En veteran ser tilbake på fandom. Artikkel av Tore G. Bareksten

Fan-artikkel av Tore G. Bareksten

Jeg har blitt bedt om å skrive noen ord om mitt forhold til sf. Resultatet har blitt noen subjektive betraktninger basert på forsøk på å gjenopprette glemt hukommelse, med de farer for feil i kronologi og årstall og sidespor det lett fører med seg. Så les detaljene i denne delvis demente mimringen med sunn skepsis.

Et av mine første møter med science fiction var nok Narvesen-kiosken på Drøbak Torg. Her tok bestemor med meg og min storebror hver tirsdag når det kom nye tegneserier. Han fikk Donald. Jeg fikk Rommets Helter som kom ut fra 1965 til 1969. Her kunne man lese om Lynvingen, Atom, Grønne Pil, Grønne Lykt, Supermann og John Johns fra Mars.

Dette var likevel ikke det første forsøket med superhelter i Norge. Den første DC-serien i Norge kom Serieforlaget med i 1952. Serien var Stålmannen. Året etter kom Lynvingen. Begge seriene sluttet i 1954. Det skulle gå 11 år før neste DC-serie. Rommets helter var den første serien på 60-tallet. Året etter kom både Supermann og Lynvingen igjen, i 1966. Og i 1967 kom Superboy og Lynet. DC-superheltenes glansperiode var i gang.

Først i 1978 kom det første Marvel-bladet. I 1980-årene fikk vi Atlantic Special med blant annet X-men, Prosjekt X og Spøkelsesrytteren. I løpet av 80-årene tok forlaget Semic over rettighetene til Marvel fra Atlantic. Og vi fikk Koloss, senere Hulk, Lady Hulk, Fantastiske Fire, Edderkoppen, Våghalsen, X-men og Alliansen. Hjemmet ga dessuten ut Månebaronen i 1981-83. Man brukte i begynnelsen norske ord i stedet for Batman, Daredevil, Ghost Rider, Spider-Man og X-men.

Jeg skriver litt om tegneserier fordi det for mange i min generasjon var starten på en livslang sf- interesse. I dag er alle disse norske superheltbladene for lengst lagt ned og dataspill/rollespill har blitt den nye rekrutterings-faktoren til fandom.

Mens jeg leste Rommets Helter og gikk på folkeskolen, hadde jeg ikke skolesekk. Den gangen hadde vi noe vi kalte ransler, som var en blanding av ryggsekk og koffert. Her er min ransel med bilde av ulike satellitter.

Det er sikkert merkelig for dagens ungdom å høre dette, men i min ungdom var det vanskelig å få tak i science fiction. Nesten ingenting ble utgitt på norsk og vår eneste tv-kanal, NRK, foretrakk spillefilm mandag, TV-teater tirsdag og kriminalserier fredag.

En dag dukket det opp et blad som het Science Fiction Magasinet i Narvesen-kiosken i Drøbak. Det kjøpte jeg og fikk etter hvert inn en tekst. Det var Terje Wanberg som både var forlegger og redaktør for Science Fiction Magasinet. Bladet endret i 1973 navn til Nova – Fantastiske fortellinger, før Øyvind Myhre tok over som redaktør i 1974. Bladet holdt det gående til 1979, og gjenoppsto som Terra Nova for to utgivelser i 1988 og nå også i nettutgave.

Jeg husker ikke tidspunktet, men det var rundt 1972 Science Fiction-Magasinet inviterte til en dobbeltvisning av sf-filmer på Veslefrikk i Oslo. En av filmene var Soylent Green. Her møtte jeg for første gang folk fra Oslo fandom, blant annet Øyvind Myhre, men ga dem muligens et litt feilaktig førsteinntrykk av min fredsommelige personlighet siden jeg skulle på rockefest etterpå og stilte med skinnjakke, brylcrem i håret, solbriller og mine trofaste kastekniver Anne og Grethe i beltet.

Mens jeg gikk på Ski Reformgymnas, samfunnsfaglig linje, sosialspråklig gren, sendte jeg også inn en samling med noveller til Gyldendal. De fleste var innen skrekk, fantasy og sf, men det var også en mer kriminell rockegreie. Sigmund [Hoftun, red. anm.] forlangte å gi ut den lange rockehistorien om en litt rasistisk sjømann som egen roman. Det ble min første bok, Gnomen forteller (1976). På den tiden var SUF-ml [marxist-leninister, red. anm.], senere RV, preget av sosialrealisme. Alle politiske bøker skulle ha en positiv helt som helst burde kritisere NKP, SV og AP. Gnomen forteller var kanskje den første boka som tok opp voksende rasisme mot innvandrere, men siden jeg hadde en reaksjonær hovedperson, forsto ikke en kjent ml-anmelder ironien og slo fast at boka var halvfascistisk brungrums. Jeg ble derfor boikottet av Oktober-bokhandlere i Oslo, Trondhjem og Tromsø. Men en musikkanmelder mente dette var Norges første rockeroman, og to prester på Vestlandet økte salget ved å slå fast at boka burde fjernes fra alle skolebibliotek fordi enhver uskyldig ungdom som leste den kunne ta varig skade på sin sjel.

Så var gymnastiden over og jeg begynte på Blindern. Under en forelesning kom en radmager fyr bort til meg og lurte på om det var jeg som hadde skrevet sf og om jeg ville være med å lage et sf-magasin. Typen het Øystein Sørensen, den gang kjent som aktiv i Lenin-fraksjonen i Universitetets SV. Det første bladet Algernon var et tosidig ark trykket opp med spritdublikator. På forsiden sto en artikkel av Øystein. På baksiden en av mine noveller. Under Øysteins ledelse skulle bladet bli tykkere og tykkere og det tok ikke lang tid før en ung fyr med briller som het Johannes Berg dukket opp på møtene vi hadde i Aniara studentforening på toppen av mattebygget og ville være med i redaksjonen. Det samme ville PG Olsen. Mange andre var også innom, som Per Bothner, Herman Ellingsen, Trond Jansen, Jon Tore Halvorsen, Gunnar Norby, Petter Vellesen, for å nevne noen. Før Algernon fikk ny redaktør i form av Cirstyn [Bech-Yagher, red. anm.], skapte jeg og PG en liten bløff. Vi fant opp forfatteren Cecilia Horgen, lagde et intervju med henne, PG skrev en novelle i hennes navn, jeg «Gigolo Nano» som Nye Nova alt har trykket + en føljetong som het «De kalte ham Coke». En blanding av fantasy, krim, aliens og politisk satire. Nå har jeg som pensjonist skrevet føljetongen om til romanen «Oasens Hemmelighet», men mislyktes i forsøket på å selge den til forlag. [Nye NOVA trykker også føljetonger … red. anm.]

Så i 1975 bestemte ildsjeler som Tore Bøstrup seg for å arrangere Norcon 1 på Økernsenteret i Oslo. For meg var høydepunktet på denne kongressen et lang bord med sf-bøker jeg ikke hadde sett før. Bøker du ikke fikk tak på i vanlige bokhandler den gang. Jeg visste at sf-fans med bedre økonomi enn meg dro regelmessig til London på påskekongress med tomme kofferter og kom hjem med koffertene fulle av sf-bøker. Men slikt hadde jeg ikke råd til den gang. I dag som bokhandlerne har flere hyllemeter med sf og fantasy, er nok denne begeistringen over å se et bokbord vanskelig å forestille seg. Under denne første sf-kongressen i Norge i nyere tid, viste det seg at mange etterlyste mat. Noe arrangørene ikke hadde tenkt på. Jeg og PG Olsen stakk derfor ut og kjøpte rundstykker og pålegg for egne penger, skar opp, smurte og serverte og fikk tilbake både våre utlegg + et overskudd til kongresskomiteen.

I disse glade 70-åra avsluttet vi ofte møtene i Aniara med å dra til Jeppes kro på Vindern for å spise pizza. En kveld ble en litt forskremt og blyg jente i sorte klær med oss. Hun het Heidi Lyshol og skulle senere bli en av drivkreftene i fandom ved siden av folk som Johannes og Herman.

Da jeg var ferdig med studiene, jobbet jeg noen år som lærer i Troms og var aktiv i Nordnorsk Forfatterlag. Etter ønske fra Nordnorsk Magasin skrev jeg en kontrafaktisk spøkelsesnovelle om samiske geriljaangrep kalt «Het Sommer». Den bygde litt på mine egne opplevelser i teltleiren i Alta mot utbyggingen av Kautokeino-vassdraget. Men siden jeg selv ikke var i militæret, bare fullførte offiserkurs i Sivilforsvaret, måtte jeg for å gjøre novellen realistisk, låne en AG3 maskinpistol og trene på å ta den fra hverandre og sette den sammen.

Jeg forlot Nord-Norge i 80-åra på grunn av mine foreldres skilsmisse, og fikk lønn for å jobbe med dataprogrammer for funksjonshemmede på Forsøksgymnaset i Oslo. Skolen hadde elever som kunne programmere, men visste lite om pedagogikk + spesialpedagoger som kunne mye om pedagogikk, men lite om hva data kunne brukes til. Jeg kunne litt av hvert, ble derfor en slags tolk mellom to kulturer. Jeg lagde innhold til programmene som passet de relevante elevene og skrev bruksanvisninger for programmer som stadig endret seg. Vi brukte IBM PC med en diskettstasjon for programmer og en annen diskettstasjon for lagring.

For å få tak i min en egen svenske Ericcson PC til 20.000,- med ravgul skrift på sort skjerm og harddisk på hele ti megabyte, ble jeg i 1980-åra timebetalt datarådgiver i Den norske Forfatterforening, og på et årsmøte ga formannen meg blomster, fordi jeg hadde vært med på å gjøre norske romaner over hundre sider lengre ved å overbevise så mange forfattere til å bytte ut skrivemaskin med PC. Jeg opplevde både midnattsbesøk av desperate forfattere som ikke fant manus på egen PC og takknemlige forfattere som senere dukket opp med gaver av typen bøker eller deler av en elg de hadde skutt.

Da jeg kom tilbake til i Oslo i 80-åra, var kongressene blitt mye mer profesjonelle. Nå fant de i hovedsak sted på Blindern. Dette ble gjort økonomisk mulig av Jørn Uno Myrvoll. Universitetet krevde at en universitetsansatt skulle være til stede ved slik utleie, og kongresskomiteen ville neppe hatt råd til å betale ham timelønn. Men siden Jørn Uno var deltidsansatt på Kjemisk Institutt og stilte opp gratis år etter år, hvor han ofte også tok seg av filmprogrammet, ble dette mulig. Takket være kaffekameratene Tore B og PGO ble Johannes og Heidi overtalt til å servere kaffe på kongressene. Min funksjon på disse kongressene kan kanskje sammenlignes med en sulten sjakal som sniker seg fram fra skyggene og spiser bytte andre har slaktet. Det var folk som Rolf Andersen, Ellen Andresen, Gunnar Bakke, Johannes Berg, Heidi Lyshol, Inge Carlen, Per Christian Jørgensen, Thomas Gramstad og en rekke andre som arrangerte kongressene. Jeg møtte bare opp som tilskuer og skrev ironiske kongressrapporter i Algernon etterpå, glimrende illustrert av PG. Men noen ganger når mer ettertrakta paneldeltakere ikke møtte opp, fikk jeg lov til å steppe inn på kort varsel siden jeg likevel var der. Husker spesielt en hyggelig krangel med Gunnar Bakke om Star Trek i en paneldebatt.

La meg kort nevne noen av de aller første æresgjestene. 1975 Norcon 1: Frithjof Spalder Jr,
1979 Norcon 3/Scancon 79: Poul Anderson, 1982 Norcon 4: Jon Bing, 1984 Norcon 5: Øyvind Myhre, 1985 Norcon 6: Ingar Knudtsen, 1987 Norcon 7/Intercon 87: Steven Donaldson, Thore Hansen, M. John Harrison, 1989 Norcon 8/Intercon 89: Tor Åge Bringsværd, Angela Carter, Samuel R. Delany, 1990 Norcon 9: Lisa Tuttle, Reidar Jensen, 1991 Norcon 10/Intercon 91: Larry Niven, Mary Gentle, Per G. Olsen, Roar Ringdahl. På Norcon 23 var sf-forfatteren Richard K. Morgan (Philip K. Dick-prisen for Altered Carbon) og fantasyforfatteren Iselin B. Alvestad æresgjester. Man forsøkte å tiltrekke seg nye folk ved å ha kongressen på Litteraturhuset ved Slottsparken, men fikk den ekstrautgiften som Jørn Uno i mange år hadde forskånet kongressene for. Man måtte betale en ansatt på litteraturhuset for å gjøre det tekniske.

I tillegg til æresgjestene var kongressmiddagene et høydepunkt. De besto vanligvis av en gryteblanding med ris som hver kongress ga nye fantasifulle navn. Til gjengjeld besto ofte desserten av kreativ kakebakst fra fandoms feminine bidragsytere. Auksjonene ble vanligvis ledet av PG, Øystein og Herman, mens Heidi sto for dead dog party etter kongressen.

En viktig person i det jeg vil kalle den store sf-revolusjonen var Gyldendals kulturradikale sjefskonsulent, Sigmund Hoftun. Han hadde hatt stor suksess med sin Svarte Serie hvor Gyldendal ga ut kvalitetskrim. Nå fikk Bing og Bringsværd muligheten til å gjøre det samme med science fiction i Lanterne-serien fra 1967 til 1981. Her kom det både eldre klassiske sf-verk og nyere utenlandske som: Isac Asimov, Karin Boye, Philip K Dick, Ursula Le Guin, C.S. Lewis, George Orwell, Clifford D Simak, Mary Shelley, H.G. Wells, men også norske bidrag av Åsmund Forfang, Thore Hansen, Reidar Jensen, Ingar Knudtsen, Arvid Malme, Per G. Olsen + novelleantologier hvor også jeg fikk med «Inger Johanne og de grønne plutomennene», en novelle om ensomhet, aliens og galskap på Blinderns endeløse brosteinsletter. Lanterne-serien fikk også NRK til å endre syn på sf. I et radioprogram Jon Bing sto bak, fikk jeg til min store stolthet lese opp novellen «To eldre herrer» i 1972. Senere sendte Fjernsynsteateret en dramatisering av en av Ray Bradburys marsnoveller, og så kom selvsagt B & B med egne verk som for eksempel tv-serien Blindpassasjer som kan sees som en forløper til Alien. Bing og Bringsværds enorme arbeid for å gi sf og fantasy allmenn respekt gjennom å markedsføre det som fabelprosa og se det som en fortsettelse av myter, eventyr og klassisk litteratur, ga klare resultater.

Asterveg, 1989

Også Terje Wanberg var med på denne sf-revolusjonen gjennom sitt Bok og Magasinforlaget som utga en rekke sf-bøker, i hovedsak antologier med norske og utenlandske forfattere. Terje Wanberg var redaktør for Siste reis (1983), Johannes Berg for Jordboere (1985) og Nye stjerner (1988), Einar Gjærevold for: Asterveg (1989), Ingar Knudtsen for: Evigskogen (1990), Johannes Berg og Cato Pellegrini for Kaleidoskop (1991) og Ellen T. Andresen for: Nova 2000 i år 2000. For å fremheve meg selv på bekostning av folk som fortjener det mer nok en gang, var jeg også med på antologien Amasoner (1986) som ble redigert av Jessica Amanda Salomonson. Et samarbeid mellom Bokklubben Nova og den mer feministiske foreningen Morgana ved hovedinteresse for keltisk inspirert fantasy. Amasoner kom ut i forbindelse med en The Second International Feminist Book Fair som skulle foregå 21.-27. juni 1986.

Før messen dro jeg på vegne av Arbeiderbladet til Hellas, Tyrkia, Libanon og Syria for å intervjue forfattere som skulle komme til messen til høsten. Det gikk greit i Hellas og Tyrkia, men da flyet skulle lande i Beirut ba piloten oss forlate flyet snarest mulig på grunn av fare for innkommende raketter. Vi tok det som en spøk helt til en eksplosjon på rullebanen ved siden av oss sendte en sky av asfalt og rød jernholdig jord opp i lufta. Frilansere har ikke fete reisebudsjetter, så jeg havnet på et hotell hvor det i hovedsak bodde muslimske studenter. Gatekampene rundt hotellet skapte et logistisk ernæringsproblem siden jeg bare hadde en melon og en halvliter cola i kjøleskapet og hotellets kjøkken var ødelagt av granater. Det var heller ikke alltid like lett å få sove under lokale skuddvekslinger. Rett nok var det skyvedører i glass ut til balkongen, men et par kulehull hadde spredd glassbiter ned i sporene, så de ikke kunne lukkes. Heldigvis hadde studentene i naborommet vann og matlager. De hadde også fått i oppgave å skrive essay om Gandhi. Jeg hjalp dem mot å bli foret. Det var litt pussig å sitte på balkongen i fjerde etasje og forklare Gandhis ikke-voldsfilosofi med skuddsalver og eksplosjoner i bakgrunnen. Tre dager etter ankomst roet det seg. Jeg fikk ordna intervju og gjorde tiårets antikvariatkupp siden eieren gjerne ville bli kvitt Star Trek-bøker, Marvel- og DC-tegneserier av frykt for at den iranskvennlige militsen skulle komme på uventet inspeksjon. Men på vei tilbake til hotellet, ble jeg for ivrig. Jeg tok opp noen amerikanske eksemplarer av dagens fangst og ble avslørt som utlending av noen ungdommer som så ut som elever på den skolen jeg jobbet på i nesten 40 år. En spesialskole i Oslo for elever mellom 18 og 40 med bakgrunn innen rus, kriminalitet og psykiatri. Men siden elevene mine sjelden peker på meg med maskinpistoler som disse gjorde, var det lærerens tur til å rekke hendene i været og få bind for øynene før videre transport.

På denne tiden var det flere grupper i Libanon som så profittmulighetene i å kidnappe utlendinger og kreve løsepenger. I et halvmørkt kjellerlokale ble jeg spurt om jeg var fransk, engelsk eller amerikansk siden slike fanger hadde best markedsverdi. Da jeg viste fram mitt norske pass, oppsto det en viss forvirring. Jeg fikk spørsmål om hvor Norge sto politisk, hvor jeg forsøkte å finne diplomatiske svar siden jeg ikke forsto hvilken gruppe de var med i. På spørsmål om hva slags land Norge var, helgarderte jeg ved å si at vi var et demokratisk kongedømme. På spørsmål om vårt syn på Israel og Palestina antydet jeg at fredsforhandlinger var en idé og forvirret dem litt med å gjenta noen setninger om Gandhis ikke- voldsteorier fra essayet jeg hjalp hotell-naboene mine med. Så kom en eldre fyr som tydeligvis var sjef. Han virket ikke begeistret over ungdommenes private initiativ. Og fortalte meg på engelsk at SSNP-L (Syrian Social Nationalist Party i Lebanon) av prinsipp ikke skadet sivile, men baserte seg på å ramme militære mål i sin kamp for å gjøre det franske kolonipåfunnet Libanon til en del av Syria for å bekjempe Israel og de kristne falangistene. Dessuten hadde han lyst til å se dagens VM-kamp i fotball som snart skulle begynne i fred og ro. Dermed ble det nytt bind for øyene og transport til en bakgate. Heldigvis med Star Trek-bøker og tegneserier i god behold.

Dagen etter tok jeg en ny seierrik antikvariat-runde, før jeg tok fellestaxi til Syria, hvor jeg dessverre fikk problemer med politiets etterretningstjeneste i Damaskus. Men bokmessen ble en suksess og flere eksemplarer av Amasoner solgt. Man kan undre seg over hvorfor jeg rotet meg inn i dette keltisk-feministiske fantasyprosjektet. Kanskje delvis fordi jeg i flere år var kvinnepolitisk sekretær i Salangen SV, siden alle kvinnene i styret ville ha viktigere verv. Dels fordi jeg i 1983 ga ut Fortellinger om Brattby FNL på Tiden Forlag, som blant annet skildret framveksten av den nye kvinnebevegelsen på-70 tallet. I Amasoner ble jeg nevnt to ganger i forordet, både som Barek for forslag til tekster og som Tore G for oversettelse av en novelle. Jeg mener fremdeles denne samlingen av noveller av blant annet Emily Brontë, C. J. Cherryh, Tanith Lee og Andre Norton er den beste novellesamlingen med Sword and Sorcery på norsk (du finner en digital utgave på Nasjonalbibliotekets www.bokhylla.no sammen med noen av mine egne bøker og Myhres oversikt over fantasylitteratur). Antologien er spesielt interessant for alle som har lest Ingar Knudtsens eminente romanserie om de legendariske amasonene på Bladkompaniet. En bokserie jeg selvsagt har anmeldt og rost tidligere.

Terje Wanberg ga også ut Einar Gjærevolds novellesamling Ville Fugler flyr (1987) og to novellesamlinger fra Mars: Den røde planet (1985) med oversatte noveller fra Tempo-Magasinet, pluss Øyvind Myhres Stjerner over Tharsis (1995) samt den Lovecraft-inspirerte Mørke over Dunwich (1991). Men å nevne alle bøkene til Myhre, Bing og Bringsværd har jeg ikke plass til her, jeg henviser til mine tidligere artikler om disse forfatterskapene.

Samtidig med Gyldendal og Bok og Magasinforlaget hadde Fredhøis forlag sin egen blå serie med skrekk og science fiction. Kvaliteten på denne serien var mer ujevn enn hos Gyldendal og Bok og Magasinforlaget, men det kom en del klassikere her også. Jeg likte spesielt Alices Verden og Ingen plass for helter av svenske Sam J. Lundwall, flere bøker av Poul Andersen, en rekke novelleantologier med folk som Bradbury, Bloch, Harlan Ellison, Lester del Rey, Wyndham og selvsagt må jeg nevne novellesamlingen som var bok 37: T for Tramatura av Dag Ove Johansen.

Alle som er glad i rollespill, vil sikkert bli skuffet over min manglende interesse for dette rent personlig. Men dette var sammen med tegneserier en inngang til det sf-miljøet vi kaller fandom. Visstnok var det Tronsmo bokhandel som på begynnelsen av 1980-tallet var først ute i Oslo med å selge simuleringsspill. Men fra og med midten av 80-åra ble Geir Aaslid sin butikk Spillspesialisten i Pilestedet et mekka for den delen av fandom. Senere skulle bokhandelen Avalon bety mye før den gikk konkurs, og vi etter hvert fikk Outland i stedet. Gruppa rundt Spillspesialisten satte også i gang de årlige Arcon-kongressene for opptil flere hundre spill- entusiaster møtte hverandre. Jeg deltok aldri der, men merket meg at Johannes Berg oversatte Dungeons and Dragons-manualen til norsk. Dette spillet var inspirert av Tolkien, og Johannes hjalp senere også til med oversettelsen av Tolkien-filmene.

I 1980- og 1990-åra var 1. tirsdag i måneden på Stortorvet Gjestgiveri et sted hvor fanniske folk møtte uformelt til samtaler om alle slags rare emner. Ofte byttet vi fanziner med hverandre. Johannes Berg delte ut «Kretsen» eller «Panatropisk Eksperiment», Kaj Apeland «Mixtekisk Billedskrift», Bjørn Are Davidsen «Juveler», jeg «Pappirkurven», PC Jørgensen «Libri Seclvsi» for å nevne noen.

Jeg fortsatte selvsagt å anmelde bøker og skrive artikler i Algernon og ulike tidsskrifter, blant annet i Arbeiderbladet i den tiden Bengt Calmeyer var kulturredaktør. Jeg har fortsatt med å skrive om sf-bøker, filmer og tegneserier på ulike Facebook-grupper som «Sci Fi og Fantasy», «Aniara» og «Star Trek Norge». Der har jeg vært interessert i hvorfor kvinner ofte foretrekker Star Trek framfor Star Wars. En av årsakene er selvsagt ønsket om at det utenfor sf-bøkene skal finnes menn som er like logiske og rasjonelle som Spock. En annen årsak er muligens at flere av tv-episodene faktisk var skrevet av kvinner som D.C. Fontana, Hilary Bader, Jeri Taylor, Judith Reeves, Lisa Klink, Melissa Snodgrass, Phyllis Strong og Vonda McIntyre for å nevne noen.

Det samme var mange av de Star Trek-romanene som utdypet kulturen til ulike aliens vi møtte på tv. Klingonene var for eksempel ment som en enkeltepisodes skurker. En parodi på USAs syn på Sovjet under den kalde krigen. Men økonomien til serien var elendig. Når først sminke og ansiktsproteser var lagd, ble de også brukt neste gang en skurk dukket opp. Men det var i bøkene skrevet av kvinner som Margaret Wander Bonanno, Janet Kagan, Diane Carey, Vonda McIntyre og den viktigste byggeren av Star Trek-universet, Diane Duane, vi fikk detaljene om kulturen som lå bak. En av de viktigste Star Trek-romanene sånn sett, var nok Diane Duanes roman Spock’s World (1988), som gir oss et godt overblikk over Vulcans historie og kultur. Faktisk er mange av episodene i Star Trek Next Generation, Star Trek Enterprise, Star Trek Discovery og Star Trek New Adventures utenkelige uten Diane Duanes grundige skildring av Vulcan i flere bøker. Jeg har derfor skrevet flere artikler om det dialektiske forholdet mellom Star Trek-tegneserier, -romaner og -filmserier. Hvis jeg en gang lærer meg å lage blogg, kanskje jeg legger ut noen av mine over hundre artikler om sf.

Den første Harry Potter-boka kom ut i 1997, men kom først på norsk i 1999, oversatt av Torstein Bugge Høverstad. Alle de store forlagene hadde refusert manuset til Rowling, fordi de mente fantasy ikke var salgbart i Norge, men det lille forlaget Damm – mest kjent for å utgi spillet Ludo – sa ja. Damm skulle tjene så mye på disse bøkene at de kjøpte seg inn i storebror Cappelen. Harry Potter skapte en ny interesse blant barn og ungdom for å lese fantasy. I alt er det solgt 500 millioner bøker på i alt 80 språk.

I 80-åra ble jeg også med i noe vi kalte Norsk Science Fiction Akademi. Vi møttes vekselsvis hos Øyvind Myhre og Torun Høien. Sistnevnte beundret blant annet for sine illustrasjoner i fantasy-fanzinet «Gandalf», som hun og Myhre ga ut. Johannes Berg var sekretær. I tillegg til meg hadde Akademiet folk som Heidi Lyshol, Øystein Sørensen, Geir Aaslid, Trond Jansen, Ellen Andresen, Kjetil Gunnarson, Bjørn Vermo, Erik og Wenche Steen, for å nevne noen av de hyggelige folka som diskuterte både sf, historie, teknikk og politikk i vennskapelig uenighet. Vi avsluttet vanligvis festen like før nyttår med å skrive en pressemelding hvor vi kom med ris eller ros om aktuelle science fiction-saker. Disse pressemeldingene ble sjelden trykket. Men et år gjorde vi en tabbe. Vi kritiserte Bing og Bringsværds tv-serie Ta den Ring fra 1982 for ikke å ha den kvaliteten vi var vant med fra disse to. Da B&B møtte opp i svensk tv for å få solgt serien der, ble denne pressemeldingen slengt i bordet og salget ødelagt. Helt naturlig følte nok Bing og Bringsværd seg dolket i ryggen, noe som selvsagt ikke hadde vært vår mening. Det tok noen år før vi ble tilgitt.

Sigmund Hoftun regnet med å overta sjefsstillingen til Brikt Jensen i Gyldendal. Men kulturradikaleren tapte for den mer profittorienterte Skartveit som fikk lagt ned flere av Hoftuns hjertebarn. Hoftun døde i 1985 og Gyldendals utgivelse av sf forsvant delvis med ham. Etter 2000 forsvant også som tidligere nevnt omtrent alle de amerikanske superhelt-tegneseriene fra kioskhyllene.

Mens de første sf-kongressene var mer fokusert på litteratur, fikk vi fra 1996 til 2009 noe som ble kalt ShadowCon som fokuserte mer på å vise filmer og tv-serier. Disse kongressene sprang ut av miljøet rundt TV-serien Babylon 5 og foregikk stort sett på Helga Engs Hus på Universitetet i Oslo. Shadowcon 3 hadde som æresgjest Patricia Tallman. Hun spilte telepaten Lyta Alexander i Babylon 5. Shadowcon 7 hadde Ringenes herre som hovedtema og egen kostymekonkurranse. Ved flere anledninger ble ShadowCon arrangert i samarbeid med den mer litteraturorienterte Norcon-gjengen under navnet Multicon (2000 og 2001), Intercon (2005) og Oslo Science Fiction Festival (2007, 2008 og 2009).

Sentralt i Shadowcon sto Inge Carlén som i 2001 sammen med Johannes Berg fikk ideen til Hyperion, et forsøk på samle en rekke ulike sf-aktiviteter for å få større slagkraft overfor media og politikere. Samme år kom også den første Ringenes Herre-filmen og den første Harry Potter-filmen. Begge solgte bra. Nå forsto selv de tregeste pengefolka i Hollywood at det var penger å tjene på fantasy og sf. Sf-filmer fikk nå budsjetter og dyktige skuespillere de tidligere bare kunne drømt om å få. Mange mener Marvel lagde de beste filmene og DC de beste filmseriene. Jeg anmeldte begge deler.

Et tragisk tap for fandom var selvsagt Johannes Bergs alt for tidlige død i 2004. I begravelsen møtte veldig mange fra fandom opp. Sangen fra scenen i Ringenes Herre hvor alvene drar av sted ble spilt. Både Geir Aalberg og Bjørn Are Davidsen hadde ideer om hvert sitt minnetidsskrift, men jeg var med på å få begge disse dyktige og kreative folka til å samarbeide om et felles prosjekt og snek meg inn i redaksjonen for å skape nye kompromisser. Geir og Bjørn Are gjorde en megajobb med å samle inn og skanne ulikt fannisk stoff fra en rekke relevante magasiner og tidsskrifter. Mens jeg bidro mer beskjedent med gamle kongressreferater og reinskriving av nesten uleselige artikler fra slitte nummer av Algernon og gamle fanziner. Resultatet ble en grundig dokumentasjon av fandoms aktivitet innen litteratur, kongresser, spill og film fordelt over to tykke hefter.

Etter hvert som tiden gikk, fikk vi også flere tv-kanaler. Og TV2 Zebra var lenge en kanal med mange gode sf- og fantasy-serier som for eksempel de 66 episodene av den australsk-kanadisk-newzealandske Conan Doyle-inspirerte serien Lost World jeg og ungene mine fulgte ivrig med på. Samtidig var animasjonene i sf-filmer blitt mye bedre, noe man klart så i Jurassic Park-filmene. I Sør-Korea ble politikere sjokkerte over å oppdage at Jurassic Park hadde tjent inn mer enn ett års salg av sør-koreanske biler. Politikere, bankfolk og de rikeste familiene rotta seg derfor sammen på konfutsiansk kapitalistisk vis og investerte millioner i kultur, K-POP og film. Resultatet kan du se på hitlistene og utvalget av og de mange sør-koreanske filmer og filmserier på Nettflix. Anbefaler spesielt «The Uncanny counter», om jakten på demonbesatte kriminelle.

Et annet land som forsto profittmulighetene i sf, var Kina, som satser på å utdanne sf-forfattere, tegneserietegnere, filmskapere og så videre. Staten bygger blant annet sf-industriparker med tanke på turisme. Og satsingen virker. «The Three- Body Problem» skrevet av Liu Cixin, og Hao Jingfangs novelle «Folding Bejing» vant begge Hugo-priser i henholdsvis 2015 og 2016. Og verdenskongressen for science fiction 2023 finner sted i Chengdu Kina, Oktober 18.-22. Det morsomme med sør-koreansk, japansk og kinesisk science fiction er at kulturen i kristne kapitalistiske land og konfutsianske kapitalistiske land både har likhetstrekk og forskjeller. Noe jeg har skrevet flere artikler om, med et spesielt fokus på feng shui og forskjellen på kristne og buddhistiske spøkelser og demoner.

OPPSUMMERING:

Vi trenger ikke lenger dra på kongresser eller reise til utlandet for å få tak i sf-filmer, filmserier og bøker. Den økte tilgangen til sf er nok en av grunnene til at deltakelsen på kongresser har gått ned. Et annet problem er at flere av sf-fansene nå er blitt eldre og fått barn. Det var ikke alltid lett å planlegge barnevakt når kongressprogrammet fremdeles ofte ikke er ferdig før man møtte opp første dagen. Dette gjorde det også vanskelig å bruke forhåndsreklame til rekruttering. Jeg fikk derfor aldri positiv respons på mitt gjentatte tilbud om å henge opp plakater med programmet noen uker i forveien med mine to stiftepistoler. Men noen sier også at de går på kongress i hovedsak ikke på grunn av programposter, men for å prate med gamle kjente. Slik sett er det lurt å på forhånd trykke digitale lister over hvem som har meldt seg på, samt håpe at Datatilsynet ikke reagerer.

Et eksempel på den økte tilgangen, er at man kjapt kan laste ned hundrevis av titler fra fagforeningshatende Amazon. Tv-serien Game of Thrones, basert på bøkene til George R.R. Martin, var i perioden 2011-2019 en av verdens mest sette tv-serier. Takket være Netflix og HBO har sf-fans nå tilgang til en overflod av sf tv-serier og filmer. Dessuten sender de fleste kanalpakker en eller flere sf filmer i uka.

Kort sagt: Det som var en sjanger for de sære og eksentriske, er nå blitt mainstream.

PS. Til alle dere som hadde fortjent å bli nevnt: Jeg beklager, men det er begrenset hvor mye man får med på 8 sider og dere er sikkert alt nevnt med heder i Johannes Bergs minnebok som sikkert kan skaffes gjennom minnefondet som hvert år arrangerer middager og deler ut priser.

Dette året vant Nye Nova prisen!

Tore Bareksten

Del dette innlegget på:

  8 kommentarer til “En veteran ser tilbake på fandom. Artikkel av Tore G. Bareksten

  1. Som du skriver, Tore, les med sunn skepsis. Her er et supplement til gjenopprettelsen av den glemt hukommelsen: Se-bladene, som utga “Rommets helter”, kom med en rekke Marvel-serier så tidlig som i 1968 (ikke 1978): Edderkoppen (Spiderman), Koloss (Hulk), Fantastiske Fire (Fantastic Four) og Demonen (Daredevil).
    Oversikt her: https://norwegiancollector.com/Sebladene.htm

    • Til Tores forsvar vil jeg gjøre oppmerksom på at selveste statskanalen NRK bruker “dårlig hukommelse” som kriterium for å dramatisere historien. Så Tore er unnskyldt – til forskjell fra NRK!

  2. Hva skulle vi gjort uten utrettelige fandom-forvalter Tore G Bareksten! Fint også å bli bedre kjent med deg gjennom referansen til egen oppvekst og levnet. PS: En blogg må du absolutt få realisert. Den vil bli en uvurderlig kunnskapskilde!

  3. Gøy å lese personlige erindringer rundt sjangeren vi er så glad i. Også krysser jeg fingra for at det skal komme på moten å gå med kastekniver i beltet

    Emil

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *