“Aldri hadde arbeiderbevegelsen fått så mye juling.” Omtale av Jack Londons Jernhælen (The Iron Heel, 1908)

“Ikke så lenge etter at vi hadde hatt denne samtalen, kunne Ernest fortelle – nærmest som en god historie – at Staten hadde tilbudt ham jobben som direktør for Arbeidstilsynet. Jeg ble overlykkelig. Gasjen var forholdsvis høy, så vi ville få god råd til å gifte oss. Og arbeidet måtte jo være midt i blinken for Ernest, for ikke å snakke om hvor stolt jeg var over at man endelig hadde skjønt hvilken begavet mann han var. 

Men så oppdaget jeg at øynene hans lo av meg. 

– Du har vel ikke tenkt å … å si nei takk? spurte jeg usikkert. 

– Det er ren korrupsjon, svarte han. De forsøker å bestikke meg.”

(Fra Jack London: Jernhælen)

 

1 Ynglingens anti-kapitalisme (personlig innledning)

Som yngling omkring årtusenskiftet, strittet jeg (da som nå) sterkt imot (hva vi med enkle populærpolitiske begrep kan kalle) forbrukersamfunn og konkurransesamfunn. Den allestedsnærværende markedslogikken (i 90-tallets privatiserings- og globaliseringsfeber) fikk meg til å gyse: Den unge, ville sjel mislikte pengejaget – og avskydde den snikende måten alle verdier ble satt på formel, all mellommenneskelig kontakt og avhengighet stadig mer effektivt omsatt i kroner og dollar. Markedets kolonialisering av sinnene, tendensen til å kvantifisere all kvalitet og omgjøre livsvalg og kall til «investeringer».

Noe fundamentalt viktig ble borte i disse regnestykkene, pep det i knoklene og skrek det fra blodbanen. Dette prøvde jeg å få grep om.

Global oppvarming, naturtap, og handelsubalansen i verden ga gjenlyd til dette «anti-kapitalistiske» instinktet – men ynglingen trengte å sette dette i sammenheng. Slik havnet man uti den politiske litteraturen og manifestenes eksplosive verden.

Som ventelig var, oppfattet jeg at sosialister kritiserte pengemakta, og søkte famlende mot denne politiske tradisjonen – selv om en ikke ubetydelig aversjon mot upersonlig makt forvansket tilnærmingen til statssosialistiske partisannheter.

Etter å ha pløyd gjennom noen tilfeldige gamle Pax-bøker og memoarer av Finn Gustavsen fra nærmeste bokhylle, tok ynglingen fatt på det som liksom skulle være den modne sosialismens mest hardtslående boklige kilde, Marx’ og Engels Det kommunistiske manifest. 

Det var, som jeg husker det, en genuin skuffelse. De to herrene proklamerte nødvendigheten av «proletariatets diktatur» og statens overtagelse av barneoppdragelsen, og ikke nok med det: Hele deres tankesett gned i beinmargen: Verket var gjennomsyret av den anti-idealistiske reduksjonismen – det selvgode måletyranniet – som jeg søkte frigjøring fra! En lengre del av boka besto av Marx’ og Engels smålige angrep på andre sosialister, som hadde begått den store synd å ikke underkaste seg de to herrers «vitenskapelige» versjon av anti-kapitalismen. Denne kommunismen var ikke blott en politisk ideologi for å inspirere handling, må vite: Nei, her snakker vi om en sosial «vitenskap» fundert på sikre teser om historiens drivkrefter, intet mindre.

Ynglingen gjorde vel et slags forsøk på å like dette skriftet, eller i hvert fall på å stille seg mottakelig for dets læresetninger. Det var vel, når sant skal sies (fritt etter hukommelsen), noen forvirrede måneder da sigden hogg løs mot viljen til en handlingssulten ung mann med stjerner i blikket. Men: Da jeg kort tid senere snublet over anarkistisk kritikk av marxismen, tok det meg ikke mange minuttene å finne nytt fotfeste for ynglingens aktivisme.

Og derfra var ikke veien altfor lang til den gjennomgripende oppdagelsen av de romantiske radikalerne! (Det lerretet – som er langt vakrere og viktigere enn noe som hittil er nevnt – blir dessverre for stort til å spenne opp innenfor denne artikkelens mandat. Herved er sporet antydet!).

 

– Far var en bra kar, sa han ved en annen anledning. Innerst inne var han en bra kar, men sjelen hans ble kvestet av det brutale livet han måtte leve. De som eide ham, de store, sterke dyrene, gjorde ham til et lite viljeløst dyr. Han hadde en sterk konstitusjon og kunne godt ha vært i live i dag, akkurat som din far. Men maskinen fikk tak på ham og tynte livet av ham for profittens skyld. Tenk på det. For profittens skyld. Det er som å se blodet i årene hans bli skapt om til dyr selskapsvin eller dingeldangel til å henge på de fine fruene eller et eller annet av de andre påfunnene som de rike snylterne pynter dagdrivertilværelsen sin med – de erkebeistene!

(Fra Jernhælen)

 

2 Fra den fallende profittrates tidsalder (Jack Londons verden)

Vel, hvorfor denne lange innledningen om mitt personlige møte med Marx & co? Var det ikke Jack Londons dystre varsel fra 1908, romanen Jernhælen, vi skulle snakke om? Just så!

Jernhælen er et av de mest opprivende og gjennomførte kunstverk som utgår fra marxismens teser, som spreller og lever i kjølvannet etter den «vitenskapelige sosialismen”. Som kjent hevdet Marx at profittraten ville falle innenfor et kapitalistisk system, slik at utarmingen av arbeiderne ville tilta. Denne sosialøkonomiske lov kunne bare brytes ved en revolusjon, der arbeiderne overtok produksjonsmidlene og avskaffet eiendomsretten.

Det er noe uklart – i hvert fall er det grunnlag for endeløse diskusjoner på tvers av universitetenes institutter – hvorvidt Marx (hele livet) virkelig mente at historien uavvendelig må føre til en slik revolusjon. For hvis historien er determinert av «vitenskapelig» gitte drivkrefter, hvilken betydning har det da hva vi foretar oss her og nå? Hva betyr det å forstå disse drivkreftene og hvorfor er det så viktig (for Marx selv, og for alle leserne han formodentlig søker å overbevise) å ta del i historien med ønske om å forme framtidas samfunn?

(Og forresten, i parentes bemerket spesifikt for Nye NOVAs lesere: En science fiction-klassiker som utbroderer dette historiefilosofiske paradokset på morsomt vis, er Isaac Asimovs Foundation-serie. Her er marxismen erstattet av en annen «vitenskap», den oppdiktede «psykohistorien», men det historiefilosofiske forviklingsdramaet er en parallell til marxismens filosofiske grunnproblem. Anbefales!)

Jernhælen ble skrevet på en tid da det fortsatt lot seg gjøre å stå for en formalistisk marxisme – uten å ty til latterlig påfallende bortforklaringer av historiske grufullheter. Den russiske revolusjon hadde ennå ikke inntruffet; Lenin og Trotskij hadde ennå ikke kuppet «arbeiderstaten», kuet arbeiderrådene og innført det groteske partidiktaturet med ufattelige lidelser i kjølvannet. (Selv om anarkisten Bakunin jo nettopp advarte mot en slik utvikling, dersom “proletariatets diktatur” skulle bli virkeliggjort etter revolusjonen).  Ford hadde ennå ikke solgt biler til sine egne arbeidere, som ved økte lønninger holdt produksjonen i gang. Det store klassekompromisset hadde ikke lagt grunnlaget for sosialdemokratiet som vi kjenner det, der økonomisk vekst og lønnsfest går sammen som hånd i pengekassa. Og ikke minst (for alle ynglinger på det marxistiske skråplanet): Jon Elster hadde ennå ikke skrevet sine utmerkede gjennomganger av marxismens grunnsetninger i norske tidsskrifter (Kontrast og Minerva), og overbevisende tilbakedrevet loven om den fallende profittrate.

Vi kan dog ikke laste 1908-mennesket for manglende kjennskap til professor Elsters sakprosa! På den tid, da London var på høyden av sitt forfatterskap, forente arbeidere i alle land seg i kamp for åttetimersdagen, for frihet fra rene slavekontrakter og fullstendig mangel på sikkerhetsnett. I Sulitjelma, Nordland, ble arbeiderne påbudt en støpt nummerplate til identifisering av gruveselskapet – og de første 200 som nektet, ble oppsagt på stedet. Her nyttet bare streik! (Som vi kan se på kino just i disse dager).

Jack London forsto livet fra de slitende massers side, det vil si: Landstrykeren og eventyreren London hadde sett nok av slit og slavekontrakter, nedverdigelse og underkuelse. Han var i øyehøyde med arbeidsfolk, og sympatiserte sterkt med arbeiderkampen. Også han søkte i aktivistisk og filosofisk sakprosa etter hold og fotfeste, der han sto med hevet hånd og kastet hanske midt i samtidas ville streiker. Jernhælen er en framtidsroman som tar på alvor loven om den fallende profittrate, og som spår en mulig, dyster utvikling – dersom ikke sosialistiske motkrefter får has på kapitalen og hindrer det selvutslettende pengerittet mot samfunnets totale umenneskeliggjøring. Altså: Dersom Marx’ spådom om storslagen revolusjon ikke skulle gå i snarlig oppfyllelse, men makthaverne tvert imot gjør et vellykket motstøt, hva skjer da?

For London står det helt klart noe (det vil si: ufattelig mye) på spill. Kamerat London lar seg så visst ikke stoppe av den historiske materialismens filosofiske paradoks. Her er det opp av lenestolen og ut av salongen: Nå (det vil si: 1908) står det om enten å velte kapitalismen (sette makt mot den fallende profittrates forjævligsering) eller om en uhørt umenneskelig framtid, et Oligarki og et Jernhæl-diktatur uten historisk sidestykke. Jernhælen beskriver nemlig det samfunnet som kan tenkes å følge logisk dersom Marx’ revolusjon altså ikke blir noe av …

Som sagt: Innenfor denne romanens univers holder loven om den fallende profittrate mål, også på lengre sikt. Med uungåelig kraft virker den til å sementere klassemotsetningene. Herskerne går til stadig mer drastiske skritt for å hindre en omveltning. Kapitalist-diktaturet strammer til. Motstanden må gå under jorda, under stadig mer umulige kår.

Spennende roman? En spenning som river i nervestrengene og gjør vondt i hjernebarkens limbiske strukturer!

 

“Slik sto vi og pratet mens skytingen av de sårede fortsatte rundt oss. Det virker som en drøm i dag, når jeg ser tilbake på det, men akkurat da var det den naturligste ting av verden. Garthwaite og fenriken begynte en ivrig diskusjon om forskjellen mellom såkalt moderne krigføring og de gate- og skyskraperkampene som var i gang over hele byen. Jeg fulgte interessert med, samtidig som jeg satte opp håret og reparerte skjørtet med sikkerhetsnåler. Hele tiden fortsatte skytingen av de sårede. Av og til ble Garthwaites og fenrikens stemmer overdøvet av pistolskuddene, slik at de måtte gjenta det de nettopp hadde sagt.

Slik levde jeg meg gjennom de tre døgnene Chicago-kommunen varte.”

(Fra Jernhælen)

 

3 Skrik fra lenestolen (en “moden manns” bekjennelser)

Der Det kommunistiske manifest i sum støtte fra seg en sosialt engasjert romantiker (undertegnede) rundt årtusenskiftet, og drev meg like ut i anarkisme og svermeri, så taler Londons Jernhælen et annet språk den dag i dag. Romanen gjør fortsatt vondt i sjelen og piner rettferdighetssansen.

Man skulle tro romanen var akterutseilt. Den fallende profittrate holdt ikke med lovmessig sikkerhet. Utviklingen skulle ikke gå som Marx spådde. Og det eneste alternativet til eiendomsrettens opphevelse var heller ikke et uungåelig oligarkisk diktatur, slik romanen utgjør en eneste lang argumentasjonsrekke for (?). Riktignok har venstreintellektuelle som Aksel Sandemose sett Jernhælen som et forvarsel om fascismen og nazismen i det nittende århundrets første halvdel. Men romanens påstand er ikke (synes ikke å være) bare at et diktatur med agg mot arbeiderbevegelsen kan komme, og at vi må være på vakt mot det. Romanen utbroderer og forklarer, i kapittel etter kapittel, en tvingende utvikling: Så lenge kapitalistenes profitt faller, vil herskerklassen ty til stadig mer hensynsløse metoder for å holde på makt og rikdom. Staten strammer grepet, frihet og menneskelig verdighet tynes i søla. Sosialisme eller Jernhælen, det er de eneste alternativene!

Jernhælen følger jo Manifestet og Marx’ Kapitalen langt på vei – ikke bare i støtte til arbeiderkamp og mot oligarki, men også (slik jeg tolker dens klare tendens) ut i pseudovitenskapelig overmot og materialistisk-reduksjonistiske sigdhogg mot sjelelivet.

I dag må vi vel anse det som demonstrert (av historiens gang) at utviklingen også kunne gå annerledes. Ja, vi fikk fascistdiktaturer, men også både kommunistdiktaturer og ulike slags kapitalistiske samfunn – mer eller mindre underlagt velferdsstat og/eller demokratisk kontroll? Forresten har vi også fått kommunistdiktaturer preget av rå kapitalisme (som Kina), og vi har post-kommunistiske oligarkier (som Russland). Og i det hele tatt: Virkeligheten viser seg mangefasettert og ytterst vanskelig å forutse med lovmessig sikkerhet. Djevelske detaljer endrer på bildet stadig vekk. Blant annet derfor framstår Marx og Engels iltre utfall mot de andre sosialistene i siste del av Det kommunistiske manifest latterlig hovmodige.

Men lever man seg inn i 1908-situasjonen, og forestiller seg å være en samtidig leser av London, da framstår boka med virkelig uhorvelig opprørende overbevisningskraft. Romanen virker da som en livaktig argumentasjonsrekke inn i 1908-menneskets framtid. På sett og vis måtte det, for 1908-leseren som forsto hva han/hun leste, ha framstått mer trolig med en slik diktatorisk utvikling, trinn for trinn og med uungåelig historisk drivkraft, enn at framtida så lys ut à la manifestets “spådom”. At en revolusjon av avmektige arbeidere skulle vinne fram mot statsmakten i rette øyeblikk og redde dagen, ble kanskje et siste desperat håp …

Det som gjør Jernhælen til en så sterk leseopplevelse, fortsatt i dag, er ikke de marxistisk avledede framtidsutsiktene – framført som vitenskapelige argumenter – alene. Det er utvilsomt også de harde skildringene av nådeløsheten og lidelsen, fortellingene om de levende menneskene som opplever alt dette, som gjør en sterk roman av det hele. Passasjen om arbeideren som skader seg på jobb, for så å miste all inntekt og overlates til sin egen uføre ulykke, er blodrødt hjerteskjærende å lese. Disse omsvøpsløse skildringene løfter Jernhælen til et effektivt “manifest” for klassekampen.

Her er det jeg vil fram til: En del av det som gjør Jernhælen til en viktig leseopplevelse i dag, er (for meg) faktisk det anakronistiske momentet. Romanen gir et levende innblikk i hvordan det måtte fortone seg i 1908 eller deromkring å stå overfor den veldige urettferdigheten i moderne industrisamfunn. Romanen viser den voldsomme overbevisningskrafta som lå i den marxisiske verdensanskuelsen, gitt tidas fordringer. Man kunne bli kommunist av mindre. Og nettopp det faktum at loven om den fallende protittrate ikke har vist seg å holde stikk, viser hvor vesensforskjellig utgangspunkt jeg har fra den samtidige leser av London, når vi skal forholde oss til bokas budskap. For dette er ei bok som fra hver side og hver setning skriker handling!

Som leser blir jeg kastet og dratt i motstridende retninger, kroppen rives og slites her jeg sitter i lenestolen. Med 2023-briller kan jeg lese romanen anakronistisk, med lettelse over at det tross alt ikke måtte gå slik. Det har vært andre historiske utveier. Og kanskje blir dette, paradoksalt nok, en grunn til å innta en mer ydmyk holdning til historiens gang? For “psykohistorisk” overmot kan kanskje vise seg igjen, i andre drakter enn den marxistiske? (Apropos 90-tallets globaliseringsoptimisme, nok om det!)

Samtidig var ikke Londons advarsel helt bak mål – jf. Sandemoses lesning. Han var inne på noe som helt klart kunne skje (tilnærmet som i romanen) og som til og med var i gjære! Ikke nok med det: Er det ikke også slik at Marx & co stadig har det med å dukke opp fra historiens hatt, med relevans for samfunnsdebatten nok en gang? Selv for en håpløs romantiker (undertegnede), som gjerne skulle vært ferdig med all marxisme en gang for alle, så er det ikke mulig å kaste analysen av kapitalens logikk helt over bord. For uten sterke nok motkrefter til å tvinge pengejaget tilbake, viser det seg jo – jeg hadde nær sagt: lovmessig – med et stadig grimmere ansikt. Videre: Økonomisk vekst har en pris, både for natur og mennesker, hva nå enn profittraten tenderer mot. Så hvor står vi da? Skriker ikke tiden etter handling – mer enn noensinne?

Vel, det er neppe min plass å handle og agere revolusjonær ved disse linjer. Dette er kun en omtale av Londons klassiske verk. Har den ansporet til flere timer i lenestolen, fordypet i tanker og svermerier, teorier og store følelser, så er det muligens vel så riktig. Jeg mener: Å tenke før man handler er jo også en idé, som svarer til Nye NOVAs hylle i livet.

 

Bjarne Benjaminsen

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  15 kommentarer til ““Aldri hadde arbeiderbevegelsen fått så mye juling.” Omtale av Jack Londons Jernhælen (The Iron Heel, 1908)

  1. Sterk lesning og overbevisende analyse! Takk for denne, Bjarne Benjaminsen, sammen med oppfordringen: «Å tenke før man handler er jo også en [god] idé».

  2. JA! Kanskje er det håp for menneskeheten likevel? Takk for et dykk i tanker og svermerier!

  3. Dette var en sterk og veldig leseverdig analyse av Bjarne Benjaminsen. De siste tjue årene har vi vært vitne til en global kapitalisme med økende ulikhet, der profittraten slett ikke har hatt et tendensielt fall, men tvert imot en økning. Likte godt forfatterens personlige refleksjoner om egne (endrede)standpunkt over til sett i lys av Jack Londons berømte roman som jeg nå skjønner at jeg må lese.

    • Profittratene har jo økt nettopp fordi vanlige arbeidstakere i «Vesten» har fått dårligere kår (tilkallingsvikarer istedenfor fast ansatte osv), og indirekte ved at produksjonen har blitt flyttet til fattigere land (Kina, India, Bangladesh, osv).
      Heldigvis har vi blitt skånet for det verste av dette her i Norge, og det skyldes at vi fremdeles har en sterk fagbevegelse som vaktbikkjer. I land der det mangler har det gått mye verre. Den jevne arbeider i USA har ikke hatt noen reallønnsvekst siden 1970-tallet, og i England ligger arbeideklassen fremdeles med brukket rygg etter Thatchers klassekrig på 80-tallet.
      Så det ser ut til at Marx ikke var helt på bærtur likevel. I kapitalismen er det ikke nok å være profitabel, fortjenesten må stadig øke — kreftcellens ideologi — og det må gå utover noen eller noe, folk og natur

    • Takk, kult du inspireres til videre lesning! Og ja, fortsatt enig i den grunnleggende kritikken av profittmaksimeringens imperativ. (Ved litt nærmere saumfaring av hukommelsen, burde jeg kanskje poengtere at jeg altså aldri ble riktig overbevist av Marx eller forpliktet meg til noe marxistisk program. (Jeg har vært heldig slik). Muligens leste jeg Bakunin et. al. omtrent på samme tid som jeg leste Manifestet, så de månedene jeg “prøvde å like” Marx lå kanskje forut for lesningen av ham, når jeg tenker meg om. Dvs. jeg trodde kanskje først at årsaken til kommunismens diktatoriske vending ikke lå hos Marx selv, siden velmenende og sympatiske sosialister gjerne framstilte det slik. Men etter å ha gått til kilden, finner jeg meget kritikkverdig i Marx egen tenkning, de fatale feilslutningene startet ikke hos f.eks. Lenin (som jeg heldigvis aldri hadde hang til å se opp til). I min generasjon var det uansett få som lot seg imponere av marxistiske slagord. Men du kan si: Jeg skjønner hvorfor f.eks. ml-erne på 70-tallet kunne gå i fella og ende med disse standpunktene. For ikke å snakke om kjempende arbeidsfolk på Jack Londons tid …)

      • Ja, såvidt jeg har forstått (jeg har ikke lest Kapitalen selv) så var hans analyse av kapitalismens drivkrefter bra og vitenskapelig. Men hans konklusjoner av dette – at en kommunistisk revolusjon blir historisk uunngåelig – var mytologi og synsing. Og naivt teknokratisk. I motsetning til anarkismen overså han helt psykologien (hva vi mennesker er og hvilke impulser som styrer våre handlinger) og hvor lett nye maktstrukturer kan gjenoppstå (se: Sovjetunionen!), og hva en voldelig klassekrig ville føre til av sosiale skader og personlige traumer.

        Men som du sier, det er lettere for oss å se fra etterpåklokskapens perspektiv

        • Det er tre interessante korrespondanser/debatter mellom Marx og anarkistene i samtida (altså i god tid forut for den russiske revolusjon):
          1. En diskusjon med Bakunin om “proletariatets diktatur” / statsvesenet, der Bakunin (materialist og oversetter av Kapitalen til russisk) sier omtrent det du sier her.
          2. En diskusjon med Proudhoun om hvorvidt Marx kan hevde “vitenskapelig” basis for sin historiefilosofi (som jo også ble trukket videre inn i framtida), der Proudhoun kritiserer Marx’ hovmodige holdning. Også denne kritikken var meget treffende. Nettopp det “vitenskapelige” belegget for å fastslå hvilke mennesker som var en del av historiens “objektivt” progressive samfunnskrefter (eller ikke), ble brukt av det tyvende århundres kommunisme til å legitimere alle slags svik og overgrep mot dem som ikke sto på det “objektive” framskrittets side.
          3 En filosofisk interessant diskusjon med Max Stirner om individ og kollektiv.
          Ikke det at jeg mener anarkismen er en sømløs ideologi (anarkismen er jo nesten per definisjon ulidelig naiv), men jeg anbefaler disse gamle ordvekslingene ikke minst til alle som lefler med marxisme eller en overmodig “vitenskapelig” innstilling til menneskelig samvær.
          Så enig i ca. alt du skriver, bare med enda litt mer forbehold om Marx, tror jeg. 🙂
          Og “Jernhælen” viser hvor utrolig skremmende overbevisende marxismens dogmer kunne framstå i 1908!

  4. Artig anekdote med Arne Treholt, han så seg vel som en “brobygger” – liksom Asimov (uten sammenlikning for øvrig).
    Novellen “Snøball-effekten” av Katherine MacLean (på norsk i Bing & Bringsværds antologi Nazar 3: Den gale professor), bør også nevnes i denne sammenheng. Den tar opp en liknende ide. https://www.nb.no/items/8e0ad35293934a27a8ba293f0600b0ec?page=117&searchText=nazar

    Forresten så er Asimovs novellesamling I, Robot også interessant her. Den munner jo ut i en visjon av et globalt samfunn styrt av intelligente maskiner, basert på omfattende statistisk input (det er “psykohistorien” igjen). Aktuelt i disse KI-dager. (Jeg leser også dette som en dystopi, hvordan det nå enn er ment fra forfatterens side …)

    • Jeg digger den lekne måten Asimov tar tak i filosofiske ideer om tid og årsak/virkning osv. Når jeg leser omtaler av Asimov, så framhever de ofte hans framtidsoptimisme eller hans tro på vitenskapen, men jeg synes ikke skjønnlitteraturen hans egentlig innbyr til en ren “scientistisk” tolkning, med uhemmet tro på objektiv rasjonalitet (som aldri kommer i konflikt med menneskets livsopplevelse)? For eksempel er det vanskelig å ta Foundation til inntekt for en faktisk deterministisk livsholdning, den er vel først og fremst en lek med forestillingen? Nå har jeg ikke lest så mye av hva Asimov selv sier direkte om dette og hint, jeg har for det meste lest hans romaner og noveller. Så det kan godt hende han selv mener dette, at våre liv kan forbedres betraktelig ved statistisk maskinstyring (med variabler som utgår fra determinismens gyldighet) osv? Jeg synes uansett bøkene utgjør en mer undrende tilnærming til slike tema? Jeg liker hvordan han utfordrer og pirrer tanken!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *