Edmund Cooper, et forfatterportrett

Av Tore G. Bareksten

 

En grunn til at jeg liker å lese eldre science fiction, er at bøkene sjelden er på mer enn 200 sider. På et årsmøte i Den norske forfatterforening beskyldte formannen meg for å ha vært med på å gjøre norske romaner 200 sider lengre. Årsaken var at jeg i 80-åra som datakonsulent i foreningen hjalp en rekke forfattere med å bytte ut skrivemaskin med PC. Når man kan føye til ting fra internett uten å skrive alt om igjen, blir bøker lengre. Et eksempel på dette var en bok av Kjærstad hvor hovedpersonen møter en hoggorm og så kommer flere faktasider om huggormen, sannsynligvis limt inn fra en nettside.

Men engelskmannen Edmund Cooper, som levde fra 1926 til 1982, brukte skrivemaskin til å skrive science fiction, romantiske bøker, tekniske essays, flere kriminalromaner og en barnebok.

Han forlot skolen som 15-åring, og ble som 16-åring forlovet med en fire år eldre lærer. De ble gift fire år senere (i 1946). Cooper jobbet som fabrikkarbeider og offentlig tjenestemann, men meldte seg til tjeneste i handelsflåten i 1944. Etter krigen tok han lærerutdannelse og ga ut den første romanen under eget navn, Deadly Image, i 1958 i USA. Den kom senere ut i England noe omarbeidet, da under tittelen The Uncertain Midnight. Jeg vil skrive litt om denne boken og noen andre, men for ikke å kjede ræva av leseren ved å skrive for langt, vil jeg ikke omtale alle de 94 bøkene som finnes på Goodreads, ikke engang alle de som kan lastes ned fra Amazon.   

Deadly Image (1958)

Dette er ei bok jeg kjøpte på Norcon 1 i 1975.  Hovedpersonen jobber i fremtidens 1967 med underjordiske fryseanlegg i tilfelle atomkrig. Han er tilfeldigvis nede i et slikt kjølelager da atombomben treffer London; han blir innestengt og dypfryst. Noen androide arkeologer vekker ham til liv 146 år senere. Han får tildelt sin egen PA, personlige androide. 

Etter atomkrigen i 60-åra ble det stor mangel på arbeidskraft, siden bare en brøkdel av menneskeheten overlevde. I England bare 60.000. Alle industrinasjoner satset derfor på roboter som arbeidskraft. Først store og klumpete, men etter hvert som datamaskinene ble mindre, fikk de mer menneskelig utseende. 

Edmund Cooper er faktisk en av de få sf-forfatterne i 50-åra som forsto hvor små datamaskinene ville bli. Arthur C. Clarke klarte å forestille seg  trådløse mobiler, men de var hos Clarke avhengige av enorme romstasjoner – hvor mennesker skiftet ut vakuumrørene. De første datamaskinene hadde slike rør, før vi fikk først transistorer og siden kretskort. 

Boka er også en av de første som fokuserer på forholdet androider og mennesker. Et tema som går igjen i flere av Coopers bøker. Noe annet som gjentas i flere bøker er at  krig, sykdom eller andre årsaker reduserer befolkningen i England kraftig. I den tidligere millionbyen London bor det i Deadly Image bare 30 000 mennesker; overalt er androidene i overlegent flertall.  

Androidene har tatt over de fleste jobbene. Menneskene kan bruke hele livet på ulike fritidsaktiviteter, blant annet fri sex. De får en fast inntekt via androide byråkrater. De som vil gjøre noe mer enn bare å ha fritid, blir definert som psykisk syke av androide psykologer ,og får hjelp til å tilpasse seg det ansvarsløse fritidslivet. Men selvsagt finnes det en opprørsbevegelse. 

Boka viser forfatterens skepsis til at all vitenskapelig fremgang nødvendigvis er av det gode. Den ble filmet uten forfatterens tillatelse av sveitsisk fjernsyn i 1969.

Coopers skildring av androider var original for samtiden. Dette gjelder også novellene hans, som ble samlet i flere bøker. Novellen «The Brain Child» (1957) ble til filmen The Invisible Boy (1957) og gledet mange ved å ha med Robby the robot fra filmen Forbidden Planet.

Transit (1964) 

Hovedpersonen Avery går tur i Kensington Gardens da han oppdager en hvit liten dings i gresset, og plukker den opp. Når han våkner opp, blir intelligensen hans testet av datamaskiner, og til slutt havner han på en tropisk øy med to måner på himmelen og kaniner med seks ben – sammen med tre andre mennesker. To menn og to kvinner. 

De møter et lag med sterkere og raskere alien-humanoider, som heller ikke forstår hvorfor de er der. Men det viser seg å være konkurranse om hvilken rase som skal få herske over denne sektoren av rommet. Boka introduserer et tema som gjentas i flere bøker: At en kultur med overlegen teknologi mener de har rett til å gjøre hva de vil med folk på et lavere teknologisk nivå.

Selv oppfatter jeg boka som et innlegg i debatten omkring Charles Darwins og Herbert Spencers respektive ideer. Charles Darwin introduserte teorien om det naturlige utvalg. Det vil si at den art som er best tilpasset et bestemt miljø, har større sjanse for å overleve og spre sine gener. Men hvilke egenskaper som er best, avhenger av miljøet. Herbert Spencers sosialdarwinisme bygde i stedet på «survival of the fittest» i simplere forstand – eller «survival of the strongest», om du vil: Den kulturen som klarte å overvinne andre med organisert vold og overlegne våpen, hadde bevist at den hadde rett til å overleve, og evolusjonen ville nødvendigvis føre til at de som tapte med tiden ville dø ut. Men før de døde ut, måtte selvsagt afrikanere få lov til å gjøre den seirende britiske kulturen rikere ved å være slaver.

Vil du vite om menneskene eller humanoidene vinner i Transit, må du lese boka.   

All Fool’s Day (1966) 

Begynner med at man i London i sommeren 1971 rammes av en hetebølge kombinert med solflekker og en ny type solar stråling. Hovedpersonen Greville tar ved et uhell livet av sin kone da han selv prøver å begå selvmord. Han havner i fengsel. Mens han er i fengsel, fører stråling fra solen til stadig flere selvmord. Han jobb i fengselet blir å fylle massegraver. For i løpet av hans år i fengsel har omtrent alle normale A4-mennesker begått selvmord. De som overlever er anarkister, eksentriske nerder, kunstnere, psykopatene, de smågale og andre som lever i utkanten av det normale. I 1979 er det bare 150 000 mennesker igjen i hele England. Ville hunder, katter og rotter er i flertall. På landsbygda herjer ville griser og hester sammen med rottene. 

Hovedpersonen Matthew Greville kommer ut av fengsel og redder en yngre kvinne Liz fra ville hunder. Lix leter etter sin tvillingsøster som ble røvet fra den bordellen de begge var i.

Sammen må de prøve å overleve i et samfunn som har brutt sammen. De møter røverbander av mindreårige og røverbander med voksne. Anarkistfellskap, en gal religiøs orden, en adelsmann som vil bli Englands føydale konge og en kriminell, tidligere fallskjermsoldat som har fått ansvaret for jentene på en katolsk nonneskole.  

Flere av bøkene til Cooper har mannlige hovedpersoner som tvinges inn i en ufrivillig helterolle i en dystopisk fremtid. Som for eksempel The Overman Culture, Gender Genocide, The tenth planet og Slaves of Heaven. Når du har lest slutten av Al Fools day, forstår du hvorfor jeg tror slutten er litt inspirert av Wyndhams Day of the Triffids fra 1951.

A Far Sunset (1967) 

Stjerneskipet Gloria Mundi fra Europas forente nasjoner lander på planeten Altair 5 i 2032. Den første ekspedisjonen for å utforske planeten kommer ikke tilbake. Det samme med de som leter etter dem. Det viser seg at planeten er befolket av primitive humanoider, og til slutt er det bare psykologen Paul Marlow som overlever. Han har i begynnelsen de samme rasistiske fordommene mot innbyggerne som britene vanligvis hadde mot befolkningen i sine kolonier i Afrika og India, men blir gradvis imponert over deres enkle levesett. 

Her har vi et tema som går igjen hos Edmund Cooper, som tidligere nevnt. En kulturkonflikt hvor en teknologisk kultur mener den er mer verdifull, og som derfor har fordommer mot de primitive. 

Five to Twelve (1968)

handler om hvordan kvinnefrigjøringen i 70-åra gir oss nye prevensjonsmetoder. En forsker finner opp en billig spiral som kan vare livet ut, og blir straks drept av legemiddelindustrien – som også brenner notatene hans. De ønsker av profitthensyn et dyrt legemiddel som må tas daglig, og flere selskaper tilbyr ulike kjemiske blandinger. Disse viser seg å ha bivirkninger som fører til at antall fødte gutter reduseres, samtidig som kvinnebabyene blir sterkere og mer intelligente. Samtidig oppdages det en dyr livsforlengende medisin som kan gi rike kvinner en levetid på opp mot 150 år. I løpet av hundre år blir antall menn redusert til 5 for hver 12. kvinne, derav bokens tittel. Samfunnet er ikke lenger et patriarkat, men et matriarkat hvor rike kvinner har nesten alle viktige lederstillinger, og hvor svakere og mindre intelligente menn er redusert til sexobjekter. Kvinnelig prostitusjon er erstattet av mannlig prostitusjon.  

Hovedpersonen er en slags dikter og tyv som både elsker og hater kvinner. Han forsøker i begynnelsen av boka å bryte seg inn hos en rik kvinne, men tas på fersken av en sexy 60-åring – som tilfeldigvis er Londons politisjef. Hun tar ham som elsker og lar ham møte dronningen. Samtidig roter han seg inn i en mannlig undergrunnsbevegelse. 

Cooper skrev flere bøker hvor kvinnene overtar makta i samfunnet. Også andre sf-forfattere har gjort det. Det som går igjen, er at verden blir fri for krig. Hos Cooper forsvinner også interessen for å utforske verdensrommet. Det jeg savner er bøker som mer detaljert skildrer hvilke forandringer en slik kvinnestyrt verden vil skape – innen arkitektur, barneoppdragelse kommunikasjon, kultur, politikk og så videre. Skulle gjerne skrevet en slik bok selv, men ville neppe fått gitt den ut.    

The Last Continent (1969)

Først i boka siterer forfatteren en artikkel fra Time 15. mars 1968, som hevder at fra år 3400 – og 2 000 år framover – vil jordas beskyttende magnetfelt bli så svakt at stråling fra sola vil føre til økt mutasjon og utryddelse av flere dyre- og plantearter. 

Vi får gradvis høre at den jorda vi kjenner, ble ødelagt av miljømessige og politiske årsaker, blant annet en krig mellom sorte og hvite. Men en gruppe sorte klarte å rømme til Mars før jorden gikk under. Der har de utviklet et slags opplyst enevelde, hvor alle hjernevaskes til å se sorte som overlegne hvite og den hvite rase som skurkene som ødela jorda. De sorte fra Mars sender en ekspedisjon til jorda etter naturressurser, men regner ikke med å finne noen i live. Men under skyene over Antarktis, som nå har blitt et tropisk område med muterte dyr, oppdager de til sitt store sjokk at det finnes primitive hvite mennesker. 

Hovedpersonene er Kymri, en villmann fra Noi Lantis, den eneste byen i Antarktis, og psykolog Mirlena fra Mars. Kymri går til angrep idet ekspedisjonen fra Mars går ut av romfergen, men lammes av en strålepistol og tas til fange. Han og Mirlena lærer hverandres språk og får gradvis respekt for hverandre selv om de kommer fra helt ulike kulturer og raser. Slik sett kan boka minne litt om Star Trek. 

De sorte marsboerne vil gjerne besøke Kymris hjemby, men kan ikke lande i nærheten – og må gå til fots. Noe de sliter med siden gravitasjonen her er sterkere enn på Mars. 

Mirlena er nysgjerrig og vil gjerne utforske de hvites primitive kultur. Mens romskipets politiske kommisær, Kord Vengel, helst vil utslette alle hvite før de på nytt kan lage trøbbel for de sorte. Marsianerne oppdager at de hvite har lært seg å bruke elektrisitet. Mirlena vil gjerne hjelpe innbyggerne i Noi Lantis videre i deres teknologiske utvikling, mens Vengel enten vil bruke dem som slavearbeidere i gruver som utvinner råvarer til Mars eller utslette dem. Konflikten styrkes av flere hundre år gamle jordiske roboter. 

Dette er en av flere bøker hvor Cooper mener en underlegen teknologisk kultur har verdier en mer overlegen teknologisk kultur kan lære noe av. Og ved å la de sorte være den overlegne rasen med fordommer mot de hvite, får han gitt sin samtids rasister et lite satirisk ballespark.  

Seahorse in the Sky (1969)

Dette er, som Transit, en roman hvor mennesker brukes som forsøksdyr. 16 mennesker forsvinner fra flyet mellom Stockholm og London, og våkner opp i kister plassert på en hundre meter lang vei – som i begge ender forsvinner i villmark. På den ene siden av veien er det et hotell med elektrisitet, på den andre siden av veien et supermarked. Fordi gravitasjonen er svakere enn hva de er vant til, forstår de at de ikke lenger er på jorden. 

Den første som står opp fra kisten er Russel Graham, et sosialistisk parliamentsmedlem fra Lancastershire. Han blir etter hvert leder for de 16, som snart blir 14 etter at en jente begår selvmord og en mann faller ned i en dyregravfelle – lagd av en steinalderkultur som også har fått med seg boliger fra sin hjemplanet. En tredje gruppe er en middelalderkultur som bor i ei borg fra hjemplaneten. 

Blant de 14 er det både en kvinnelig russisk journalist, en amerikansk litterær agent med kone, to britiske lærere, en svensk lærer, en svensk ekspert på radioer til sjøs, en indisk PR-agent, en fransk kunstner og en vest-indisk fotomodell. 

De oppdager at supermarkedet regelmessig forsynes med mat av robotaktige edderkopper, og at de tre ulike kulturene er omringet av et gjerde med kald tåke.

De forstår at de deltar i et eksperiment, men hva er hensikten, hvem står bak, hvorfor ble akkurat disse flypassasjerene valgt, og hvordan skal de klare å overleve? 

Typisk for mange av dagens krim- og sf-serier er det såkalte buddyplottet, hvor folk som i utgangspunktet har fordommer mot hverandre gradvis utvikler respekt for den tidligere motparten. Det gjelder også her. 

Kronk (1970) 

kan kalles en dystopisk og satirisk sex-komedie. Hovedpersonen er Gabriel Crome. Boka begynner med at han drikker om kapp med en ravn bak statuen av Sir Michael Jagger. Ravnen sier «Kronk», før den svimer av og Gabriel får en BH i ansiktet. BH-en kommer fra en kvinne som også vil begå selvmord. Gabriel overtaler henne til å la være – før en svevepolitibil fryser ham fast, mistenkt for å være overgriper. Etter at misforståelsen blir oppklart, ber kvinnen, Camilla Greylaw, ham med hjem for å hjelpe henne og mate dyrene. Dyrene viser seg å være en kanin, et ekorn, en sau, en tiger, en panter og en løve, fordi Camillas nylig avdøde mann har forsket fram et seksuelt overførbart virus som fjerner aggresjon i mennesker og dyr. Gabriel og Camilla bestemmer seg for å spre dette viruset gjennom hyppig seksuell kontakt med flest mulig andre, noe som får globale konsekvenser.  

Camillas avdøde mann jobbet i en regjerings gigantiske skyskraper, som ligger der Buckingham Palace lå før slottet ble flyttet til Monarkiland i Skottland. Her foregår det intense rivaliseringer mellom ulike departementer, som Edmund Cooper skildrer med blink i øyet. Dessuten har alle kristne kirker blitt digitalisert i firmaet Romaprot som lager sine egne digitale skriftebokser eller gudemaskiner. St. Paul-katedralen finnes fremdeles, men har fått en kaffebar innredet som et torturkammer fra den spanske inkvisisjonen. Vi møter også et par tvillinger som både samarbeider og spionerer for hver sin side i den kalde krigen. Boka inneholder mye politisk satire og flere såkalte gladvold-scener som kan minne om Tom Sharpe.   

Kort sagt, en samfunnskritisk roman som leker med hippietidens peace and love-ideer.

The Overman Culture (1971)

Hovedpersonen Michael oppdager i ungdommen at noen av lekekameratene hans blør hvis de skader seg, andre ikke. Han er også vant til å se jagerfly angripe zeppelinere over kraftfeltet som omgir London, og blir ikke overrasket når han ser dronning Victoria og Winston Churchill i samtale i byens gater.  

Men etter hvert forstår Michal og vennene hans at det er noe merkelig med byen de lever i. Elva Thames renner ikke ut i havet, men går i sirkel. Og broene over elva fører ingen steder. De begynner å undersøke. Sammen finner ungdommene ut at det i London er omtrent 50 ungdommer som blør og minst 500 voksne og ungdommer som ikke gjør dette. Men de forstår ikke den hele og fulle sannheten bak the overman culture før Mr. Shakespeare forklarer hvordan alt henger sammen. Og sannheten sjokkerer. 

Jeg vet at flere har sammenlignet denne boka med Orwells 1984 og Huxleys Vidunderlige nye verden, men synes selv den ikke har samme politiske tyngde. Boka minner meg isteden om gutteromanene til Heinlein.

Gender Genocide (1973)

Det var en perfekt sommermorgen. Utmerket for en utryddelsesdag. Slik begynner boka om kjønnsfolkemordet. Rura Alexandra har nettopp bestått teorieksamen på utrydderskolen og deltatt i den tradisjonelle lesbiske masseorgien. Nå skal hun få lov til å drepe sine første ville menn.

For 250 år siden tok menn i bruk et biologisk våpen, den sorte død, under en av sine mange kriger. De mistet kontrollen over pesten, som drepte flere menn enn kvinner. Kvinnene utnyttet muligheten til et globalt feministisk opprør, men noen menn i England overlever fremdeles i den skotske villmarken og i folketomme byer som Glasgow. England hadde 70 millioner innbyggere før pesten. Nå, 250 år uten krig senere, har den 3 millioner kvinner og kanskje 30 000 ville menn. Mennenes mostandskamp bygger på prinsippet: Vi vet det går til helvete, men gir oss ikke. Dette er en av flere bøker hvor forfatterne mener Englands befolkning vil bli kraftig redusert i fremtiden.  

De kvinnelige utrydderne har helikoptre, flygebiler, laserpistoler, granater og bomber. Mennene har spyd, kniver, økser, pil og bue og noen armbrøster. Likevel går Rura og hennes to medutryddere i et bakhold. Rura klarer ikke å drepe noen, blir fanget og massevoldtatt – før hun blir kona til lederen, som erstatning for kona hennes venninner drepte. 

Både The Last Continent og Gender Genocide har kvinnelige hovedpersoner. Gender Genocide hevder at kvinner trenger menn like mye som menn trenger kvinner, og Rura blir etter hvert glad i sin villmann. Ikke akkurat en feministisk moral, men minner mer om det såkalte stockholmssyndromet, hvor gisler får sympati for fangetakeren. Noen som bare har lest denne boken, har oppfattet Cooper som motstander av kvinnefrigjøring. Men å ønske å drepe alle verdens menn er heller ikke typisk feministisk. Akkurat som mange andre sf-romaner fra 50-70 åra har Coopers bøker rett nok ofte mannlige helter, men vi finner vi også viljesterke kvinner i hans bøker. For eksempel den russiske journalisten i Sea Horse in the Sky, Camilla i Kronk, marspsykologen i The Last Continent, og opprørske Damaris i The Tenth Planet,  Og vi finner en større åpenhet om sex enn hva som var vanlig i 1950-70 årene.   

The Tenth Planet (1973) 

Livet på jorda trues av overbefolkning, forurensning, sykdom, klimakrise og matmangel. Men Mars har blitt terraformet og har en koloni på over 10 000 mennesker, mens Lunar City bare har 2 500 mennesker. 

Europa var den første verdensdelen som gikk til helvete, vante som europeerne var med å kjøpe mat fra andre verdensdeler – som ikke lenger hadde mat å eksportere. 

Historien forteller at jordas siste fungerende romskip, Dag Hammarskjöld, forlater Woomera i Australia med kurs for den nye bosetningen på Mars. Men romskipet når aldri fram, siden det blir utsatt for sabotasje. Kaptein Idris Hamilton våkner opp 5 700 år senere, til en helt annen virkelighet. For etter at Dag Hammarskjöld forlot jorda, ble planeten ødelagt av atomkrig. Deretter ble Mars ødelagt av borgerkrig. Men noen klarte å rømme til solsystemets kalde, tiende planet. Her lever folk under jorda i det man kan kalle et opplyst enevelde, fritt for aggresjon og ønske om utforsking av overflaten – med en begrensning på befolkningen som aldri må overstige 10 000. Flere menn enn kvinner rømte fra Mars. Derfor ble livsvarige ekteskap erstattet med kortvarige kontrakter. Men deres samfunnsstatistikk utfordres når Dag Hammarskjölds kaptein ønsker seg et helt annet samfunnssystem – og finner noen unge idealister, ledet av en karaktersterk ung kvinne, som deler hans syn. 

Her har Cooper et klart ironisk forhold til sin mannsjåvinistiske hovedperson. For eksempel i skildringen av hvordan Idris i sykelig sjalusi slår ned en mann hans kjæreste har vært sammen med. Hovedpersonen innser selv at dette var galt, og ber om unnskyldning. Men han gir ikke opp håpet om at menneskeheten igjen skal vokse – og undersøke om jorden har klart å helbrede seg selv etter å ha blitt kvitt menneskeplagen.    

Slaves of Heaven (1974),

er nok en dystopisk fremtidsskildring hvor menneskeheten er redusert til et fåtall på en jord ødelagt av atomkrig. Hovedpersonen Berry leder en klan som har bygd barrikader for å forsvare seg mot andre klaner. Klanenen sloss om jordas begrensede ressurser. Men barrikadene beskytter ikke mot the night comers: Store metallmonstre som kidnapper stammens kvinner. Noen tror metallmenneskene vil ta kvinnene til en himmel i verdensrommet. Berry oppdager at robotene isteden tar dem til en stasjon i rommet, hvor en rik elite lever et trygt luksusliv. 

Et slikt plot, om en ødelagt jord for de fattige og en luksuriøs romstasjon for de rike, er blitt gjentatt i flere bøker og filmer etter at Cooper skrev denne boka i 1974. 

Et tema som går igjen i flere av Coopers bøker er at en teknologisk overlegen kultur mener den har rett til å bruke organisert vold mot de primitive. Det britiske imperiet bygde i grunnen på middelalderens skille mellom bellum hostile, krig mellom kristne siviliserte, og bellum romanum, krig mot vantro, barbarer og opprørske bønder. I krig mellom likemenn gjaldt strenge regler, men i krig mot mindreverdige kunne man – som romerne d- repe fanger eller gjøre dem til slaver, plyndre og ødelegge fiendens byer og slakte ned befolkningen. Bokas helt, Berry, forstår at hvis klanen hans skal beholde nok kvinner til å overleve, må han gjøre opprør i himmelen mot overklassen og deres roboter. Han får uventet støtte fra romstasjonens teknokrater, som innser at det blir stadig vanskeligere for mennene på stasjonen og få barn – på grunn av strålingen fra atomreaktorene. Løsningen må være å vende tilbake til jorden. Men motkreftene er sterke.

Oppsummering

For å oppsummere: Edmund Cooper var tidlig ute med å skrive om androider og roboter, og uttrykker i flere bøker skepsis til om all teknologisk utvikling nødvendigvis bare er av det gode. Han er spesielt opptatt av forurensning, overbefolkning og atomkrig – som i flere dystopier har redusert befolkningen i England til en brøkdel. 

Edmund Cooper var ateist. Han skildrer ofte ukonvensjonelle mannlige hovedpersoner i ukjente miljøer som omstendighetene tvinger inn i en slags helterolle. Flere av dem er som Cooper anti-autoritære. Mange av bøkene skildrer kulturkonflikter på en måte som nesten kan virke anti-imperialistisk.

Cooper skriver også om kolonisering av andre planeter – for eksempel i de fire bøkene i The Expendables-serien, utgitt under dekknavnet Richard Avery, og ikek omtalt i denne artikkelen. Serien overrasket og provoserte noen med sin varierte sammensetning av karakterer og deres den gang ofte overraskende åpne samtaler om raser og seksualitet. Kjennetegn som også går igjen i de bøkene jeg har omtalt.

Både bøkene jeg skriver om og flere andre kan kjøpes fra nettbokhandler, dersom artikkelen skulle vekke interessen.  

Cooper anmeldte science fiction for Sunday Times fra 1967 til 1982.