Novelle av Emil Flakk: Steinen

«Ja, ser ut til å bli en fin dag dette,» sa Thor Ivar.

«Mm,» mumlet Lukas. Det virket et øyeblikk som han skulle si noe mer, men i stedet bare løftet han blikket og myste mot horisonten. Thor Ivar hadde jo i og for seg rett. Det så ut til å bli en skikkelig fin dag. Sola var på vei opp over Jotunheimen og farget fjelltoppene i oransje og lilla. På sletta rundt dem hadde geitene begynt å gresse og ha det så fint de kunne ha det. Lukas tok et dypt drag. Lufta var omtrent 12 grader og luktet av vått gress.

«Er vi klare?» sa Fike og slang sekken sin over ryggen. Hun hadde på seg ei rød vindjakke. Lukas syns hun så ut som en annonse for Bergans. Han smilte og undret, slik han hadde undret mange ganger før, hvordan i all verden han hadde endt opp med henne. Den mørke huden, de mystiske øynene, og den slanke, men formfulle figuren var omtrent så perfekt at det lignet en karikatur. Lukas var, om ikke akkurat ekkel eller fæl, heller ikke en pikenes Jens som måtte rømme fra skarer av beundrere sånn som Beatles. Likevel hadde han altså endt opp med Fike.

«Klar,» sa Lukas. Han hadde lyst til å kysse Fike, men ikke med Thor Ivar her.

«Jammen da går vi dere», sa Thor Ivar. Lukas svarte med en stram mine som skulle forestille et smil. Første del av turen gikk gjennom et myrområde der de måtte hoppe sikksakk mellom gresstuster for at ikke skoene skulle trekke vann. Videre gikk de over ei steinrøys der det var om å gjøre å unngå skarpe og løse steiner. Det hadde vært Thor Ivar sin idé å legge turen utenom de stiplede linjene og heller følge terreng som var vilt og rått. Lukas hadde sett på kartet og visste at kulturlandskapet de hadde campet ved i natt var det siste de kom til å se av menneskeskapt sivilisasjon på et par dager.

De stoppet for å raste. Thor Ivar satt seg på huk ved en bekk og fylte vann i flaska si. Han hadde skjorta rullet opp langs ermene, og Lukas så arrene som prydet de spinkle underarmene. Lukas tok seg selv i å stirre, og merket det ikke selv før Thor Ivar dro ned skjorteermene og så ned i gresset med en skamfull mine. Pokkeren at han hadde stirret tenkte Lukas. Han visste jo at fyren hadde hatt mer nåler i seg enn Pinhead.

«Ta og spar litt til oss også a,» sa Lukas. Om ikke vitsen var genial så tok den iallfall knekken på det kleine øyeblikket. Han satte seg på huk og fylte vann i sin egen flaske.

«Godt med fjellvann,» sa Thor Ivar.

«Beste som finnes,» sa Lukas.

I øyekroken så Lukas Fike som satt på gresset med beina i kors og lente seg mot ryggsekken. Hun smilte og gav ham et lite nikk. Da Thor Ivar hadde foreslått turstien som unngikk både turister og bebyggelse, hadde Fike sagt at det var en god idé. Lukas visste at intensjonen var at han og Thor Ivar kunne prate og bli kjent. Han visste også at for Fike var det viktig at de to skulle bli kjent. Lukas ville være en sånn kjæreste som syns ting var viktig fordi kjæresten syns det var viktig, men det var så forbanna vanskelig når det innebar Thor Ivar.

De fortsatte å gå, og stoppet ikke opp før klokka var fem på ettermiddagen. Det var Fike som sa at nå fikk det holde for en dag. Thor Ivar sa han gjerne kunne presse på et par timer til, men Lukas visste at det var nettopp for Thor Ivar sin del at Fike sa at nok var nok. Thor Ivar så ikke godt ut. Huden og leppene var bleke, og under øynene var det sorte ringer. «Og så er det flatt og mykt her, bra plass å telte» sa Lukas. Han lurte på om han selv kom til å være som Thor Ivar på sine eldre dager. Måtte han alltid presse på og ha noe å bevise, eller kom han til å anerkjenne at med alderdommen kom det flere begrensninger? Om ikke Lukas akkurat så ham som en bekjent, enda mindre som familie, så følte han iallfall en viss empati med fyren. De to møtte blikket til hverandre. Det virket som om en av dem kanskje skulle si noe, men i stedet var det Fike som tok ordet og sa «Sultne?» Hun fant frem primusen og satt den på en flat stein. Lukas tenkte at om Fike hadde en superkraft, var det alltid å ta knekken på pinlige tausheter. Der var de to også motsetninger. Lukas var, om ikke akkurat sosialt klein, en introvert. Hans nærmeste og mest intime sosiale krets var, foruten Fike, en vennegjeng med skrekkfilmentusiaster som møttes hver torsdag kveld for å se skrekkfilm. De kalte seg torsdagsgrøsset. Fike derimot, var en sånn som alltid kom overens med alle uten engang å prøve.

«Ja, skal bli godt med mat,» sa Thor Ivar. «Trenger du hjelp?»

«Nei da, skal nok få trylla frem et måltid her» sa Fike. Hun gav Lukas et blikk som var diskret men tydelig. Nå er sjansen, prat med ham, sa det blikket. Tenkeboksen til Lukas satte inn støtet. Småprate om været, fine utsiktspunkter, hvor deilig det var med fjelluft. Det burde jo ikke være vanskelig, småprat på fjellet var jo, bortsett fra helgefylla, den ene sosiale konteksten der nordmenn ikke var tilbakeholdne og sjenerte. I stedet var det, ironisk nok, Thor Ivar som kom til unnsetning. «Naturen kaller» sa han og reiste seg opp. Lukas så ham skjære en grimase da han stod opp.

Da han gikk mot kampesteinene var det med kroket rygg og haltende gange.

«Jeg prøver å bli kjent med ham asså,» sa Lukas, og det var jo i og for seg ikke løgn, selv om han sikkert kunne prøvd hardere.

«Jeg vet det,» sa Fike. Hun gikk bort til ham, satte seg på huk, og kysset ham på munnen. Da tenkte Lukas at det hadde egentlig vært best om Thor Ivar ikke var her i det hele tatt, men at han og Fike hadde hele Jotunheimen for seg selv. Etter at de trakk seg fra hverandre kjente Lukas seg behagelig svimmel. Fike fant frem plastbøtta og kastet den til ham. «Jeg så noen blåbær i den retningen. Vær et ekte mannfolk og forsørg familien din» sa hun og sendte ham avgårde med et ekstra kyss.

Planen til Fike hadde vært å gi Thor Ivar også ei bøtte, så kunne de to krype rundt i blåbærlyngen og bli bedre kjent. Men da Thor Ivar kom tilbake var han så bleik i ansiktet at hun i stedet sa «Naturen kaller på flere av oss i dag. Thor Ivar, kan du sitte her og passe på at vi ikke setter fyr på noe?»

Thor Ivar kastet et blikk på plasset der Lukas satt på huk og plukket bær. «Ay ay captain» sa han og løftet hånda til den svette panna si. Fike reiste seg, børstet noe lyng av rumpa og lårene, og gikk til kampesteinene.

 

Noe var galt. Fryktelig galt. Menneskers avføring var vel ikke høykultivert kunst, men det skulle ikke se sånn ut. Thor Ivar hadde prøvd å skjule avføringen ved å hive noe gress og lyng over den, men hadde ikke gjort en særlig solid jobb. Skiten var en beksvart klump som lignet litt på tjære. Blodet som lå på og rundt klumpen så imidlertid ikke ut slik blod skulle se ut. Det var altfor mørkt og vitnet om sykdom.

Da hun kom tilbake satt Thor Ivar og rørte ei sleiv i kjøttsuppa. Han hadde fått tilbake noe av fargen i ansiktet.

«Thor Ivar, jeg så – »

«Ikke.»

Han sluttet å røre. Blikket møtte ikke hennes, men var festet på gresset rett ved der hun satt.

«Han trenger ikke å få vite det. Eller, ikke helt ennå.»

Han hevet blikket og så på henne. Fike kunne høre ordene uten at han åpnet munnen.

Lover du?

Fike nølte, men nikket. Den planen å få noen til å bry seg om deg, for så å avsløre at du var døende. Var det ikke noe veldig feil, til og med morbid og grotesk, med den planen?

 

Lukas rullet av Fike. De lå ved siden av hverandre og holdt hender. Som om ikke sex med Fike var vidunderlig spektakulært allerede, var det ekstra spennende da de måtte være stille for ikke å bli hørt. De to delte et telt, mens Thor Ivar lå i et annet noen meter bortenfor.

Da de to hadde truffet hverandre på universitetet hadde de forstått at de hadde noe til felles til tross for hvor ulike de var. Fike, som hadde kommet til Norge med familien som flyktning fra Rwanda etter folkemordet i 1994, hadde vokst opp i Hakkadalen av alle steder. På denne tida var hun like eksotisk i Hakkadalen som en kråkebolle på toppen av Glittertind, og hun hadde, til tross for at hun tok norsken fort og gjorde det bra på skolen, følt seg som en fremmed. Så møtte hun Lukas, som hadde vokst opp i fosterfamilie og hadde verger i stedet for foreldre. Han hadde jo også vært litt fremmed i sitt eget miljø. De to var einstøinger på hver sin måte, og einstøinger hadde en tendens til å finne hverandre.

«I dag, syns du Thor Ivar så litt bleik ut?» sa Lukas.

Fike sa ikke noe. I stedet bare lå hun der og kjente innvollene knyte seg.

«Jeezus jeg var sikker på at vi måtte tilkalle luftambulanse.»

«Det er for deg han gjør dette vet du,» sa Fike. Lukas tenkte omtrent i et sekund at han skulle påpeke på en eller annen liksom-morsom måte at det hadde hun sagt mange ganger før.

Oi, er det ekko her eller?

Men heldigvis beit han det i seg. Han visste hvorfor det var viktig for henne. For bare tre måneder siden døde hennes egen pappa av et hjerneslag. Dessuten var hun ikke så himla kravstor. Og hun insisterte ikke på at han skulle kalle Thor Ivar for pappa.

 

Den neste dagen var de like heldige med været. Lukas satt på huk i det duggvåte gresset og spiste frokost. Fike hadde gått til elva for å fylle vann i flaskene deres. Sola var klar, men stakk ikke i øynene. Lukas kjente kinnene var røde og friske. Han lovte seg selv der og da at han skulle bli flinkere til å komme seg ut av Oslo i helgene. Thor Ivar sov fortsatt. Om Lukas hadde vanskeligheter med å åpne seg opp for ham, var han iallfall genuint bekymret for fyren. I går hadde han sett så bleik ut da de stanset. Terrenget i dag kom til å være like tungt. Hva om Thor Ivar plutselig falt overende? Og så var han så forbanna sta. Glasset var liksom alltid halvfullt, og nei da, han var ikke sliten, men frisk som en fisk og jaggu kunne han fortsette en mil til.

De hadde gått i omtrent tre timer da de kom til en liggende kampestein omtrent på størrelse med en buss. Fike var den første til å slenge fra seg ryggsekken og klatre. Lukas smilte. Sånn var de også ulike. Han var liksom litt nølende, mens Fike aldri var redd for å hive seg inn i noe. Det tok henne omtrent ti sekunder å komme seg opp på steinen. Da hun var på toppen hevet hun knyttnevene i været og sang kjenningsmelodien fra Rocky-filmene. Hun stod rett foran solen og var en mørk silhuett. Lukas syns hun så gudommelig ut. En gudinne som var kommet ned til jorden for å lede menneskeheten inn i en utopisk fremtid.

Han slang fra seg ryggsekken og kom seg opp på steinen han også. Han la seg ned på magen og strakk ned ei hånd. Thor Ivar kom seg halvveis opp og grep hånda til Lukas. Sammen fikk de ham opp. Lukas og Thor Ivar klasket håndflatene sammen, og det var første gang det var en genuin følelse av noe annet enn kleint mellom dem.

De tre satte seg ned og nøt utsikten. En innsjø lå omringet av snødekte topper. Lukas var den første til å legge seg ned. Han lå der og kjente den svale vinden mot ansiktet. Fike og Thor Ivar la seg ned, de også. Etter noen minutter sov de alle tre.

 

Det var Lukas som først våknet. Han satte seg opp og gned seg i øynene. Sola hadde beveget seg til omtrent midt på himmelen, noe som betydde at de hadde sovet omtrent halvannen time. Men det var ikke sola Lukas stirret på. Det flotte landskapet gikk ham også hus forbi. Fike og Thor Ivar våknet omtrent samtidig. Thor Ivar strakk begge armene opp i været.

«Dæven, det kjentes godt.»

«Det er et troll som står og ser på oss,» sa Lukas.

De to andre bare satt der og så på ham. Greit nok at Lukas var en kreativ fyr som kunne la fantasien løpe fritt, med interessen for skrekkfilm og alt det der, men ingen hadde vel hatt mistanke om at han måtte tvangsinnlegges på Gaustad. Lukas løftet hånda og pekte. De fulgte hånda hans med blikket. Fike gispet.

«Hvor lenge har det stått der?» spurte Thor Ivar.

«Jeg vet ikke,» sa Lukas.

Trollet, om det i det hele tatt var et troll, stod tjue meter fra steinen. Det var omtrent 3 meter høyt. På mange måter lignet det trollene slik Theodor Kittelsen tegnet dem, med klumpete nese og et misdannet ansikt, men på hodet hadde den et digert gevir, og rundt halsen var det en manke med brun pels. Beina liknet også hjortedyrets, med kraftig lårmuskulatur dekket i pels, og hover i stedet for føtter.

«Det er et troll, ikke sant?» sa Fike. Lukas visste ikke om det hadde vært et spørsmål, eller bare et behov for bekreftelse på at andre så det også.

«Ja,» sa Lukas.

«Det sprekker ikke i solen,» sa Thor Ivar.

Lukas kjente ansiktsmusklene trekke seg sammen i en grimase. Det var det mest idiotiske han noensinne hadde hørt. «Og så vidt jeg vet lukter ingen av oss av kristenmanns blod, men her står trollet likevel» sa han, og gestikulerte mot trollet med to åpne håndflater. Faen ta, helvetes Thor Ivar som trodde de to skulle ende opp i et vidunderlig far og sønn-forhold bare de to kom seg ut i Jotunheimen og ikke fulgte turstiene. Jævlig bra plan, nå satt de fast på en stein, med et forpult troll som holdt øye med dem.

«Vi vet ikke om det er farlig,» sa Fike. Lukas kjente at han ble roligere. Han visste det var Fike som hadde rett. Det nyttet ikke å krangle sånn her. De måtte tenke klart.

«Mobilene våre er i ryggsekken din. Vent her,» sa Lukas. Fike så et øyeblikk ut til å protestere, men Lukas var allerede på vei til kanten av steinen. Han hadde akkurat begynt å klatre ned da han hørte Fike.

«STOPP!»

Lukas så det selv i øyekroken. Trollet bykset fremover. Lukas rakk så vidt å komme seg opp igjen. Trollet slo ut med ei hånd der foten til Lukas hadde vært for et øyeblikk siden. Nå var Lukas farlig nær trollet, der det sto på bakken under dem og flekket tenner. Trollet gjorde et forsøk på å klatre, men bevegelsene var tunge og klumsete, og det kom seg ikke opp. Tennene var dekket i størknet blod. Det luktet en blanding av råte og våt ull. Lukas reiste seg. Thor Ivar og Fike stod på hver sin side av og holdt ham i hver sin arm. Nå slo trollet de digre knyttnevene sine mot steinen. Fra halsen kom det en lyd som delvis var  et rop, delvis en dyp nasal gryntelyd. Da det forstod at det ikke nyttet gikk trollet løs på ryggsekkene deres i stedet. Den rev demi filler så klær og proviant fløy rundt. Trollet rettet seg opp. Mose grodde fra skuldrene og nakken. Kvister og buskas stakk ut fra det voldsomme brystet. Det så rett på dem og flekket tenner.

 

Lukas og Fike satt ved siden av hverandre. Thor Ivar satt en meter bortenfor med beina i kors. Han så bleik ut, og hver gang han pustet kom det en surklelyd fra brystet hans. Trollet vandret rundt, tilsynelatende uten mål eller mening. Det byttet på å stå oppreist og å sette hendene til bakken og krabbe rundt. I blant slikket det på steiner eller gomlet på mose det det plukket opp. «Hvis det er et troll, hvorfor ser det ut som en elg?» spurte Fike.

«Jeg vet ikke. En mutasjon eller noe sånt? Naturlig tilpasning,» svarte Lukas, uten å tro på det selv. På skolen hadde han gjort det bedre i språk og humanistiske fag enn vitenskap.

«Jeg kan ikke huske å ha lest om noe sånt troll i eventyrene,» sa Thor Ivar. Med en gang han hadde sagt det holdt han seg for munnen og hostet.

Du leste iallfall ingen av de eventyrene for meg, tenkte Lukas. Ble lite tid til eventyrstund med pappa mellom alle nålene og fyllekulene. «Kan heller ikke huske at du var leseløve» sa Lukas. Fike tok hånden hans. Lukas kjente han roet seg ned. Hvorvidt Thor Ivar hadde tenkt å svare med sin egne spydige kommentar forble et mysterium, for han lente seg frem og hostet igjen, denne gangen mer voldsomt. Denne gangen rakk han ikke å holde seg for munnen. Dråper med blod sprutet ut av munnen hans.

«Thor Ivar,» sa Fike og la armene rundt skuldrene hans. Hun skulle til å dunke ham i ryggen, men Thor Ivar holdt opp ei hånd. Dråper med blod lå spredt i den bleike håndflaten hans. Da han hadde fått hostingen under kontroll satt han og Lukas i flere sekunder og bare så på hverandre.

«Kreft,» hvisket Thor Ivar.

Lukas åpnet munnen, men fikk seg ikke til å si noe. I stedet var det Thor Ivar som gliste og sa «Men skal nok mer til for å ta liv av denne skrotten. Er jo blitt ganske herda etter hvert.»

Så tiet han. Thor Ivar skjønte jo selv hvor upassende kommentaren hadde vært. Da barnevernet hadde funnet Lukas i krybba, dekket i sin egen urin og avføring, hadde han ligget der i to dager uten mat eller vann. Barnevernet hadde tatt hånd om Lukas og plassert ham i fosterhjem. Thor Ivar fikk forbud mot å kontakte sønnen eller familien han var plassert hos.

«Det er faktisk ikke helt sant,» sa Thor Ivar. Stemmen hans var hes. «Det er spredning til flere organer. De antar det er snakk om noen måneder. Iallfall ikke lenger enn et år.»

Lukas satt stille. Alt var plutselig veldig åpenbart. Thor Ivar hadde vært nykter i åtte år, og for seks år siden hadde Lukas selv sagt at dersom Thor Ivar ville møtes, så var det greit. «Så det er derfor vi er her, ikke sant?

Fike la hånda på skulderen til Lukas og hvisket navnet hans, men Lukas ville ikke høre. «Asså, hvis du hadde tatt kontakt tidligere, så hadde jeg kanskje ikke vært begeistra, men da hadde jeg iallfall skjønt at det lå noe mer bak enn at du  ville gjøre opp for gamle synder før du tok kvelden. Faen, når jeg kommuniserte at det var greit om vi møttes, hva tror du jeg tenkte da, når du ikke ga noe svar? Her har jeg gått og trodd det var meg det var noe galt med, og så helt ut av det blå inviterer du på fjelltur og skal være super-pappa, og så finner jeg ut at det er bare fordi du vet du skal dø.»

«Lukas, den dagen jeg fant ut at du hadde lyst til å ha kontakt, det var den beste dagen i livet mitt. Og du har all rett til å være forbanna. Jeg tok ikke kontakt fordi jeg bare var så jævlig redd, ikke sant. Redd for hva du kom til å tenke om meg og sånt da. Og så ser jeg jo at jeg har driti skikkelig på draget og vært egoistisk. For du har jo rett, det er feigt å ta kontakt først når man vet at man skal dø, men …»

Noe avbrøt dem. Trollet brautet og slo knyttnevene mot brystet. De tre hadde ikke lagt merke til at trollet hadde lagt seg i skjul bak noe buskas. Omtrent tretti meter unna stod ei fjellgeit og gresset på noe mose. Det hele var over før det i det hele tatt hadde startet. Geita rakk å løpe knappe ti meter før trollet var på den. Det presset geita ned i bakken og satte tennene i strupen på den. Det kom noen spark med bakbeina, men så lå geita livløs. Trollet løftet geita opp over hodet. Strimer med rødt blod rant ned langs kjevepartiet. Trollet åpnet kjeften til et gigantisk gap og slukte geita hel. Da den hadde gomlet den i seg var det ikke mer igjen enn en pøl med blod på bakken. Trollet slo knyttneven mot brystet og rapte.

Så kom forvandlingen. Det første som endret seg var geviret, som trakk seg inn mot skallen og fikk form av to bakovervendte horn. Fra hakepartiet vokste det et pistret skjegg. Trollets bakbein, vendt bakover som på en hjort, kom nå fremover. Trollet, som nå i grunnen lignet en satyr på steroider, løftet blikket og fikk øye på dem. «Sprek som ei fjellgeit» sa Thor Ivar, og Lukas og Fike husket akkurat da at fjellgeita var jo kjent nettopp for å komme seg opp vertikale fjellvegger.

«Shit,» sa Lukas da trollet la på sprang mot dem.

 

«Vi må hoppe!» ropte Fike og hoppet ned fra steinen. Det hadde tatt trollet bare noen sekunder å klatre opp på steinen. Fike viftet med armen. «Kom igjen!» Lukas så seg over skulderen. Bak dem stod trollet. Øynene var mørkegule. Forbeina endte i en blanding av hover og hender. Lukas og Thor Ivar hoppet samtidig. Lukas rullet fremover og kom seg på beina uten en eneste skramme, mens Thor Ivar landet med nærmest strake bein og skar tenner. Lukas tok Thor Ivar under armen og fikk ham opp. «Kan du løpe?»

«Ja,» sa Thor Ivar, og de tre la på sprang.

Fra toppen av steinen reiste trollet seg på bakbeina og slo seg på brystet. Den lagde en geitelyd som kunne vært en latter før den hoppet ned fra steinen og kom etter dem. Et øyeblikk tenkte Lukas at den eneste mulighet deres var å løpe i hver sin retning. Kanskje da ville iallfall en av dem komme seg unna. Før Lukas fikk foreslått det kjente han noe spenne bein på ham. Neven til trollet. Lukas fløy gjennom luften og landet på siden. Han rullet to ganger rundt og ble liggende på ryggen.

«Lukas!»

Fike satte seg ned ved siden av ham, fikk tak under skuldrene, og prøvde å dra ham opp.

«Løp,» mumlet Lukas. Trollet stod rett foran dem. Fra bakken så det enda større ut. Det stod slik at det dekket for solen. Dette var slutten. De hadde gjort et godt forsøk på å rømme, men det hadde ikke vært nok. Trollet åpnet den digre kjeften. Mellom tennene satt det ull og slintrer med kjøtt. Så skjedde to ting på en gang.

Det ene var at trollet senket kjeven mot dem. Det andre var at Thor Ivar hoppet inn rett foran dem. Det var noe uvirkelig med det hele. Trollet lente seg over ham og slukte ham hel, fra hode til føtter. Det reiste seg og strakk hals. Fjellskoene til Thor Ivar stakk opp av trollets kjeft. De hørte bein som knuste i munnen til trollet. Strupehodet bulet da det svelget.

«Vi må løpe,» sa Lukas. Nå var det han som kom seg på beina først og dro med seg Fike. Beina hans gjorde hinsides vondt, men det var ingenting som var brukket der inne. De to løp, men kom seg ikke lenger enn tjue meter før de hørte hover mot bakken bak seg. Fike snublet, og Lukas satt seg på huk og holdt rundt henne. Hun klamret seg til ham, og denne gangen gjorde de ikke noe forsøk på å komme seg opp. Trollet kom mot dem. Bare noen meter. Fike klemte hånden hans. Lukas klemte tilbake. De lukket øynene. Med hodene mot hverandre ventet de på slutten. Hvert øyeblikk kom de til å høre deres egne bein knuse mellom trollet sine tenner.

Det skjedde ikke. I stedet hørte de et grynt. De åpnet øynene samtidig. Trollet hadde bøyd seg fremover med begge hendene på magen. Ansiktet var bleikt. Det åpnet munnen, og spydde en strime med mørkt blod. Sorte byller kom til syne på halsen og i ansiktet. Trollet falt til bakken og rullet over på ryggen. Også kroppen var dekket i de sorte byllene, som vokste og bulet ut. Trollet lente seg på siden og strakte ei hånd mot dem. Underarmen var dekket med arr. Hånda dirret før den sank til bakken. Lukas så det livløse ansiktet. Trollet hadde Tor Ivars og hans egne blå øyne.

 

Emil Flakk (født 9. mai 1988) er oppvokst på Nesodden, i dag bosatt i Hanoi, Vietnam. Han er blant annet aktiv kampsportutøver. Har tidligere publisert en novelle i Gateavisas litteraturspesial Asyl, samt novellen “Da lyset kom tilbake” for Nye NOVA. 

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  6 kommentarer til “Novelle av Emil Flakk: Steinen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *