Brawler (Novelle av Emil Flakk)

Jeg løp opp trappene til taket av CC to trinn av gangen. Det var flere år siden de siste butikkene her stengte dørene. Mursteinen var begynt å flasse og løsne. Trappetrinnene var fulle av graffiti. Jeg rundet hjørnet og så ham stå lent mot veggen. Fyren kunne enkelt vunnet medalje i mismot og stusslighet. Han hadde afrikansk opphav, og var så spinkel at han kunne sklidd gjennom en dørsprekk, om han holdt pusten. I den ene hånda holdt han ei flaske dekket av brunt papir og en joint mellom langfinger og pekefinger. Neglene var lange og nikotingule. Med den andre hånda dro han opp buksene som hang løst rundt de smale hoftene.

«Hei,» sa jeg.

Han kikket opp. Først virket blikket tåkete, men så klarte han å fokusere på meg. Øynene var rødsprengte. Han stod lenge og bare glante før han gliste. Tennene som satt igjen i kjeften var skjeve, i ulike konturer av brunt og gult.

«Du er Splatterlord,» sa han, i et tonefall som uteluukket at det var et spørsmål.

«Og du er Rampage Rhino,» sa jeg. Han gjorde en piruett med den ene hånda og bukket på en tilgjort aritokratisk måte. Jeg gikk bort til ham. Fyren stinket sprit og piss. Han rakte meg jointen sin. Jeg tok to drag og sendte den tilbake. Han satte den umiddelbart til munnen og sugde i seg resten i et gedigent magadrag før han slapp sneipen og tråkket ut glørne.

«Er du klar?» spurte jeg.

Til svar helte han i seg den siste slanten av flaska, slang den over skulderen og rullet opp ermene på den fillete genseren. Underarmene var dekket av arr som så vidt hadde fått tid til å gro. Han hevet knyttnevene. Jeg gjorde noen bevegelser med overkroppen så det knaste i ryggraden, og hevet mine egne never.

 

Fyren hadde en sjelden evne til å absorbere slag, det skulle han ha. Jeg dukket til siden og ga ham en rett høyre i kjeven. Den burde sendt ham overende, men i stedet sjanglet han, trakk opp de altfor store buksene og kom mot meg igjen. Han sparket, men bevegelsen var dårlig koordinert. Jeg fanget beinet og smalt neven i brystet hans. Jeg vurderte å legge ham i bakken og sette ham i lås, men bestemte meg for å holde fyren stående. Det var ikke for min egen del at jeg ville fortsette å bruke knyttnevene, men av hensyn til ham. Jeg fikk følelsen av at mannen trengte å få ut noe, og et gammeldags neve-slagsmål var den beste måten å få det til på. Mannen svingte armene i ville slag. Jeg blokkerte dem, og tok et steg bakover. Det måtte ha skjedd noe ganske nylig som hadde fått ham til å laste ned Brawler. Han sloss som om han ikke hadde mer å tape. Hva kunne det være? Samlivsbrudd? Narkogjeld? Kanskje var han smittet av den nye HIV-varianten, den som utviklet seg raskere enn tidligere utgaver, og ikke lot seg holde i sjakk av medisiner.

En venstre krok sendte ham med ansiktet ned i asfaltteppet. Han kom seg opp igjen. Nesa var omgjort til et makkverk av brusk og blod. Han senket armene, og jeg gjorde det samme. Sånn sto vi noen øyeblikk uten å si noe. Så tørket han vekk en tåre med håndbaken og la ansiktet i hendene. Tårer og blod piplet frem mellom fingrene. Jeg la en hånd på skulderen hans, og et øyeblikk senere omfavnet vi hverandre.

«Dette trengte jeg,» sa mannen og brukte tommelen til å tørke vekk den siste tåren.

«Jeg vet det,» sa jeg. Selvfølgelig gjorde jeg det. Alle som lastet ned Brawler, trengte dette.

 

Der, på taket av CC, forlot vi hverandre. Han forsvant oppover St. Olavs gate. Jeg antok at han bodde et eller annet sted i Børstad-ghettoen. Kanskje i en av de gamle sosialboligene. Det var lenge siden kommunen hadde kvittet seg med dem, og nå var de forfalne rønner, for det meste okkupert av misbrukere. Jeg hadde sett dem sitte ute på trappene og i de ustelte hagene, gamle travere så vel som nyfrelste på åtte, ni år. De sniffet glitterstøv og skjøt nåler med Nevro-Astral.

Selv dro jeg mot sentrum. Det var søndag, og nesten ingen var ute. Jeg så ikke folk før jeg svingte inn på Torggata, der en sigøynerfamilie grillet en hundeskrott på jernstang over ei tønne. To av dem løftet blikket, og slapp meg ikke av syne før jeg var gått forbi dem. Akkurat det hadde jeg ofte stusset over. Sigøynere var jo alltid på reisefot, og likevel hadde jeg aldri møtt et folkeslag som var mer territorielt. Til høyre og venstre for meg var det stengte butikker og spisesteder. Mange av dem hadde holdt ut lenger enn noen hadde trodd, men det siste krakket hadde sendt nesten alle utfor stupet. Jeg tok opp mobilen og sveipet noen ganger på Brawler. Jeg gadd ikke å lese profilen til de fleste, sveipet bare automatisk. Om det ble en match og jeg fattet interesse, kunne jeg heller ta en nærmere titt seinere.

Brawler var blitt en av de mest nedlastede appene. Noen var der fordi de elsket slåssing, enten fordi de var føkka, eller fordi det var det eneste de kunne. Men de fleste, som Rampage Rhino, lastet det ned fordi de trengte å få bukt med noe. Det var mange av dem, og de ble stadig flere. For dem var Brawler et siste desperat forsøk før de eventuelt kastet seg ut fra et hustak eller skjøt en overdose Nevro-Astral eller Void Drop.

For meg var Brawler en grunn til å slenge beina ut av senga om morgenen. Jeg trente flere timer hver dag med vekter og slagsekk. Om kroppen min tillot det, møtte jeg andre for et tilfeldig slagsmål hver dag. Det var ikke vanskelig. De fleste sveipet til høyre på deg også. Brawler gav livet spenning. Hvem kom du til å matche med i dag? Hvem ville møte deg for å slåss?

En kebabsjappe hadde opphørssalg. Jeg kjøpte meg en babb med kunstkjøtt og satte meg på en benk i Strandgateparken. Etter å ha matchet med flere på Brawler, la jeg mobilen i lomma og gomla i meg maten. Himmelen over meg var som den alltid var. Et ugjennomtrengelig, sennepsgult dekke. Jeg husker da jeg var guttunge og foreldrene mine hadde sagt vi skulle selge kåken i Oslo og flytte til Hamar. Lufta var bedre der oppe, sa de. Forurensningen fra kraftverkene nådde ikke opp dit. Jeg var flau over hvor naive mine egne foreldre hadde vært. Vi hadde bodd i Hamar i knapt et år før det ble energikrise. Ordføreren og rådmannen hadde stått side om side og sagt at det ville ha minimal effekt på miljøet om vi opprettet tendryum-fabrikker her i Hamar. De hadde nemlig gjort forsøk med den nye energitypen lenger sør i Europa, og der var alt på stell, og nå var det nok lys og varme til alle. Og så, et år etter at fabrikken åpnet, hadde stanken av dau fisk fylt Hamar. Jeg husker jeg hadde gått ned til stupetårnet for å bade med foreldrene mine, og sett hele Mjøsakysten dekket av slimete fiskelik. Noen måneder senere hadde himmelen blitt grå, så gulaktig.

På en lyktestolpe så jeg en plakat som oppfordret nordmenn til å søke seg til thorium-anleggene i Nigeria. Den var falmet og blass i fargen. Det var en påminner, enten på godt eller vondt, om det som ikke var mer. Faren min hadde en periode mast om at jeg skulle finne meg jobb der og sende penger hjem til dem. De skulle brukes til skolegang for lillebroren min, men jeg mistenkte det heller var for å finansiere hans egne Void Drop-avhengighet. Det var uansett nesten ingen som dro dit lenger. Prisfallet på KI-droner hadde gjort dem mer kostnadseffektive enn arbeidere på minstelønn. Dessuten hadde jeg hørt at levekostnadene der nede var så høye, at de fleste som dro, måtte selge kroppen sin eller stjele.

Jeg krøllet sammen babb-papiret og pælmet det. Det landet i det brune gresset, der to kråker gyvet løs på restene. En stund gikk jeg rundt i gatene uten verken mål eller mening. Iblant tok jeg opp mobilen og åpnet Brawler. Jeg sveipet til høyre og sjekket ut noen profiler. Det var sjelden jeg gikk mer enn en halvtime uten å åpne appen. Til vanlig var det bare vane, men nå kjente jeg det krible i brystet og knyttnevene. Noen ganger var det sånn. Én om dagen var ikke alltid nok. Kroppen min skrek etter mer. Jeg måtte ha mening. Noe å slå på. Bare Brawler kunne gi meg det jeg trengte. Da jeg gikk opp Grønnegate og kom til Håkons Gate, så jeg en gjeng tenåringer på en forlatt byggeplass. Det var et dusin av dem. De stod i en halvsirkel og betraktet to gutter som sloss. Noen av dem filmet med mobilkameraene. De to som sloss, var kanskje tolv år gamle. Brawler hadde 18-års-grense, men jeg visste at det var mange yngre som brukte falske profiler. De dro hverandre i klærne og prøvde å få hverandre ut av balanse. Den ene fikk takk i ankelen på motstanderen og dyttet på med hele kroppen, så begge dundret i bakken. Der kavet de rundt og prøvde å komme seg oppå den andre. 

«Faen ser du på?» ropte en av tenåringene. Først nå ble jeg klar over at jeg hadde stoppet opp for å se på slåsskampen.

«Hva ser du på, sa jeg,» ropte han igjen. Jeg tenkte at drittungen fortjente å få seg en på trynet, men kom på bedre tanker. I stedet fortsatte jeg oppover Grønnegata, og tok opp mobilen. Fingrene skalv da jeg låste opp skjermen. Synet av tenåringene som sloss hadde gjort meg utålmodig, til og med desperat. Jeg måtte sloss, og jeg måtte gjøre det nå. En eller annen guddom må ha hørt og sett meg, for det lå en match og ventet. Vedkommende hadde sendt en melding og sagt han var i Hamar, og ba om å møtes.

Jeg tok ikke engang bryet med å se på profilen. I stedet sendte jeg koordinatene mine og spurte når vi skulle treffes. Neste match. Neste Brawl. Det var det eneste som ga mening. Det eneste som holdt verden på avstand.

 

Emil Flakk

 

HYPP PÅ MER AV SAMME FORFATTER?

Natt i Nana Neon

Modemet. Novelle av Emil Flakk

Dr. Mykles villa: Skrekknovelle av Emil Flakk

Luke 2: Den russiske paien. Kortprosa av Emil Flakk

«Så fint man kan ha det på Highway 191», splatternovelle av Emil Flakk

Novelle av Emil Flakk: Steinen

Novelle av Emil Flakk: Da lyset kom tilbake

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist & redaktør, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  1 kommentar til “Brawler (Novelle av Emil Flakk)

  1. Jeg trodde dette var en fin morgen, og at framtida var lys… så ristet denne novellen meg ut av det drømmelandskapet vi ferdes i for tida. Hvis vi multipliserer dagens organiserte kriminalitet, samt f.eks. fotballidioters voldsbruk med politikerforfall og internasjonal aggresjon, så ser vi konturene av tristessen i denne novellen. Veldig bra skrevet!

Kommentarfeltet er stengt for dette innlegget