Bokanmeldelse av Anitra H. Lykke
Lina – Marie Ulvestad Halås (f. 1991) er forfatter fra Eide og bor i Oslo. Hun har tidligere utgitt romanen Randhav (Cappelen Damm, 2019). Dette er forfatterens andre bok, og denne dystre nær framtids-romanen er skrevet av en dyktig forfatter.
Dette er en roman om utenforskap og det å lete etter tilhørighet, å forsøke å binde sammen fortid og nåtid. Grepene forfatteren bruker er både nåtid vs fortid og virkelig vs virtuell verden.
Unge Kim melder seg frivillig til å donere hodet sitt til kryo-forskning ved universitetet der hun studerer uten å tenke særlig over det, men hun dør langt tidligere enn antatt. Hun våkner opp i en dyster men gjenkjennelig framtid, der hun har fått en ny kropp som ikke føles som hennes egen. De oppvekkede kalles Kimære, etter den greske monsterhybriden av løve, geitehode og slangehale. Denne koblingen til mytologi og monstre dukker innimellom opp i handlingen, men uten at det tas helt ut. De kimære i denne historien er en kontrollerbar underklasse, som framtidssamfunnet motvillig tar et visst ansvar for, i hvert fall i starten.
Studenten Kim opplever en brå nedtur i status og klasse, hennes kunnskap regnes som uvesentlig, ingen ser verdi i henne utover det usikre og manuelle arbeidet hun gjør. Kollegene er hennes eneste bekjentskaper, og hun skjønner etterhvert at selv om de kan være vennlige, vil ikke alle hennes vel. Hun opplever økende perioder av hukommelsestap, uten å få hjelp med sine problemer. I dette samfunnet er de kimæres helse ikke helsevesenets ansvar, de har et eget og dårligere system, og tolereres bare så lenge de er usynlige og ikke lager bråk.
Parallellene til rasisme er tydelige, og det er en god speiling av vår egen samtids måte å forholde seg til asylsøkere og flyktninger. Når hun mister jobben uten å skjønne hvorfor, begynner også Kims aktivering og leting etter sammenhenger og sannhet.
Temaet hukommelsestap dukker opp flere ganger i allerede komplekse relasjoner som beskrives, om vanskelige ungdomsår, og utfrysninger av de som er annerledes, i fin parallell til framtidens erfaringer. Flere stygge opplevelser av mobbing, manipulasjon, overtramp og overgrep beskrives livaktig og realistisk, både i fortid og framtid. Som leser blir jeg i tvil om hukommelsestapene kommer av nedfrysingen, av traumene hun utsettes for, eller av medisinene hun stadig får beskjed om å bruke. De utnyttes i hvert fall av omgivelsene. Et virtuelt fellesskap med andre kimære viser en mulig positiv vei, men relasjonene i fremtiden forblir uforløste.
Romanen har få, men viktige beskrivelser i den nye tidsepoken, til gjengjeld er det tykke beskrivelser i tilbakeblikkene fra fortiden. Denne kontrasten mellom den tynt skissede framtiden mot fortidens levende farger og sanseinntrykk gir en virkningsfull effekt. Språket er utmerket, i en suggererende, smygende uro.
Om det er noe å innvende er det at fremtidsverdenen er litt for vag, med teknologi som knapt er kommet lenger enn vår. Jeg savner også at studenten Kim ikke ser ut til å ha beholdt mer av sin evne til nysgjerrighet, kunnskapsinnhenting og analyse etter oppvåkningen. Avsnittene med informasjon som viser noe av Kims tidligere kunnskap, krydrer derimot teksten på en underholdende måte, selv om den ikke fører til nye kunnskapskoblinger. Menneskene virker troverdige, men litt endimensjonale.
Det er ikke så overraskende at forskningsprosjektet ikke ble videreført, siden selv ikke engang gode forskningsprosjekter har nødvendig langtidsfinansiering i dag, og jeg regner med at det er derfor Kim ikke får noen oppfølging. Det er ille, men troverdig at man bruker minst mulig ressurser på hver person når framtidssamfunnet må forholde seg til mange kimære, men dette er likevel viktig for å forstå situasjonen hovedpersonen er i.
Hoppene mellom fortid og framtid er knapt markert, men så dyktig gjort at det illustrerer hvordan mennesker kan forholde seg til tid og minner.
Når hovedpersonen etterhvert tar ørsmå initiativ til å finne ut mer om de kimære og verdenen hun har havnet i, driver det teksten framover mot en ganske åpen slutt, noe som legger til rette for en mulig oppfølger.
Mange norske science-fiction- og fantasybøker presenteres som ungdomsbøker uten å være det, men denne fungerer godt som ungdomsbok.
Denne har jeg vært litt nysgjerrig på. Så flott å se en omtale av den her i Nye NOVA. Den virker interessant, men sår rent tematisk, og språkbruken virker spennende. Utenforskap, mobbing og leting etter tilhørighet er jo mest aktuelt i ungdomsårene, men virkeligheten hennes virker dypere og mer kompleks enn som så. Derfor tror jeg at jeg som voksen også vil sette pris på boken!
Boka kan godt leses av voksne. Det er få forfattere som så innsiktsfullt beskriver subtil mobbing og utfrysing, og demonstrerer hvorfor voksne og andre observatører sjelden forstår hva som skjer.
Fin anmeldelse. Alltid gledelig med nyskrevet norsk science fiction. Ofte synes jeg skillet mellom ungdomsbøker og voksenbøker er kunstig. Overgangen er glidende. Det engelske begrepet YA-young adult er jo noe bredere enn ungdomsbok. I dette segmentet har det jo vært gitt ut svært mye bra både innen SF og fantasy.
Ja, det er godt poeng!