Modemet. Novelle av Emil Flakk

Modemet

 

Have you ever felt fear so intense all colours got sucked out of you?

Glenn hadde jo faen ikke noen grunn til ikke å hoppe. Ikke en jævla grunn. Under ham pulserte byen i neonfarger og gatelykters skjær. Dette var betonghølet han hadde druknet i. Nei, faen, det var jo ikke selve byen han hadde druknet i. Det var online. Den virkelige verden i 2023 var digital. Det var der han hadde blitt rundpult og gjennompult og istykkerpult.

Det kom ikke engang til å gjøre vondt. Ikke her oppe fra. Splætt, og så stillhet mot asfalten. Men så hørte Glenn noe. Stemmen hennes. Han kjente hvert eneste bein i kroppen fryse til en istapp. Hun stod rett bak ham.


1

«Særr, bruke GPS-teknologi for å ha sex med fremmede,» sa Susan og rynket på nesa. Hun sa sex på en sånn måte som indikerte at hun egentlig skulle vært nonne. Kjæresten hennes, Terry, rullet med øynene. «Det funker jo bra da. Glenn, hvor mange var det du hadde deg med sist uke? 2?»

«Tre,» sa Glenn og holdt opp tre fingre.

«Å ja, har du også lyst til å bruke Tinder kanskje? Skal ikke stoppe deg jeg, asså,» sa Susan. Susan var fra London og snakket med en sånn snobbete aksent som gav ordene en ekstra spiss.

«Det var ikke sånn jeg mente, da,» sa Terry og holdt opp håndflatene. «Jeg hadde ikke lasta det ned om jeg var singel en gang,» sa han.

Jo, det visste Glenn utmerket godt at han hadde gjort. En gang for et par uker siden, da Glenn og Terry hadde hengt sammen uten Susan (takk Gud!), tilsto Terry at han noen ganger hadde lyst til å dumpe kjæresten og eksperimentere med eksotiske skjønnheter. Glenn visste imidlertid at det ble med fantasien. For Terry var en av dem som trengte å ha noen ved siden av seg. Glenn syns Terry var en noenlunde ok fyr, fyren hadde jo god smak i litteratur og musikk. Men Glenn holdt for seg selv hvor patetisk han fant Terrys avhengighet av fast følge på damefronten. Hvis Terry hadde et så jævlig skrikende behov for alltid å bli likt, kunne han heller skaffe seg en hund.

Susan hadde ikke flere snerpete kommentarer til Terry. I stedet bare satt hun kaffekoppen til munnen og vendte blikket ut gjennom vinduet, der en gateselger sto med et stativ solbriller som blinket i solen. Terry så oppgitt bort på Glenn, som bare hevet på skuldrene og sendte et blikk som sa that sucks.

Glenn kikket ned på mobilen igjen. Hun var jo grisefin da. På profilbildet hadde hun en tettsittende hvit topp som overlot relativt lite til fantasien. De hadde først chattet på Tinder før de hadde utvekslet numre, og fortsatt på WhatsApp.

I like your boy skrev hun som respons på et dick pic Glenn nettopp hadde sendt.

He likes you too 😉

Tell me something dirty. I mean really dirty

M gonna fuck you so hard you’ll forget to breathe

Nooo, I mean really dirty. Tell me violent

Really? You like?

Yes I like

I’m gonna slap your ass till it’s swollen and got more colours than a rainbow

Mmmmmm more more more

M gonna pull your hair and fuck your throat till you choke on it

Tell me violent. More

M gonna rip off your head and shit down your throat

Det gjorde visst susen. Det tok et par øyeblikk før hun svarte, og Glenn tenkte han kanskje hadde dratt den for langt. Men så tikket det inn en ny melding

Oh that makes me horny

Good

6 pm right?

Yeah

Terry og Susan holdt hender. Susan hadde fortsatt ansiktet vendt vekk fra Terry. At folk orket det der kjærestepeset, tenkte Glenn.


2

«Hey, kan jeg låne laderen din?» spurte Glenn. Taxisjåføren vendte blikket mot ham og sa «No Englis.» Glenn pekte på laderen og sa charger. Han pekte på seg selv: «I use.»

«Ah, yes yes yes yes, ok ok.»

«Thanks.»

Åssen idiot var det som gikk ut av huset i smart-telefonens æra uten å ta med seg lader? Glenn, that’s who. Han satte laderen i iPhonen og så ladesignalet på skjermen før han kikket ut av vinduet. Det var hans første sommer i Hanoi. T-skjorta han hadde på seg klistret seg til kroppen i den trykkende varmen. Bortsett fra temperaturen var han fornøyd med beslutninga om å flytte til Vietnam for å undervise engelsk. Sist sommer hadde han fullført en bachelorgrad i litteratur og satt igjen uten pipla peiling på hva han skulle finne på (var ikke det egentlig forventet utfall av å studere litteratur?) Reise rundt halve jorda var vel et like greit valg. Og så var det lett å få pult her når man var hvit.

På mobilen lyste det opp et hvitt lys. Glenn var keen på å se om det lå noen meldinger fra henne. Han hadde spurt om hun kunne sendt et bilde av musa si, og hun hadde svart

You want? 😉

Glenn rynket øyenbrynene. Okey, hva faen? På skjermen som lyste hvitt var det et ord skrevet i sort. MODEM. Ordet stod skrevet i en geometrisk science fiction-font som minnet om en svunnen tid med klumpete datamaskiner og skingrende oppkoblingslyder. Ordet Modem ble erstattet av coming soon Glenn. Dette ble igjen erstattet av eplelogoen før han kom inn på displayet sitt. Glenn var i grunn jævlig lite begeistra for sånn reklame som var justert til å passe hvert enkelt individ. Fuckings algoritmer. Det var derfor han alltid sa takk, men nei takk, når nettsider spurte ham om han ville akseptere cookies. Dessuten, hva var greia med å introdusere et produkt kalt Modem i 2023? Handla kanskje om at en idé om at retro aldri gikk ut på dato? 

Faen til snålt, skreppa som Glenn skulle møte kalte seg Modem Bitch. Glenn kom på at han fortsatt ikke visste hva hun het. Null stress det egentlig, det var ikke første gangen han pulte noen uten å vite hva de het.

Han klikket seg inn på Whatsapp der det var en ny melding fra frøkna. Det var en bildemelding. O’boy o’boy o’boy, dette er saker det. Han klikket seg rett inn.

Hey, do you like my pussy?

Over teksten var det bilde av en søt kattunge.

I was expecting something less hairy, but not bad.

Glenn ventet omtrent to minutter.

Ha ha!

I’m coming now. Oh, and also, I’m on my way

Ha Ha! You funny

C U soon

C U <3

Fra Whatsapp klikket Glenn seg inn på Instagram. Noen fra senteret han underviste på, hadde lagt ham til i et bilde av noe undervisningsmateriale. Faen til irriterende.

Derfra gikk han til søkefunksjonen øverst. Han nølte et øyeblikk før han begynte å skrive navnet hennes. R-e-b, og så fylte automatikken ut resten. Glenn vurderte å klikke seg inn på profilen hennes. Han pleide å gjøre det sånn type to ganger i uka. Se om hun hadde skrevet noe, om hun kanskje hadde lagt ut noen nye bilder … om hun kanskje hadde truffet noen … Nei, faen, han ville ikke tenke tanken. Ikke nå. Han skulle pule. Livet skulle være bra. Han lukket Instagram og åpnet iBooks i stedet, der han var kommet til omtrent midten av Blood Meridian av Cormac MCCarthy.

Han rakk å lese tretten sider før taxien stoppet utenfor et tostjerners hotell, og sjåføren pekte på taksameteret.


3

Hotellrommet luktet av sigarettrøyk. Over senga var det et skikkelig tacky bilde som forestilte noen romerske eller greske guder. De liksom stod i sånne pompøse stillinger og flekset muskler og hadde anstrengte ansiktsuttrykk. Han prøvde å lese noen sider på mobilen, men fikk seg liksom ikke til å konsentrere. Det var alltid sånn når han skulle til å pule. Da var aldri huet helt på rett plass. Venstre ble høyre, opp ble ned, og alt det der.

I stedet slo han på TV-en og svitsja seg gjennom noen uinspirerte programmer. Han endte til slutt opp med en dokumentar der sort-hvitt bilder viste Ho Chi Minh. Han la seg ned i senga, og var like ved å sovne da han hørte det banke på døra.

Han spratt opp av senga. Hjertet banket bak brystkassa hans. Han åpnet døra og ble … veldig positivt overrasket.

«Hey you»

«Hey»

Brystene hennes var akkurat så fyldige som på bildene. Hun var omtrent 1.55 høy, og slank, med et pent ansikt. Hun hadde et veldig spisst kjeveparti. Glenn lurte på om det var naturlig eller om hun hadde tatt en av de operasjonene der de gjorde haka spissere og løftet kinnbeina. Samme faen, hun var dritfin. Han kjente kølla gjøre et lite byks inne i buksa.

«Come on in,» sa Glenn og holdt opp døren. Hun smatt inn under armen hans. Glenn snudde seg og sjekket ut bakdelen. Spretten og fin. Da hun stod i lyset fra taklampa ble kroppen hennes omgjort til et landskap av lys og skygger. Hun hadde lys, nesten helt hvit hud. Den var liksom porøs og så ut som kalk. Det mørke håret hennes hang i rike, uordnede lokker ned over de bleike skuldrene.

Da de stod inntil hverandre, tok Glenn tak i brystene hennes og knadde dem. Bløte og deilige. Hun tok hendene hans i sine egne og knadde med ham. Munnene deres fant hverandre. Glenn kjente forplantningsstaken reise seg opp og presse mot hoftene hennes. Hun tok den i hånden sin og knadde. Sånn stod de en stund, før hun skjøv seg unna og sa: «Dusjet du?»

«Ikke ennå.»

«Kan du?»

«Klart det.»

Glenn kledde av seg foran henne. Han la fra seg mobilen og nøklene på nattbordet. Da han tok av seg undertøyet, prikket hun pikken hans med pekefingeren og sa: «Boink boink.»

Glenn gliste. De kysset en gang til før han hoppet inn i dusjen.

Da han kom ut av badet stod hun naken med et håndkle rundt seg. Brystene var presset sammen i en dyp kløft.

«Vent litt,» sa hun og trippet ut på badet. Glenn snudde seg og så etter henne. Hun hadde en tatovering på ryggen, men han rakk ikke å se hva det var. Akkurat det var i grunn helt knall. Glenn likte tatoveringer. Han hadde fire selv og syntes de var sexy på kvinner.

Han satte seg i senga og glante tomt opp på TV-skjermen mens han la en hånd på kuken. Den lå halvhard under håndkleet. Mobilen på skrivebordet lå med skjermen opp-ned. Glenn stusset på akkurat det, for han var ganske sikker på at han ikke hadde lagt den sånn. Han tok den opp og så på displayet. Man trengte uansett kode for å komme seg inn på mobilen, så ikke noe pes. En tanke slo Glenn. Han tok opp lommeboka og bladde gjennom sedlene. Alt var der. Bra.

Han fortsatte å sitte der uten å gjøre noe særlig. Da han hørte vannet i dusjen slås av, kjente han det sitret av spenning i kroppen. Det hadde vært mye puling de siste ukene, men det var lenge siden han hadde hatt seg med en skikkelig lekkerbisken som dette. Han hørte håndkleet som strøk mot den glatte huden hennes. Da hun kom ut, stod hun ved sengekanten et par sekunder. Glenn glante. Det ble vanskelig å puste. Da han satte seg opp i senga kom hun til ham.


4

Glenn satte henne opp på alle fire og trengte inn i henne bakfra. Nå så han tatoveringen på ryggen. Det var en skjerm med noe som lignet et ansikt inni. Rundt skjermen knelte nakne mennesker med pannebrasken klemt ned i gulvet, som om de tilba skjermen. Fra hodene stakk det ut ledninger som førte rett til skjermen.

«Tatoveringen din. Hva betyr den?»

«Har du seriøst lyst til å prate om det nå?»

Nei, Glenn hadde faktisk ikke lyst til å prate om det. Han hadde ikke lyst til å gjøre noe som helst annet enn å kjenne henne. Han så opp i taket i stedet. Ingen tatovering der. Bare et hvitt tak med noe spindelvev og ei vifte. Han støtte hardere inn og ut av henne og hørte henne klynke.

Hun la seg på ryggen med ei pute under hoftene. Glenn beveget seg tilbake inn i henne.

«Si du logger på.»

Glenn hadde vært ute for sexy skittenprat før. Noen ganger var det klassikere som fuck me eller oh yeah, just like that. For et par måneder siden hadde han vært med en kvinne som ville han skulle late som hun var søsteren hans. Hun hadde bedt ham om å kalle henne Sweet Sister mens de holdt på.

Glenn bare gliste og dunket hardere inn i henne. Hun la hodet bakover og stønnet og jamret seg.

Hun løftet bekkenet og vippet ham til side som om han ikke skulle veid noen ting. Da hun satt over ham grep hun håndleddene hans med nevene. Herregud hun var sterk! Det var også noe maskinaktig med hendene hennes. De kjentes som kaldt metall mot håndleddene hans. Hun hadde vippet ham til side sånn helt uten å anstrenge seg. Kanskje drev hun med kampsport eller noe sånt. Hun red ham hardt. Brystene hoppet opp og ned. De spisse brystvortene skinte med Glenns spytt.

«Si … du … logger … på …»

Data-fetisj? Ja vel, noen hadde vel det også. Glenn sa ikke ordene. I stedet bare svarte han med et grynt og hamret hoftene inn i henne så hardt han maktet til han endelig eksploderte. Han la seg tett inntil henne og kjente kroppen riste i spasmer, som et epilepsianfall. Glenn var ikke helt sikker, men han trodde han faktisk besvimte et lite øyeblikk der.

Etter at han var ferdig, rullet han av henne. De var andpustne begge to. De snudde hodene mot hverandre. Det var da Glenn så lyset fra øynene hennes.


5

«Jeg må gå nå, skal på jobb,» sa hun mens hun tok på seg blusen.

«Ikke noe problem.»

«Du jobber ikke i dag?»

«Fri i dag.»

«Å. Bra.»

«Ja.»

Hun kom opp til ham og satte seg på sengekanten. Lyset i øynene hennes var der fortsatt. Det var noe magnetisk som dro ham inn i akkurat det lyset. Det var også noe kjent med lyset. Glenn visste ikke hva det var, men det var der. Det skinte fra pupillene. Et svakt lys. Mer elektrisk enn noe annet.

«Vi sees,» sa hun på en sånn måte at hun slo fast et faktum. Det hadde ikke vært et spørsmål, visste Glenn. Og det var helt ok for ham. Den beste pulingen han hadde hatt i sitt liv. Noen filmer var verdt å se to ganger.

«Ok,» sa han, satte seg opp i senga og kysset henne.

«Du er trøtt,» sa hun. Igjen var det ikke noe tegn til spørsmål. Og det var sant også. Glenn var skikkelig trøtt.

«Ja,» sa han og la seg ned igjen. Han holdt blikket på henne. De lysende øynene. Leppene som hadde utført mirakler som slettes ikke hadde med prating å gjøre. Glenn sovnet før hodet hans var nær puta.


6

Da Glenn våknet opp, kjente han seg bedre enn han hadde gjort på lenge. Han så på klokka som hang på veggen. Sju på morgenen. Han hadde sovet i elleve timer. Glenn gliste litt av det. Kuken kjentes fortsatt øm … Hvis klokka var sju, betød det at han hadde to timer på seg. Klokka ni skulle han møte Terry og Susan for å spille badminton.

Glenn gadd ikke dusje. Han skulle jo uansett bli svett igjen snart. Dessuten ville han ikke vaske vekk duften hennes.

Han pusset tenner før han slang på seg klærne. Han hadde kommet hit i shorts og t-skjorte. Det var jo egentlig helt allright, for da slapp han jo å dra hjemom for å skifte. Han tok en titt på mobilen. Batteriet var flatt igjen. Faen, da måtte han finne en taxi i stedet for å bruke appen. Det ble jo litt dyrere. Ikke mye, men litt.


Etter en bolle med bun cha og en kaffe på Highlands Coffee slang Glenn seg i en taxi. Han kom dit fem minutter før de hadde avtalt. Da Terry og Susan kom (i matchende treningstøy faktisk), gikk Susan bort til skranken og kjøpte et par flasker med vann. Terry sa akkurat så høyt at bare Glenn hørte det: «Jeg ser du har på deg samme klærne som i går,» og gav ham en knoke i skulderen.

«Beste knullet jeg noensinne har hatt. Puppa her ute. Red meg inn i solnedgangen.»

Susan kom bort til dem og sa: «Hei Glenn.» Glenn og Terry gav hverandre et blikk som sa vi tar det senere.

«Hei hei. Alt bra?»

«Ja da, kan ikke klage. Du?»

«Bra bra. Klar for å grisejule dere i badminton,» sa Glenn.

De tok tur med å spille med hverandre. Da det var Glenns tur til å stå over en runde, skyggebokset han i stedet. Terry begynte å synge Eye of The Tiger, hvorpå Glenn svarte med å vise fingeren. De fortsatte til de hadde holdt på en time og tjue minutter. Susan og Terry gikk for å kjøpe hver sin flaske med vann. Glenn tok situps. Da han hadde tatt 60, og de fortsatt ikke hadde kommet tilbake, kikket han opp. Terry og Susan stod med hodet bøyd over mobilen til Susan. Begge stod der og så bekymra ut. Terry kikket bort på Glenn et par ganger. Glenn så munnene bevege seg, men klarte ikke fange opp ordene gjennom gnissingen av tennissko mot underlaget og stønnene fra mosjonistene.

Glenn lot som han ikke merket den klamme stemningen. Han rullet over på magen og tok armhevinger. Han rakk tjue før Terry kom bort til ham.

«Du, vi må gå. Sorry,» sa han.

«Ok.»

«Ja.»

«Er det noe i veien eller?»

«Nei nei. Er ikke noe.»

Terry var ganske god til å spille badminton. Det samme kunne ikke si om hans talent for å ljuge.

«Ok, nei, men da ser jeg deg på jobb.»

«Nei, torsdag er fridagen min.»

«Visst faen. Stemmer det.»

«Hehe, ja.»

Terry hadde faktisk sagt hehe. Ordet hehe. Glenn tenkte at Terry fikk være så snål han ville. Det var sikkert noe piss Susan hadde stelt i stand, og så ble Terry ufrivillig dratt inn i det. Makan til prippent kvinnfolk skulle man se langt etter. I stedet for å gruble mer over det, la han seg ned og tok flere armhevinger.

Da Glenn reiste seg opp, så han ryggen til Terry og Susan. Susan snudde seg og så på ham et ørlite øyeblikk. Øynene hennes traff Glenns med en iskald styrke. I det korte øyeblikket der blikkene deres låste seg, så Glenn et uttrykk fylt av hat, som om mørke skygger danset i øynene hennes.


7

Glenn hadde halvannen time før han måtte være på jobb. Han dro hjem, laget seg en solid porsjon spagetti bolognese med hvitløksbrød, og hoppet i dusjen. Da han var ferdig-dusjet hadde mobilen ladet til 70 %. Han var fristet til å sjekke den, men nå måtte han faktisk få ut fingeren om han skulle rekke jobben. Glenn låste seg ut og hoppet på Honda-motorsykkelen. Han var ingen spesielt flink lærer, heller ikke veldig dedikert i jobben, men han var ikke en sånn som kom for sent.

Det var ti minutters kjøretur til jobben. Vinden kilte mot ansiktet. Mange ble stresset av Hanois trafikkaos, men Glenn syntes det var en meditativ reise mer enn noe annet. For ham var det et koreografert hav av bevegelser. Han bare fulgte strimen, og det var det. Ingen tanker eller bekymringer, bare flytende øyeblikk av nærvær og fart.


Da han kom inn, sa han “Wasup” til vietnameserne som satt ved frontdesken. De hadde det administrative ansvaret for de ulike klassene, og til vanlig var Glenn på god bølgelengde med dem. Men akkurat nå fikk han sure, til og med sjokkerte blikk fra dem. Hva var greia? Kanskje hadde han glemt å føre karakterer inn i datasystemet eller noe sånt. Han gikk ut på pauserommet og laget seg kaffe. Raymond, en av lærerne, kom inn akkurat da Glenn hadde helt kaffe i koppen og satt på lokket. «Hey Rayman, how’s it hangin’.» Han likte Raymond. De hadde ikke noe særlig til felles, men Raymond var liksom en sånn fyr som kom bra overens med alle. Og så hadde han noen jævlig grove vitser på lur, en befrielse i jobbens ellers ganske grå hverdag.

Raymond svarte ikke. Han bare kikket på Glenn med et sånt blikk det var umulig å gjøre seg klok på. «Oh, hey,» sa han til slutt. Det var ulikt Raymond. Han skulle svart So low your mom couldn’t take it, eller noe sånt.

Glenn ble plutselig veldig selvbevisst. Hadde han tatt på seg skjorta på vranga? Glemt å vaske vekk en sjenerende svetteflekk i dusjen?

Forvirringen var ikke mindre da han kom inn i sitt eget klasserom og så Terry stå der og gjøre klar whiteboarden og finne undervisningsmateriale på smart-TV-en.

«Uuuum,» var alt Glenn klarte å få pressa frem.

«Oh, hey.»

«Hey.»

«Du har ikke pratet med Robert?»

«Nei.»

«Øh, um, ja, han vil prate med deg.»

«Ok.»

«Ja.»

Fem sekunders stillhet. Jævlig … lange… sekunder.

«Du vet at du er i mitt klasserom, sant? Og er ikke i dag fridagen din ‘a?» sa Glenn.

«Jo det skal jo være det da, men … Du har ikke sjekka Facebook eller Instagram?»

«Nei. Burde jeg det?»

«Du kan prate med Robert.»

«Ok. Prates senere?»

«Sure.»

Det var et veldig lite overbevisende sure. Et sånt sure man sier til pasienter på institusjonen etter at de griper deg i ermet og spør om du også så de flyvende kuene utenfor vinduet.

Glenn gikk til kontoret til Robert, som jobbet som leder for lærerne på senteret. Alle visste at Robert kom til å bli tilbudt en jobb på hovedkontoret snart. Senteret hadde hatt de beste rekrutteringstallene i hele landet tre måneder på rad. I et fort av et kontor satt Robert som en våken ugle, øynene festet på CCTV-skjermen, der lærernes undervisning ble overvåket og vurdert. Hvis prestasjonene vaklet, ble man innkalt til to solide timer med én-til-én-coaching, i motsetning til de hastige fem-minutters overfladiske samtalene andre ledere ville nøyd seg med. Men Roberts dedikasjon gav resultater. Til og med Glenn hadde blitt en helt ok lærer etter en start med ganske laber innstilling. Da han hadde bestemt seg for å dra til Vietnam, hadde vel egentlig ideen vært å ta et litt sånn friår uten at det helt var friår. Han hadde ikke sagt akkurat det til Robert selvsagt, men fyren hadde et skarpt blikk. Glenn hadde ikke skjønt helt hvordan, men Robert hadde fått ham motivert nok til iallfall å gjøre en sånn noenlunde ok jobb.

Men Robert visste ikke den andre grunnen til at han hadde dratt til Vietnam på det tidspunktet. Det var det ingen som visste om. Bare hun. Reb –

«Bare kom inn,» lød det fra Robert rett før han rakk å banke på døra.

«Hei, Robert»

«Hei.»

«Du ville snakke med meg?»

«Ja.»

Glenn satte seg i en stol overfor Robert. Robert var, til tross for at han tok jobben sin ekstremt seriøst, en som alltid hilste folk med et smil, kanskje til og med en klapp på skulderen. Ikke nå. Han bare satt der med hendene på skrivepulten, fingrene tvinnet inn i hverandre.

Varsel.

«Vennligst lukk døra bak deg.»

Robert satt alltid med døren åpen. Hadde Glenn tenkt varsel? Mer sirene som ulte for full hals.


8

«Du har ikke vært på sosiale medier i dag?»

Alt dette pratet om sosiale medier. Glenn oppdaterte statusen på Facebook kanskje en gang hver tredje uke, som regel bare med en teit vits eller et ordspill. Han hadde ikke mer enn et par hundre venner der. Og Instagram, Tik Tok og X var han bare innom en gang i blant.

«Nei. Har gått ganske i ett. Spilte badminton med Terry og kjæresten og sånt da.»

«Da blir det min jobb å fortelle deg det da,» sa Robert. Han gned ansiktet med hendene. Plutselig så han veldig trøtt og sliten ut. Dette var så ulikt Robert. Fyren holdt jevnlig uformelle taler om hardt arbeid og viljestyrke, og strålte en grip tyren ved hornene-væremåte som var så ekstrem at det nesten ble en karikatur.

«Ok, du vet Hanoi Massive Community?»

«Ja,» sa Glenn. Han var ikke medlem selv, men visste det var en gruppe på Facebook der folk som bodde i Hanoi postet alt mulig, vanligvis på engelsk.

«Ja, det er postet bilder av din chat med noen derfra. Ganske drøyt. Noen du chattet med i går.»

Glenn bare satt der et øyeblikk og kjente en rekke innvoller slå kollbøtte inni kroppen. Han kunne ikke fatte det han hørte. At hun ville poste denne ordleken som hadde utspilt seg i de digitale skyggene, det var ille nok, men hun hadde jo tekstet like skittent som han. Hun ville jo også fanges i nettet av avsløringer og offentlig skam.

«Ja, jeg hooka opp med noen. Asså, vi chatta litt drøyt, men det er jo ikke som om det foregikk noe ulovlig. Hun var jo like mye med på det.»

«Ja vel, det er ikke det bildene på Facebook sier. Og det ligger på Instagram, Youtube og Tik Tok også. Kan godt være at det er postet andre steder som vi ikke har sett ennå. Noen i kommentarfeltet har sagt at de kjenner deg igjen og at du jobber her. Vi ble gjort oppmerksom på det av noen av foreldrene. Du skjønner at det gjør det vanskelig for oss, ikke sant?»

«Sååå …?»

Robert skjøv et papir mot Glenn og pekte nederst på arket, der det var en liten linje hvor Glenn skulle skrive navnet sitt.

«Hvis du signerer her, betyr det at du sier opp.»

«Dette er så jævelig teit. Og hvis jeg ikke signerer. Hva da?»

Robert bare hevet på skuldrene. Han lente seg tilbake i stolen og sa: «Vi har allerede lyst ut stillingen.»


9

Glenn satte seg med en svart kaffe i det ene hjørnet på Starbucks. Han fant frem mobilen og låste opp skjermen med tunge og klumpete fingre. Hvert tastetrykk var som å bevege seg i dyp myr. Da han logget seg inn på Facebook og så veggen sin, åpenbarte det seg et kaos av kommentarer, reaksjoner og meldinger. Dette var ikke mindre enn en invasjon av hans personlige sfære. Mer enn 250 (!) personer hadde skrevet på veggen hans. Øynene hans flakket over infernoet av sinte ord, sinte emojier, utropstegn og store bokstaver.

You’re a fucking scumbag

You know when you do stuff like that, you make ALL foreigners in Vietnam look like shit, right?!

PERVERT!!!!

There’s a place in HELL for fuckers like you.

F.U.C.K U!!!

Noen vietnamesere hadde også skrevet på veggen hans. Da han oversatte det, så han at de hadde skrevet jævla hund og andre vemmeligheter. En vietnamesisk kvinne hadde skrevet at hun syntes synd på moren til Glenn for at hun hadde fått en unge som ham.

Glenn svettet, i hendene og på overkroppen. Mobilen var våt, og skjorta hadde mørke og klamme flekker. Han følte seg ikke engang varm. Faktisk frøys han. Han skrev Hanoi Massive Community i søkefunksjonen og  skrollet ned til han fant innlegget om seg selv.

Det var postet av en person kalt Thuy Nguyen. Det første det stod, var Watch out for this pervert! Fulgt opp med Glenns fulle navn, som linket til profilen hans.

Under var det skrevet en tekst.

This guy contacted my friend on Tinder and then added her on Whatsapp! As you can see from the messages, he threatened her and scared her into meeting him. He’s a fucking psychopath and pervert!!! His name is Glenn … He is from Norway, and his number is … WATCH OUT!!!

Under var det lagt med diverse bilder fra Whatsapp-samtalen han hadde hatt dagen før. Bare at det var ikke samtalen de hadde hatt, men en redigert utgave. Det var riktignok noen av meldingene han hadde skrevet, blant annet M gonna rip off your head and shit down your throat, og forslaget hans om å møtes klokka 6 på hotellet. Men alle de sexy meldingene hun hadde skrevet, var enten tatt vekk eller redigert. Det var også et bilde av pikken hans med teksten If you don’t suck it M gonna kill your family while you watch, then M gonna choke you to death with their intestines!!

Under hadde mer enn tusen mennesker kommentert. Det var flere meldinger om hvor jævla skruppelløse utlendinger var i Hanoi. At de bare kom hit og trodde de kunne gjøre hva de ville fordi de hadde penger og det uansett ikke var deres land.

Glenn åpnet Whatsapp og så at omtrent 35 personer hadde lagt ham til og skrevet hatefulle meldinger. Han klikket seg gjennom alle sammen. Ordene var giftige piler, injisert med forakt og avsky. En melding skilte seg ut. En melding skilte seg ut, i form av et nærbilde av en langfinger, med teksten Fuck You tatovert på knokene. Glenn begynte å slette meldingene og blokkere numrene, men det var fåfengt å forsøke å stenge dem ute. Alt var brent fast på netthinna hans. Nå lå han skadeskutt igjen.

Glenn la fra seg mobilen og lente seg fremover med albuene på knærne og ansiktet i hendene. Et trykk i brystet truet med å knuse ham fra innsiden og ut. Da svetten hadde tørket såpass at den bare var en klam hinne, tok han opp mobilen igjen. To nye meldinger fra fremmede nummere hadde tikket inn på Whatsapp. Han blokkerte dem med en gang før han skrev en melding til Terry og Robert. Fingrene skalv så fælt at det tok lang tid å skrive. It’s not true. I can explain. Etter å ha sendt meldingen, kjente han umiddelbart litt av den kveldende uroen lette. Kanskje kunne han i det minste skimte et håp om litt forståelse og støtte.

Han så at Robert hadde lest meldingen, men han svarte ikke. Glenn satt og så inn i skjermen til den slo seg av og ble et speilbilde av ham selv.

Han kikket opp og la merke til en gruppe tenåringer på den andre siden av restauranten. En av dem hvisket noe til de andre og pekte på ham. En annen så raskt ned på mobilen, før han kastet et blikk på Glenn, og deretter viste mobilen til ei jente ved siden av seg.

Glenn gikk ut av restauranten, så fort at det nesten kvalifiserte til løping.


10

Det første Glenn gjorde da han kom hjem, var å sette mobilen i flymodus. Han fortsatte å lese Blood Meridian, men måtte stoppe etter bare fem minutter. Han hadde ikke noe problem med ekstrem vold i litteratur. Faktisk likte han det. Blant favorittene hans var titler som The Wasp Factory og American Psycho, men akkurat nå kjentes volden i boka altfor nær. Ja, nesten personlig. Vemmelig. I stedet la han hodet ned på puta. Han tenkte han ikke fikk sove. Men søvn var en god venn. Den kom liksom og tok tak når man trengte å unnslippe. Glenn lukket øynene og sovnet.


11

Da han våknet to timer senere, tok han opp mobilen og slo av flymodus. Umiddelbart begynte den digitale stormen. Meldinger tikket inn. 40 nye fra fremmede nummere på Whatsapp. Noen hadde til og med sendt SMS. Sånne ting pleide jo å gi seg etter veldig kort tid. SoMe-generasjonen var jo kjent for sin begrensede tålmodighet, men ikke denne gangen. Til og med i Messenger hadde det hopet seg opp omtrent 300 nye meldinger. Han slettet dem uten å åpne. Bare sveipet til venstre og trykket på slett, like mekanisk og likegyldig som han sveipet til høyre på skrepper fra Tinder og Badoo.

En melding fikk ham imidlertid til å stusse. Den var fra en kvinne kalt Thuy Nguyen. Det tok Glenn omtrent fem sekunder å kjenne igjen navnet. Han klikket seg inn på meldingen.

Do you want it to stop?

Meldingen ble slettet rett etter at han hadde sett den.

You just have to say is you log on.

Melding slettet.

The Modem can make it all go away.

Denne meldingen ble stående noen sekunder før også den ble slettet.

Glenn klikket seg inn på profilen hennes. Ingenting var synlig, bortsett fra et eneste profilbilde. Han klikket og gjorde det større. Hun satt på en trestamme ikledd Ao Dai. Hun smilte med tenner som var litt skjeve, men på en søt måte. Huden hennes var like kritthvit som Modem Bitch. I øynene hennes var også det samme lyset. Et svakt, hvitaktig lys.

Han klikket seg tilbake til meldingene med henne.

Who are you guys? skrev han.

Hun så meldingen med en gang, men det gikk omtrent to minutter uten at hun svarte.

Answer me

Og så, rett etter at han sendte meldingen, tenkte han på alle de fæle meldingene og hvordan alt var blitt redigert for å få ham til å se ut som den skyldige. Han satte fingrene til skjermen og skrev.

Please

Nå kom svaret hennes med en gang.

There you go. You should be polite.

I should be polite? You edited the text and made me look like a fucking psychopath!

Et minutt uten noe svar.

Are you going to be nice?

Ok. Let’s chat.

Do you still want to know who we are?

Yes

Yes what?

Yes I want to know who you are

What’s the magic word? 😉

Jævla forpulte fittekjerring. Faen ta regelen om å ikke slå kvinner. Han skulle røske henne i to fra hode til fittehøl.

Please

There we go. Good boy

Et minutt. Hjertepumpa til Glenn trommet bak brystet hans.

We are the Modem.

Hva faen. Hva i helvetes fittefaen.

What is the Modem?

Nå tok det omtrent to minutter før hun svarte.

Have you ever felt fear so intense all colour got sucked out of you?

I kroppen til Glenn strakk tarmene seg opp gjennom magen og brystet hans og surret seg rundt arteriene.

Også kom nådestøtet. I chatten bølget tre prikker opp og ned og indikerte at hun skrev. Da han endelig så meldingen, skalv hendene så fælt at mobilen holdt på å glippe ut av hendene.

Svinet 😉

Ordet var skrevet på norsk. Glenn prøvde å overbevise seg selv om at det kunne være tilfeldig. Svin var jo et vanlig skjellsord på mange språk. Hun hadde vel hacket mobilen hans og funnet ut at han kom fra Norge, også hadde hun brukt Google Translate og …

Men Glenn visste at det var piss. Svinet Svinet Svinet. Det var ikke noe som helst tilfeldig med det, men en nøye konstruert grusomhet. Han kikket opp, og i løpet av et øyeblikk var rommet forvandlet til et teater av spøkelser. Kevin og de andre sto der, silhuetter av anklage og hån. Pekefingrene deres strekte seg ut som dolker, de hviskende ordene deres fylte luften med en tåke av fiendtlighet. Svinet, svinet, svinet lød ordene rundt ham.


12

«Hvorfor stakk du tidlig fra engelsktimen ‘a?»

Å nei. Glenn kjente igjen stemmen. Det var Kevin. Glenn pleide alltid å gå hjem fra skolen med hodet bøyd og blikket i asfalten. Det var liksom tryggere å gå sånn. Da var man på en måte mer i sin egen verden.

«Hei, hvorfor stakk du fra engelsktimen, sa jeg,» sa Kevin.

«Kanskje han er dauhørt,» sa Robin.

«Ja, blitt pult i øret så mye at øret sprakk,» sa Ronny. De tre lo. Glenn hørte klasket fra en high five. Robin og Ronny var ikke så ille, kanskje litt når de var sammen, men aldri hver for seg. Når de var med Kevin derimot … Kevin var god til å slå. Han var god med ord også. Glenn visste ikke hva han hatet mest.

«Hei støggen, har’u tenkt til å svare eller?» kom det fra Kevin.

«Kanskje han har pikk i kjeften,» sa Robin.

«Er det sant eller? At du har pikk i kjeften. Er det derfor du ikke svarer?» sa Kevin.

«Jeg gikk ikke tidlig. Jeg gikk da klokka ringte,» sa Glenn. Han gikk fortere nå. Han hørte stegene deres bak seg. De gikk fortere, de også. Hvis han bare kunne komme seg til gangfeltet. De pleide ikke å plage ham etter gangfeltet. Det var altfor mange hus. Alt for mange potensielle vitner i vindusrutene. 

«Hva sa du?» sa Kevin. Glenn kjente en hånd på skulderen.

«Jammen så se på meg når jeg prater til deg da,» sa Kevin og dro i jakkeermet så Glenn ble kastet rundt. Kevin holdt ham fast i jakka. Ronny og Robin stod på hver sin side av ham.

«Hvorfor gikk du tidlig fra engelsktimen, spurte jeg.»

«Jeg gikk ikke tid …»

«Sier du at jeg ljuger? Svar da, sier du at jeg ljuger eller?»

«Nei.»

«Så hvorfor gikk du tidlig fra engelsktimen?»

«Jeg gikk ikke tidlig.»

«Hvordan går det med pappaen din ‘a?»

Da Kevin sa det, kom det et lite gisp fra Robin. Han utvekslet et blikk med Ronny. Den var over streken. Den var jævlig langt over streken.

«Har’n det bra eller? Pappaen din?»

Glenn sa ikke noe. Han bare så ned. Han var helt sikker på at hvis han åpnet munnen og sa noe, kom Kevin til å svare med en knyttneve. Kevin traff alltid i mellomgølvet med slagene sine. Alltid.

«Ja, du må hilse da. Hils pappaen din,» sa Kevin og dyttet Glenn så han rullet ned en skråning. En sky av jord og grus skjøt opp der Glenn rullet. Kevin pekte. «Du tok nesten salto jo.»

Robin og Ronny så ut som de ikke helt visste hva de skulle gjøre. De likte å mobbe, de også, men hva om Glenn hadde smelt hodet i en stein? Hva om han måtte på sykehus?

«Hei, du skal hjem, ikke sant? Ja, men nå går vi på veien her, så da må du gå på jordet der. Du skjønner det, ikke sant?» sa Kevin.

Glenn så på jordet. Det hadde regnet den siste uka, og bakken var omgjort til klissete gjørme.

«Jammen så gå da,» sa Kevin.

Glenn gjorde som de sa. Han tråkket i gjørma. Joggeskoene, en gang lyse og rene, druknet nå i en ubarmhjertig sump av smuss og nedverdigelse.

«Sjekk svinet trives i søla,» sa Kevin og pekte. «Ser ut som han trives, sant?» Robin og Ronny nikket og sa at joda, det så ut som han trivdes der i søla.

«Og nå går vi hele veien hjem sammen. Vi går her på veien, så kan svinet gå i søla.»

Etter den dagen i sjette klasse var han svinet. Resten av barneskolen og hele ungdomsskolen. Svinet, svinet, svinet.

 

«Faen ta Glenn, sånn her kommer du ikke hjem igjen! Jeg har faen ikke tid til å drive og vaske skoa dine fordi du skal leke i søla som en jævla gris! Hører du?»

«Ja.»

Det var vel ikke helt sant det med at hun ikke hadde tid. Akkurat tid var jo noe mamma hadde veldig mye av. Hun jobbet ikke. Hun hadde i grunn ikke noe annet enn tid. Det var sprit i ånden hennes. Sånn hadde det vært så lenge Glenn kunne huske. Men før hadde det bare vært et par ganger i uka. Etter at pappa hang seg, hadde det vært hver dag.


13

De var ikke de eneste som kunne gjøre dette, tenkte Glenn. Sosiale medier var for alle. Et sted der alle kunne ytre seg. Han klikket seg inn på Hanoi Massive Community og skrev.


I would like to comment on the bad posts about me that have been posted today. It makes me sound like I had sex with a girl against her will and exploit her. I want to say that those messages are FAKE and EDITED and completely not real!! It’s true we had sex (with mutual consent!!!) But those pictures are totally not real!! I have the actual conversation on my phone. I can post it to prove I am not lying!


Han postet det og innså omtrent fem sekunder senere at han i det minste skulle lest over det og gjort en språkvask. Men det var for sent nå. Glenn visste at å slette innlegget nå ville bare gjøre alt så mye verre.

Han oppdaterte siden. Herregud, nesten 40 personer hadde allerede klikket på en emoji, de fleste av dem sinte. En av dem hadde også skrevet i kommentarfeltet.

Ok, fine. Post your chat then. You can’t just say you have proof and not show it.

Å ja, no shit, brain fart, det skjønte han jo ikke, liksom. Glenn klikket seg ut av Facebook.

Sånn, det var alt som skulle til. Det var flaut nok å poste en Whatsapp-chat med puling, men nå skulle de iallfall få se at han ikke var skyldig i noe ulovlig. Han var en player, greit nok, men det var TO personer som hadde bestemt seg for å knulle i går kveld! Han klikket på Whatsapp, åpnet samtalen og …

Tiden stoppet opp. Han stirret på den redigerte Whatsapp-samtalen, nøyaktig slik den hadde blitt presentert online. Med et vilt bankende hjerte i brystet førte Glenn fingrene tilbake til skjermen. 

Han klikket seg gjennom andre Whatsapp-samtaler i loggen. Det så ikke ut som hun hadde hacket seg inn på noen av dem. Det var jo noe.

Glenn slang fra seg mobilen og brukte de neste to minuttene til å traske hurtig rundt i leiligheten. Kroppen skalv. Hjertet kjentes som det kom til å røskes ut av brystet.

Angsten gikk ikke vekk. Glenn tok opp mobilen igjen og åpnet låsen. Det tok lang tid. Skjermen var dryppende våt av svetten hans.

Det var kommet flere responser. En kollega hadde skrevet Oh My GOD! I used to WORK with this guy! I can’t believe it. He seems like a normal guy, maybe a bit arrogant and I knew he was kind of a player, but I had no idea about this. Holy shit, perverts are just everywhere!! I’m so glad that this is posted so that people can finally see what a sick fuck he is!

Lenger ned hadde en kvinne postet diverse skjermbilder. Glenn kjente igjen sitt eget profilbilde fra Zalo. Kvinnen hadde skrevet a friend send me this. I think it the same guy. Seems he also enjoy fuck hookers.

Skjermbildene viste en chat mellom Glenn og en kvinne.

Hey. I saw your ad on massage republic

Hi

I’m looking for short time fun

Where r u from?

I’m western. I like girls with big silicone breasts.

My price 150usd outcall 1hour sucking licking oral kissing bj 69 fucking

Ok. How about your boobs?

Big

Silicone?

Yes darling

Good. May I see them please?

Her fulgte to bilder av kvinnen der ansiktet var sladdet. I det ene lå hun på siden i senga og kløp seg selv i brystvortene. I det andre bildet stod hun i dusjen med dusjhodet i hånden. Vannstrålen sprutet opp i skrevet hennes.

Thanks. They are big and juicy

U welcome

You do outcall or incall?

Outcall

Ok nice

Where you staying?

Near Tay Ho

Send address darling, I come

Yes, one thing, can I make a videocall? Just to see you are real. Sorry, but there are so many fake profiles.

I’m real darling

I’m sure you are, but just a quick videocall to see.

Ok, wait me 10 minutes. I’m out

Ok, sure  

Herfra var det en femten minutters pause før hun sendte neste melding

OK darling I home. I call now

Ok

Videoanrop

Nice. I like it

We meet?

Yeah. Are you free now?

Yes Send address

Her hadde Glenn sendt adressen sin. Det fulgte et par meldinger der hun sa hun kom til å være der om 35 minutter, hvorpå Glenn spurte om hun kunne ta med seg den sorte kjolen fra profilbildet, men at hun ikke måtte ha på seg altfor sexy klær når hun kom til leiligheten hans, fordi det var en sikkerhetsvakt i første etasje.

Like under hadde en annen postet to lignende samtaler med andre prostituerte. Den ene hadde han møtt på Hanoi Escorts, den andre hadde han matchet med på Badoo.

Noen hadde hacket seg inn på mobilen hans. Det som en gang hadde vært en forlengelse av hans egen hånd og personlighet var omgjort til et våpen styrt av andres fingertupper. Glenn visste ikke hva han hadde tenkt da han prøvde å forsvare seg. Han skulle bare forsvunnet. Han skulle bare …

Jo, han enset faktisk en fluktvei ut av denne elektroniske labyrinten han var dratt inn i. Det var så enkelt. Så åpenbart.


14

Det var en behagelig forfriskende vind. Den blåste over Tay Ho og laget krusninger i vannet. Det var en av de sjeldne sommernettene da himmelen var mer eller mindre klar. Glenn kunne se månen der oppe. Han ønsket å bo der. Hvis han hadde en slags base og et maskineri som produserte mat, vann og oksygen kunne han bo der helt mutters alene for resten av livet. En verden av uforstyrret eksistens.

Forresten, hun kunne reise dit sammen med ham. Glenn tok opp mobilen og skrev i søkefeltet. Navnet hennes kom opp i det samme han skrev R. Rebekka. Han klikket seg inn på profilen hennes. Det var ikke så mye nytt. Hun hadde en oppdatering, en videolink til noe frijazz på Youtube. Over videoen hadde hun skrevet Sunday Grooooooves. Innlegget hadde blitt likt av noen av de nærmeste vennene hennes. Det hadde alltid vært sånn med Rebekka. Hun hadde noen få venner og var i grunn ganske lite opptatt av kontakt utover det.

Glenn åpnet Instagram-en hennes. Det var noen nye bilder fra en fest. Hun holdt et glass vin og satt på enden av sofaen med beina i kors. Bølger med det lange håret hennes mot en hvit topp. Glenn husket følelsen da hun la hodet på brystet hans og håret hennes var nær halsen hans.

Akkurat nå lurte han på om hun hadde ligget med noen på den festen der. Det ville vært ulikt Rebekka. Før hun hadde blitt kjæreste med Glenn, hadde hun bare hatt en eneste one-night-stand. Men folk forandret seg jo. Det var jo han bevis på. Inntil han møtte Rebekka hadde han vært jomfru. Nå var han Hanois utgave av Hugh Hefner.

Kanskje hun hadde blitt vant med sex etter å ha vært sammen med Glenn, og så bestemt seg for å pule rundt for å sammenligne og … faen heller. Glenn tvang tankene vekk. Han måtte forsvinne. Han var ferdig i Vietnam. Her var det ikke lenger en fremtid for ham. Men først måtte han ta livet av sitt digitale selv. Glenn tok et godt grep om mobilen og pælma den så hardt han maktet. Han hørte et lite plopp da den traff vannet. Den var den fineste lyden han noensinne hadde hørt.

 

15

«Er det en annen fyr?» spurte Glenn. De satt på Kaffebrenneriet. Det var tidlig ettermiddag. Foreløpig var det få i lokalet. Men det nærmet seg skoleslutt, og snart stormet vel generasjon Z lokalet for å få sin Vanilla-frappu-wrappu-bullshit.

«Nei. Det er ingen,» sa Rebekka. Hun så ikke opp på ham da hun sa det, bare glante ned i koppen med kaffe hun holdt i begge hendene. Akkurat nå hatet Glenn henne. Samtidig hadde han lyst til å lene seg over bordet og kysse henne. «Jeg er den eneste du har datet. Og så … jeg vet ikke. Vi vet jo ingenting om verden,» sa Rebekka.

«Er det fordi jeg fridde? Faen, Rebekka. Jeg sa jo sorry. Jeg ble bare revet med i øyeblikket, og så bare … Du er den første kjæresten min. Den eneste jeg har hatt sex med. Også ble jeg bare litt, vet ‘a faen jeg, overivrig kanskje.»

«Du vet Leo?» spurte Rebekka.

«Ja. Han kjæresten til Yasmin.»

Yasmin var ei venninne av Rebekka. Glenn hadde møtt henne ved et par anledninger.

«Eks-kjæresten.»

«Ok, hva skjedde?»

Glenn var i grunn ganske lite begeistra for at samtalen plutselig handlet om noen andre, men han var jo heller ikke så stokk dum at han ikke skjønte at Rebekka prøvde å fortelle ham noe her.

«Yasmin var også den første kjæresten han hadde. Og den første han hadde sex med. Men ikke den eneste.»

«Ok, det er kjipt, og kan jeg bare legge til her, jeg syns han Leo-fyren var litt klyse, men hva har det med oss å gjøre da?»

«Hvis vi er sammen, og du bare har vært med meg. Du kommer jo også til å ville vite … Jeg vet ikke …»

«Hva annet som befinner seg der ute?»

«Ja.»

«Nei, Rebekka. Jeg tenker ikke sånn.»

«Tenker du nå. Men hva med om et år? Eller fem? Eller ti år?»

«Dette er helt latterlig.»

«Jeg syns du skal ta den jobben i Vietnam.»

Du. Det hadde hun sagt. Du. Please dra så vi kan ha en hel jordklode mellom oss. Vietnam var opprinnelig noe de hadde planlagt sammen. De skulle ta et år der etter studiene. Undervise engelsk, spare penger og reise rundt i Sørøst-Asia.

«Dette handler om noe mer, ikke sant?» sa Glenn. «Du ljuger ikke, det er ikke det. Du tror virkelig at jeg har et behov for å leve før jeg slår meg til ro med deg, men det er noe annet også. Du er ikke sikker du heller. Du vet ikke om du vil være med meg.»

Rebekka fortsatte å stirre ned i kaffekoppen i flere sekunder før hun nikket på hodet. Hun hadde de smale leppene sine presset sammen. Den stille innrømmelsen ga gjenlyd i hodet til Glenn og truet med å overskygge alle de gode minnene de hadde delt.

«Ett år i Vietnam. Når du kommer hjem, kan vi møtes og bare se. Ta det derfra.»

Hun hadde ikke sagt noe mer. De hadde bare sittet der. Etter en stund hadde Glenn bare reist seg opp og gått.


16

Glenn tok en sup fra kokosnøtten. Den hadde en paraply som stakk opp. Et neongult sugerør stakk opp og gjorde en liten piruett rundt seg selv. Egentlig var livet helt ok nå. Mer enn ok faktisk. Han tok på seg solbrillene og lente seg tilbake. Over ham skinte sola. Bassengvannet som lå igjen på kroppen hans dampet.

Han hadde satt seg på et fly til Danang morgenen etter at han pælma mobilen. Han hadde ikke engang logget seg online for å bestille billett, men bare dratt rett til flyplassen og kjøpt en billett i skranken. Det var litt dyrere, visst faen, men nå lå han utstrakt på en solseng, barbent, mens bassengets klare vann speilte den brennende himmelen, og lot de varme strålene smyge seg over huden.

Da vannet hadde dampet av kroppen, rullet han over på magen og åpnet boka si. Han hadde funnet ei sjappe med bruktbøker på engelsk. Vanligvis var det begrenset variasjon hos brukthandlerne, det var som regel de mest kjente bøkene til Dean Koontz og Stephen King, og så en haug reisebøker for Sørøst-Asia, men nå hadde han funnet en skikkelig skatt. Sea of Rust av C. Robert Cargill, en skikkelig sci-fi-perle.

Glenn hadde planen klar. Han skulle chille her et par dager, så reise hjem og starte på nytt. Kanskje det kom til å funke med Rebekka, eller kanskje ikke. Han hadde en følelse at det kom til å funke, men hvis det ikke gikk, skulle Glenn uansett klare å komme seg videre.

Da han hadde lagt seg ved bassenget, hadde han sett at hotellet også tilbød sexmassasje. En ikke så liten del av ham hadde hatt lyst til å ta seg en tur, men han hadde latt være.

Det som hadde skjedd online var uberettiget og løgn, men Glenn hadde nå faktisk et ønske om å være iallfall litt mindre usmakelig. Han fortalte også seg selv at om han motsto fristelser frem til han reiste hjem, ville det øke sjansene hans hos Rebekka. Det var selvfølgelig bare bullshit, det skjønte han jo, men hvis en absurd tanke hindret ham i å gjøre teite ting … ja, da var det kanskje ikke helt absurd likevel.

Glenn leste femten sider før han rullet seg over på siden og leste femten sider til. Det var det som var klokka hans. Måle tid i antall sider lest. Det var sånn alle verdens klokker skulle vært. Han la fra seg boka og stupte uti bassenget. Bortsett fra en familie på mor og far og et spedbarn var det ingen andre i vannet.

Glenns opprinnelige intensjon hadde vært å flyte litt rundt, men nå bega han seg ut på en målrettet og disiplinert økt. For hvert svømmetak møtte han vannets overflate i sykluser av bryst, crawl, butterfly og rygg. Han utførte en ballett av styrke og utholdenhet. Etterpå tok han noen minutters pause før han gjentok hele prosedyren. Da han kikket opp på klokka, hadde det gått en halvtime. Han kom seg opp av vannet. Hårene på armene skinte i solen. Han satte solbrillene tilbake over nesa og la seg på solsenga. Musklene var behagelig ømme etter treningsøkten. Han tok vannflaska og drakk til magen kjentes tung og este. Kanskje kunne han lese et par sider til. Han hadde kommet til et sted i boka der det var skikkelig spennende. Men i stedet bare vippet han hodet til siden og sovnet.


Du skal få møte modemet. Det venter på deg.

Glenn hang i luften midt i rommet. Han så seg selv ligge på siden i senga. Modem Bitch satt ved sengekanten og lente seg over ham. Det sorte håret hang ned foran ansiktet, men Glenn kunne se øynene som skinte hvitt bakenfor.

Du er ideell. Det er så mye frykt i deg. Modemet ser frykten. Og ydmykelsene. Du er en perfekt kandidat, svinet.

Leppene hennes beveget seg ikke. Stemmen var delvis hennes, delvis robotaktig.

Han visste han var på hotellrommet i Hanoi, men veggene var dekket av nuller og ettall. En kraftfull strøm av kodede beskjeder som blinket og pulserte. Dataskriften skinte hvitt. Det var det samme lyset som i øynene hennes. Det lyset som Glenn kjente igjen, men ikke klarte å gjøre seg klok på.

Vi venter på deg. Bare si du logger på.

Glenn så blått lys fra kroppen sin i senga. Elektrisitet. Hårene på kroppen hans strittet.

Bare si du logger på.

Kroppen som lå i senga, ble snittet opp med tusenvis av usynlige skalpeller. Men i stedet for blod, fløt det ut hvitt lys. Flytende hvitt lys som rant fra sår formet som nuller og ettall.


Glenn var hjemme i stua til foreldrene. Han kjente igjen lukta. Huset deres hadde alltid hatt en lukt av hytte. Det var lukta av gran og furu og peis. Hele familien satt der. Pappa og mamma og begge storesøstrene. I peisen var det to kubber som glødet oransje. Alt var som det skulle, samtidig som det ikke var det. Søstrene satt med hvert sitt nettbrett. Mamma satt med en iPhone, mens pappa hadde beina slengt på bordet og en laptop i fanget. Glenn ville skrike. Det var ofte Glenn hadde mer eller mindre kontroll på egen kropp og egne tanker når han drømte. Dette var ikke en av de drømmene. I natt var Glenn ikke noe annet enn et taust vitne.

Familiens ansikter vrengte seg, og øynene deres sperret seg vid åpne. Huden deres bleknet til hvitt. De satt slik at Glenn ikke så hva som foregikk på skjermene de holdt i, men han så noe av skjermlyset reflektert i øynene deres og han ville … bare … dø. Vekk- bort-ikke-eksistere-heller-klore-ut-øynene enn å se det lyset.

Noe sugdes ut av øynene deres. Det ble erstattet med det hvite lyset. Endelig løsnet noe i Glenn. Han fikk tilbake kontrollen. Han åpnet munnen og skrek.


Da Glenn våknet opp, viftet han med armene og slo vannflaska overende. Den falt til gulvet. Vann rant ut og ga plankegulvet en mørkere farge. Den lille familien på tre satt fortsatt ved bassengkanten. Datteren lekte med et par kosedyr mens foreldrene hadde blikket i hver sin telefon. Glenns første tanke var å ta fra dem mobilene og pælme dem i bassenget.

Halsen til Glenn var rusten. Han løftet vannflaska og helte i seg resten av vannet. Det prikket og stakk i huden. Glenn kunne veddet en nyre og en tyggegummi på at han var blitt solbrent.

Han vinket på bartenderen, som kom over og sa: «Yes, sir?»

«Kan jeg få en øl?»

«Hanoi eller Saigon?»

«Har du 333?»

«Ja!»

«En 333, takk.»

Glenn la hodet ned. Et skydekke hadde kommet i veien for sola, og luften var behagelig varm. Han bare lå der og kikket formålsløst opp i skyene til bartenderen satte et brett med ølen på bordet.

«Takk,» sa Glenn og la hendene bak hodet. Bartenderen gikk tilbake til baren. Jenta hadde sluttet å leke. Nå satt hun ved siden av moren på solsenga. Moren pekte på noe på mobilskjermen og smilte. Jenta satt med åpen munn og stirret inn i skjermen. Der og da bestemte Glenn seg for at han ikke skulle kjøpe seg ny telefon etter at han flyttet hjem. Heller ikke laptop. Han kunne jo ikke leve helt isolert fra den digitale verden, det skjønte jo Glenn også, men han skulle finne en rutine der han logget seg på en maskin kanskje to ganger i uka for å sjekke e-post og sånt. Biblioteket, der kunne han gjøre det.

Han tok opp ølen. Boksen var dekket i kaldt dugg. Da han åpnet den, laget den en herlig pssjt-lyd med løfter om nytelse. Han satte boksen til munnen og drakk. Skummende øl rant ned i halsen hans og vasket vekk tørken. Åååå, fy faen, jomfruslurken var alltid den beste.

Glenn lente seg over på siden og satte ølen på brettet. Han ble sittende lenge og bare stirre. Så kom skjelvingene og kaldsvetten. For en syk og usmakelig vits. Bare at dette var ikke noen vits. Det visste Glenn. Ingen her hadde prøvd å være morsomme. Noen prøvde å fortelle ham noe. Noen – eller noe. Modemet.

Mobilen som lå på brettet var en iPhone modell 13, den samme modellen han hadde hatt. Den hadde til og med samme farge. Glenn kikket opp. Bartenderen stod bak baren. Han gliste. I øynene hans var det hvitt lys.


17

Glenn visste ikke hvor han var. Et eller annet sted langs stranda. Det var i ferd med å bli mørkt. Over ham glitret det i stjerner. Glenn tenkte de var øyne. De var modemets droner som holdt øye med ham. «Hva vil du?» mumlet han og så opp.

Han gikk inn i en sidegate og satte seg ved en taco-bod han hadde hørt hadde god mat. De hadde en greie der man fikk en gratis shot med tequila hvis man spiste fire tacoer. Glenn bestilte to fisketacoer, en vegetar og en med svinekjøtt. Han satte seg ved et av de små plastikkbordene. På nabobordet satt to menn i begynnelsen av tjueårene, kledd i ermeløse hvite skjorter. Den ene hadde bleiket hårtuppene, og han andre hadde gnidd inn en slags voks eller gele i håret og satt det opp i pigger. Glenn fikk assosiasjoner til 90-tallets mange boyband, det flaueste tiåret noensinne hva angikk stil og mote. Begge var totalt oppslukt av mobilen sin. Hvordan ville det se ut dersom ansiktene deres ble sugd inn i skjermen? Ville øynene glinse med det mystiske lyset? Kunne modemet nå dem også? Og hva faen var egentlig modemet?

«Vær så god,» sa jenta som serverte. Glenn gjettet hun var datteren til de som drev stedet. Hun så ut til å være nitten eller tjue. Hun hadde en liten munn og liten nese, noe som gjorde ansiktet hennes dukkeaktig.

«Takk,» sa Glenn. Hun snudde ryggen til ham og gikk tilbake. Bakdelen hennes var hypnotiserende. Glenn så for seg at han kom i prat med henne. Han skulle spurt om hun bodde her sammen med foreldrene og hva hun skulle gjøre etter universitetet. Kanskje likte hun hunder, eller kanskje var hun mer en katteperson. Glenn foretrakk hunder, men han kunne godt hatt en katt i stedet. Tenk om han kunne sjekket henne opp på den normale måten? Sånn folk gjorde det før i tiden. Hadde folk i det hele tatt sex før Tinder?

Glenn begynte på vegetartacoen. Den var i magen hans i løpet av et minutt. Fisketacoene var sjanseløse. De gikk ned i gapet like fort. Med svinekjøttet tok han seg lenger tid. Tortillaene var myke og grønnsakene sprø. Guacamolen var tykk, og det hele var toppet med noen dråper lime. På den ene veggen hang et bilde av en gjeng turister som gliste og poserte sammen med noen ansatte. De hadde taco i den ene hånda og viste tommel opp med den andre. Fra den ene kom det en snakkeboble der det stod We are from Mexico and we approve of this taco! Que rico! Viva taco!

Glenn lurte på hvor lang tid det kom til å ta før noen la bildet ut på sosiale medier med en tirade om at det var støtende og bygde på stereotypier.

Men han var enig i meksikanernes anbefaling. Dette var noe ganen kunne bli vant til. Da han var ferdig, nikket han til den pene jenta og spurte om han kunne få shotten med tequila nå. Jenta så liksom litt forvirret ut, før hun plutselig sa: «Å ja, ja ja!»

30 sekunder senere helte Glenn i seg tequilaen.

«Var det godt?» spurte jenta.

«Ja, kan jeg få telefonnummeret ditt?»

Ordene hadde liksom bare rent ut av ham. Det kjentes befriende. Han hadde aldri gjort noe sånt før utenom sosiale media. Med Rebekka hadde det liksom vært mest hun som tok initiativ.

«Å, seriøst?»

«Ja, hvis du vil. Vi kan ta en kaffe eller noe.»

 «Å, unnskyld, jeg har kjæreste.»

«Kunne tenke meg det. Ikke noe problem,» sa Glenn og smilte. Jenta hadde rødmet litt. Dette føltes fortsatt bra, tenkte Glenn. Hvorvidt hun sa ja eller nei var jo ikke poenget her. Han kunne gjøre det. Han trengte ikke Tinder, ei heller jævla Badoo.

Glenn drakk resten av vannglasset. I det han skulle gå, la han merke til at de to mennene ved nabobordet betraktet ham. Kanskje hadde de overhørt samtalen, selv om Glenn hadde snakket ganske lavt. Men så kikket begge på mobilene sine, deretter på Glenn en gang til, og han skjønte hva som foregikk.


18

Glenn klarte å motstå fristelsen i omtrent 30 minutter, men så kriblet det for mye. Han fant et hotell langs stranden og satte seg ved datamaskinen i lobbyen. Han logget seg inn på Facebook og Instagram, som begge hadde fått påfyll av nye hatefulle meldinger. Det var også postet nye samtaler han hadde hatt med tilfeldige kvinner online. Samtalene, som han først hadde postet på Hanoi Massive Community, var redigert slik at han fremsto som høyst aggressiv og sjåvinistisk. Han klikket seg inn i innboksen og skrollet nedover. Over 250 personer hadde sendt ham meldinger det siste døgnet, de fleste på engelsk, noen på vietnamesisk.

Glenn lente seg tilbake i kontorstolen. Dette hadde faktisk ikke vært så ille. Glenn kjente en viss skam, men den desperate følelsen var borte. Han lot seg ikke fornærme av meldingene lenger. Han skulle flytte hjem. Kanskje om en måned skulle han logge seg på, og se at folk hadde sluttet å sende ham meldinger. Før eller siden gikk alltid lufta ut av ballongen.

Akkurat da han satte hånda mot musa for å klikke på krysset oppe i hjørnet, tikket det inn en ny melding.

Avsenderens navn var bare tre punktum. At folk ikke brukte eget navn på sosiale medier var vel ikke akkurat nytt, men noe med meldingen vekket nysgjerrigheten i Glenn. Han klikket seg inn. Øynene fikserte på de fem ordene som hadde materialisert seg foran ham. De sto der, enkle i formen, men bærere av en uventet tyngde. Ordene syntes å vibrere med en kald, skjærende intensitet.

You didn’t scroll far enough

Hva var dette for noe? Glenn skulle til å spørre hvem vedkommende var, men skjermen viste at avsenderen var i gang med å skrive en ny melding.

The message you are looking for. You didn’t scroll far enough 😉

En liten pause.

Wait a moment

A moment viste seg å være omtrent 45 sekunder.

Here you go. Enjoy reading. The modem is almost ready 😉

Under var det blå tekst med tilfeldige tegn som ikke ville gitt noe som helst mening for 25 år siden. Men Glenn levde ikke i fortiden. Han visste hva det var. En lenke. Han lente seg fremover. Det føltes som om hele kroppen hans sank inn i denne lenken. Det fantes ikke noe han hadde mindre lyst til enn å klikke, samtidig som han visste at akkurat det kom han til å gjøre.

Lufta i rommet syntes å tetne, pusten hans ble mer anstrengt, og en uro bredte seg i ham. Da han åpnet lenken ble skjermen hvit et øyeblikk før logoen og fargene til Messenger kom tilbake. Han så nå en annen samtale. En samtale med Rebekka. Han så profilbildet hennes, der hun poserte med to venninner. Han ville ikke lese, men øynene nektet å se vekk.


Hei

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Eller tenke. Hva faen? Jeg vet ikke. Men etter sånn tre timer med grining bestemte jeg meg for å sende deg en melding.

For noen uker siden bestemte jeg meg for å overraske deg. Jeg skulle dra ned til Hanoi og overraske deg, og så skulle jeg foreslå at vi kunne være kjærester igjen. Tacky? Corny? Ja, kanskje.

Tingen er at jeg slo opp fordi jeg var redd for at du kanskje ikke var klar for et fast forhold og en langvarig forpliktelse. Det vet du jo, for jeg sa det jo – men så hadde jeg også tvil om meg selv. JEG var ikke sikker på om jeg var klar for noe sånt. Jeg ble bare veldig redd da du fridde og sånt. Uansett, jeg ser jeg vimser med ordene her. Tingen er at siden vi slo opp har jeg bare savnet deg. Jeg vet ikke om du noen gang har tenkt det samme, men sånn har det vært for meg iallfall.

Uansett, i går sjekket jeg profilen din på Facebook, bare for å se at du ikke hadde annonsert ferieplaner eller noe sånt den uka jeg hadde tenkt å besøke deg. Og så så jeg alt …

Jeg hadde jo en følelse at du hadde behov for å leve litt ungkarsliv du også. Det er ikke sånn at jeg forventet at du IKKE skulle ha sex med andre. Men DET! Horer og –

Seriøst, jeg vet ikke hva jeg skal skrive her. HA Ha – jeg må lene meg tilbake mens jeg skriver, for hvis jeg lener meg fremover griner jeg på tastaturet. Jeg vet det ikke er morsomt, men jeg kan bare le. Jeg bare seriøst håper du ikke misbrukte de kvinnene. Fra chatten ser det ut som at du gjorde det. Utnyttet dem og skremte dem til å ha sex med deg … Jeg fatter det ikke. Jeg trodde seriøst ikke du var i stand til å gjøre noe sånt.

Så det jeg ønsker å si er at det er slutt. Jeg kjente deg åpenbart aldri, og jeg har aldri lyst til å se deg mer. Lykke til. Jeg tror du kan trenge det.


Glenn fattet ikke hvordan han hadde vært så idiotisk. Han hadde vært så opptatt med å forsvinne, men hadde glemt å blokkere sin egen online-identitet. Hvorfor hadde han ikke sett for seg at Rebekka kom til å klikke seg inn?

Det var uansett for sent nå. Ved siden av resepsjonen så Glenn et banner med bilde av folk som holdt rundt hverandre og holdt hver sin drink.

Moonlight Cafe. Rooftop bar & coffee. 22nd floor.

Glenn fikk en idé. Det var den beste ideen han noensinne hadde hatt. Det skulle også være den siste.


19

Han stod ved rekkverket. Lysene under ham var skarpe, men han klarte ikke å fokusere på dem. I stedet fløt de inn i hverandre som om de paret seg. Blikket hadde jo en tendens til å bli sløret etter tre øl og fem shotter whisky. Han kjente vinden mot ryggen. Den dyttet ham mot kanten. Det måtte jo være et tegn. Til og med naturen ville pælme ham utfor.

Det var en bra måte å stryke med på. Bare hår og klær som blafret. Vind som sang i ørene hans. Også bom splætt, og det var det.

Glenn grep rekkverket. Håndflatene var ikke svette, og håndflatene hans var jo alltid svette! Det måtte være et tegn det også. Ikke noe å være redd for. Det var dette som var riktig. Rebekka hadde sagt hun ikke syntes det var noe problem at han hadde svette håndflater. Faktisk var det fint, hadde hun sagt, for det var jo naturens glidekrem. De skulle aldri mer ha sånne samtaler. Hun hatet ham. Han skulle til å klatre over rekkverket da han hørte noe bak seg.

«Modemet kan gjøre det bra igjen.»

Glenn stod der et øyeblikk. Han var full. Var han gal også? En sånn som hørte stemmer i hodet? Enda en grunn til å hoppe.

«Du er ikke gal. Modemet kan få alt til å forsvinne. Angsten. Frykten. Alt.»

Glenn snudde seg og så henne. Modem Bitch. Hun stod der i en sort cocktaildress som fikk kalkhuden hennes til å se enda hvitere ut. Glenn så beina som stakk ut av kjolen og endte i et par høye hæler. Han husket hvordan de beina hadde slynget seg rundt ryggen hans. Hun kom mot ham. Glenn rygget bakover til han kjente rekkverket i ryggen. Ordene hennes var altfor gode. Sånt noe som bare måtte være løgn. Samtidig klarte han ikke slutte å høre dem inni hodet sitt. Modemet kunne få alt til å forsvinne.

Hun kom opp og stod helt inntil ham. Glenn kjente brystene hennes presse mot seg.

«Det tar vekk frykten. Det tar vekk alt det vonde.»

Glenn innså hun ikke hadde ånde, verken god eller dårlig. Hun hadde heller ikke kroppslukt. Han hadde ikke innsett det da de hadde vært på hotellrommet. Det fikk ham til å undre. Var det blod eller elektrisitet som strømmet rundt inni henne?

«Modemet venter på deg. Det tar vekk alt det vonde,» sa hun. Det spilte ingen rolle hva hun var, heller ikke hva modemet var. Det skulle ta vekk alt det vonde. Dette var ordene Glenn ville høre. Ord han trengte å høre. Hun tok hånden hans i sin egen. Den kjentes kald og metallisk. Han ble med henne tilbake til heisen.


20

Hun tok ham til et hotellrom i det samme hotellet. Glenn var ikke overrasket da han så en gruppe mennesker på rommet. Han telte 12 personer. Alle sammen hadde lysende øyne og bleik hud. Da Glenn kom inn sammen med Modem Bitch, kikket de opp.

Glenn kjente igjen Thuy Nguyen, jenta som hadde kontaktet ham på Facebook og kalt ham Svinet. Han kjente på en ro. Om noen hadde spurt ham, hadde han ikke klart å forklare hvorfor.

«Vi kom hit for å hente deg. Du er som oss,» sa Modem Bitch. Hun hadde en hånd på skulderen hans. «For noen av oss var det mobbing, for andre var det vold hjemme. Phan her ble gruppevoldtatt av faren og onklene sine fra han var fem år gammel.» Hun pekte med åpen hånd på en kortvokst mann som satt med beina i kors på gulvet og lente ryggen mot veggen. Han hadde briller og halvlangt hår.

«Og så vi fant et nytt liv i den digitale verden. Vi ble til noen andre bak skjermene. For deg og meg var det sex. For Phan var det online-spill. Han spilte Fortnite og Dota 16 timer i døgnet. Men ingen av oss ble kvitt frykten som hadde ført oss inn bak skjermene. Den bare lå der. Fortrengt. Det er slik modemet fant oss. Det ser frykten.»

«Hva er modemet?»

Hun smilte. Det var noe mekanisk med smilet hennes. Munnvikene hevet seg, men det var ikke glede å spore i øynene.

«Modemet ser frykten og angsten. Det suger det ut.»

«Men det tar noe annet også. Sjelen din. Det som gjør deg til deg.»

Hun smilte enda en gang, smilet som egentlig ikke var noe smil.

«Det har holdt oss i live så vi kunne tjene det. Hjelpe det å finne flere. De som logger seg på for å unnslippe frykten. Men i dag skal vi gi oss selv til modemet. Med deg kommer det endelig til å være klart.»

Nakkehårene til Glenn reiste seg. Hjertet begynte å sprinte inne bak brystet.

«Klart for hva da?»

«Til å komme seg online. Facebook, Instagram, Youtube, X, WeChat, til og med Onlyfans. Det kommer til å logge seg på og eksponere seg.»

«Hele verden skal få se det»

«Ja,» lød det fra de andre i rommet.

Glenn ristet på hodet. «Nei nei nei nei.» Han skulle til å snu seg og gå, men da kjente han en hånd i skrittet. Kroppen ble svak. Han måtte gripe veggen med en hånd for ikke å dette overende.

«Ikke fornekte det,» sa Modem Bitch og lente ansiktet inn mot ham. Om det var noe mekanisk og kunstig med henne ellers, var det noe veldig ekte med kyssene hennes. Munnen var bløt og leppene myke. De fant Glenns lepper og beveget seg med dem, så naturlig som om leppene deres var vevd sammen i rytmisk harmoni.

«Bare si du logger på,» hvisket hun i øret hans og bet ham i øreflippen. Hun knadde ham hardere i skrittet. Det rykket i kroppen til Glenn. Den andre hånden til Modem Bitch tok tak rundt ham og holdt ham oppe.

«Bare si du logger på.»

«Ja!»

«Du logger på.»

«Jeg logger på.»

«Du logger på modemet.»

«Jeg logger på modemet.»

Modem Bitch fortsatte å kna Glenn i skrittet til han kom i kortbuksene. Da han så ned var det en mørk flekk der.

«Er du klar?»

«Nei.»

«Modemet er klart.»

Noen hadde åpnet en laptop og satt den på skrivebordet. Skjermen viste et internettvindu uten innhold, fylt av et skinnende hvitt lys. Det samme lyset som var i øynene deres. Selvfølgelig. At Glenn ikke hadde sett det tidligere. Lyset i øynene deres var skjermlys. Phan tok av seg brillene og lente seg mot skjermen, så nærme at nesetippen rørte skjermen.

Om Glenn hadde hatt krefter til å skrike, skulle han gjort det nå. Lyset i skjermen ble sterkere. Det siste som var igjen av farge i Phans ansikt ble sugd inn i skjermen. Da han falt livløs ned på gulvet, var han nesten gjennomsiktig. Ansiktet var vrengt i et uttrykk som stred mot alle fysiske lover.

Lyset i skjermen ble klarere. Modemet hadde vokst seg sterkere. En etter en satte de nesetippene til skjermen før de falt livløse til gulvet med vrengte ansikter. Hele verden var i ferd med å få se det: Modemet skulle hacke seg inn på sosiale medier og vise seg. Likevel merket ikke Glenn lenger angsten som hadde plaget ham for bare noen øyeblikk siden. Han var med sine egne her. Det var inne i skjermen hans egentlige liv var. Hans fysiske selv, det var bare et konsept han hadde forholdt seg til for å overleve. Men ikke lenger. Han skulle leve der inne med modemet. Dette var deres hevn. Glenn ønsket hevn. Han skulle se ansiktet til Kevin neste gang han logget seg på. Se livet suges ut av ham.

Thuy Nguyen lente seg inn i skjermen og falt livløs ned på menneskehaugen som hadde hopet seg opp. Glenn hadde ønsket han kunne takket henne. Han skulle takke henne og Modem Bitch for at de hadde ført ham hit. Ført ham hjem.

«Er du klar?» spurte Modem Bitch. Hun holdt ham i hånden.

«Ja» sa Glenn. Han klatret over likhaugen og lente ansiktet inn i skjermen. Lyset der inne beveget seg. Det kom mot ham. Det hentet ham.

 

Emil Flakk

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *