illuminasjonsdrager laget et skinn av festlige farger over blikkstille vann. Arkologene rundt sjøen strakte seg over skyene. De var gjennomskinnelige fjell av speil, glass og organiske nanomaterialer. De kunne minne om oldtidens skyskrapere, men de gjennomskinnelige strukturene var ikke hus, de var byer med vertikale hager og gartnerier, og tredimensjonale skrivere som laget kjøtt. I riktig gamle dager alet man opp dyr som man drepte og åt. Du lukket øynene og lot hjernen hente ned bilder fra skyen. Den skyen som mamma og pappa koblet deg til da du kom i puberteten. Først da var sinnet modent nok. Det var sjamanene som bestemte det, for de hadde makt over den åndelige verden. Det var en skikk fra eldgamle tider.

Du orket ikke engasjere androiden til å lage middag og bestilte i stedet et brett med kanton-kinesisk skalldyr imitasjon fra en restaurant i nærheten. Brettet ble brakt helt til inngangsdøra med en bud-drone som på sitt maskinhøflige vis ønsket deg et godt måltid.

Mens du spiste, fokuserte du på å knytte bånd med Noah. Gutten lå kanskje i armkroken til mamma. Kanskje han var litt døsig etter at de hadde satt inn de cerebro-emosjonelle implantatene i hjernen. Du kjente pulsen fra H. i ditt eget hjerte og gikk til vinduet. Glasset endret karakter da du kom nær det. Mikrostrukturen i glasset forstørret de delene av landskapet som du fokuserte på.

«Noah. Du er sønnen min.»

En varme bredte seg i deg. En mental bro mellom deg og barnet.

Magnetsvevebanen strakte seg som en slange utover fjorden til arkologene langt der borte, der romheiser med nanokabler løftet stjerneskipene opp fra jorden, og opp til høy geostasjonær jordbane der de ble sendt ut til koloniene.

«Elsker deg,» telepaterte du til H. «Henter deg og Noah i morgen så bonder vi sammen.»

«Jeg fikk dem til å skifte kjønn,» telepaterte H. tilbake. «Snakket vi ikke om at vi egentlig ville ha ei jente.»

Hun kunne godt hete Noah selv om hun var jente. Det viktigste var uansett at hun hadde foreldre som elsket henne. Foreldre som var villig til å gi henne det de selv manglet da de vokste opp.

Skyene trakk opp mot vest. Så strømmet regnet ned, perlet seg på glasset, hele veggen ble en våt film. Et lyn flerret nattehimmelen. Du så ned mot skogen og mot hulene nede ved sjøen. Naturen omslutter deg fortsatt selv om du lever i din arkolog, din egen kunstige verden. Et nytt lyn flerret nattehimmelen. Et tre tok fyr og sto etter få minutter i lys lue. Du kunne føle varmen fra det, fordi nanokrystallene i vinduet kommuniserte med nervene dine slik at du skal være tilstede i verden.

«Men ilden lar seg ikke temme,» tenker du.

Del dette innlegget på:

  6 kommentarer til “Ny novelle av Kjetil Karlsen: Romtid

  1. Asså, bikka bein og dra meg i fingern- for ei novelle!!! Hvor starter jeg med å rose denna da? Her tenkte jeg først at jeg leste historisk fiction, også gradvis forstår man at man sitter jaggumeg midt inni en tidsmaskin. Fytti rakkeren og stiv kuling midt i Juli – Dette er noe av det beste som er publisert på NyeNova. Stående applaus fra meg. Helt utrolig konge!!
    Jeg elsker virkelig hvordan novella beveger seg i tid. Det minner meg mye om Markens Grøde av Knut Hamsun, iallfall den første delen av romanen.
    Også å få til ei skikkelig novelle skrevet i DU form da!
    Nei, igjen, for en heidundranes knakanes vidunderlig ultimat konge-novelle!!

    Takk for at dere delte denne. Akkurat nå er jeg lykkeligere enn en vampyr stengt inne på blodbanken.

    • Tusen takk for så positive tilbakemeldinger! Spesielt når det kommer fra en annen forfatter. Takk, takk!

    • 2. personforteller, du-form, er nok et litt sært fortellerperspektiv, men er samtidig veldig nært og intimt. Jeg brukte det også i korte passasjer i romandebuten min, “Jeg, Tuva og stemmen til Iron Maiden”. Det framstilles ofte som en litterær raritet, men jeg tror det er et nyttig grep, brukt med måte og på riktig sted.

  2. For en fabelaktig novelle! Nydelig og gjennomført:) Bestiller straks bøkene dine!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *