«Den røde pest» av Jack London, slutten

Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.

Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.

VI

Jeg levde gjennom tre ukers ustanselig tortur i Sjåførens leir. Og så, da han en dag var lei av meg, eller av det han mente var min dårlige innflytelse på Vesta, fortalte han meg at han året før, på veien gjennom Contra Costa-åsene, nede ved stedet ved Carquinez, hadde sett røyk på den andre sida av sundet. Det betydde at det levde andre mennesker der, og at han i tre uker hadde skjult denne viktige opplysningen for meg. Jeg reiste med en gang, med hundene og hestene, tvers over Contra Costa-åsene og ned til stedet. Jeg så ingen røyk på den andre sida, men ved Port Costa oppdaget jeg en liten stålpram som jeg fikk dyra mine ombord på. Gammelt lerret som jeg fant tjente som seil, og en sørlig bris blåste meg over sundet og opp til ruinene av Vallejo. Her, i utkanten av byen fant jeg spor etter en leir som nylig hadde vært i bruk. Mange østersskjell viste meg hvorfor disse menneskene var kommet til kysten. Dette var Santa Rosa-stammen, og jeg fulgte sporene etter den langs den gamle jernbanen tvers over saltsumpene til Sonomadalen. Her, ved det gamle steinverket ved Glen Ellen, fant jeg leiren. Det var atten sjeler i alt. To var gamle menn, en av dem var Jones, en bankbestyrer. Den andre var Harrison, en pantelåner som hadde trukket seg tilbake, og som hadde tatt bestyrersken ved Statsasylet i Napa til kone. Av alle menneskene i Napa, og i alle byene og landsbyene i den fruktbare og folkerike dalen, var hun den eneste som overlevde. Deretter var det tre unge menn – Cardiff og Hale, som hadde vært gardbrukere, og Wainwright, en vanlig dagarbeider. Alle hadde funnet koner. Hale – en grov, ulærd bonde – hadde fått Isadore, den største prisen av alle kvinner som overlevde pesten, nest etter Vesta. Hun var ei av verdens mest berømte sangerinner, og pesten hadde funnet henne i San Francisco. Hun har snakket med meg i timevis og fortalt om sine opplevelser, helt til hun ble reddet av Hale i Mendecinoskogen. Det eneste hun kunne gjøre var å bli hans kone. Men Hale var en god mann, selv om han ikke kunne lese. Han hadde en skarp rettferdighetssans, og hun var langt lykkeligere hos ham enn Vesta var hos Sjåføren.

Konene til Cardiff og Wainwright var alminnelige kvinner, vant til slit, med sterk helse – nettopp typene for det livet de nå var tvunget til å leve. I tillegg var det tre voksne idioter fra hjemmet for de evneveike ved Eldredge, og fem-seks barn, hvorav noen var født etter at Santa Rosa-stammen var dannet. Bertha var også der. Hun var ei god kvinne, Hareleppe, uansett hva faren din sier. Henne tok jeg til kone. Hun ble mor til din far, Edwin, og din, Hu-Hu. Og det var vår datter, Veram som giftet seg med din far, Hareleppe – din far, Sandow, eldste sønn av Vesta Van Warden og Sjåføren.

Og slik gikk det til at jeg ble det nittende medlemmet av Santa Rosa-stammen. Det kom bare to til etter meg. Den ene var Mungerson, som var i slekt med magnatene og som vandret omkring i Nord-Californias villmarker i åtte år inntil han sluttet seg til oss. Det var han som ventet i tolv år før han giftet seg med Mary, vår datter. Den andre var Johnson, mannen som grunnla Utah-stammen. Det var der han kom fra, Utah, et land som ligger langt, langt herfra, over den store ørkenen i øst. Johnson kom ikke til California før sjuogtjue år etter pesten. I hele Utah meldte han om bare tre overlevende, og alle var menn. I mange år hadde disse tre levd og jaktet sammen, helt til de, desperate, i frykt for at menneskeheten skulle forsvinne for alltid fra planeten, bega seg vestover i håp om å finne kvinnelige overlevende i California. Johnson var den eneste som kom levende gjennom den store ørkenen. Han var seksogførti år da han sluttet seg til oss, og han giftet seg med Isadore og Hales fjerde datter, og hans eldste sønn giftet seg med di tante, Hareleppe, og hun var tredje datter av Vesta og Sjåføren. Johnson var en sterk mann, med sin egen vilje. Og det var på grunn av det at han forlot Santa Rosa-stammen og grunnla Utah-stammen ved San Jose. Det er en liten stamme – det er bare ni mennesker der, men skjønt han er død nå, var hans innflytelse og styrken i hans slekt at den ville bli en sterk stamme og spille en avgjørende rolle i gjenoppbyggingen av sivilisasjonen på vår planet.

Det er bare to stammer til som vi vet om – Los Angelitene og Carmelitene. Den sistnevnte ble stiftet av en mann og ei kvinne. Han het Lopez, og han nedstammet fra de gamle mexikanerne og var svært svart. Han var krøtterpasser i åsene bortenfor Carmel, og kona hans var tjener i det store Del Monte-hotellet. Det tok sju år før vi kom i kontakt med Los Angelitene. De har et godt land der nede, men det er for varmt. Jeg anslår Jordas nåværende befolkning til å være mellom tre hundre og femti og fire hundre – forutsatt, selvsagt, at det ikke finnes andre spredte stammer andre steder i verden. Hvis det finnes noen, så har vi ikke hørt fra dem. Siden Johnson krysset ørkenen fra Utah har hverken ord eller tegn nådd oss østfra. Den store verden jeg kjente i barndommen og ungdommen, er borte. Den har opphørt å eksistere. Jeg er det siste mennesket som levde i pestens dager og som husker den fjerne tidas undere. Vi, som behersket planeten – dens jord, hav og himmel – og som nesten steg til guder, lever nå i villskap langs Californias strender.

Men vi formerer oss raskt – di søster, Hareleppe, har allerede fire barn. Vi øker hurtig i antall og gjør oss klar til igjen å klatre mot sivilisasjonen. Med tida vil befolkningspresset tvinge oss til å spre oss utover, og hundre generasjoner fra nå kan vi vente at etterkommerne våre vil begynne å krysse Sierra-fjellene og begi seg langsomt, generasjon etter generasjon, ut over det store kontinentet og kolonisere Østen – en ny folkevandring rundt verden.

Men det vil gå langsomt, svært langsomt, vi har så høyt å klatre. Vi falt så håpløst langt. Hvis bare en fysiker eller en kjemiker hadde overlevd! Men slik skulle det ikke gå, og vi har glemt alt. Sjåføren begynte å arbeide med jern. Han laget smia som vi bruker ennå i dag. Men han var en lat mann, og da han døde, tok han med seg alt han visste om metaller og maskiner. Hva skulle jeg vite om slike ting? Jeg var klassisk filolog, ikke kjemiker. De andre som overlevde var uten utdannelse. Bare to ting oppnådde Sjåføren – å brygge sterkt drikke og å dyrke tobakk. Det var mens han var full at han drepte Vesta. Jeg tror fullt og fast at han drepte Vesta i et anfall av raseri mens han var full, skjønt han fastholdt at hun falt i innsjøen og druknet.

Og mine barnebarn, la meg advare dere mot medisinmennene. De kaller seg doktorer og fornedrer dermed et yrke som en gang var opphøyet, men i virkeligheten er de medisinmenn, djevledyrkere, og de framelsker overtro og mørke. De er svindlere og løgnere. Men så forfalne og sunkne er vi at vi tror på løgnene deres. De kommer også til å øke i antall, og de vil strebe etter å herske over oss. Likevel er de løgnere og sjarlataner. Se på unge Skjeløye, som kaller seg en doktor og selger trylledrikker mot sjukdommer, gir god jakt, bytter bort løfter om godt være med godt kjøtt og gode skinn, sender dødspila, utover et utall besvergelser. Likevel sier jeg dere at når han påstår han kan gjøre alt dette, da lyver han. Jeg, professor James Howard Smith, sier at han lyver. Jeg har sagt ham det rett opp i ansiktet. Hvorfor har han ikke sendt meg dødspila? Fordi han vet at mot meg nytter det ikke. Men du, Hareleppe, er sunket så dypt i overtro at hvis du våknet om natta og fant dødspila ved sida av deg, da ville du sikkert dø. Og du ville ikke dø på grunn av kraften i pila, men fordi du er en villmann, med villmannens mørke, skyggefulle sinn.

Doktorene må ødelegges, og alt som gikk tapt må oppdages på ny. Derfor forteller jeg dere mange ting som dere må gjenta for deres egne sønner. Dere må fortelle dem at når vannet blir varmt av ild, bor det i vannet vidunderlige ting som vi kan kalle damp, som er sterkere enn ti tusen menn og som kan gjøre alt menneskets arbeid for det. Det er andre nyttige ting også. I lynilden bor det en annen, like sterk tjener, som i gammel tid var menneskets slave og som en dag vil bli slave igjen.

En helt annen ting er alfabetet. Det er det som gjør det mulig for meg å forstå innholdet i fin skrift, mens dere bare forstår grov bildeskrift. I den tørre hulen ved Telegrafåsen, hvor dere har sett meg gå ofte når stammen har vært nede ved sjøen, har jeg lagret mange bøker. En dag vil menneskene lese igjen, og da, hvis intet uhell har ødelagt hulen, vil de forstå at professor James Howard Smith levde en gang og la de gamle kunnskaper til side for ettertida.

Det er noe annet også som menneskene uunngåelig vil gjenoppdage. Det kalles krutt. Det gjør oss i stand til å drepe sikkert og på stor avstand. Visse ting som finnes i jorda kan blandes på en bestemt måte til krutt. Hva disse bestanddelene er, har jeg glemt, hvis jeg noen gang har visst det. Men jeg skulle ønske jeg visste det. Da ville jeg lage krutt, og så ville jeg drepe Skjeløye og rense landet for overtro – »

«Når jeg er blitt mann, ska jeg gi Skjeløye alle geitene, og kjøtt, og skinn, slik at han lærer meg å bli doktor,» fastslo Hu-Hu. «Og når jeg har blitt doktor, skal jeg få alle til å reise seg opp og høre på meg. Jeg ska nok få dem ned på knea, kan du tru.»

Den gamle mannen nikket alvorlig og mumlet:

«Underlig å høre rester og levinger av arisk språk fra leppene til en skitten liten skinnkledd villmann. Hele verden står på hodet. Og den har stått på hodet helt siden pesten.»

«Du få’kke meg ned på knea,» skrøt Hareleppe til den kommende medisinmannen. «Hvis jeg betaler deg for å sende dødspila og den ikke virker, slår jeg huet inn på deg – skjønner’u det, Hu-Hu?»

«Jeg skal få Beste til å husse det derre kruttet,» sa Edwin sakte, «og så skal jeg få dere alle til å adlyde. Du, Hareleppe, ska få sloss for meg og skaffe meg mat, og du, Hu-Hu, skal få sende dødspila for meg og skremme alle. Og hvis jeg ser at Hareleppe prøver å slå inn skallen på deg, Hu-Hu, så ska jeg fikse han med kruttet mitt. Beste ække så dum som dere trur, og jeg ska høre på’n, og en dag ska jeg væra sjef for dere alle samma.»

Den gamle mannen ristet trist på hodet og sa:

«Kruttet vil komme. Ingenting kan stanse det – den samme gamle historien om igjen. Menneskene vil formere seg, og menneskene vil slåss. Kruttet vil sette menneskene i stand til å drepe millioner av andre mennesker, og bare på den måten, ved ild og blod, kan en ny sivilisasjon, i ei fjern framtid, utvikles. Og hva skal det tjene til? Akkurat som den gamle sivilisasjonen gikk under, vil den nye gå under. Det kan ta femti tusen år å bygge den, men den vil gå under. Alt blir borte. Igjen blir bare kosmiske krefter og materie, alltid i bevegelse, alltid i ferd med å forme og skape de evige typene – presten, soldaten og kongen. Fra småbarns munner lyder alle tidsaldres visdom. Noen vil slåss, noen vil herske, noen vil be, og alle de andre vil slite og lide mens sivilisasjonenes mektige byggverk og praktfulle skjønnhet igjen og igjen, i det uendelige, reises på deres blødende kropper. Det ville være det samme om jeg ødela bøkene i hulen – enten de blir der eller ødelegges, vil alle de gamle sannhetene bli gjenoppdaget, de gamle løgnene ført videre. Hva tjener det til – »

Hareleppe sprang opp, kastet et raskt blikk på de beitende geitene og ettermiddagssola.

«Kors,» mumlet han til Edwin. «Den gamle tullingen blir mer og mer pratesjuk for hver dag. La oss komme oss av sted.»

Mens de andre to, hjulpet av hundene, samlet geitene og fikk dem inn på stien gjennom skogen, ble Edwin hos den gamle mannen og førte ham i samme retning. Da de nådde det gamle veiskillet, stanset Edwin plutselig og så seg tilbake. Hareleppe og Hu-Hu og hundene og geitene dro forbi. Edwin så på en liten flokk villhester som var kommet ned på den harde sanden. Det var minst tjue av dem, unge føll og årsunger og hopper, anført av en flott hingst, som sto i skumsprøytet på stranda, med buet nakke og klare, ville øyne, og snuste inn den salte lufta fra sjøen.

«Hva er det?» spurte Beste.

«Hester,» var svaret. «Første gangen jeg har sett dem på kysten. Det er fjelløvene som blir frekkere og frekkere og jager dem nerover.»

Den lave sola skjøt røde piler av lys i ei vifte opp fra den skyinnrammete horisonten. Og like utenfor, i den hvite brenninga, brølte sjøløvene sin evige sang, halte seg opp av havet på de svarte klippene og sloss og elsket.

«Kom igjen, Beste,» sa Edwin.

Den gamle mannen og gutten, skinnkledte og barbariske, snudde seg og fulgte sporet inn i skogen etter geitene.

SLUTT