Luke 2: Den russiske paien. Kortprosa av Emil Flakk

Jerry inntok en forkrøplet stilling på gulvet, beina strukket rett ut og ryggen presset mot den kalde veggen. Svette hadde dannet en glinsende V-form som klistret den hvite skjorten hans til huden, som om den ville smelte seg fast. Han presset en skjelvende hånd mot leppene og hostet, og innså han at han satt fanget i en støvsky som hadde lagt seg i rommet. Likevel var han for utmattet til å reise seg opp og gå bort til vinduet. Leiligheten fremsto som et dystert fotografi fra en krigssone. Han hadde demontert ethvert møblement; stoler, bord, sofa, kabinett, hyller og skap, og kuttet og revet opp hver eneste pute, dyne og madrass, skrudd ut alle lyspærene og klippet opp ledninger. Selv holo-skjermen hadde ikke unnsluppet ødeleggelsene.

Han var trygg. I snart fem år hadde han jobbet for Aleksei. Da de skilte lag for godt i morges, hadde Aleksei kysset ham på begge kinnene og sagt at Jerry ikke kunne jobbe for ham lenger fordi han hadde tystet på Dmitri og Mikhail. Men oppdragene Jerry hadde utført for ham i fem år var det ikke noe å utsette på, og det skulle ikke være snakk om noen represalier. Likevel hadde en gnagende følelse av frykt hjemsøkt Jerry siden han kom hjem. Det første han hadde gjort, var å ta på seg sikringsbrillene som gjorde det umulig for mikrodroner å lese tankene hans. Deretter hadde han brukt fire timer på å rive leiligheten fra hverandre, og det eneste han hadde lært var at Aleksei hadde holdt løftet sitt.

Likevel forstod Jerry at dersom han ble i Baltimore, kom han til å kikke seg over skulderen resten av livet. Han måtte komme seg vekk, langt vekk. Men hvor kunne han dra? Han lurte et øyeblikk på å flytte hjem til foreldrene på Mars, men skjøv det fort fra seg. De hadde trodd at han tjente til livets opphold som fremgangsrik finansanalytiker for Wells Fargo, og en plutselig hjemkomst ville uten tvil vekke mistanke. Så Jerry bestemte seg i stedet for Merkur. Leilighetene der var blant de dyreste som var å oppdrive blant de terraformede planetene, men etter fem år som høytstående i Alekseis hierarki, var ikke penger noe han trengte bekymre seg for.

Merkur, her kommer jeg! Flytteplanene ga Jerry nytt håp. Først nå kjente han hvor sulten han var. Magen rumlet som en motor som hadde gått i stå. Han fant frem restene av en blåbærpai han hadde gnagd på i går. Det var ikke noe billig skvip heller. Gen-departementet påstod at blåbærene fra labene smakte det samme, men Jerry ville ha topp kvalitet. Paien var laget av ekte blåbær plukket i skogen i Norge. Han tok en skje og dyttet i seg noen solide biter. Han var så sulten at han knapt tygget før han svelget. Han hadde spist nesten hele paien da han kjente noe sette seg fast i strupen.

Jerry grep seg til halsen og kremtet. Herregud som det satt fast. Det kjentes som en glødende jernstang hadde blitt dyttet ned i halsen. Han presset den ene hånden mot munnen og hostet, mens den andre klamret seg til halsen. Han sperret opp øynene. Hadde det ikke gjort så inni granskauen vondt, skulle han skreket også. Hans eget blod dekket håndflaten. Han gispet etter luft, men i stedet for å rikke seg, satte objektet i halsen seg enda mer fast, og nå kjente han også at noe stakk ham. Han grep halsen med begge hendene.

Paien. Jerry justerte sikringsbildene til å se etter potensielle trusler. Det tok ikke mange sekundene før han så og forstod. Blankt metall kravlet rundt. Paien hadde blitt en dødsfelle, fylt med nanoboter. Panikken slo mot ham som en tsunami. Sykehuset, tenkte Jerry. Med raskt bankende hjerte låste han seg ut av leiligheten. Han kavet seg knappe tre skritt nedover gangen før han bråstanset. Der, bare femten fot fra ham, stod Hamza og Uzajr. Tvillingene fra Tsjetsjenia. Ansiktene deres var et virvar av tidligere slag og kutt, vitnesbyrd om fartstid i profesjonell MMA. Etter avsluttet kampsportkarrierer hadde de funnet nye roller som Alekseis nådeløse dødsengler. Hamza holdt en pistol med lyddemper. Jerry så inn i det beksvarte pistolløpet.

«Aleksei hilser», sa Hamza.

Jerrys legeme smalt i gulvet med to hull i brystet og ett i magen. Blodet trakk inn i teppet under ham. Det siste han hørte var gurglingen fra sin egen hals.