Like woke som en nattugle på sin tredje espresso
Jeg hadde ikke noen plan om å kjøpe Iron Widow, skrevet av Xiran Jay Zhao, en kanadisk forfatter som innvandret fra Kina. Da jeg stod foran bokhyllene på Outland og lette etter litterære godbiter, ble den liksom bare med på kjøpet. Jeg hadde jo hørt mye snakk om den, så hvorfor ikke?
Da jeg kom hjem og åpnet boka, fant jeg et lite avsnitt om forfatteren. Skepsisen min økte mens jeg leste. Forfatteren bruker pronomenet de (they) om seg selv, og boka er fylt til randen av synspunkter som er forbundet med woke-bevegelsen, og dens uendelige trang til at andre skal akseptere deres subjektive virkelighetsforståelse.. Når jeg hører eller ser noe typisk assosiert med woke pleier jeg å innta en knestående stilling ikke helt ulik Willem Dafoe som blir skutt og drept i Platoon, med hendene hevet høyt over hodet, og forbanner hvilken enn guddom som måtte eksistere for at denne type synspunkter faktisk blir ytret.
Gi meg en god grunn …
Så hva var så underetegnedes motivasjon til å fortsette å lese? Var det en underliggende gulfeber som boblet til overflaten? Var det et ønske om å utfordre sine egne, konservative synspunkter? Nei, det var nok heller en forståelse av at en forfatters motstridende synspunkter ikke trenger stå i veien for god litteratur. Lovecraft mente jo at innvandrere i New England var like håpløst som en potet i en pastarett, og det er et synspunkt som kommer tydelig frem i litteraturen hans. Skal jeg liksom slutte å like Lovecraft også da, bare fordi han har meninger som strider imot mine egne? Nei, god litteratur er god litteratur, og det mangler jaggu ikke på gode ting å si om Iron Widow.
Historisk (science) fiction for kidza
Iron Widow er nok primært skrevet for tenåringer og unge voksne, men kan fint leses av godt voksne også. Det er en fiksjon om Wu Zetian, den kvinnelige herskeren fra Kina. Selv om det handler om historiske karakterer fra Kina, og boka har mange elementer av kinesisk historie (deriblant snørte kvinneføtter og store murer), er det ikke som om dette er en realistisk historisk roman. Nei, tvert imot, Iron Widow er omtrent like historisk korrekt som vikinger med smarttelefoner og skateboard. Handlingen er satt til Huaxia, en futuristisk versjon av noe som minner om middelalderens Kina. I denne verdenen kriger menneskene mot hunduns, en type romvesener. Menneskene bruker døde hunduns til å bygge gigantiske mekaniske roboter, som tar form som mytologiske vesener. Disse robotene blir igjen brukt i krigen, og er styrt av mennesker med enorm åndelig kraft, såkalt qi.
Giga-mecha-kvalitet
Det hele er tungt inspirert av manga og anime som Neon-Evangelis og Attack on Titan. Underskrevne er i grunn ganske lite fan av anime. Jeg mener, hva er egentlig appellen med piggete hår som motstår tyngdekraften, og øyne på størrelse med trampoliner? Ja, og hvorfor skal tilsynelatende all anime foregå i et samfunn der det er obligatorisk å gå kledd i pikant skoleuniform og fnise mellom knyttede never holdt opp mot ansiktet?
Du skulle tro at jeg kom til å hate boka som en snegle hater et saltbad, men nei – for boka er både engasjerende og godt skrevet. Man bryr seg om karakterene, og heier på hovedpersonen. Og så er det jo litt kult da, med gigantiske roboter som sloss mot store monstre. Hva kan jeg si? Jeg er en enkel sjel som liker enkle gleder.
Alt i alt kan jeg anbefale Iron Widow, og jeg har allerede en plan om å lese oppfølgeren også.
Emil Flakk