Av Emil Flakk
Jeg fulgte blikket til John. Det var snarere rettet mot servitørens bryster enn de dampende kyllingvingene og griseribbene hun bar på. Etter å ha satt fra seg tallerkenene, hvilte hun en hånd på skulderen til John og lente seg frem så det nærmest lignet en omfavnelse. Hun sa hun håpte det smakte. John gliste så dobbelthaka hans krøllet seg.
To vestlige menn som dro til Hooters ved Nana Plaza for å spise kyllingvinger og griseribber: Fantes det noe mer stereotypisk sleskete? Restauranten var romslig, med høylytte samtaler blandet med lyden av rock og popmusikk fra høyttalerne. De spilte klassikere fra de første tiårene av totusentallet. Veggene var dekket av amerikanske sportsmemorabilia, og Holo-lens viste baseball. Jeg hadde ikke dratt hit om jeg hadde vært alene denne kvelden, men det var Johns bursdag, og jeg visste at dette var litt hans greie. I grunnen var John ikke langt fra prototypen på menn som hadde bosatt seg i Thailand. Han var godt over gjennomsnittlig tung, og det meste av vekta hadde samlet seg rundt mageregionen. Armene og brystet var et virvar av falmede tatoveringer uten noen logisk sammenheng med hverandre, blant annet en ørn, en stjerne som viste himmelretningene, og ansiktet til Bob Marley.
«Dem er lekre oppe i Udon også, men ikke noe som slår Bangkok, nei. Det er her penga er, veit du. Ironien er jo at sikkert godt over halvparten av damene her kommer nettopp fra Isan-regionen,» sa han, og lot ikke engang som han var litt diskré da han sjekket ut rompa på servitøren som gikk tilbake til baren.
John bodde oppe i Udon Thani i nord, der han spedde på en relativt mager pensjon med inntekter fra engelskundervisning her og der. Jeg visste han ikke hadde så mange venner i Udon Thani, eller kjente noen sterk tilhørighet til stedet. Det var heller økonomiske hensyn som lå bak valget av denne mellomstore byen fremfor Bangkok.
John hentet et pillebeger fra lommene i kortbuksene. Han åpnet det og tok to piller. «For hjertet. Legen sier jeg må ta dem, men for å være ærlig, så skjønner jeg ikke helt hvorfor. Jeg føler meg jo helt fin. Men du veit, her gir dem jo medisiner for alt hele tida.»
Jeg var skeptisk til påstanden. Da jeg hadde møtt ham på flyplassen tidligere i dag, og vi hadde gått omtrent hundre meter for å finne en taxi, hadde jeg hørt John puste tungt. Jeg vurderte å foreslå at han kunne installere et kunsthjerte. De siste modellene gikk på fusjonsenergi og kunne i teorien banke i 600 år. Men fordi jeg visste at John ikke hadde helseforsikring, lot jeg være å si noe.
John gikk løs på kyllingvingene mens jeg lurte på hvorfor jeg egentlig hadde invitert ham ned hit på bursdagen hans. Attpåtil tilbudt meg å betale flybillett og kost, og at han skulle få sove på gjesterommet mitt. Hadde jeg et underliggende behov for å hjelpe folk jeg syntes var litt stakkarslige? Folk som John, som nok hadde feiret bursdagen alene om han hadde blitt værende i Udon Thani.
«Frank døde nylig, da,» sa John mellom noen munnfuller.
«Frank?»
«Ja, du vet. Der vi drakk kaffe hele tida.»
«Ah, Frank, ja.»
Jeg hadde møtt John for fem år siden, da vi begge bodde i Udon Thani og underviste engelsk på et språksenter. Det var et sted vi ofte stakk innom, og eieren, som var Thai, kalte seg Frank. Jeg husket ikke at vi noensinne hadde spurt Frank om hva han egentlig het.
«Hva het det stedet igjen? Et eller annet med Mokka, var det ikke?»
«Mocha Motive.»
«Ja, ja, stemmer det.»
Jeg husket nå. De hadde hatt et bilde hengende på veggen av et gammelt dampdrevet tog, der konduktøren lente seg ut av vinduet med en kopp rykende kaffe i hånden.
«Åssen gikk det med stedet?»
«Nei, det gikk jo rundt da, men tror liksom ikke det ble helt den suksessen Frank hadde satset på.»
«Nei, nemlig.»
Vi drakk mange kopper kaffe der, og jeg hadde ofte spekulert på hva slags målgruppe Frank hadde sett for seg. De spilte hipp og trendy musikk, men inventaret hadde liksom noe brunt over seg.
«Er det fortsatt der du går for å ta en kopp kaffe?»
«Nja, blir det til at jeg går ut, så hender det jo.»
«Er det noen fra den gamle gjengen igjen?»
«Nei, de fleste blir jo bare sånn et års tid, da. Du veit, noen unge som er ferdig med college og har lyst til å gjøre noe annet et års tid. Bortsett fra Matthew, han bor jo der oppe fortsatt.»
«Ja, Matthew, ja. Treffer du ham ofte?»
«Blir en melding sånn i ny og ne, men du veit, han gifta seg og fikk unge og greier, da. Jeg tror han jobber med noen NexaNett greier. Han hadde jo alltid peiling på sånne ting han.»
«Ja, han var kløpper på det der.»
«At han klarer. Jeg syns vanlig internett og Virtu-nett er komplisert nok som det er, jeg.»
«Ja, du sier noe der.»
Vi var stille noen øyeblikk, og bare spiste. En dame med et stativ fullt av slippers og skyggeluer kom bort og viste oss noen greier, men mistet interesse da hun skjønte at vi ikke skulle kjøpe.
«Enn du da? Du kunne ikke tenkt deg å finne på noe annet?» spurte jeg.
«Nå ja, vet ikke hva det skulle vært.»
Jeg visste ikke hva det skulle vært, jeg heller. John hadde allerede jobbet som engelsklærer i Udon Thani i syv år da jeg flyttet dit for fem år siden. Han hadde ikke vært en særlig god lærer da jeg jobbet med ham, og hadde heller ikke utvist andre talent. Han bare var der, en del av inventaret, som man pleide å si.
«Du kunne jo eventuelt tatt kurset for å bli sertifisert som lærer. Tar jo under et år. Hvis du undersøker litt, er det sikkert skoler her i Thailand du kunne tatt praksisen i. Eller så kan du ta praksis gjennom Virtu-nettet til en amerikansk skole.» Jeg angret litt da jeg hadde sagt det, og håpte John ikke trodde at jeg prøvde å gni inn at jeg hadde flere ganger så høy inntekt som han. I motsetning til John hadde jeg dratt hjem for å studere, og etter å ha bodd i Udon et års tid, var jeg blitt sertifisert lærer ved en av de mest anerkjente internasjonale skolene i Bangkok
Men John så ikke videre krenket ut. I stedet trakk han på skuldrene og sa: «Jo, kunne kanskje vært noe.» Vi visste begge at det ikke kom til å bli noen studier på John.
«Men jeg skrev ferdig boka da,» sa John.
«Oi, seriøst?»
John hadde ofte snakket om boka si. Han var ganske belest i fantastisk litteratur, og hadde gått i gang med å skrive egen roman i sjangeren. Jeg og en del av de andre i den gamle gjengen oppe i Udon hadde ofte spøkt med at det var et evighetsprosjekt, hans Sisyfos-arbeid. Var det noe vi hadde liten tro på, pleide vi å si det var like sannsynlig som at John noen gang skrev ferdig boka si.
«Jeg har noen ideer og sånt til oppfølgerne også. Bare illustratøren kan få ut fingeren,» mumlet John med munnen full av svinekjøtt. Ah, den beryktede illustratøren! John nektet å bruke KI til illustrasjoner, for her skulle alt gjøres på gamle-måten. Han hadde visst en kompis hjemme i statene som hadde gjort litt grafisk design og sånt, og som skulle hjelpe John med ei forside og noen illustrasjoner inne i boka.
«Ja, er det mulig å få lese litt da?» spurte jeg. John hadde alltid vært hemmelighetsfull med det han skrev, og sagt at han ikke ville dele noe før boka var helt ferdig og klar til utgivelse. Til min overraskelse tok John opp mobilen og sa: «Jeg sender deg nå.» Like etter vibrerte det i lomma mi. Ved flere anledninger hadde jeg og andre diskré antydet at John kanskje ikke skulle ta for gitt at det ble noen utgivelse. Topplistene bestod utelukkende av bøker skrevet av KI.
Etter at vi hadde spist, spurte John om vi ikke skulle ta runden og besøke noen av go-go-barene på Nana Plaza. Jeg husket hvordan John hadde glant på servitøren, og hadde en mistanke om at han hadde lyst til å finne ei jente denne kvelden. Jeg var slett ingen syndefri helgen selv, og mer enn én gang hadde jeg benyttet meg av tjenestene Thailand var så kjent for. Men av red light-distriktene i Bangkok var nok Nana Plaza der jeg likte meg minst. Det var så forbanna intenst her. Personlig foretrakk jeg de litt roligere barene langs Patong. Men det var Johns bursdag, så da ble det Nana Plaza.
Det var ikke helg, heller ikke høysesong, og dermed var plaza-en ikke stappfull av folk. Jeg skulle til å foreslå en runde i området før vi bestemte oss for hvilke barer vi ville besøke, men da jeg kikket til siden, så jeg svetteperlene på pannen til John. Han tok dype åndedrag. John hadde aldri vært en atlet, men jeg kunne ikke huske at han hadde vært i så dårlig form som nå. Da vi hadde jobbet sammen i Udon, hadde vi ved flere anledninger gått gjennom byen sammen. Jeg foreslo i stedet å dra rett til Butterflies.
I heisen til tredje etasje lente John seg mot veggen, tydelig andpusten. Jeg rakte ham en flaske vann. «Jeg må begynne å trene,» sa John og klappet seg på den store magen. Jeg smilte og nikket, men mistenkte at det aldri kom til å bli noe trening på John.
Noen jenter geleidet oss inn i baren. De hadde matchende kostymer bestående av en liten sort topp, hvit bikiniunderdel og sorte strømper som stakk opp fra et par balanseutfordrende stiletter. John gliste, og lot seg villig føre av to jenter som tok ham i armene. Jeg stakk hendene i lommene for å unngå samme skjebne. Stedet hadde en eim av søtlig parfyme og alkohol. EDM dundret ut fra det voldsomme høyttaleranlegget. Vi ble ledet til en sofa, der det satt omtrent et dusin andre mannfolk som drakk og glante. På scenen danset rundt tjue jenter, noen av dem med innlevelse, andre i beste fall halvhjertet. Jeg bestilte en Tiger-øl og spurte hva John ville ha.
«Du spanderer?» Øyenbrynene hans var lett hevet i forventning.
«Jeg spanderer,» sa jeg. Var han egentlig overrasket, eller stilte han spørsmålet for å unngå å fremstå som gratispassasjer? Han gikk for en Heineken.
Vi satt der og så på damene på scenen. Da de byttet sang, gikk noen av dem av og andre kom på. Etter en stund tok vi med oss drinkene til en annen del av baren. Det var boblebad i hjørnet, der syv bikinikledde frøkner hadde liveshow som gikk ut på å såpe inn brystene til hverandre. Spesielt kreativt skue var det ikke akkurat, men skumfylt og mer enn godt nok for meg, John, og de andre mennene som satt der.
«Tror du de er ekte?» spurte John.
«Jeg vet ikke. Eierne sier i alle fall det, at alle jentene i Nana Plaza er ekte.»
Jeg gadd ikke si at jeg hadde hørt rykter om at det ikke var helt sant, og at flere av de peneste jentene på plaza-en visstnok var roboter eller KI-droner.
John hilste på noen av jentene som kom bort, men avslo da de tilbød seg å sitte med oss. Jeg husket det var sånn med John. Han kunne gjerne stirre på damer til øynene brant høl i skjørtene deres, men han var uvanlig kravstor når det gjaldt neste steg. Ingen ville påstå at John selv var blant fruktfatets mest ettertraktede bær, men likevel var han merkelig opptatt av kvinnenes utseende og attributter. Det gjaldt ikke bare kvinner når økonomiske transaksjoner definerte forholdet, men også hvis han en sjelden gang møtte en kvinne i mer konvensjonelle rammer.
Vi prøvde lykken på andre barer. Nå var John mer ivrig. Det var han som sa hvor vi skulle gå, og jeg diltet etter som en lojal skygge. Inne i barene skaffet han seg et raskt overblikk over kvinnene, og var det ikke innertier, gikk vi videre etter bare én drink. Vi endte til slutt på Lollipop, der jentene hadde korte skjørt med rutete mønster. John pekte på dem og sa ting som «se på henne da» eller «oi, oi». Det så ut som vi kom til å sitte her en stund, og jeg var glad for det. Ikke for min egen del, men Johns. Han var bleik og svett. Pusten hans, som jeg hørte mellom låtene fra stereoanlegget, var gispende og hes, som en gammel dieselmotor som strevet med å komme opp en bakketopp.
Det gikk nesten tjue minutter før Johns ansiktsfarge hadde vendt noenlunde tilbake til normal tilstand. Jeg merket noe i blikket hans. Det var ikke et smil, snarere et rovdyraktig glimt. Vi var kommet til den delen av kvelden da John pekte seg ut ei jente han ville be ut. Danserne på scenen må ha merket det, for nå fikk noen av dem blikkontakt med John og bød seg frem for ham. En kvinne løftet på toppen og viste frem et brystparti som kunne forsynt et helt barnehjem med melk. En annen blunket til ham og lot tunga gli over leppene. I sideblikket så jeg John ta ut en pille fra en pakke Viagra og svelge den med en slurk øl.
Jeg tror jeg og John så henne samtidig. Liten, med skulderlangt hår, høye hæler og store, velformede bryster. Det var en sånn kvinne, eller kanskje mer jente – hun kunne neppe ha fylt tjue – som John levde og åndet for. Hun la merke til at John stirret, kom bort, og la en hånd på skulderen hans. John la armen rundt livet hennes og sa noe jeg ikke hørte. Hun satte seg på fanget hans, og jeg skjøv meg diskré en halv meter vekk. Om det var for å gi dem privatliv, eller det kjentes litt kleint å sitte så nærme en sprengkåt John, var jeg ikke helt sikker på selv.
Noen jenter spurte om jeg også ville ha selskap, men jeg avslo høflig. Til høyre for meg hadde Johns jente åpnet toppen sin og danset på fanget hans. John brukte tommel og pekefinger til å utforske et par brystvorter spisse som kompassnåler.
Det slo meg at John var nøyaktig den samme personen som da jeg ble kjent med ham oppe i Udon. Var ikke hele poenget med å være i live at man alltid var i en eller annen form for endring?
«Hei, John» sa jeg, og dultet borti ham. John brukte noen sekunder på å ta øynene vekk fra jentas bakdel, som hun gned opp og ned mot brystet hans. «Har du lyst til å ta henne med ut? Jeg spanderer.»
«På ordentlig?» sa John.
«Ja, men bare hvis du vil da. Hvis du heller vil dra herfra med meg. så går det greit det, da,» sa jeg og holdt håndflatene fremfor meg. John syntes det var voldsomt morsomt, han lo så hele kroppen ristet, klappet meg på skulderen og lente seg inntil meg. «Du er god!» sa han, og sendte den sure lukten av alkohol i ansiktet mitt.
Mamasan kom over, og jeg betalte for tida hans med jenta, pluss barfine. Jeg gav også noen sedler til John så han kunne betale for et rom og gi tips til jenta. John lente seg inn i samtalen vår og spurte mamasan, som pratet bra engelsk, om jenta kunne ta med seg kostymet hun hadde på, inkludert de høye hælene.
Jeg satt der sammen med John mens jenta gikk for å skifte. Mamasan ble stående og ville vite hvor lenge vi hadde vært i Thailand. Hun viste, eller lot som hun viste, interesse da jeg sa vi begge jobbet som lærere her. Etter noen korte svar på oppfølgingsspørsmålene hennes, mistet hun interessen, og lot heller øynene spane lokalet.
«Bare send meg en melding når dere er ferdige, så møtes vi,» sa jeg da jenta kom tilbake. Etter all den høye musikken hørtes stemmen min ut som om den ble kastet tilbake til meg fra den andre siden av en tykk vegg eller dypet av et basseng.
«Skal gjøre det,» sa John. I stedet for å skynde seg av sted, kanskje etter et hurtig klapp på skulderen min, tok han meg i hånden. Den var klam og myk, og fingrene var usedvanlig slanke, tatt i betraktning Johns ellers korpulente skikkelse.
Jeg kikket etter dem da de gikk. John hadde armen rundt skuldrene til jenta. Det så i grunn ut som hun hjalp ham å stå oppreist, noe som fikk meg til å tenke at den spede kroppen hennes lett kunne kollapse under kroppen hans. Jeg gikk mot utgangen av plaza-en. Noen jenter fra en annen bar hadde tatt på seg cheer-leader-kostymer og utførte en dans. Kanskje var det åpenbart at jeg ikke hadde tenkt meg inn i flere barer, for jentene lot meg slippe forbi uten forsøk på å dra meg inn.
Jeg satte meg i en sportsbar like utenfor. Barkrakken jeg satt på, var plassert sånn at jeg hadde utkikk til plaza-en. Jeg hadde lest et sted at Nana Plaza hadde eksistert som red light district siden starten av 1980-tallet. Hver dag i godt over et halvt århundre hadde kvinner forført menn mot betaling her. Det var noe med stedet som minnet litt om John. Et slags vesen som alltid var i live og i bevegelse, men likevel forble statisk. De andre i sportsbaren var utlendinger, for det meste menn. Jeg gjettet på at de fleste av dem enten hadde vært med en kvinne, eller så satt de her og drakk seg småfulle og modige før de gikk ut på plaza-en og fant seg noen. Noen småpjatret sammen, men de fleste var enslige, og hadde nok med å se ned i mobilen eller ølen sin. På veggene og i taket hang bannere og t-skjorter fra ulike sportslag. Jeg var ikke spesielt interessert i sport, og kjente bare igjen et par av logoene. Midt i lokalet var det en stor Holo-lens som viste thaiboksing med kampdroner. Betjeningen må ha forstått at de besøkende ikke var særlig interessert i thaiboksing, for lyden var dempet. Jeg bestilte meg en Oreo milkshake og tok opp mobilen. John hadde sendt en melding på Whatsapp som bare var en serie smilende emojier. Jeg svarte med et smilefjes, skrev hvor jeg satt, og at jeg skulle møte ham her etter at de var ferdige. Det var ikke første gang jeg ventet på at John gjorde seg ferdig med en kvinne, og erfaringen tilsa at han ville komme tuslende om en tre kvarters tid.
Noen av de tilstedeværende løftet blikket da Holo-lens-kampen ble avgjort. Den ene dronen avsluttet kampen med et rundspark rett i tinningen på motstanderen. De så knockouten med sløve øyne, og deretter senket blikkene seg igjen. Jentene i baren hadde trange topper og korte skjørt, men bekledningen var ikke så utfordrende at kundene kunne misforstå og tro de tilbød mer enn øl og matservering.
Jeg åpnet filen John hadde sendt meg. Tittelen på boka var The Burning Embers of Taloria, med undertittel Chronicles of The Lost Realms, Book 1. Ja vel, John hadde kommet på en kreativ og fengende tittel. Den ga lovnad om store slag, mystiske gjenstander med magiske krefter, og den konstante striden mellom det gode og det onde. Jeg skrollet ned til prologen. Allerede etter første avsnitt var begeistringen for tittelen moderert til i det minste hadde boka en fengende tittel. Språket var kronglete og unødvendig tungt. Spesielt hang jeg meg opp i den frekvente bruken av adjektiver og adverb, som gjorde setningene flate og lite visuelle. Da jeg var kommet til side tre, var jeg blitt introdusert for fire forskjellige karakterer, alle så like i beskrivelse og talemåte at jeg sleit med å holde styr på hvem som var hvem. Jeg hoppet til omtrent midt i boka. Teksten var fortsatt like kronglete, så jeg la mobilen i lomma. For noen år siden ville jeg kanskje lest gjennom boka og funnet noe positivt å si om den, men etter at jeg fikk mine første grå hår, forsto jeg at livet var for kort for visse ting. John kunne klage på illustratøren så mye han ville. Boka hadde ikke vært bra om det så var hittil uoppdagede malerier av Picasso som introduserte kapitlene. I stedet kikket jeg inn i Holo-lens, der to nye kamphaner var i gang med å denge løs på hverandre med metallnever.
Jeg tok opp mobilen og skrev en melding til John. Langt unna? Det gikk tjue minutter uten at han så meldinga, og jeg ble lettere bekymret. Hadde han liksom blitt en skikkelig Casanova som kvinner ikke kunne gi slipp på? Etter nok en time, og John fortsatt ikke hadde lest meldinga, bestemte jeg meg for å se etter ham. Jeg betalte regninga og gikk til motellet John og jenta hadde forsvunnet inn i. Nana Plaza hadde fått flere gjester, og det myldret av kåte mannfolk. Lufta hadde mer enn et hint av svette. Inne på motellet forsøkte jeg å forklare problemet ved hjelp av stotrende thai og gestikulering, helt til mannen bak disken tok på seg et gammelt oversettelsesapparat og reddet oss begge fra den kleine situasjonen.
«Rom 305,» sa han, og pekte på to identiske glassboller, den ene med nøkkelkort, den andre med kondomer. Jeg spratt opp trappene to trinn av gangen og lurte på om John hadde spurt om et rom i første etasje, eller om han hadde regnet med at formen holdt til å komme seg opp to etasjer. I trappa passerte jeg en mann som så ut til å være i sekstiåra. Han hadde briller, og skjorta hang ut av kortbuksene på den ene siden. Rett bak ham sto ei Thai-jente, knapt en tredjedel av mannens alder, med lysende øyne og metall-armer.
Korridorene i tredje etasje var smale, og så ikke ut til å ha vært vasket siden farge-TV var moderne teknologi. Men så var det vel ingen som sjekket inn på dette hotellet for å beundre interiøret. Døra til 305 lå innerst i gangen. Den sto på gløtt og slapp ut et dunkelt lys.
«John» hvisket jeg.
«John» prøvde jeg igjen, høyere nå, og banket på døra.
«John, er du der?»
Jeg tar av meg Omni-sensor. Apparatet stimulerte nevronene i hjernen, så man kunne hente frem minner og gjenoppleve dem nøyaktig slik de hadde hendt. Det er 25 år siden jeg og John hadde kvelden vår i Nana. I kveld er langt fra første gang jeg har virtuelt dratt tilbake til den kvelden for 25 år siden, men jeg tar alltid av meg Omni-sensor da det kommer til at jeg skal gå inn i hotellrommet. Jeg husker da jeg kom inn på hotellrommet hadde jeg ikke helt visst hva jeg skulle føle, ei heller hva det var meningen at jeg skulle føle. Medlidenhet, eller kanskje anger. Muligens burde jeg kjent en skarp erkjennelse av egen sårbarhet, eller reflektert rundt det overfladiske ved flyktige nytelser. Eller var det meningen at jeg skulle få en kald og rå oppvåkning av uunngåelige konsekvenser?
Jeg løfter meg fra stolen, og må holde meg for ikke å dette overende. I brystet mitt banker kunsthjertet, men jeg mistenker at jeg nærmer meg slutten nå. Muskler og ledd gjør alltid vondt, og kroppen gir meg stadige signaler om at den ikke vil. Det er greit. Jeg har verken anger eller noe jeg føler jeg skulle ha gjort. Var det sånn det kjentes for John den kvelden? Da han tok meg i hånden hadde jeg liksom fått følelsen av at han visste noe. Kanskje hadde han vært klar over at tiden hans var i ferd med å ta slutt. Jeg tar meg et glass vann og går til vinduet. 47 etasje. Her oppe fra har jeg utkikk over hele Bangkok. Der borte, mellom noen bygninger, skimter jeg lysene fra Nana Neon. Øyeblikkene vi har levd, er evige og uutslettelige i sin egen rett. Jeg lukker øynene, men lysene henger igjen bak øyelokkene mine.